Rundskriv til ftrl kap 22 – Utbetaling

MyndighetNAV – Arbeids- og velferdsetaten
Dato1997-05-01
Doknr/publisertR22-00
SammendragRundskriv til ftrl kap 22: Utbetaling
Henvisninger: Folketrygdloven (1997) kap 22
Sist endret2025-01-01
Henvisninger i teksten Folketrygdloven (1997) §22-1, §22-1a, §22-2, §22-2a, §22-3, §22-3a, §22-3b, §22-4, §22-5, §22-6, §22-7, §22-8, §22-9, §22-10, §22-11, §22-12, §22-13, §22-14, §22-15, §22-15a, §22-16, §22-17, §22-17a, §22-17b

 

Kapitteloversikt

Sist endret 01.01.2025, se §§ 22-1, 22-8 og 22-16 og avsnitt merket 1/25

Generell del

[04/24]
Rundskrivet til § 22-16 er under revisjon og avsnittene under overskriften «11 Tilbakebetaling når inntektsavhengige ytelser er utbetalt med for høyt beløp, § 22-16» er ikke i sin helhet rettsriktige.

1 Innledning

Dette kapittelet svarer i store trekk til kapittel 15 i den forrige folketrygdloven. Det går her frem hvem stønaden skal utbetales til, hvor ofte, hvilke frister som gjelder for fremsetting av krav avhengig av hva slags stønad det dreier seg om og når retten til stønad foreldes. Videre finner vi bestemmelser om retten til renter ved etterbetalinger og om tilbakekreving av feilutbetalte ytelser.

Vi vil ellers presisere at stoffet nedenfor primært gjelder for folketrygdytelser. Mye av stoffet vil imidlertid gjelde også for andre ytelser som administreres og/eller utbetales av trygdeetaten. Rundskrivene til de enkelte ytelser vil gi svar på om det gjelder særskilte regler for dem.

2 Historikk

Mye har forandret seg rundt utbetalingsprosedyrene opp gjennom tidene. Hovedregelen i mange år var at alle ytelser ble utbetalt kontant på trygdekontoret. Det hendte nok ikke sjelden at trygdekassesjefen forskotterte fra egen lommebok hvis kontantbeholdningen i kontoret var brukt opp.

Etter hvert ble det mer og mer alminnelig at forskjellige ytelser ble utbetalt ved hjelp av direkte postgiroutbetalings-blanketter eller direkte til en bankkonto.

I 1989 ble det besluttet at samtlige trygdekontor skulle være kontantløse. Det innebærer at ingen ytelser lenger utbetales direkte fra trygdekontoret, kun ved hjelp av direkteutbetalingskort som innløses på postkontoret eller overføring til bank- eller postgirokonto. Noen få kontorer har likevel beholdt kontanter av servicehensyn overfor publikum. Begrunnelsen er at det ikke finnes bank eller postkontor på stedet, og tilgjengeligheten til kontanter blir derfor svært dårlig. Problemstillingen kan bli ytterligere aktualisert etter hvert som flere og flere filialer innen post- og bankvesenet blir nedlagt.

Vi har ellers sett en betydelig forandring i rutinene om hvem ytelsen skal utbetales til. Hovedregelen om at ytelsen skal utbetales til den berettigede har stått fast hele tiden, men «den berettigede» har etter hvert blitt et mangehodet vesen.

For det første har trygdens organer opp gjennom årene opprettet diverse oppgjørsavtaler med bestemte yrkesgrupper som utfører tjenester som trygden godtgjør for. Det gjelder særlig behandlere som leger, tannleger osv., ortopeder og skysskaffere. Ordningen innebærer at tjenesteyterne får helt eller delvis oppgjør for sine tjenester direkte fra trygdekontoret i stedet for at de trygdede må betale for tjenesten og deretter få beløpet refundert av trygdekontoret. Selv om tjenesteyterne formelt sett ikke er den berettigede, opptrer de i praksis som sådanne i utbetalingsøyemed. Ordningen innebære klare fordeler for alle parter.

Gjennom 70- og 80-årene ble det mer og mer alminnelig å oppta lån for å skaffe seg materielle goder. Med denne økningen av gjeld kom også en betydelig mengde misligholdte lån som så må tvangsinndrives. Dette gjøres i stor utstrekning gjennom namsapparatet, og effektuering av trekkpålegg i trygdeytelser til forskjellige kreditorer legger nå beslag på en god del ressurser.

En generell forverring av økonomien i samfunnet ellers har også ført til at kommunene gjennom sosialkontorene nedlegger et betydelig antall trekk i ytelser fra trygdekontorene. Mye av det som før ble gitt som bidrag fra sosialkontorene, gis nå som lån som deretter kreves nedbetalt gjennom trekk i eventuelle ytelser som i etterhånd blir tilstått av trygdekontoret.

Av andre instanser som har hjemmel til å nedlegge trekk i trygdeytelser kan nevnes kommunekasserere, Statens Innkrevingssentral og Trygdeetatens Innkrevingssentral i Sør-Varanger. Til slutt kan det være naturlig å nevne trygdens egen adgang til å trekke/avregne i fremtidige ytelser med hjemmel i § 22-15 og § 22-16.

3 Hva utbetales

Den alt overveiende del av trygdens vedtak går ut på at den trygdede tilstås en ytelse til livsopphold eller for å dekke et nærmere definert behov. Pengene kan bli utbetalt som et engangsbeløp eller som en løpende ytelse over lengre perioder. For enkelte ytelsers vedkommende kan den trygdede selv velge om han eller hun vil ha den utbetalt som en løpende ytelse eller som et engangsbeløp (kapitalisert beløp). Det siste gjelder for krigsskadeerstatning og visse former for attførings- og utdanningsstønad.

Trygden gir i tillegg en del ytelser som lån, f.eks. lån til bil eller til eget erverv. Vi nevner til slutt at trygden også gir ytelser i form av utlån av tekniske hjelpemidler. I disse tilfellene er det altså ikke snakk om utbetaling av penger. Man dekker behovet gjennom naturalytelser, og de utlånte gjenstandene forblir trygdens eiendom.

4 Hvem ytelsen utbetales til

4.1 Hvem ytelsen utbetales til, § 22-1

Hovedregelen er at ytelsen skal utbetales til den som har rett til ytelsen. Som regel er dette den som har satt frem kravet om ytelsen. Er ikke det tilfellet, vil det av vedtaket oftest fremgå hvem som har rett til å få ytelsen utbetalt.

Fra denne hovedregelen finnes det mange unntak. De fleste følger av lovbestemmelser som direkte anviser hvem ytelsen skal betales til eller de gir fordringshavere adgang til å nedlegge trekk i ytelsen. Det er imidlertid også i begrenset utstrekning adgang for stønadsmottakeren til å avtale at ytelsen skal utbetales til andre.

4.2 Utbetaling ved direkte oppgjør, § 22-2

Stønad ved helsetjenester etter kapittel 5 skal utbetales til lege eller annen behandler, forhandler eller transportør såfremt vedkommende gjennom avtale har rett til direkte oppgjør med trygden. Denne ordningen gir klare administrative fordeler for alle parter. I stedet for at medlemmene skal gjøre opp direkte med trygdens avtalepart og så få deler av oppgjøret refundert av trygdekontoret senere, får altså avtalepartneren trygdens andel direkte fra trygdekontoret. Det medlemmet eventuelt betaler direkte til avtalepartneren, er da bare den egenandel som trygden ikke dekker.

4.3 Utbetaling til arbeidsgiver, § 22-3

Dersom arbeidsgiveren betaler full lønn i perioder som arbeidstakeren ikke arbeider, kan arbeidsgiveren med hjemmel i § 22-3 kreve refundert det arbeidstakeren måtte ha krav på av sykepenger, omsorgspenger mv. og fødsels/adopsjonspenger mv. fra trygden.

Her har altså folketrygdloven regelfestet en refusjonsadgang til arbeidsgiveren når han har forskottert samme ytelse som vedkommende har rett til fra trygden og for samme periode. Formålet med bestemmelsen er å unngå at arbeidstakeren får dobbelkompensasjon og at arbeidsgiveren ikke skal tape unødig på at han yter lønn i perioder der arbeidstakeren er inaktiv i jobben.

4.4 Barnetillegg til bidragspliktige, § 22-3a

[Tilføyet 9/99]

Stønadsmottakeren har krav på barnetillegg for barn som vedkommende skal betale underholdsbidrag til. Trygdeetatens innkrevingssentral kan kreve at dette tillegget utbetales til seg, begrenset til det beløpet som bidraget er fastsatt til. Innkrevingssentralen kan velge mellom å kreve innbetaling på denne måten eller legge ned utleggstrekk.

4.5 Disponering av ytelser til langtidspasienter i helseinstitusjon, § 22-4 og Felles trivselsordning for langtidspasienter, § 22-5

[Endret 9/99]

Da folketrygdloven kom i 1966, fikk man inn en bestemmelse som ga adgang til å gi forskrifter om utbetaling av folketrygdytelser til personer som fikk helt eller delvis fri kur og pleie i offentlig institusjon og om hvor stor del av ytelsene som skal gå til dekning av forpleiningsutgiftene.

Senere ble regelen endret slik at den ga direkte adgang til å utbetale ytelsen direkte til institusjonen dersom den hadde gjort vedtak om disponering av ytelsene fordi vedkommende ikke var i stand til å disponere ytelsen til beste for seg selv. Adgangen til å gjøre slikt vedtak fulgte av forskrift som ble gitt med hjemmel i den gamle lovens § 15-5.

Årsaken til at institusjonene fikk en slik adgang var at man så at det for mange pasienters vedkommende hopet seg opp midler som de selv ikke fikk noen glede av. Dette gjaldt i særlig grad for psykiatriske pasienter, men mange av de som lå inne i institusjoner for langtidspasienter hadde ofte også redusert mentaltilstand som gjorde dem ute av stand til å forvalte penger.

Som en videreføring av at pasientene var mer eller mindre passiviserte på grunn av sin tilstand, fant man det naturlig at institusjonene også skulle være ansvarlig for trivselsordninger for pasientene. Finansieringen av disse trivselsordningene skulle pasientene selv stå for ved at institusjonen kunne disponere en viss del av pasientenes oppsparte midler som kom fra trygden. Eksempler på slike trivselsordinger er svømmehall, sportsutstyr, lekeapparater, hobbyrom, radio, fjernsyn, leie eller kjøp av feriested og underholdning.

Regelsettet rundt dette hører mest naturlig inn under helselovgivningen. På den tid reglene kom, fant man imidlertid ikke noe egnet sted å legge dem bortsett fra i folketrygdloven. Hvor de vil ligge i fremtiden er noe usikkert. Antakelig vil de bli tatt ut av folketrygdloven, og bestemmelsene vil derfor ikke bli kommentert i den spesielle delen av dette rundskrivet.

4.6 Utbetaling til sosialkontor o.a., § 22-6

[Endret 9/99]

Her fastslås det at ytelsen kan utbetales til en annen enn den berettigede dersom vedkommende ikke er i stand til å disponere ytelsen selv på grunn av mentale defekter eller misbruk av berusende midler. Det samme gjelder dersom vedkommende åpenbart bruker sine trygdeytelser til skade for seg selv eller personer han eller hun plikter å forsørge.

Dette er en ordning som brukes en del og den kalles med noe urett helt generelt for «tvungen forvaltning». Ordningen er lite omdiskutert når det gjelder forvaltning for mentalt reduserte personer som åpenbart ikke kan ta hånd om penger. Vedtaket vil da som regel gå ut på at nærmeste omsorgsperson skal motta og forvalte ytelsen.

Når det gjelder rusmiddelmisbrukere eller andre personer som åpenbart ikke er interessert i eller evner å forvalte ytelsen til beste for seg selv, er det klart at et vedtak om at andre skal motta og forvalte ytelsen er et dyptgripende inngrep i vedkommendes handleevne. Ordningen må derfor brukes med stor forsiktighet og saksforholdet må klarlegges meget nøye. Begjæring om tvungen forvaltning kommer oftest fra nære pårørende som vedkommende forsømmer sin forsørgelsesplikt overfor eller fra sosialkontoret som stadig må gi tilleggsytelser fordi trygdeytelsene blir brukt opp før neste forfall.

Der hvor det er mulig, bør man prøve å komme frem til en frivillig ordning. Stønadsmottakeren må i så fall underskrive en erklæring om at han samtykker i at ytelsen utbetales til en annen person eller en institusjon. Det mest vanlige er at utbetalingen skjer til sosialkontoret, som ved hjelp av en sosialkurator eller en annen kvalifisert person forvalter ytelsen til beste for pensjonisten. På grunn av avhengighetsforholdet mellom medlemmet og de nære pårørende, bør trygdekontoret som en hovedregel ikke godta at utbetaling foretas til ektefelle, samboer eller barn.

Dersom det ikke er mulig å komme frem til en frivillig forvaltning eller den etablerte frivillige forvaltningen sies opp av medlemmet, kan fylkestrygdekontoret bestemme at ytelsen skal utbetales til en annen person eller sosialkontor. Et inngrep av denne art overfor en person som ikke er umyndiggjort, kan bare iverksettes der hvor lovens vilkår klart lar seg påvise gjennom legeerklæring eller sosialrapport. I noen tilfeller vil det være riktig å vedta at ytelsen skal forvaltes i samråd med medlemmet, men som regel vil det være mest forsvarlig at sosialkontoret er eneforvalter.

4.7 Utsatt utbetaling, § 22-7

[Endret 9/99]

For det første fastslås det i denne paragrafen at en arbeidsgiver, pensjonsordning eller offentlig myndighet på bestemte vilkår kan kreve refusjon i trygdeytelser.

For det andre har bestemmelsen i seg et unntak fra den alminnelige taushetsplikten ettersom trygdens organer kan gjøre den som har et refusjonskrav oppmerksom på medlemmets rettigheter, dvs. røpe et stønadsforhold.

For det tredje gis det anledning for trygden til å utsette selve utbetalingsforretningen i opptil tre uker dersom det er grunn til å tro at ovennevnte organer har krav på refusjon i en persons ytelser etter denne loven.

4.7.1 Refusjonsadgangen

[Endret 11/00]

§ 12 første ledd i lov om rettergangsordningens ikrafttræden inneholder en bestemmelse som fastslår at uforfalt fordring på bl.a. trygdeytelser ikke rettsgyldig kan overdras eller pantsettes. Det er altså ikke forbud mot å overdra ytelsene ved f.eks. en transporterklæring, men erklæringen står seg ikke rettslig hvis medlemmet senere likevel forlanger å få ytelsen utbetalt direkte til seg selv.

Det hender imidlertid at medlemmer mottar ytelser til livsopphold fra andre enn trygden i ventetiden mellom kravtidspunktet og vedtakstidspunktet med en derpå følgende etterbetaling. For å unngå at medlemmet skal få dobbeltdekning i denne perioden, bestemmes det i § 12 annet ledd at overdragelse av uforfalt fordring på trygd, pensjon eller annen ytelse som er bestemt til vanlig underhold likevel kan skje til pensjonsinnretning, arbeidsgiver eller offentlig myndighet i den utstrekning disse yter lønn, stønad til vanlig underhold eller liknende ytelse til vedkommende for samme tidsrom. I disse tilfellene blir altså overdragelsen rettsgyldig.

For at det skal kunne kreves refusjon må fordringshaver ha hjemmel til dette. Slike hjemler foreligger i lovs form for sosialtjenesten og pensjonsordninger som kommer inn under lov om samordning.

For arbeidsgivere har vi regelen i folketrygdloven § 22-7 som regulerer refusjonsadgangen for så vidt gjelder sykepenger o.l. Øvrige hjemler for arbeidsgiverne vil være avtale/transporterklæring, tariffavtale eller offentlig lønnsregulativ.

For pensjonsordninger som ikke kommer inn under lov om samordning, vil refusjonsadgangen være lik den som gjelder for arbeidsgivere.

4.7.2 Informasjonsretten

[Endret 9/99]

Den informasjonsretten som bestemmelsen gir til trygdens organer inntrer først etter at det foreligger et vedtak om at ytelse er gitt. Før dette tidspunktet vil heller ikke trygdens organer være kjent med medlemmets rettigheter selv om de kan synes nokså selvfølgelige.

Trygeetatens rett til å informere er videre avhengig av at man har grunn til å anta at noen av de nevnte organer har grunnlag for å kreve refusjon. Trygdekontoret har ikke noen selvstendig undersøkelsesplikt på dette området, det er opp til den enkelte fordringshaver å sannsynliggjøre/bekjentgjøre sin refusjonsrett overfor trygdekontoret. Dersom trygdekontoret ikke har hatt noen grunn til å tro at det har vært noen som kan kreve refusjon, blir det således heller ikke tale om å tilstå erstatning til fordringshavere som mister sin rett til refusjon fordi stønaden er utbetalt med befriende virkning til den som har fremsatt kravet og fremstår som rette vedkommende.

Hvis medlemmet selv gir trygdekontoret opplysning om at en fordringshaver har refusjonsrett, skal trygdekontoret orientere fordringshaveren om hvilken ytelse som er gitt og fra hvilket tidspunkt. Orienteringen skal gis før utbetaling finner sted med vanlig tre ukers frist til å melde kravet.

4.7.3 Rett til å holde ytelser tilbake

[Endret 9/99, 3/00]

§ 21-8 gir trygden en rett til å utsette utbetalingen av ytelsen i opptil tre uker. Innen denne treukersfristen må således fordringshaveren melde sitt krav. Fristen må regnes fra det tidspunkt fordringshaveren har fått varselet, og tiden for normal postgang må derfor regnes med. Meldes det ikke noe krav, skal trygdekontoret utbetale ytelsen til rette vedkommende, og fordringshaveren har tapt sin rett overfor trygdekontoret. For å få dekket sitt krav må han nå inndrive det direkte fra stønadsmottakeren.

For pensjonsordninger som omfattes av lov om samordning, er det i egen forskrift fra Sosialdepartementet fastsatt at ytelsen kan holdes tilbake i inntil seks uker etter at opplysningene om folketrygdytelsene er kommet frem til vedkommende pensjonsordning. Andre pensjonsordninger er bundet av treukersfristen i § 22-7.

4.8 Fradrag ved etterbetaling, § 22-8

[Endret 9/99]

Dersom en person som har blitt forsørget eller har mottatt bidragsforskott av en som mottar ytelser med rett til forsørgertillegg selv blir innvilget overgangsstønad, attføringspenger eller pensjon for en periode det er gitt forsørgertillegg eller bidragsforskott for, skal det gjøres fradrag i vedkommendes egen ytelse med et beløp som tilsvarer forsørgertillegget eller bidragsforskottet. Dette forhindrer at trygden dekker det samme stønadsbehovet – dvs. den forsørgedes behov for livsopphold – to ganger.

Formelt sett er egentlig den forsørgedes egen ytelse og det tidligere forsørgertillegget selvstendige ytelser på forskjellig hånd, men man har funnet det riktig å betrakte partene som én enhet i denne sammenheng. Man har ikke funnet grunner som tilsier at utbetalingene fra trygden til den forsørgede og forsørgeren bør være høyere for de tilbakelagte tidsrom som etterbetalingen gjelder for enn i fremtiden, hvor forsørgertillegget faller bort.

Trekk av det utbetalte forsørgertillegget eller bidragsforskottet skal ikke foretas dersom tillegget ikke har kommet den forsørgede til gode. Det er den forsørgede som må sannsynliggjøre at så ikke har skjedd, trygdekontoret har ikke noen selvstendig undersøkelsesplikt i så måte.

I paragrafens andre ledd er det videre lovfestet en avregningsadgang mellom allerede mottatt forhøyet særtillegg og særtillegg for enslige når den forsørgede blir innvilget pensjon med rett til eget særtillegg.

I tredje ledd fastslås det at når en person får rett til uførepensjon, skal det gjøres fradrag for foreløpig uførestønad etter § 12-16.

4.9 Folketrygdens krav på underholdsbidrag – overgangsstønad, § 22-9

[Endret 9/99, 11/03]

Paragrafen ble opphevet fra 1. oktober 2003.

4.10 Utbetaling til andre i medhold av særlig lovhjemmel

[Endret 9/99]

Selv om dette stoffet ikke fremgår direkte av folketrygdloven, finner vi det naturlig å omtale stoffet her i den generelle delen av rundskrivet. Det er en del av emnet «Hvem ytelsen utbetales til» og lister opp ulike kreditorer som har en lovhjemlet adgang til å kreve hele eller deler av en ytelse.

5 Utbetalingstidspunkt

[Endret 3/00]

5.1 Utbetalingsterminer, § 22-10

[Endret 1/04]

Bestemmelsene om trygdens utbetalingsterminer kan deles inn i fire grupper:

  1. Ytelser som utbetales som engangsbeløp.
  2. Ytelser som gis pr. dag og utbetales etterskottsvis, hovedsakelig en gang i måneden
  3. Ytelser som gis pr. måned og utbetales innen utgangen av måneden
  4. Ytelser som utbetales enten som engangsbeløp eller som løpende ytelser.

Hvilke ytelser som utbetales etter de forskjellige mønster fremgår direkte av lovteksten i § 22-10.

Hovedregelen for alle løpende ytelser er at de utbetales en gang i måneden. For en del korttidsytelser har man likevel godtatt utbetaling hver 14. dag hvis medlemmet har gode grunner for en slik løsning.

Korttidsytelser skal hovedsakelig utbetales etterskottsvis, men det gjelder unntak. For rehabiliteringspenger, attføringspenger og annen attføringsstønad som er fastsatt med bestemte satser pr. dag, samt for tidsbegrenset uførestønad, foretas utbetaling for hele måneden rundt den 25. i måneden. Dette har dels administrative grunner, dels er det etter sterke ønsker fra publikum.

For pensjoner og andre langtidsytelser er ordlyden i den nye loven tilpasset langvarig praksis, og nå står det bare at ytelsene skal utbetales innen utgangen av måneden. I praksis vil det si at de utbetales rundt den 20. i hver måned og den 12. i desember.

Feriepenger av sykepenger mv. utbetales i andre halvdel av mai i året etter opptjeningsåret. Dette oppfattes av mange medlemmer som noe urimelig ettersom feriepenger av ordinær lønn skal utbetales i tilknytning til ferieavviklingen. Foruten å være fastsatt i § 22-10 er også unntaket fra hovedregelen uttrykkelig fastsatt i ferieloven § 11 annet ledd nr. 7. Begrunnelsen for unntaket er bl.a. at det kan komme refusjonskrav fra arbeidsgiver som har betalt lønn under sykdom. Vi må ha oversikt over dette før feriepenger utbetales.

I § 22-10 sjette ledd fastslås det at ytelser kan utbetales i andre terminer enn det som følger av paragrafen dersom medlemmet er bosatt i utlandet. Dette er en bestemmelse som også stod i den gamle loven, men den ble benyttet svært sjelden.

Det hender at personer som er bosatt i utlandet har svært lave ytelser. Til enkelte steder vil gebyrer o.l. i forbindelse med utbetalingen utgjøre en uforholdsmessig stor del av ytelsen, slik at det blir lite igjen av den ordinære terminutbetalingen.

Av denne grunn er det anledning til å bestemme at ytelsen skal utbetales i andre terminer enn de ordinære, fortrinnsvis i halvårlige eller årlige terminer. På den måten får stønadsmottakeren beholde mer av ytelsen enn ellers.

5.2 Unntak fra de ordinære utbetalingsterminer

5.2.1 Forskudd på ytelser før krav er mottatt

Under spesielle og akutte omstendigheter (katastrofehendinger) kan trygdekontoret, hvis det synes opplagt at det vil inntreffe en rett til ytelse, utbetale forskudd på forventet ytelse før formelt krav foreligger. Dette gjelder f.eks. ved dødsfall som vil føre til etterlattepensjoner.

5.2.2 Andre avvik fra de regulære utbetalingstidspunkter

Avvik fra de regulære utbetalingstidspunkter til ugunst for medlemmene må ikke skje. Det er altså ikke adgang til å holde løpende ytelser tilbake eller å utbetale løpende ytelser i lenger terminer enn de fastsatte. Medlemmene har krav på å få disponere sin ytelse til fastsatte terminer og med fullt terminbeløp med unntak av eventuelle trekkpålegg.

Trygdekontoret kan heller ikke fravike de fastsatte utbetalingstidspunkter til gunst for medlemmet ved å utbetale løpende ytelser i kortere terminer, jf. dog det som er sagt over om korttidsstønader hver 14. dag. For det første gir ikke lov eller forskrifter adgang til slike disposisjoner, for det andre taler hensynet til lik behandling av medlemmene mot en slik løsning. For det tredje ville det bli en administrativ belastning å håndheve en slik ordning, pågangen ville bli betydelig.

Trygdekontoret har ikke adgang til å utporsjonere terminbeløpet. Dersom medlemmet ikke klarer å disponere ytelsen innenfor terminperioden og ikke har noen verge, kan det være aktuelt å behandle forholdet etter reglene i § 21-7.

I rene unntakstilfelle må trygdekontoret likevel kunne foreta en enkelt utbetaling før terminforfall dersom medlemmet kan vise til en kvalifisert nødsituasjon eller særdeles tungtveiende velferdsgrunner tilsier en slik løsning. Det må i så fall være et krav at vedkommende senere vil kunne klare seg med de regulære utbetalinger.

6 Avrunding av ytelser, § 22-11

Terminbeløp og dagsatser avrundes til nærmeste hele krone.

Hvis medlemmet har krav på flere paralleltløpende ytelser, skal hver av terminbeløpene avrundes særskilt og enkeltbeløpene summeres.

For ytelser som utbetales med dagsats, er det dagsatsen som skal avrundes til nærmeste hele krone. Dagsatsene summeres deretter og utbetales i 14-dagers- eller månedsterminer. For attføringspenger/rehabiliteringspenger og annen attføringsstønad er det den samlede dagsats som skal avrundes. Det samme gjelder for arbeidsløshetsstønad.

Ved avrundingen skal de vanlige forhøyningsregler brukes. Det vil si at alle ørebeløp som er større eller lik 50 forhøyes opp til nærmeste krone. Alle ørebeløp mindre enn 50 sløyfes.

7 Utbetaling i den måneden rett til en ytelse oppstår eller opphører, § 22-12

[Endret 8/98, 1/04]

En ytelse som gis pr. måned utbetales vanligvis fra og med måneden etter den måned vedkommende fyller vilkårene for rett til ytelsen.

Uførepensjon og foreløpig uførestønad utbetales likevel fra og med den måneden sykepengeperioden opphører når vedkommende mottar eller har mottatt sykepenger.

Uførepensjon skal imidlertid ikke utbetales for perioder hvor det er utbetalt rehabiliteringspenger, attføringspenger eller tidsbegrenset uførestønad, jf. tredje ledd.

Det samme gjelder når en person med gradert uførepensjon gis hel uførepensjon, og når en uførepensjonist som ikke har hatt utbetalingsrett i en periode igjen får utbetalt hel eller redusert uførepensjon etter å ha prøvd seg i arbeid.

Formålet med disse unntakene er å forhindre at en person med redusert løpende, eller såkalt «hvilende» ytelse skal få avbrekk i utbetalingen når vedkommende går over på en annen form for, eller gradering av ytelse. Det skal imidlertid ikke gis ureduserte dobbelte ytelser. Sykepengene utbetales derfor bare med det beløp som overstiger uførepensjonen i de dagene det foreligger rett til sykepenger. Dersom medlem med hvilende uførepensjonsrett avbryter et lønnet arbeidsforsøk før nye sykepengerettigheter er opptjent, kommer uførepensjonen til utbetaling fra og med den måned den pensjonsgivende inntekten blir redusert.

Stønad til barnetilsyn utbetales fra og med den måneden vilkårene for ytelsen er oppfylt. Dette unntaket fra hovedregelen innebærer at enslige forsørgere kan ta seg lønnet arbeid uten at de må betale for tilsyn med barn av egne penger i den første måneden.

Løpende månedsytelser opphører ved utgangen av den måned da retten til ytelsen faller bort. Hvis en pensjon avløses av en annen pensjon, stopper utbetalingen likevel først når den nye ytelsen tar til å løpe. Denne formuleringen i siste ledd er en videreføring av tidligere bestemmelser og har neppe noen praktisk betydning i dag. Problemstillingen anses dekket opp ved regulering av de enkelte pensjoner.

Bestemmelsene om start og slutt for stønader gjelder i store trekk også når en ytelse blir satt opp eller ned, med unntak av at en ytelse likevel settes opp fra og med samme måned som vilkårene er oppfylt. Man kan tenke seg en person som f.eks. har hatt redusert ytelse på grunn av. fradrag for forventet arbeidsinntekt, og som slutter å arbeide den 6. i en måned. For å hindre at vedkommende skal risikere å være uten inntekt det meste av måneden før rett til ytelse etter hovedregelen inntrer, er det bestemt at ytelsen skal settes opp fra og med den måneden vilkårene for dette er oppfylt. Dette gjelder også når ytelsen har vært redusert til 0 på grunn av høy inntekt.

Når det gjelder forsørgingstillegg, anses disse som selvstendige ytelser i denne sammenheng, og de reguleres opp og ned på lik linje med andre månedsytelser.

Hvis en av ektefellene i et pensjonistpar dør eller de flytter fra hverandre, skal pensjonene omregnes til satser som gjelder for enslige fra og med måneden etter dødsfallet eller fraflyttingen.

8 Frister for fremsetting av krav – etterbetaling, § 22-13

Det er meget vanlig at det finnes frister i lovgivningen for fremsetting av krav. Slik er det også for krav etter trygdelovgivningen. Bakgrunnen for fristene er først og fremst at trygdens kontrollmuligheter vanskeliggjøres når krav blir fremsatt lang tid etter at de begivenheter som utløser retten til ytelse har inntrådt.

Det er stilt opp forskjellige frister for ulike ytelsestyper. For ytelser som utbetales som engangsbeløp er det fastslått at krav må være fremsatt innen seks måneder etter at kravet kunne ha vært satt frem. Dette innebærer at hvis man oversitter fristen, og det ikke finnes mulig å gi oppreisning for oversittelsen, så bortfaller retten til ytelse helt og holdent.

For andre ytelser fastslås det at ytelsen ikke gis lenger enn tre måneder før den måneden da kravet ble satt frem. Dette innebærer at hvis man skal få en ytelse fra og med det tidspunkt hvor vilkårene er til stede, så har man kun tre måneder på seg til å fremsette krav. Venter man lenger enn det, går man glipp av ytelsen for hele den tiden som har løpt forut for de tre siste månedene før kravsfremsettelsen.

Unntak fra disse hovedprinsippene finnes i paragrafens siste ledd. Dersom den berettigede ikke har vært i stand til å fremsette krav eller han har latt være å fremsette krav på grunn av misvisende opplysninger fra trygdens organer, kan ytelsen gis for opptil tre år før kravet ble satt frem.

9 Foreldelse, § 22-14

[ Korrigert 10/97]

Den gamle folketrygdloven hadde i § 14-9 en foreldelsesregel som omhandlet de tilfellene der et krav ble avslått på grunn av feil i trygdens organer eller som en følge av ufullstendige eller misvisende opplysninger fra noen andre enn den trygdede. Ellers stod det ingenting om foreldelse av krav som var behandlet korrekt og som så var klar til utbetaling etter at vedtak var gjort.

For å rydde all tvil av veien om hva som gjelder for trygden, har man nå uttrykkelig fastslått i § 22-14 første ledd at foreldelsesloven gjelder med de særlig bestemmelser som er gitt i denne paragrafen.

Dette innebærer at når det er gjort et vedtak om tilståelse av ytelse og dette er bekjentgjort for parten, så begynner foreldelsesfristen å løpe.

Dersom vedtaket blir anket eller påklaget til overordnet organ, er vedtaket ikke endelig. Det fremgår da av annet ledd at fristen først begynner å løpe fra det tidspunkt da vedtaket er endelig.

Fra denne hovedregelen er det statuert et unntak for krav som fremsettes av behandlere, forhandlere eller andre som har fordringer mot trygden på grunnlag av direkte oppgjør. For disse kravene er det etablert en seks måneders foreldelsesfrist der fristen begynner å løpe umiddelbart etter siste behandling eller etter levering av de varene som utløser kravet.

Bakgrunnen for unntaket er å finne i de avtalene trygden har med de forskjellige gruppene der det står at fristen for å sette frem krav er seks måneder. Foreldelsesfristen er altså her fastsatt slik at den ikke gjør seksmånedersfristen for fremsetting av krav i § 21-14 annet ledd illusorisk.

Dessuten har man opprettholdt unntaket for de tilfellene der krav er avslått på grunn av feil i trygden eller ufullstendige eller misvisende opplysninger fra andre enn den som har rett til ytelsen. I disse tilfellene skal ytelsen gis fra det tidspunkt den skulle vært gitt hvis kravet var blitt godkjent ved første gangs behandling. Det kan i så fall dreie seg om flere tiår tilbake.

10 Tilbakekreving etter feilaktig utbetaling, § 22-15

Med så mange utbetalinger som foretas av trygden, vil det være utenkelig at det ikke skulle forekomme feilutbetalinger. Årsakene til disse varierer sterkt, men i regelsammenheng skiller man i første rekke mellom de feil som skyldes trygden selv og de som skyldes medlemmene. Ellers vil det også være varierende grad av skyld som vil ha betydning for hvordan man skal behandle feilutbetalingssaken når den er oppdaget.

Etter første ledd kan det feil utbetalte beløp kreves tilbake dersom mottakeren kan bebreides i forbindelse med utbetalingen. Grunner til dette kan enten være at vedkommende ikke har meldt fra om endrede forhold som har betydning for retten til stønad, eller at han eller hun burde ha forstått at utbetalingen skyldes feil fra trygdeetatens side.

I loven står det at feilutbetalte ytelser kan kreves tilbake. Praksis er at hvis vilkårene for tilbakekreving er oppfylt, så skal beløpet i utgangspunktet kreves tilbake. Er det gjort vedtak om tilbakekreving, vil det bare helt unntaksvis bære aktuelt å ettergi trygdens krav.

Hvis det er trygdekontoret som i utgangspunktet har forårsaket feilutbetalingen, vil det i mange tilfeller være riktig å redusere det beløp som kreves tilbake avhengig av hvilke muligheter trygdekontoret hadde til å oppdage at noe var feil. Trygderetten har trukket opp en praksis som tilsier en halvering av kravet i saker der trygdekontoret kunne ha forhindret eller begrenset feilutbetalingen ved bedre kontrollrutiner og grundigere saksbehandling. Dette gjelder selv om det i utgangspunktet er medlemmets forhold som har ført til feilutbetalingen ved at det ikke er gitt melding om endrede forhold. Det foretas med andre ord en risikodeling/skylddeling i de tilfellene begge parter kan bebreides.

Når det er gjort vedtak om tilbakekreving, kan beløpet enten dekkes ved trekk i fremtidige trygdeytelser eller inndrives etter reglene i skattebetalingsloven, altså på samme måte som kommunekassereren inndriver skatterestanser. I dette ligger det at et vedtak om tilbakekreving er et såkalt «tvangsgrunnlag», dvs. at man ikke trenger å gå via rettsapparatet for å dom for kravet før det inndrives. Drives kravet inn etter skattebetalingslovens regler, opptrer trygdekontoret som «særnamsmann» i henhold til tvangsfullbyrdelseslovens regelsett.

De aller fleste trygdeytelser er skattepliktige. Det betyr at det som regel er betalt og/eller trukket skatt av det feilutbetalte beløp. Siste ledd i § 22-15 fastslår at det kan gjøres fradrag i det beløp som skal tilbakebetales med et beløp som svarer til den merskatt som skyldes at den feilaktig utbetalte ytelsen var tatt med til beskatning.

I praksis ordnes disse sakene på tre forskjellige måter alt ettersom når vedtak om tilbakekreving av feilutbetalingen blir gjort.

  1. Har feilutbetalingen skjedd i inneværende år, kreves netto feilutbetalt beløp tilbakebetalt, dvs. brutto ytelse minus skattetrekk (forskuddstrekk). Det som er trukket i skatt søkes da tilbakebetalt fra kommunekassereren av trygdekontoret.
  2. Skjedde feilutbetalingen i foregående år og ligningen for det året ikke er foretatt når vedtak om tilbakekreving gjøres, skal bruttobeløpet inklusive skattetrekket betales tilbake. Ligningskontoret får kopi av vedtaket slik at medlemmet blir korrekt lignet for feilutbetalingsåret.
  3. Skjedd feilutbetalingen i et år det er foretatt ligning for, innhenter trygdekontoret opplysninger fra ligningskontoret om den merskatt som eventuelt er utlignet som følge av feilutbetalingen, og trekker merskatten fra den beløpet som skal betales tilbake.

I saker der medlemmet selv har forårsaket feilutbetalingen, kan det bli aktuelt å anmelde forholdet til politiet med anmodning om at det blir reist tiltale for straffbare forhold. De mest vanlige forholdene er at medlemmet har unnlatt å melde fra til trygdekontoret om at han eller hun har begynt i arbeid og får stønad ved siden av, har flyttet sammen med barnefar eller har flyttet utenlands, har avbrutt attføringstiltak eller har hevet dobbel stønad ved å hevde at direkteutbetalingskortet har kommet bort.

De mest brukte straffebestemmelsene i trygdesaker er folketrygdloven § 25-12, straffeloven § 270 (bedrageri), § 166 (falsk forklaring) og § 182 (dokumentfalsk).

Hvis noen blir dømt for mislighold overfor trygden, er straffenivået generelt ganske strengt idet domstolene anser ulovlig tilegnelse av offentlige midler som et alvorlig lovbrudd.

11 Tilbakebetaling når inntektsavhengige ytelser er utbetalt med for høyt beløp, § 22-16

Denne regelen kom inn i den gamle loven med virkning fra 01.01.94. Den innebærer en forenklet inndriving av krav som baseres på at medlemmet har fått for mye utbetalt fordi han ikke har meldt fra om inntektsøkning når ytelsen er inntektsavhengig. Bestemmelsen kan bare brukes dersom inntekten på årsbasis er minst 10% høyere enn forutsatt ved fastsettelse av ytelsens størrelse.

Når det er konstatert at inntekten har vært for høy, og det har ført til en feilutbetaling, skal det for mye utbetalte avregnes ved trekk i tilsvarende fremtidige ytelser, § 22-16 er ingen «kan-bestemmelse». Avregningen skjer på objektivt grunnlag, det er altså ikke noe vilkår at mottakeren kan bebreides for å ha unnlatt å gi melding om inntektsøkningen.

Ettersom avregning skal skje, er det heller ikke noen adgang til skjønnsmessig å redusere det beløp som § 22-16 gir hjemmel til å kreve tilbake. Brutto tilbakebetalingsbeløp skal imidlertid reduseres etter reglene i § 22-15 fjerde ledd med den merskatt som feilutbetalingen har resultert i.

Trekket skal begrenses til 10% av løpende ytelse.

§ 22-16 gir ikke adgang til inndriving som for skatter bestemt ved lønnstrekk eller begjæring om utlegg. Dersom vedkommende ikke lenger har noen løpende ytelse eller den stopper før hele det feilutbetalte beløp er avregnet, må saken derfor behandles etter reglene i § 22-15.

12 Renter, § 22-17

Det er vært sikker rett i Norge at renter bare kan kreves når det foreligger hjemmel for det i lov, avtale eller en fast etablert sedvane.

Det har ikke vært hjemmel for å gi renter på etterbetalinger i noen av de forskjellige trygdeordninger vi har hatt gjennom alle år. I den gamle folketrygdloven ble dette regelfestet i § 14-9. Det kunne reises tvil om bestemmelsen skulle gjelde for alle typer av etterbetalinger.

Det er nå uttrykkelig fastslått at renter ikke gis ved etterbetaling av ytelser. Dette må forstås slik at det gjelder alle former for etterbetalinger uansett hvem som har forårsaket at etterbetaling blir aktuelt.

Dersom trygden har gjort erstatningsbetingende feil i saksbehandlingen slik at medlemmet blir tilstått erstatning tilsvarende det han hadde hatt krav på i etterbetaling, kan det være aktuelt å gi renter på erstatningsbeløpet. Dette må vurderes konkret etter lov av 14. desember 1976 nr. 100 om renter ved for sen betaling. Erstatningen er imidlertid da ikke en etterbetaling i lovens forstand.

I den gamle § 15-8 som gjaldt tilbakekreving av feilutbetalte ytelser, var det hjemmel for å kreve renter av tilbakebetalingsbeløpet med 0,5% i de tilfellene det feilutbetalte var mottatt i strid med redelighet og god tro. I praksis ble muligheten for å kreve renter ikke brukt, og trygdelovutvalget foreslo å sløyfe denne regelen. Departementet delte ikke utvalgets syn på dette punktet og valgte å ta inn den samme mulighet for å kreve renter som tidligere.

Kommentarer til de enkelte paragrafene i kapittel 22

Utdypende kommentarer til de enkelte lovbestemmelser i kapittel 22 og andre relevante lover med forskrifter.

§ 22-1 Hovedregel om hvem ytelsen skal utbetales til

LOV-1997-02-28-19-§22-1

Omarbeidet i sin helhet 06.11.2024

Sist endret 01.01.2025, se avsnitt merket 1/25

Generelt om § 22-1

Hovedtrekkene i bestemmelsen

Etter bestemmelsen skal den som har rett til ytelsen få den utbetalt til seg. Skal utbetalingen foretas til noen andre, må enten den berettigede ha foretatt disposisjoner som overlater rettigheter til andre eller det må fremgå direkte av særlig lovhjemmel.

Sammenheng med andre bestemmelser og annet regelverk

Som det fremgår ovenfor kan en utbetaling foretas til noen andre enn den som har rett til ytelsen dersom det fremgår direkte av særlig lovhjemmel. Slike særlige lovhjemler finnes blant annet i noen av de andre paragrafene til folketrygdloven kapittel 22, se §§ 22-2 til 22-8.

Videre kan slik særlig lovhjemmel finnes i andre lover, slik som for eksempel vergemålsloven. Se nærmere om dette nedenfor under «Utbetaling til andre i medhold av særlig lovhjemmel».

For utbetaling av gravferdshjelp etter kapittel 7 og utbetaling av barnetrygd gjelder det særlige regler, og vi viser til rundskrivene til de enkelte ytelsene.

Ftrl § 22-1 - hovedregel om hvem ytelsen skal utbetales til

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

[Endret 1/25]

Hovedregelen er at en ytelse skal utbetales til den som har rett til ytelsen. Utgangspunktet er at den som har rett til ytelsen er den som har satt fram krav om ytelsen, se folketrygdloven § 22-13 første ledd. Dette innebærer at vedkommende selv må fylle vilkårene for å ha rett til ytelsen og ha fått et vedtak om at ytelsen skal gis.

Barnetillegg, og ektefelletillegg før 1. januar 2025 anses som en del av den ytelsen tilleggene er knyttet til, slik at det er den som har rett til hovedytelsen som skal ha utbetalt disse.

Skal utbetalingen foretas til noen andre, må enten den som har rett til ytelsen ha foretatt disposisjoner som overlater rettigheter til andre eller det må fremgå direkte av særlig lovhjemmel.

Hvis Nav utbetaler en ytelse til feil person, foreligger det en feilutbetalingssak. Det må da vurderes om det feilutbetalte beløpet skal kreves tilbake, se § 22-15.

Nærmere om Navs tolkning

Forståelsen av bestemmelsen følger av en naturlig språklig forståelse av ordlyden. Ordlyden fastslår hvem ytelsen skal utbetales til. Rent språklig er ordlyden absolutt, uten rom for unntak. Det innebærer at dersom ytelser etter folketrygdloven skal utbetales til noen andre enn «den som har rett til ytelsen» må unntak følge av annen lovhjemmel. Videre kan den som ha rett til ytelsen ha foretatt disposisjoner som overlater rettighetene til andre. Dette følger av alminnelig avtalerett.

Utbetaling til andre i medhold av særlig lovhjemmel

Fra hovedregelen i § 22-1 finnes det mange unntak. De fleste følger av lovbestemmelser som direkte anviser hvem ytelsen skal utbetales til eller de gir andre adgang til å nedlegge trekk i ytelsen. Det er imidlertid også i begrenset utstrekning adgang for stønadsmottakeren til å avtale at ytelsen skal utbetales til andre. Eksempelvis kan stønadsmottakeren avtale at utbetalingen skal skje til sosialkontoret, som ved hjelp av en sosialkurator eller en annen kvalifisert person forvalter ytelsen til beste for stønadsmottakeren.

Selv om dette ikke fremgår direkte av folketrygdloven, finner vi det naturlig å omtale enkelte sentrale unntaksbestemmelser som fremgår av andre lover i denne delen av rundskrivet.

Utbetaling til personer under vergemål (vergemålsloven)

Dersom den som har rett til en ytelse er under vergemål, gjelder lov 26. mars 2010 nr. 9 om vergemål (vergemålsloven). Personer under vergemål kan vanligvis handle på vegne av seg selv, med mindre de er fratatt rettslig handleevne, se vergemålsloven § 22. Dersom de er fratatt rettslig handleevne er det vergen som handler på vedkommendes vegne. Dette gjelder også ved utbetaling av trygdeytelser, se vergemålsloven og NOU 1990:20 side 671.

Det er to persongrupper som er under vergemål. Det er personer under 18 år (mindreårige og mindreårige under vergemål) og personer over 18 år som det er vedtatt vergemål for, se vergemålsloven § 2.

Alle engangsutbetalinger som er større enn to ganger grunnbeløpet (per 1. januar hvert år) skal forvaltes av statsforvalteren når den som har rett til ytelsen er under vergemål. Dette fremgår av vergemålsforskriften § 26.

Løpende og andre ytelser der beløpet er under to ganger grunnbeløpet skal i utgangspunktet forvaltes av vergen. Enkelte ytelser kan imidlertid utbetales direkte til mindreårige som har fylt 15 år. Dette gjelder ytelser som skal erstatte eller kompensere for bortfall av arbeidsinntekt. Dette vil typisk være sykepenger, dagpenger og foreldrepenger. Disse ytelsene er betinget av at den mindreårige har hatt inntektsgivende arbeid. Det er da naturlig at disse ytelsene behandles likt med arbeidsinntekt. Det vises til vergemålsloven § 12 som omhandler mindreåriges inntekt.

Vergen kan imidlertid frata den mindreårige rådigheten, men når den mindreårige er over 15 år kreves det samtykke fra statsforvalteren, se vergemålsloven § 12 tredje ledd.

Ytelser som kan tilstås uavhengig av tidligere inntekt, skal ikke utbetales til mindreårige uten at vergen har gitt samtykke.

Utbetaling av grunn- og hjelpestønad til barn

Grunn- og hjelpestønad til barn skal utbetales til den kontoen som foreldrene, eventuelt oppnevnt verge, bestemmer. Konto kan opprettes i en av foreldrenes/vergens navn eller i barnets navn.

Fullmektiger

Myndige personer kan gi andre fullmakt til å opptre på vegne av seg.

Etter forvaltningsloven § 12 første ledd har en part rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig på alle trinn av saksbehandlingen. Dette gjelder også utbetaling av innvilgede ytelser fra Nav.

Stønadsmottaker kan ellers ved fullmakt gi andre anledning til å motta ytelser som er forfalt til betaling. I dag er Nav-kontorene så godt som kontantløse, slik at det mest praktiske er at slike fullmakter presenteres på utbetalingsstedet, dvs. bank eller postkontor.

Forskuddstrekk for skatt – skatteloven og skattebetalingsloven

Ytelser fra folketrygden er underlagt skatteplikt som inntekt, bortsett fra engangsytelser, naturalytelser (tekniske hjelpemidler mv.) og ytelser som skal dekke bestemte utgifter (grunn- og hjelpestønad). Etter skattebetalingsloven § 4-1 er Nav å regne som arbeidsgiver. Dette innebærer at Nav må trekke skatt av de ytelsene som ifølge skatteloven er gjenstand for forskuddstrekk og foreta oppgjør med Skatteetaten etter reglene i skattebetalingsloven. Forskuddstrekk for skatt skal foretas uoppfordret.

Utbetaling til bidragsfogden etter trekkpålegg (bidragsinnkrevingsloven)

Blir et bidrag ikke betalt ved forfall, kan Innkrevingssentralen uten opphold innkreve den forfalte termin ved trekk i skyldnerens krav på lønn eller andre liknende ytelser etter reglene i dekningsloven § 2-7. Det betyr at det forfalte beløp kan skje ved trekk i pensjoner og andre ytelser som gis til livsopphold. Dette fremgår av bidragsinnkrevingsloven § 11.

Utbetaling til kommunen (vederlag for opphold i institusjon mv. – helse- og omsorgstjenesteloven)

Dersom den som har rett til ytelsen er innlagt i institusjon, herunder sykehjem, og kommunen har stilt garanti eller helt eller delvis dekker utgiftene for oppholdet, kan kommunen kreve egenandel for oppholdet gjennom trygdeytelser til livsopphold. Dette fremgår av § 3 syvende ledd i forskrift om egenandel for kommunale helse- og omsorgstjenester. Se forskriften for nærmere informasjon om størrelsen på egenandelen.

Refusjon til kommunen for utlegg etter lov om sosiale tjenester (sosialtjenesteloven)

I sosialtjenesteloven § 26 fastslås det at dersom en mottaker av økonomisk stønad får innvilget ytelser med tilbakevirkning etter folketrygdloven eller krigspensjoneringslovene, kan kommunen kreve hel eller delvis refusjon i det beløp som skal etterbetales til dekning av sine utlegg til samme formål og for samme tidsrom. Er stønadsmottakeren gift, kan det kreves refusjon på de samme vilkår også i etterbetalinger til ektefellen såfremt stønaden er kommet ektefellen til gode. Det vises ellers til det som står under «Når kan det fattes vedtak om refusjon?» i rundskrivet til sosialtjenesteloven (R35-00) punkt 4.26.2.1.

Ettersom det oftest vil ta noe tid før et krav om trygdeytelser blir avgjort, vil medlemmet kunne være avhengig av sosial stønad til livsopphold. I medhold av ovennevnte bestemmelse kan kommunen på visse vilkår kreve refusjon for sine sosialhjelpsutgifter i etterbetalte trygdeytelser. Begrunnelsen for refusjonsadgangen er at det ikke anses rimelig at en person får dobbelt dekning for samme tidsrom og til samme formål. Det vises ellers til det som er sagt om «samme formål» og «samme tidsrom» i rundskrivet til sosialtjenesteloven (R35-00) punkt 4.26.2.1.

Utbetaling til andre etter trekkpålegg fra namsmannen eller andre særnamsmenn - dekningsloven og tvangsfullbyrdelsesloven

Medlemmet kan av ulike årsaker ha opparbeidet seg gjeld som ikke betjenes på korrekt vis. Dersom den som har et krav mot medlemmet (kreditor) har tvangsgrunnlag for gjelden, kan hen søke namsfogden om hjelp til å inndrive kravet.

Noen offentlige myndigheter har det vi kaller særnamsrett, dvs. de kan inndrive gjelden direkte hos arbeidsgiver eller Nav gjennom trekk i lønn eller trygdeytelser. Som eksempel kan nevnes Nav etter vedtak i feilutbetalingssaker med hjemmel i § 22-15, skattekontoret i forbindelse med inndriving av skatte- og avgiftskrav med hjemmel i skattebetalingsloven §§ 14-1 og 14-4, Statens Innkrevingssentral med hjemmel i straffeprosessloven § 456 for så vidt gjelder bøter og erstatninger og Innkrevingssentral med hjemmel i innkrevingsloven § 8 for så vidt gjelder bidragsgjeld.

Om vilkårene for trekk er til stede, avgjøres av namsfogden eller den etat som har særnamsrett. Nav plikter å foreta slike trekk, dersom etaten er pålagt dette av namsfogden eller den etat som har særnamsrett. I disse tilfellene er Nav likestilt med andre arbeidsgivere.

§ 22-1a Forholdet til bestemmelser om internasjonal trygdekoordinering

LOV-1997-02-28-19-§22-1a

Utarbeidet 11.11.2024

Generelt om § 22-1 a

Formålet med bestemmelsen

Formålet med folketrygdloven § 22-1 a er å sikre at brukere av loven er oppmerksomme på at det finnes folkerettslige bestemmelser om trygdekoordinering som kan ha betydning for utbetalingsreglene i folketrygdloven kapittel 22.

Historikk og bakgrunnsinformasjon om bestemmelsen

Folketrygdloven § 22-1 a ble tatt inn i loven 25. november 2022 nr. 86. Foranledningen til at bestemmelsen ble tatt inn i loven var at Arbeids- og velferdsetaten hadde praktisert folketrygdlovens oppholdskrav for mottakere av sykepenger, pleiepenger og arbeidsavklaringspenger feil for personer som oppholdt seg midlertidig i andre EØS-land. Feilen skyldtes at etaten hadde behandlet disse sakene utelukkende etter bestemmelsene i folketrygdloven, uten å ta hensyn til bestemmelsene i trygdeforordningen.

Bestemmelsen er en såkalt folkerettsmarkør. Det er tilsvarende tatt inn folkerettsmarkører i de fleste kapitlene i folketrygdloven.

Ved å ta inn folkerettsmarkører i lovteksten, har brukere av loven nå fått en oppfordring til å undersøke om det er relevante folkerettslige bestemmelser som vil gå foran de aktuelle bestemmelsene i folketrygdloven.

Innarbeidelsen av folkerettsmarkører i trygderegelverket er beskrevet i NOU 2021: 8 Trygd over landegrensene punkt 15.11 og Prop. 71 L (2021–2022) kapittel 7.

Sammenheng med andre bestemmelser

Paragrafen viser til at bestemmelser i kapittel 22 skal fravikes dersom de er i strid med relevante bestemmelser i EØS-avtalens hoveddel, trygdeforordningen (forordning (EF) nr. 883/2004), gjennomføringsforordningen (forordning (EF) nr. 987/2009) og trygdeavtaler. Bestemmelsen er en påminnelse om at sykepengereglene skal tolkes og anvendes i samsvar med reglene i EU sin trygdeforordning og gjennomføringsforordning, og de øvrige reglene i EØS-avtalen. Også bestemmelser i bi- og multilaterale avtaler kan gjøre det nødvendig å fravike sykepengereglene i folketrygdloven kapittel 8.

Ftrl § 22-1 a

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Bestemmelsen viser til at de øvrige bestemmelsene i kapittel 22 skal fravikes i den utstrekning som er nødvendig for å overholde relevante bestemmelser i EØS-avtalens hoveddel, trygdeforordningen (forordning (EF) nr. 883/2004), gjennomføringsforordningen (forordning (EF) nr. 987/2009) og de ulike trygdeavtaler Norge er bundet av.

Folketrygdloven § 22-1 a har ingen egen rettsskapende virkning. Det betyr at bestemmelsen i seg selv ikke gir noen rett eller plikt.

De som leser loven, må selv finne frem til forordningene og trygdeavtalene med betydning for trygdekoordinering for å få kjennskap hvilke rettigheter og plikter disse rent faktisk regulerer. Det ville ikke vært mulig å uttømmende redegjøre for disse i en folkerettsmarkør eller for øvrig fullt ut tilpasse kapitlets bestemmelser til våre folkerettslige forpliktelser, og dette er da heller ikke gjort.

Det er normalt ikke bestemmelser om selve utbetalingen i avtaler med andre land på trygdeområdet, men det kan være bestemmelser om refusjon, motregning, innkreving og gjensidig samarbeid mellom landene. I merknader til bestemmelsen i Prop. 71 L (2021–2022) vises det for eksempel til at i saker som innebærer et grensekryssende element med en eller flere andre stater som anvender trygdeforordningen, suppleres bestemmelsene i kapittel 22 med bestemmelsene i trygdeforordningen avdeling V og bestemmelsene i gjennomføringsforordningen avdeling IV, kapittel III.

Det vises til rundskriv R45-22 (EØS), R41-00 (Nordisk konvensjon om trygd) og R42-00 (forskjellige trygdeavtaler, herunder avtaler med Storbritannia om trygderettigheter).

Det er for øvrig også en utførlig omtale av EØS-avtalen og dens bestemmelser om trygd i rundskriv kapittel 1 (EØS) i R45-1.

Nærmere om Navs tolkning

Bestemmelsen er ikke i seg selv hjemmelen for at de øvrige bestemmelsene i kapittel 22 skal fravikes dersom det er nødvendig for å overholde våre folkerettslige forpliktelser. Bestemmelsen er ment som ren informasjon til brukere av loven. Dette er særskilt vist til i forarbeidene, Prop. 71 L (2021–2022). Der omtales følgende:

«Ny § 22-1 a tas kun inn av informasjonshensyn, og bestemmelsen har i seg selv ingen rettsskapende virkning. Aktuelle rettigheter og plikter ut over dem som framgår av loven, følger direkte av de avtalene som til enhver tid er gjennomført i norsk rett. Se forslagene til §§ 1-3 og 1-3 a og spesialmerknadene til disse paragrafene.»

Folketrygdloven § 22-1 a viser til bestemmelsene i folketrygdloven §§ 1-3 a og 1-3 b. I disse bestemmelsene gjennomføres Norges folkerettslige forpliktelser på trygdeområdet. I § 1-3 a første ledd og andre ledd gjennomføres eksempelvis trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen i norsk rett. Her står det blant annet at trygdeforordningen med visse tilpasninger, skal gjelde som lov. I § 1-3 a tredje ledd fremgår det at bestemmelser som er gitt i eller i medhold av folketrygdloven, skal fravikes i den utstrekning det er nødvendig for å overholde forpliktelser som følger av forordningene som nevnt i første og andre ledd.

§ 22-2 Utbetaling ved direkte oppgjør

LOV-1997-02-28-19-§22-2

Denne bestemmelsen er ny i forhold til den forrige folketrygdloven. Selve innholdet i bestemmelsen er imidlertid bare en lovfesting (kodifisering) av tidligere praksis.

Lovens hovedprinsipp er at pasienter/medlemmer selv skal betale sine utgifter til legehjelp eller legemidler og deretter få refusjon for den del som folketrygden godtgjør. Bestemmelsen innebærer et unntak fra denne hovedregelen. Såfremt de gruppene som er listet opp i lovteksten har avtale om direkte oppgjør med trygden, skal ytelsen utbetales direkte til avtalepartneren.

De materielle reglene om direkte oppgjør står i tilknytning til bestemmelsene om hver enkelt ytelse i kapittel 5. Ordningen med direkte oppgjør innebærer ikke at avtalepartneren blir den stønadsberettigede, men at han får krav på det beløpet trygden skulle yte til medlemmet for den enkelte behandling, tjeneste eller vare.

Når det foreligger avtaler som omhandlet i denne paragrafen, er utbetaling til avtalepartneren obligatorisk slik at den egentlige stønadsberettigede ikke kan velge å få stønaden utbetalt direkte til seg selv. Dette gjelder i utgangspunktet også medisinsk stønad, legen kan ikke pålegge pasienten å betale den delen trygden skal dekke.

Dersom medlemmet har bedt legen om å få betale til ham og krever refusjon av trygden, har vi ikke klar hjemmel til å nekte å betale refusjon til pasienten. (Grunnen til at pasienten ønsker en slik ordning, kan være ønsket om diskresjon i forhold til kontorpersonalet som behandler legens regning.)

§ 22-2 a Plikt til direkte oppgjør

LOV-1997-02-28-19-§22-2a

Utarbeidet 01.11.2024

Generelt om § 22-2 a

Formålet med bestemmelsen

Formålet med bestemmelsen er å gi et tilstrekkelig hjemmelsgrunnlag for departementet til å gi forskrift om plikt til å ha direkte oppgjør for leger som har fastlegeavtale med kommunen, fysioterapeuter som har avtale om driftstilskott med kommunen, og lege- og psykologspesialister som har avtale om driftstilskott med regionalt helseforetak, jf. Prop.121 L (2019-2020) side 32.

Historikk og bakgrunnsinformasjon om bestemmelsen

Paragrafen ble tilføyd ved lov 27 nov 2020 nr. 130 med virkning fra 1. januar 2021. I forarbeidene (Prop.121 L (2019-2020) punkt 5.6.1) pekte departementet på at antallet tjenesteytere med direkteoppgjørsavtaler øker, men at trenden viser at det vil ta flere år før samtlige tjenesteytere har direkte oppgjør og fremsetter kravene digitalt. Det ble pekt på at dette er en uforholdsmessig kostnad for forvaltningen.

Departementet vurderte at det å lovregulere at alle tjenesteytere som gir tjenester til brukere med rett til stønad etter kapittel 5, skal ha plikt til direkte oppgjør, ville ha medført et for inngripende tiltak for flere tjenesteytere som i dag ikke har en tilknytning til det offentlige (helprivate tjenesteytere).

Departementet vurderte det som mest hensiktsmessig å foreslå at det i et nytt fjerde ledd i § 5-1 stilles som vilkår for rett til stønad etter §§ 5-4 til 5-12, 5-14 og 5-25 at den som gir behandling eller yter tjenester, har direkte oppgjør etter § 22-2. Samtidig ble det foreslått en lovhjemmel i folketrygdloven kapittel 22 for departementet til å gi forskrift om plikt til å ha direkte oppgjør for tjenesteytere som i dag har en tilknytning til det offentlige med avtale om å yte tjenester på vegne av det offentlige.

Sammenheng med andre bestemmelser i regelverket

Bestemmelsen må ses i sammenheng med folketrygdloven § 22-2 som åpner for at den som gir behandling eller yter tjenester som trygden er stønadspliktig for, etter avtale kan få rett til direkte oppgjør med Arbeids- og velferdsetaten, Helsedirektoratet eller det organ Helsedirektoratet bestemmer. Stønaden blir da utbetalt direkte til behandleren eller tjenesteyteren og medlemmets betalingsplikt blir tilsvarende redusert.

Ftrl § 22-2 a – plikt til direkte oppgjør

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Departementet kan gi forskrift om plikt til å ha direkte oppgjør for leger som har fastlegeavtale med kommunen, fysioterapeuter som har avtale med kommunen om driftstilskott, og lege- og psykologspesialister som har avtale med et regionalt helseforetak om driftstilskott.

Departementet har med hjemmel i folketrygdloven § 5-4 fjerde ledd, § 5-7 femte ledd, § 5-8 femte ledd og § 22-2 a gitt forskrift om rett til trygderefusjon for leger, spesialister i klinisk psykologi og fysioterapeuter, se FOR-1998-06-18-590.

Det er for tiden ikke gitt forskrift om plikt til å ha direkte oppgjør.

Nærmere om Navs tolkning

Tolkningen bygger på en naturlig språklig forståelse av lovens ordlyd.

§ 22-3 Utbetaling til arbeidsgiver

LOV-1997-02-28-19-§22-2

Omarbeidet i sin helhet 28.11.2024

Generelt om § 22-3

Formålet med bestemmelsen

Folketrygdloven § 22-3 er ikke en bestemmelse som etablerer en selvstendig rett til ytelser, men gir unntak fra regelen om at en ytelse skal utbetales til den som har rett til den. Bestemmelsen gir arbeidsgiver adgang til å kreve utbetalt til seg det som er utbetalt av lønn for et tidsrom da medlemmet har rett til ytelse som skal sikre inntekt etter kap. 8, 9 eller 14. På denne måten vil ikke arbeidsgiveren tape unødig på at det blir utbetalt lønn i perioder der arbeidstakeren er inaktiv i jobben.

Hovedtrekkene i bestemmelsen

Dersom arbeidsgiveren betaler full lønn i perioder der arbeidstakeren ikke arbeider og mottar sykepenger, pleiepenger eller fødsels- eller foreldrepenger, kan arbeidsgiveren med hjemmel i § 22-3 kreve refundert det arbeidstakeren måtte ha krav på av slike ytelser fra trygden.

Historikk og bakgrunnsinformasjon om bestemmelsen

Paragrafen svarer i det vesentlige til den tidligere folketrygdloven § 15-7, jf. Ot.prp. nr. 20 (1995–1996) side 186. I NOU 1990: 20 side 674 står det følgende om bakgrunnen for bestemmelsen:

«Da retten til ytelser til livsopphold under sykdom ble gitt uavhengig av om den syke fikk lønn ifølge arbeidsavtale, var det behov for en lovhjemmel slik at arbeidsgiverne kunne få trygdeytelsene utbetalt til seg. Forbudet i loven om rettergangsordningens ikrafttredelse og i tilsvarende bestemmelser tidligere, var inntil lovendringen i 1975 til hinder for at det ble inngått avtaler om overdragelse av krav på trygdeytelser mot utbetaling av full lønn. Det var på denne bakgrunnen at det i trygdelovgivningen ble tatt inn en hjemmel til å kreve trygdeytelser utbetalt til arbeidsgiveren. Disse lovbestemmelsene gav arbeidsgiveren direkte hjemmel til å kreve ytelser utbetalt til seg.»

Sammenheng med andre bestemmelser i regelverket

Ftrl § 22-3 må sees i sammenheng med ftrl § 1-2 om vern mot private avtaler. En arbeidstaker kan ikke avtale seg fra rettigheter. Dersom arbeidstakeren har krav på en større utbetaling enn arbeidsgiveren har rett til å få refundert, skal det resterende utbetales til arbeidstakeren. Arbeidsgivers refusjonsrett er begrenset til tidsrommet for og omfanget av stønadsmottakers rett til sykepenger.

Videre må bestemmelsen ses i sammenheng med ftrl § 22-13 om når et krav anses fremsatt og fra hvilket tidspunkt en ytelse kan gis (virkningstidspunkt). Av § 22-13 sjette ledd fremgår det at arbeidsgivers refusjonskrav etter §§ 8-20, 8-21, 9-8, og 22-3 innfris for opptil tre måneder før den måneden da kravet ble satt fram.

Refusjon av sykepenger etter kapittel 8

Det er ulike hjemler i folketrygdloven som åpner for at Nav kan refundere sykepenger til en arbeidsgiver.

For sykepenger plikter arbeidsgiveren etter §§ 8-20 og 8-21 å utbetale sykepenger i arbeidsgiverperioden (de 16 første dagene av sykefraværet) selv om det er Nav som skal dekke utgiftene til sykepenger i arbeidsgiverperioden i disse tilfellene. Arbeidsgiveren forskutterer utbetalingen og får refusjon fra Nav.

Arbeidsgiverens rett til refusjon fra trygden følger dermed ikke av §22-3, men av ytelsesregelverket i § 8-20 tredje ledd og § 8-21 tredje ledd.

Folketrygdloven § 22-3 omhandler arbeidsgivers rett til å kreve refusjon fra trygden hvis arbeidsgiver har fortsatt å utbetale lønn under sykefravær som strekker seg utover arbeidsgiverperioden.

Refusjon av stønad ved barns og andre nære pårørendes sykdom etter kapittel 9

I likhet med sykepenger etter kapittel 8 har kapittel 9 også egne bestemmelser om refusjon til arbeidsgiver, se §§ 9-4 fjerde ledd og 9-8 tredje ledd.

Refusjon av foreldrepenger etter kapittel 14

En arbeidsgiver som har utbetalt lønn i perioden en arbeidstaker mottar foreldrepenger kan kreve refusjon fra Nav. Stønadsmottakeren velger sats for utbetaling av foreldrepenger med 100 prosent eller 80 prosent av beregningsgrunnlaget, jf. § 14-9.

Eksempel:

Stønadsmottakeren velger 80 prosent foreldrepenger. Vedkommende mottar 100 prosent lønn fra arbeidsgiver i til sammen 25 uker. Arbeidsgiver kan ikke motta refusjon for mer enn det stønadsmottakeren får i foreldrepenger. Arbeids- og velferdsetaten refunderer derfor 80 prosent foreldrepenger i 25 uker.

Arbeidsgiver kan ikke kreve refusjon for engangsstønad etter § 14-7.

Ftrl § 22-3 første ledd – refusjon til arbeidsgiver

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Dersom arbeidsgiveren betaler full lønn i perioder som arbeidstakeren har rett til en ytelse som skal sikre inntekt etter kapittel 8, 9 eller 14, kan arbeidsgiveren kreve å få utbetalt til seg det arbeidstakeren måtte ha krav på fra trygden.

For at Nav skal refundere kreves det at arbeidsgiver har satt fram krav om refusjon ved å sende inntektsmelding til Nav. I tillegg må arbeidstaker ha sendt sykmelding til Nav. Ved refusjon av omsorgspenger til arbeidsgiver er det likevel kun arbeidsgiver som trenger å sette fram krav. Arbeidstaker fremsetter ikke eget krav overfor Nav i disse tilfellene.

Etter lovteksten er det et vilkår at arbeidsgiver har utbetalt full lønn. Med full lønn menes 100 prosent dekning av den lønn vedkommende hadde før hen ble arbeidsufør. Siden hensynet bak regelen er at arbeidsgiver kan kreve å få ytelsen utbetalt til seg, tilsier det at det kan refunderes selv om arbeidsgiver ikke har forskuttert full lønn. Det er da det forskutterte beløpet arbeidsgiver skal ha refundert. Hvis arbeidstaker etter folketrygdloven har rett til mer enn det arbeidsgiver har utbetalt, skal Nav utbetale det overskytende direkte til den som har rett til ytelsen, se § 22-3 tredje ledd.

Loven pålegger arbeidsgiver å betale sykepenger i arbeidsgiverperioden, jf. § 8-19. Utover dette har arbeidsgiver som hovedregel ikke plikt til å betale eller forskuttere verken sykepenger, pleiepenger eller fødsels- eller foreldrepenger. Dersom arbeidsgiver likevel velger å utbetale lønn til arbeidstaker under slikt fravær, og vil kreve disse sykepengene refundert fra Nav, gjør arbeidsgiver dette på egen risiko.

Arbeidsgivers krav på refusjon følger av arbeidstakers rett til tilsvarende ytelse. En arbeidsgiver som forskutterer ytelser etter kapitlene 8, 9 og 14 har ikke rettigheter ut over det arbeidstaker selv ville hatt etter reglene om ytelsene, og etter reglene om frister for å sette frem krav i § 22-13.

Utbetalt beløp kan ikke overstige den ytelse som medlemmet kunne ha fått utbetalt når hensyn tas også til reglene i § 22-13, om frister for å sette fram krav mv. Med dette menes at man «også» må ta hensyn til reglene i § 22-13, i tillegg til de materielle vilkårene medlemmet må oppfylle for å ha rett til ytelsen. Videre må arbeidsgivers krav om refusjon vurderes etter ftrl § 22-13 sjette ledd. Etter § 22-13 sjette ledd kan en arbeidsgivers refusjonskrav etter §§ 8-20, 8-21, 9-8, og 22-3 innfris for opptil tre måneder før den måneden da kravet ble satt fram. Fristen er absolutt, slik at arbeidsgiver ikke kan få refusjon for perioder lenger tilbake enn tre måneder, se § 22-13 syvende ledd. Se nærmere i rundskrivet til § 22-13 sjette ledd.

Arbeidsgivers krav om å få utbetalingen refundert fra Nav anses for å være et rettskrav. Dette betyr blant annet at arbeidsgiver har krav på et vedtak, jf. forvaltningsloven § 2 første ledd bokstav b.

Ved innvilgelse av refusjon gir Nav underretning til arbeidgiver på annen måte, jf. unntak i ftrl § 21-10.

Ved avslag skal det fattes vedtak. Vedtaket kan imidlertid ikke inneholde opplysninger som vil være i konflikt med bestemmelser om taushetsplikt i folketrygdloven, Nav-loven og personvernforordningen. Et avslag på krav om refusjon kan for eksempel opplyse om at arbeidstaker ikke fyller vilkårene for rett til sykepenger, men Nav kan ikke i underretningen opplyse om årsaken til at arbeidstakeren ikke har rett til sykepenger.

Arbeidsgiver sitt krav på refusjon fra Nav er i behold selv om Nav ved en feil har utbetalt ytelsen direkte til medlemmet. Navs utbetaling av en ytelse til arbeidstaker i et tidsrom hvor arbeidsgiver har rett til refusjon fra Nav er en feilutbetaling som Nav eventuelt må kreve tilbake fra arbeidstakeren i medhold av ftrl § 22-15.

Dersom en arbeidstaker har flere arbeidsgivere og inntekten til sammen overstiger seks ganger grunnbeløpet, skal sykepengene reduseres etter utløpet av arbeidsgiverperioden. Er det flere arbeidsgivere som forskutterer sykepenger og setter fram krav om refusjon etter § 22-3, skal Nav redusere refusjonen til den enkelte arbeidsgiver i forhold til hvor stor del av samlet lønn utbetalingen fra den enkelte utgjør. Hvis den ene av arbeidsgiverne ikke forskutterer, skal den andre arbeidsgiveren få dekket sitt krav fullt ut før sykepenger tilstås arbeidstakeren.

Nærmere om Navs tolkning

Utover arbeidsgiverperioden har arbeidsgiveren som hovedregel ikke noen plikt til å utbetale lønn eller forskuttere ytelser til en arbeidstaker som har rett til ytelser etter kapittel 8, 9 eller 14. Dette følger av de materielle reglene for disse ytelsene, men fremgår også forutsetningsvis av ordlyden i § 22-3 første ledd. Der står det at «en arbeidsgiver som betaler full lønn» kan kreve å få ytelsen utbetalt til seg. En arbeidsgiver som ikke betaler lønn kan dermed ikke kreve å få ytelsen utbetalt til seg. Dersom arbeidsgiveren velger å forskuttere utbetaling av trygdeytelser til en arbeidstaker, bærer arbeidsgiveren selv risikoen for dette.

I ordlyden er det vilkår at arbeidsgiver må betale «full lønn» for å kunne kreve refusjon. Nav mener dette vilkåret ikke kan tolkes bokstavelig i alle situasjoner. I NOU 1990: 20 side 673 er dette vilkåret forklart slik at det med «full lønn» menes 100 prosent dekning av den lønn vedkommende hadde før hen ble arbeidsufør. Hvis arbeidsgiveren for eksempel bare dekker den del av lønnen som overstiger seks ganger folketrygdens grunnbeløp, så skal kravet avslås, siden Nav kun dekker refusjonskrav på utbetalt lønn inntil seks ganger folketrygdens grunnbeløp.

Videre vurderer Nav at formålet med § 22-3 er å unngå at arbeidstakeren får dobbelkompensasjon og at arbeidsgiveren ikke skal tape unødig på at er utbetalt lønn i perioder der arbeidstakeren er inaktiv i jobben. Dette taler for at Nav refunderer også der arbeidsgiver ikke har utbetalt «full lønn». En annen tolkning ville gjøre det mindre attraktivt for en arbeidsgiver å utbetale deler av lønnen, noe som vurderes å ikke være en ønskelig praksis. Det vurderes som ønskelig for en arbeidstaker å motta mest mulig av ytelsen sin som ordinær lønn, istedenfor de utbetalingstidspunkter som Nav opererer med.

Arbeidsgiver må sette frem et krav om refusjon. Det at arbeidsgiver sender inn inntektsskjema er ikke tilstrekkelig, jf. dom fra Borgarting lagmannsrett, LB-2015-17418. I tillegg må arbeidstaker ha satt fram et krav om ytelse.

Arbeidstakerens rett til ytelsen kan også begrenses av reglene om frister for fremsetting av krav i § 22-13. At arbeidsgivers rett til refusjon bygger på arbeidstakerens rett til ytelsen ble tatt inn ved lovendring etter at Trygderetten i TRR-2004-3510 kom til motsatt resultat, se omtalen av departementets syn i Ot.prp. nr. 44 (2006–2007) punkt 4.10.

Arbeidsgivers krav på refusjon anses som et rettskrav. Dette er slått fast av Trygderetten i flere kjennelser. Se blant annet TRR-2012-288 der retten uttalte at:

«Det følger av ftrl § 22-3 at en arbeidsgiver som betaler lønn for et tidsrom da arbeidstaker har rett til sykepenger, har et rettskrav på å få utbetalingen refundert fra NAV i den utstrekning den utbetalte lønnen dekkes av sykepengene arbeidstakeren har rett til etter folketrygdloven.» [vår understreking]

Trygderetten slo også fast at arbeidsgiver forskutterer på egen risiko. Om dette uttalte retten følgende:

«Retten er derfor kommet til at Bedrift Ap for tidsrommet fra 9. august til 1. oktober 2010 har rett til refusjon fra NAV ut fra et sykepengegrunnlag på kr 10 420 per måned, svarende til kr 125 040 på årsbasis. Når det gjelder den lønnen Bedrift Ap har utbetalt til arbeidstakeren utover dette beløpet, viser retten til at det er arbeidsgiveren som har den økonomiske risikoen ved forskuttering av sykepenger.

Det at NAV i ettertid har utbetalt kr 5 753 per måned til arbeidstakeren for den perioden Bedrift Ap allerede hadde utbetalt full lønn, kan ikke frata Bedrift Ap som arbeidsgiver den retten som følger av ftrl § 22-3 til få utbetalingen refundert fra NAV i den utstrekning den utbetalte lønnen dekkes av sykepengene arbeidstakeren har rett til etter folketrygdloven. Retten er følgelig av den oppfatning at NAVs utbetaling av sykepenger til arbeidstakeren i tidsrommet fra 9. august til 1. oktober 2010 er en feilutbetaling som NAV eventuelt må kreve tilbake fra dette medlemmet i medhold av ftrl § 22-15

Kjennelsen er senere fulgt opp i TRR-2013-1939:

«Retten ser imidlertid at i tillegg til TRR-2004-246 har Trygderetten i et par andre saker tatt stilling til beslektede spørsmålsstillinger, se for eksempel TRR-2012-288 hvor retten mente arbeidsgiver hadde en selvstendig rett til refusjon fra NAV, selv om NAV ved en feil hadde utbetalt direkte til medlemmet. Etter dette må arbeidsgivers krav på refusjon anses som «rettigheter og plikter» i trygderettsloven § 1. Se også TRR-2011-2712.»

Se videre TRR-2019-809, hvor det var utbetalt sykepenger til den sykmeldte, men hvor sykepengene skulle ha blitt utbetalt til arbeidsgiver som refusjon for utbetalt lønn. Retten kom fram til at det forelå en feilutbetaling til den sykmeldte, og tok deretter stilling til om vilkårene for tilbakekreving var oppfylt.

Videre følger det direkte av ordlyden i § 22-3 at arbeidsgiverens krav på refusjon bygger på arbeidstakerens rett til en ytelse. Arbeidsgiverens rett til refusjon er derfor ikke større enn den retten arbeidstakeren har til «ytelsen» etter de materielle reglene for ytelsen, se § 22-3 første ledd, første punktum.

Det er en forutsetning for rett til refusjon at det er utbetalt lønn til en arbeidstaker, jf. ftrl § 1-8. I Høyesteretts dom HR-2016-598-A kom retten fram til at en ordfører ikke kunne anses som arbeidstaker, og at kommunen derfor ikke hadde krav på refusjon for utbetalt lønn under sykdom.

Ftrl § 22-3 andre ledd – refusjon av feriepenger

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Arbeidsgivere som betaler full lønn under sykdom, skal også betale feriepenger i samme utstrekning som arbeidstakeren ville hatt krav på feriepenger hvis hen fikk ytelsene utbetalt direkte av Nav, se jf. § 8-33, 9-14 og 14-8.

Feriepenger som arbeidstakeren ville hatt krav på fra folketrygden for samme tidsrom, refunderes arbeidsgiveren.

Feriepenger refunderes selv om arbeidsgiver ikke har forskuttert full lønn.

Refusjonskravet er begrenset til de feriepengene arbeidstakeren ville fått fra Nav dersom arbeidsgiveren ikke betalte lønn. Hva Nav betaler feriepenger av følger av reglene om de ulike ytelsene. Se § 8-33 om sykepenger, mv.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med ftrl § 22-10 femte ledd, som fastslår at feriepenger av ytelser etter kapitlene 8, 9 og 14 utbetales i andre halvdel av mai måned året etter opptjeningsåret.

Nærmere om Navs tolkning

I andre ledd, første punktum, er det bestemt at en arbeidsgiver som betaler full lønn under fravær som nevnt i første ledd, også skal betale feriepenger. Ordlyden gjør det ikke klart om arbeidsgiveren skal betale ordinære feriepenger etter ferielovens bestemmelser av den utbetalte lønnen, eller bare skal utbetale de feriepengene arbeidstakeren ville hatt krav på hvis den fikk ytelsen utbetalt direkte av Nav.

Bestemmelsen i § 22-3 er en videreføring av folketrygdloven av 1966 § 15-7, se NOU 1990: 20 s. 675. Her gikk det frem av ordlyden at arbeidsgiver skulle betale feriepenger «jfr.» reglene om feriepenger av de ulike ytelsene. Det gikk dermed klart frem av ordlyden i loven at det kun var feriepengene av ytelsen arbeidsgiver skulle betale ut, og ikke fulle feriepenger etter ferielovens bestemmelser med grunnlag i den vanlige lønnen.

Pålegget om at arbeidsgiver også må betale feriepenger hvis den forskutterer full lønn for trygdeytelser til arbeidstakeren var et forenklingstiltak for trygdeforvaltningen, se Ot.prp. nr. 3 (1990–1991) punkt 18.2. Denne endringen er tatt i betraktning av departementet da någjeldende folketrygdlov ble vedtatt, se merknader til § 22-3 i Ot.prp. nr. 29 (1995–1996).

I andre ledd, andre punktum er det bestemt at arbeidsgiveren kan kreve å få refundert de feriepengene arbeidstakeren ville hatt rett på fra Nav, dersom arbeidstakeren i stedet for lønn fra arbeidsgiveren fikk ytelsene utbetalt direkte fra Nav. Omfanget av feriepengeretten er regulert i de ulike ytelsesreglene. Se § 8-33 om feriepenger av sykepenger, § 9-17 om feriepenger av pleie- og omsorgspenger, § 14-8 om feriepenger av foreldrepenger.

Ordlyden i andre ledd taler for at arbeidsgiver kun kan kreve å få feriepengene fra trygden dersom arbeidsgiveren har betalt «full lønn». Dette innebærer at en arbeidsgiver som kun betaler deler av lønnen, men hvor Nav betaler ut resten, ikke vil kunne kreve å få utbetalt feriepenger fra Nav.

I likhet med vurderingen av bestemmelsens første ledd vurderer Nav at formålet med § 22-3 er å unngå at arbeidstakeren får dobbelkompensasjon og at arbeidsgiveren ikke skal tape unødig på at han yter lønn i perioder der arbeidstakeren er inaktiv i jobben. Dette taler etter Navs mening for at arbeidsgiver kan kreve feriepenger også der arbeidsgiver kun utbetaler deler av lønnen. En annen tolkning ville gjøre det mindre attraktivt for en arbeidsgiver å utbetale deler av lønnen, noe som vurderes å ikke være en ønskelig praksis. Det vurderes som ønskelig for en arbeidstaker å motta mest mulig av ytelsen sin som ordinær lønn, istedenfor de utbetalingstidspunkter som Nav opererer med.

Ftrl § 22-3 tredje ledd – når ytelsen er høyere enn utbetalt lønn

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Hvis ytelsen arbeidstakeren har rett på er høyere enn utbetalt lønn fra arbeidsgiveren, har arbeidsgiveren bare rett til å få refundert den delen av ytelsen som tilsvarer utbetalt lønn.

Arbeidstakeren har rett til å få det overskytende utbetalt til seg selv.

Dette kan for eksempel skje der et medlem er sykmeldt fra flere arbeidsforhold, eller har inntekt både som arbeidstaker, frilanser og/eller selvstendig næringsdrivende.

Nærmere om Navs tolkning

Nav bygger sin tolkning direkte på lovens ordlyd. Bestemmelsen har ikke reist særlige tolkningsspørsmål.

At arbeidstakeren har rett til den delen av utbetalingen som arbeidsgiveren ikke kan kreve utbetalt til seg, følger også av regelen i ftrl § 22-1.

§ 22-3 a Barnetillegg til bidragspliktige

LOV-1997-02-28-19-§22-3a

Bestemmelsen er omarbeidet i sin helhet 01.11.2024

Generelt om § 22-3 a

Formålet med bestemmelsen

Bestemmelsen tar sikte på å sikre at barnetillegg til en bidragspliktig stønadsmottaker skal gå til løpende underhold av barnet og avregnes i det bidrag som bidragspliktige skal betale, jf. Ot.prp.nr.59 (1997-1998) side 11.

Bestemmelsen er vedtatt spesielt for å lette arbeidet til Innkrevingssentralen. Innkrevingssentralen har lovhjemmel for å gjøre trekk i løpende trygdeytelser for å kunne kreve inn underholdsbidrag. Størrelsen på slike trekk (utlegg) er underlagt bestemmelsene i dekningsloven § 2-7 første ledd. Det innebærer at den bidragspliktige har krav på tilstrekkelige midler til underhold av seg selv og sin husstand.

Barnetillegg er en del av den ytelsen som stønadsmottakeren har krav på å få utbetalt til seg, jf. kommentarene til § 22-1. Dette gjelder også barnetillegg for barn som stønadsmottakeren skal betale barnebidrag til. Formålet med barnetillegg er at tillegget skal komme barnet til gode.

Når barnet ikke bor sammen med stønadsmottakeren, kan reglene i dekningsloven gjøre at barnetillegget ikke kommer barnet til gode. Dette fordi hele eller deler av tillegget ikke kan trekkes i stønaden og utbetales til den som forsørger barnet. Bestemmelsen i § 22-3 a gjør at Innkrevingssentralen kan kreve å få utbetalt barnetillegget til seg uten å måtte nedlegge trekk. Dermed gjelder ikke bestemmelsene i dekningsloven.

Sammenheng med andre bestemmelser i regelverket

Bestemmelsen må ses i sammenheng med folketrygdloven § 22-1, som fastslår hovedregelen om at en ytelse skal utbetales til den som har rett til ytelsen. Paragraf 22-3a utgjør et unntak fra denne hovedregelen.

Ftrl § 22-3 a

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Bestemmelsen gir Innkrevingssentralen adgang til å kreve å få utbetalt barnetillegget til seg når bidrag til barnet innkreves av sentralen, uten å måtte følge prosessen for å nedlegge trekk, som følger av bestemmelsene i dekningsloven. Det er et vilkår at Innkrevingssentralen har satt fram krav om å få bidraget utbetalt til seg.

Bestemmelsen er en «kan-regel». Bestemmelsen hindrer derfor ikke at barnetillegg utbetales til stønadsmottakeren og at det pålegges trekk i ytelsen for hele det bidraget som vedkommende skal betale. Det er opp til Innkrevingssentralen å velge den mest hensiktsmessige løsning i den enkelte sak.

Innkrevingssentralen kan ikke få utbetalt et høyere månedlig beløp enn barnetillegget. Dersom barnebidraget er lavere enn barnetillegget, er det dette beløpet som er grensen for hvor mye Innkrevingssentralen kan få utbetalt. Dersom bidraget er fastsatt til et høyere beløp enn barnetillegget, eventuelt at Innkrevingssentralen også vil ha nedbetaling av bidragsgjeld, må differansen trekkes inn ved et vanlig trekkpålegg.

I siste punktum i § 22-3 a er det presisert at barnetillegg går til fradrag i underholdsbidraget som stønadsmottakeren skal betale etter barneloven.

Nærmere om Navs tolkning

Forståelsen av bestemmelsens følger av en naturlig språklig forståelse av ordlyden.

§ 22-3 b Ytelser til barn i fosterhjem

LOV-1997-02-28-19-§22-3b

Utarbeidet av Arbeids- og velferdsdirektoratet, Fagstab Ytelser, Kontor for inntektssikring ved sykdom og arbeidsledighet 30.12.10

Omarbeidet i sin helhet 06.11.2024

Generelt om § 22-3 b

Formålet med bestemmelsen

Bestemmelsen etablerer et unntak fra folketrygdloven § 22-1 om at ytelser skal utbetales til den som har rett til ytelsen, som er barnet ved verge.

Formålet med bestemmelsen er å sikre at grunnstønad og hjelpestønad til barn blir utbetalt til de som faktisk utfører særskilt tilsyn og pleie og som har den daglige omsorgen for barnet.

Historikk og bakgrunnsinformasjon om bestemmelsen

Bestemmelsen kom inn i folketrygdloven fra 1. januar 2011, se lov 17 des 2010 nr. 80.

Sammenheng med andre bestemmelser i regelverket

Bestemmelsen må ses i sammenheng med folketrygdloven § 22-1, som fastslår hovedregelen om at en ytelse skal utbetales til den som har rett til ytelsen. Paragraf 22-3b inneholder to unntak fra denne hovedregelen.

Bestemmelsen må også ses i sammenheng med Grunnloven § 104 andre ledd og FNs barnekonvensjons artikkel 3. Disse fastslår at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn i alle saker og avgjørelser som berører barn.

Ftrl § 22-3 b

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Paragraf § 22-3 b første ledd første punktum kommer til anvendelse der det foreligger et vedtak fra barneverns- og helsenemnda om omsorgsovertakelse. I tillegg må det fremgå av vedtaket at barnet skal bo i fosterhjem, jf. barnevernsloven § 5-3 første ledd første punktum. Det betyr at fosterforeldrene har overtatt den daglige omsorgen for barnet. Grunnstønad og hjelpestønad til barnet skal da utbetales til fosterforeldrene.

Det fremgår videre av § 22-3 b andre punktum at dersom barnet må plasseres i midlertidig hjem i påvente av fosterhjemsplassering, skjer utbetaling til barnevernet.

Se ellers rundskrivet til folketrygdloven § 22-1 om utbetaling av grunnstønad og hjelpestønad til barn, for andre tilfeller enn de som er omtalt i § 22-3 b.

Nærmere om Navs tolkning

Forståelsen av bestemmelsen følger av en naturlig språklig forståelse av ordlyden, samt uttalelser i Prop.16 L (2010-2011) punkt 13.1 og 13.3. Det fremgår av bestemmelsens første ledd at grunn- og hjelpestønad til barn som er plassert i fosterhjem etter barnevernsloven § 5-3 første ledd, skal utbetales til fosterforeldrene.

Bakgrunnen for bestemmelsen er at utbetalingen skal foretas til den/de som faktisk har den daglige omsorgen for barnet, se Prop.16 L (2010-2011) punkt 13.3:

«Departementet ser det slik at hjelpestønad til barnet i regelen bør utbetalast til dei som faktisk utfører særskilt tilsyn og pleie. Tilsvarande bør grunnstønad til barnet gå til dei som har den daglege omsorga for det. For å sikre dette i sakene der dei biologiske foreldra vil ha ytinga utbetalt til seg, foreslår departementet at det blir presisert i ein ny § 22-3 b i folketrygdlova at grunn- og hjelpestønad til barn i fosterheim skal utbetalast til fosterforeldra.»

Av bestemmelsens andre punktum fremgår det at ved plassering i midlertidig hjem i påvente av fosterhjemsplassering, skjer utbetaling til barnevernet, se også Prop.16 L (2010-2011) punkt 13.3:

«Det er mangel på fosterheimar, slik at mange blir plasserte i statlege eller kommunale beredskapsheim eller mellombels heim før plassering i endeleg fosterheim. Ved slik plassering bør utbetaling skje til det kommunale barnevernet.»

§ 22-4 Disponering av ytelser til langtidspasienter i helseinstitusjon

LOV-1997-02-28-19-§22-4

Denne bestemmelsen erstatter i grove trekk den gamle lovens § 15-5 nr. 1. Den vil ikke bli kommentert her idet den egentlig er avhengig av disposisjoner som foretas i helsevesenet. Departementet har uttalt at bestemmelsen også antakelig vil bli flyttet i sin helhet til regelverket rundt helsetjenesten i kommunene.

Forskrift følger på eget ark på blått papir når den er gitt, jf. fjerde ledd.

§ 22-5 Felles trivselsordninger og langtidspasienter

LOV-1997-02-28-19-§22-5

Denne bestemmelsen tilsvarer i grove trekk den gamle lovens § 15-5 nr. 2, 3 og 4. Den vil ikke bli kommentert her idet den ikke omhandler utbetaling av trygdeytelser. Den er kommet med i den nye loven fordi den innholdsmessig skulle tilsvare den gamle. Antakelig vil den bli overført til regelsettet rundt helsetjenesten i kommunene i nær fremtid.

Forskrift følger på eget ark på blått papir når den er gitt, jf. tredje ledd.

§ 22-6 Utbetaling til Nav-kontor o.a.

LOV-1997-02-28-19-§22-6

Omarbeidet i sin helhet 18.11.2024

Generelt om § 22-6

Formålet med bestemmelsen

Formålet med bestemmelsen er å sikre at ytelsen disponeres til beste for den som har rett til den.

Årsaker til at en person kan være ute av stand til å disponere ytelsen på beste måte, kan være at personen ikke er i stand til å ta vare på seg selv grunnet ulike psykiske lidelser eller misbruk av bedøvende midler eller at hen bruker sine trygdeytelser til skade for seg selv eller en person som han eller hun forsørger eller plikter å forsørge.

Ytelsen kan da utbetales til en annen person eller til et Nav-kontor.

Hovedtrekkene i bestemmelsen

Hovedregelen er at ytelser etter folketrygdloven skal utbetales til den som har rett til ytelsen, jf. § 22-1. Regelen i § 22-6 er et unntak fra hovedregelen og fremstår som en utbetalingsregel.

I første ledd første punktum blir det listet opp ulike diagnoser og tilstander som kan gi grunnlag for at ytelsen kan utbetales til andre enn den som har krav på ytelsen. Ytelsen kan i slike tilfeller også utbetales til et Nav-kontor.

Av bestemmelsens første ledd andre punktum fremgår det at ytelsen kan utbetales til andre eller til et Nav-kontor dersom en person åpenbart bruker sine trygdeytelser til skade for seg selv eller en person som han eller hun forsørger.

I bestemmelsens andre ledd står det at ytelsen skal disponeres til beste for den som har rett til ytelsen.

Det er kun ytelser som gis etter folketrygdloven som er omfattet av bestemmelsen. Andre ytelser som utbetales av Nav må utbetales til den berettigede, med mindre det finnes særskilt hjemmel for noe annet.

Som hovedregel må det gjøres et forsøk på å inngå avtale om frivillig forvaltning før det fattes vedtak etter § 22-6. Vedtak etter § 22-6 har tradisjonelt blitt betegnet som «tvungen forvaltning». Dette i motsetning til «frivillig forvaltning» som har sitt grunnlag i avtale mellom medlemmet og sosialtjenesten i Nav. En slik avtale om frivillig forvaltning kan også omfatte andre ytelser enn de som gis etter folketrygdloven. En avtale om frivillig forvaltning kan når som helst sies opp av medlemmet.

I tredje ledd reguleres forholdet mellom bestemmelsens første ledd og vergemålsloven, statsforvalteren og verge.

Etter fjerde ledd kan departementet gi forskrifter om utbetaling og forvaltning av ytelser etter denne paragrafen. Slike forskrifter er ikke gitt.

Sammenheng med annet regelverk

Ftrl § 21-4 hjemler adgang til å innhente opplysninger som er nødvendige for de vurderingene som må gjøres etter folketrygdloven § 22-6. Dette er en naturlig følge av at ordningen med tvungen forvaltning er så nært knyttet til folketrygdytelsene.

Paragraf 22-6 må ses i sammenheng med reglene i vergemålsloven og de hensyn som ligger til grunn for disse. Tvungen forvaltning har klare likhetstrekk med tiltak som kan iverksettes etter vergemålsloven og enkelte sentrale hensyn og prinsipper som ligger til grunn for reglene i vergemålsloven, og må også gjelde for saker om tvungen forvaltning etter folketrygdloven. I forarbeidene til vergemålsloven (Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) punkt 4.6.1) likestiller Justisdepartementet langt på vei vergemålslovens regler om fratakelse av den rettslige handleevne i økonomiske forhold med reglene om tvungen forvaltning i andre lover, herunder §22-6.

Videre viser Justisdepartementet i proposisjonen til FN-konvensjon av 13. desember 2006 om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonen er ratifisert av Norge. Departementet uttaler blant annet:

«Etter FN-konvensjonen 13. desember 2006 om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne artikkel 12 nr. 4 kreves det at alle tiltak som gjelder utøvelsen av den rettslige handleevnen gjennomgås jevnlig av kompetent, uavhengig og upartisk myndighet eller rettsinstans. Departementet ser derfor behov for regler som ivaretar sammenhengen mellom vedtak om tvungen forvaltning etter helse- og sosiallovgivningen og de hjelpetiltak som følger av vergemålsloven kapittel 4

Justisdepartementets uttalelse er gitt i tilknytning til § 22-6 tredje ledd om at statsforvalteren skal ha kopi av vedtaket. Dette kom inn som nytt tredje ledd i § 22-6 i forbindelse med utarbeidelse av (den nye) vergemålsloven for å styrke rettssikkerheten. Her har FN-konvensjonen dermed fått direkte betydning for innholdet i folketrygdloven § 22-6, men konvensjonen må generelt legges til grunn for behandlingen av saker om tvungen forvaltning etter folketrygdloven.

Det fremgår av FN konvensjonen artikkel 12 nr. 4:

«Partene skal sikre at alle tiltak som gjelder utøvelsen av rettslig handleevne, har bestemmelser om hensiktsmessige og effektive beskyttelsesmekanismer for å hindre misbruk i samsvar med internasjonale menneskerettighetsbestemmelser. Slike beskyttelsesmekanismer skal sikre at tiltak som gjelder utøvelsen av rettslig handleevne, respekterer vedkommende persons rettigheter, vilje og preferanser, at det ikke foreligger noen interessekonflikt og utilbørlig påvirkning, at de er forholdsmessige og tilpasset vedkommendes omstendigheter, og at de gjelder for kortest mulig tid og gjennomgås jevnlig av en kompetent, uavhengig og upartisk myndighet eller rettsinstans. Beskyttelsesmekanismene skal stå i forhold til i hvilken grad tiltakene berører vedkommendes rettigheter og interesser.»

I de vurderingene som blir gjort etter § 22-6, der vurderingene involverer barn, skal det tas hensyn til hva som er barnets beste, jf. barnekonvensjonens artikkel 3, samt Grunnloven § 104 andre ledd.

Ftrl § 22-6 første ledd

LOV-1997-02-28-19-§22-6
Generelt om bestemmelsen
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Paragraf 22-6 første ledd åpner for at en ytelse i enkelte situasjoner kan utbetales til en annen person enn stønadsmottaker eller ytelsen kan utbetales til et Nav-kontor. Dette er også kalt «tvungen forvaltning». Bestemmelsen er en «kan»-regel. Det innebærer at selv om vilkårene er oppfylt, må det gjøres en konkret vurdering av om det skal iverksettes tvungen forvaltning, herunder innholdet i vedtaket som fattes. Selv om vilkårene for tvungen forvaltning er til stede, skal vedtaket ikke være mer inngripende enn nødvendig. Videre underbygger dette at frivillig forvalting bør prøves før det fattes vedtak om tvungen forvaltning, med mindre det er overveiende sannsynlig at en avtale om frivillig forvaltning ikke vil føre frem eller være hensiktsmessig.

Paragraf 22-6 skal i utgangspunktet ikke anvendes for personer som er umyndige etter vergemålsloven. Det vil si mindreårige og umyndiggjorte. Dette gjelder likevel ikke dersom en mindreårig mottar trygdeytelser som erstatter arbeidsinntekt vedkommende rår over selv i henhold til vergemålsloven § 12.

Det må gjøres en konkret vurdering av hvor omfattende vedtaket om tvungen forvaltning av ytelsen skal være. Dersom det eksempelvis er tilstrekkelig å sikre at faste utgifter til boligformål som husleie, renter og avdrag på lån, avgifter og strøm m.m. blir dekket, skal tvungen forvaltning av ytelsen ikke omfatte mer enn dette. Den resterende del av ytelsen skal da utbetales til den berettigede selv.

At vedtaket ikke skal være mer inngripende enn nødvendig, innebærer også at det må tas stilling til om det skal begrenses i tid.

Hvem ytelsen skal utbetales til må vurderes konkret. En annen person kan for eksempel være nærstående personer som den som har krav på ytelsen plikter å forsørge eller rent faktisk forsørger.

Utbetaling til Nav-kontor vil i hovedsak gå til sosialtjenesten i Nav.

Nærmere om Navs tolkning

Et vedtak om at noen andre skal motta og forvalte vedkommendes ytelse er et dyptgripende inngrep i vedkommendes handleevne. Dette taler for at det som hovedregel må være forsøkt frivillig forvaltning og at den skadelige disponeringen av ytelsene må ha pågått over noe tid, før man fatter et vedtak om tvungen forvaltning.

Det er få tilgjengelige rettskilder i form av forarbeider til någjeldende og tidligere folketrygdlov. Den bredeste omtalen av bestemmelsen i forarbeider er gitt i NOU 1990: 20. Det er imidlertid gitt få konkrete føringer på hvordan bestemmelsen skal praktiseres. I Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) som bygger på NOU 1990: 20, er det kun vist til nevnte NOU og at bestemmelsen skal praktiseres som etter den tidligere lov (dvs. § 15-6 i folketrygdloven av 1966).

Som nevnt ovenfor må FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne legges til grunn for behandlingen av saker om tvungen forvaltning etter folketrygdloven. Ett av flere moment etter konvensjonens artikkel 12 nr. 4 er at de tiltak som iverksettes skal være forholdsmessige og tilpasset vedkommendes omstendigheter. Dette har betydning for vurderingen om tvungen forvaltning skal iverksettes, men også for innholdet i vedtaket. Selv om vilkårene for tvungen forvaltning er til stede, skal vedtaket ikke være mer inngripende enn nødvendig. Dette stiller krav til en presis utforming av hva et vedtak om tvungen forvaltning skal gå ut på. I denne forbindelse kan det vises til Arbeids- og sosialdepartementets høringsuttalelse til vergemålsloven. Her uttaler departementet i tilknytning til vurderingen om § 22-6 skulle oppheves:

«Arbeids- og sosialdepartementet ser at det kan være betenkeligheter ved at forvaltningen har slik myndighet som trygdeetaten er tillagt i disse tilfellene, og det kan synes hensiktsmessig at slike beslutninger legges til andre enn trygdeetaten. Departementet har i utgangspunktet derfor ikke prinsipielle innvendinger mot at bestemmelsen oppheves. Vi vil imidlertid understreke at det er et klart behov for å ha en ordning som gir mulighet til at andre kan forvalte kontantytelser som utbetales bl.a. fra trygden, i tilfeller hvor en stønadsmottaker, midlertidig eller permanent, viser seg ute av stand til selv å forvalte ytelsen. (...) Det gjøres i den forbindelse oppmerksom på at den aktuelle paragrafen innebærer en stor grad av fleksibilitet, blant annet ved at utbetalingen til andre kan begrenses til å gjelde en del av den aktuelle ytelsen.»

Denne uttalelsen underbygger prinsippet om at begrensningen av brukers økonomiske handleevne ikke skal gå lenger enn det som strengt tatt er nødvendig. I samsvar med departementets uttalelse må det alltid foretas en vurdering om tvungen forvaltning skal begrenses til å gjelde en del av den aktuelle ytelsen

Tvungen forvaltning er i utgangspunktet ikke aktuelt for de som er umyndiggjort etter vergemålsloven eller mindreårige. Årsaken til det er at disse allerede har en verge som opptrer på hens vegne, og det er da ikke behov for en særskilt hjemmel i folketrygdloven om utbetaling til andre. Unntaket gjelder for en mindreårig som rår over en trygdeytelse som skal erstatte vedkommende sin arbeidsinntekt. Dersom den mindreårige ikke anses i stand til å ivareta sine interesser når det gjelder disponeringen av trygdeytelsene, kan vergen ta fra vedkommende rådigheten etter vergemålsloven § 12 tredje ledd. Hvis vergen velger å ikke gripe inn, må det legges til grunn at det kan treffes vedtak om utbetaling til andre enn den mindreårige i medhold av § 22-6.

Loven sier ikke noe nærmere om hvem ytelsen skal utbetales til, annet enn at det kan være en annen person eller Nav-kontoret. Forarbeidene taler imidlertid for at det må gjøres en konkret vurdering i det enkelte tilfellet, hvor blant annet tilstandens art vil kunne ha betydning, se NOU 1990: 20 side 683. I vurderingen må man også se hen til bestemmelsens andre ledd, om at ytelsen skal disponeres til beste for den som har rett til den.

§ 22-6 første ledd første punktum – personens mentale tilstand o.a.
LOV-1997-02-28-19-§22-6
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

I første ledd første punktum er det angitt to hovedvilkår for at en ytelse kan utbetales til en annen enn den berettigede. Medlemmet må ha en sinnslidelse, psykisk utviklingshemning, alvorlig mental svekkelse, hjerneskade, eller misbruk av berusende eller bedøvende midler. Det er et krav at tilstanden har ført til at medlemmet ikke er i stand til å disponere ytelsen selv.

Det må være årsakssammenheng mellom tilstanden og den manglende evnen til å disponere ytelsen. Det er altså ikke tilstrekkelig at det kan sannsynliggjøres at medlemmet har en av de tilstandene som er listet opp i bestemmelsen. Det må være sannsynliggjort at det er denne tilstanden som er årsaken til at personen ikke er i stand til å disponere trygdeytelsen selv.

Nærmere om Navs tolkning

Når det gjelder begrepet sinnslidelse er begrepet også brukt i vergemålsloven § 20. I merknaden til bestemmelsen sier departementet blant annet i Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) side 176:

«Begrepet «sinnslidelse» er brukt som en samlebetegnelse og innebærer en videreføring av uttrykket «Aandssvaghed eller Sindssygdom» i umyndiggjørelsesloven § 1 nr. 1. Demens er spesielt nevnt blant sinnslidelsene. Begrepet er bevisst ikke begrenset til «senil» demens, fordi demens noen ganger også kan utvikles hos yngre personer, og uten at det foreligger aldersbetinget senilitet. Samlebegrepet «sinnslidelse» vil i tillegg til demens blant annet omfatte psykosene (typisk schizofreni og bipolar lidelse) og ulike typer sinnslidelser som har oppstått som følge av skade, sykdom eller stoffbruk.»

Det må legges til grunn at begrepet «sinnslidelse» skal forstås på samme måte i § 22-6 som i vergemålsloven § 20.

Konsekvensen av tilstandene som er nevnt i første ledd første punktum må være at personen ikke er i stand til å disponere ytelsen selv.

§ 22-6 første ledd andre punktum – personen bruker sine trygdeytelser på en skadelig måte
LOV-1997-02-28-19-§22-6
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Andre punktum omhandler tilfeller der personen er i stand til å disponere ytelsen, men vedkommende bruker den på en måte som åpenbart er til skade for seg selv eller andre. Det er ikke enhver ufornuftig bruk av ytelsene som berettiger inngripen. Lovens vilkår er at det må være åpenbart at bruken er til skade for personen selv, eller nærstående som nevnt.

Den underliggende årsak kan også her være tilstander som nevnt i første punktum, men i mindre alvorlig grad. Det er imidlertid selve disponeringen av midlene som i seg selv er grunnlaget for å gripe inn med tvungen forvaltning.

Det er hensynet til personen selv, eventuelt til andre nærstående, som berettiger at vedkommende kan fratas disposisjonsretten til sine ytelser helt eller delvis. At vedkommende bruker sine midler på en måte som de fleste vil oppfatte som ufornuftig, er ikke tilstrekkelig grunn for å gripe inn med tvungen forvaltning.

Hensikten med bestemmelsen er ikke å ivareta det offentliges interesser i å begrense sosiale utgifter, men det vil her være en viss sammenheng. Når en person over tid disponerer sine ytelser på en måte som gjør at vedkommende blir avhengig av sosialhjelp eller supplerende stønad for å få dekket sine grunnleggende behov eller forpliktelser, må dette objektivt sett ansees for å være til skade for personen selv. At vedkommende måtte ha en annen subjektiv oppfatning av hva som er best for seg selv, kan da ikke tillegges avgjørende betydning.

Det er ikke bare hensynet til den berettigede selv som er av betydning for vurderingen av om en ytelse skal utbetales til et Nav-kontor. Også hensynet til personer som hen forsørger eller plikter å forsørge kan være grunnlag for å fatte vedtak om å utbetale ytelsen til en annen. Hvem den berettigede plikter å forsørge må forstås som rettslig forsørgelsesplikt og omfatter barn og ektefelle. Det kan ikke være avgjørende her at barna eller ektefellen bor sammen med den berettigede. Det avgjørende er at den berettigede bruker ytelsen på en måte som er til skade for dem som hen har rettslig plikt til å forsørge. Dersom ytelsen blir brukt slik at den rettslige forsørgelsesplikten ikke blir overholdt, vil dette være en vektig grunn for å utbetale ytelsen til en annen.

Loven omfatter imidlertid også andre enn de som har et rettslig krav på forsørgelse. Også de som rent faktisk blir forsørget er omfattet.

Nærmere om Navs tolkning

Det er ikke enhver ufornuftig bruk av ytelsene som berettiger inngripen. Lovens vilkår er at det må være åpenbart at bruken er til skade for personen selv, eller nærstående som nevnt. Bruken av «åpenbart» taler for at det skal mye til. At vedkommende bruker sine midler på en måte som de fleste vil oppfatte som ufornuftig, er ikke tilstrekkelig grunn for å gripe inn med tvungen forvaltning. Praksis i Nav tilsier et noe strengere krav til forsøk på eller gjennnomføring av frivillig forvaltning og varighet av disponeringsvansker hvis tvungen forvaltning skal hjemles i annet ledd.

Ordlyden «person som han eller hun forsørger» må forstås som at det er tilstrekkelig at de rent faktisk blir forsørget av vedkommende. Det er således ikke et absolutt krav at personen har et rettslig krav på forsørgelse. Det er ikke omtalt nærmere i forarbeidene hva som ligger i dette vilkåret, men det må antas at terskelen for å gripe inn med tvungen forvaltning er høyere enn når det er personer med rettslig krav på forsørgelse som blir skadelidende. For å gripe inn med tvungen forvaltning til fordel for personer som ikke har rettslig krav på forsørgelse, må det antakelig stilles krav om at disse må bo sammen med den som har rett på ytelsen og slik sett hører til dennes husstand. Dette kan være samboer, dersom det er et ekteskapslignende forhold, myndige barn eller foreldre. Dette harmonerer også med forståelsen av dekningsloven om at samboer hører til skyldnerens husstand, og det er antatt at også myndige barn og foreldre er omfattet. Det kan derfor ikke tas utlegg i midler som trengs for å forsørge disse.

Ftrl § 22-6 andre ledd – ytelsen skal disponeres til beste for den som har rett til ytelsen

LOV-1997-02-28-19-§22-6
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Ytelsen skal disponeres til beste for den som har rett til ytelsen. Hva som må anses å være til det beste for hen til enhver tid må vurderes konkret. Det er åpenbart at sikring av bolig, mat, klær og medisiner, samt hensynet til de personer hen forsørger, må anses som primære behov til beste for vedkommende. I denne vurderingen skal også tas hensyn til barnets beste jf. barnekonvensjonen art. 3 og Grunnloven § 104.

Det er vedtaksorganet som har ansvar for å føre kontroll med at vedtaket blir gjennomført som forutsatt, herunder at ytelsen disponeres til beste for den som har rett til ytelsen. Den som forvalter ytelsen på vegne av den berettigede plikter derfor å dokumentere hvordan midlene disponeres. Det må vurderes konkret i den enkelte sak hvor omfattende dokumentering forvalter skal pålegges å utføre, ut fra omfanget av hva som forvaltes og sitasjonen ellers.

Nærmere om Navs tolkning

At ytelsen skal disponeres til beste for den som har rett til den, følger direkte av lovens ordlyd. Spørsmålet om hva som til enhver tid er å anse til det beste for den berettigede gir loven ikke direkte svar på, men det er åpenbart at sikring av bolig og andre grunnleggende behov er det sentrale. Det vil som regel være personens utilstrekkelige evner til selv å sørge for at ytelsen disponeres på en slik måte at slike grunnleggende behov blir ivaretatt, som er selve begrunnelsen for å gripe inn med tvungen forvaltning.

Ftrl § 22-6 tredje ledd – forholdet til statsforvalteren

LOV-1997-02-28-19-§22-6
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Reglene i vergemålsloven får ikke anvendelse der det er truffet vedtak etter § 22-6 første ledd. Som redegjort for ovenfor må imidlertid ivaretakelsen av medlemmets rettsikkerhet bygge på de samme betraktninger som er lagt til grunn for vergemålsloven.

Nav har plikt til å sende kopi av vedtaket til statsforvalteren slik at statsforvalteren skal kunne vurdere om det kan være grunn til å opprette vergemål for personen. Vedtakets innhold må derfor være slik at statsforvalteren blir i stand til å foreta en reell vurdering av dette.

Dersom statsforvalteren treffer vedtak om vergemål for personen etter reglene i vergemålsloven, og medlemmet allerede er underlagt tvungen forvaltning, kan statsforvalteren beslutte at ytelsen i stedet skal forvaltes av vergen. Selv om dette er en «kan»-reglen, har statsforvalteren etter vergemålsloven § 67 en plikt til å foreta selve vurderingen.

Dersom medlemmet allerede er under vergemål når det vurderes å iverksette tvungen forvaltning, følger det av § 22-6 andre ledd at vergen må samtykke til vedtak hvis forvaltning av ytelsen hører under vergens mandat.

Nærmere om Navs tolkning

I NOU 2004: 16 Vergemål punkt 17.6 ble det foreslått å oppheve § 22-6 ut fra rettssikkerhetshensyn. Utvalget fremholdt at vedtak etter bestemmelsen i realiteten er en «handleevnefratakelse». Utvalget mente også, at ved tilstander som nevnt i første ledd første punktum, vil vedkommende ha behov for å bli satt under vergemål.

Vergemålsutvalgets forslag om å oppheve § 22-6 ble ikke fulgt opp av departementet. Departementet fremholdt blant annet at det var behov for bestemmelsen, og uttaler i Ot.prp. nr. 110 (2008–2009) punkt 4.6.4 at bestemmelsene er praktiske og at det kan være behov for at mindre inngripende former for delvis fratakelse av handleevnen kan skje uten at domstolsbehandling er påkrevd. Videre uttalte departementet at lite byråkratiske og kostnadskrevende ordninger vil kunne virke positivt for den hjelpetrengende selv.

For å styrke rettssikkerhetsgarantien, ble någjeldende tredje ledd i § 22-6 vedtatt. Videre uttaler departementet i nevnte proposisjon under punkt 4.6:

«Hvor det treffes vedtak om tvungen forvaltning uten at det er opprettet vergemål etter kapittel 4, ser departementet det som hensiktsmessig at den instansen som treffer vedtaket om tvungen forvaltning, pålegges en plikt til å sende en kopi av vedtaket til fylkesmannen. På denne måten vil fylkesmannen få viktig kunnskap om personer som det eventuelt kan være grunn til å vurdere opprettelse av vergemål for. Samtidig vil en slik bestemmelse kunne ha en viss «oppdragende» effekt på den instansen som beslutter tvungen forvaltning, ved at en annen myndighet får anledning til blant annet å se på hvilket grunnlag vedtaket er truffet på. Dersom vilkårene for vergemål er til stede, kan fylkesmannen beslutte om det fortsatt er hensiktsmessig med en ordning med tvungen forvaltning, eller om denne kompetansen skal overføres til vergen.»

Denne uttalelsen fra departementet stiller også visse krav til utformingen av enkeltvedtaket om tvungen forvaltning og om underretningen. Nav har plikt til å sende kopi av vedtaket til statsforvalteren slik at statsforvalteren skal kunne vurdere om det kan være grunn til å opprette vergemål for personen. Vedtakets innhold må derfor være slik at statsforvalteren blir i stand til å foreta en reell vurdering av dette.

Etter vergemålsloven § 67 er statsforvalteren ved opprettelse av vergemål pålagt å vurdere om midler som er underlagt tvungen forvaltning etter § 22-6 (samt folketrygdloven § 22-4 og helse- og omsorgstjenesteloven § 12-4) i stedet skal forvaltes av vergen. Dersom personen allerede er under vergemål, følger det av § 22-6 andre ledd at vergen må samtykke til vedtak hvis forvaltning av ytelsen hører under vergens mandat.

Ftrl § 22-6 fjerde ledd – forskriftshjemmel

LOV-1997-02-28-19-§22-6
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Fjerde ledd åpner for at departementet kan gi forskrifter om utbetaling og forvaltning av ytelser etter denne paragrafen. Det er ikke gitt slike forskrifter til § 22-6.

Nærmere om Navs tolkning

Navs tolkning er basert på en naturlig språklig forståelse av ordlyden.

§ 22-7 Utsatt utbetaling

LOV-1997-02-28-19-§22-7

Omarbeidet i sin helhet 18.11.2024

Generelt om § 22-7

Hovedtrekkene i bestemmelsen

Hovedregelen er at en ytelse skal utbetales til den som har rett til ytelsen, jf. ftrl. § 22-1. Paragraf 22-7 regulerer tre forhold som hver for seg innebærer unntak fra hovedregelen.

For det første fastslås det at en arbeidsgiver, pensjonsordning eller offentlig myndighet på bestemte vilkår kan kreve refusjon i trygdeytelser, med andre ord at hele eller deler av ytelsen skal utbetales til en annen enn den berettigede.

Et av disse vilkårene kan være at den berettigede har inngått avtale om at for eksempel arbeidsgiver kan kreve fremtidige ytelser overført til seg, dvs. en overdragelse av ikke forfalt ytelse. Hovedregelen er at en slik overdragelse ikke er rettsgyldig, men man kan på visse vilkår likevel gjøre dette, jf. lov om rettergangsordningens ikrafttreden § 12 andre og tredje ledd, se nedenfor under «Refusjonsadgangen».

For det andre gjør paragrafen et unntak fra den alminnelige taushetsplikten ved at Nav kan gjøre den som har et refusjonskrav oppmerksom på et medlems rettigheter, med andre ord røpe et stønadsforhold.

For det tredje gis Nav anledning til å holde en ytelse tilbake i opptil tre uker etter at den ellers er klar til utbetaling, i påvente av refusjonskravet. Dette er et unntak fra den ulovfestede hovedregel om at utbetaling skal foretas uten ugrunnet opphold når vedtak er gjort, se blant annet rundskrivet til § 22-10. Refusjonsadgangen gjelder imidlertid kun ved etterbetalinger av trygdeytelser, se nærmere under «Refusjonsadgangen».

Historikk og bakgrunnsinformasjon om bestemmelsen

Bestemmelsen fikk sin nåværende ordlyd i forbindelse med endring av lov om fordringshavernes dekningsrett (dekningsloven) ved lov av 13. juni 1975 nr. 37. Før dette tidspunkt var overdragelse av blant annet uforfalte trygdeytelser ikke tillatt. Det kunne føre til urimelige resultater i de tilfellene der den trygdede hadde fått ytelser til livsopphold i ventetid mellom krav og innvilgelse av ytelse, for eksempel lønn under sykdom, sosialhjelp eller ytelser fra private pensjonsordninger. Dersom den trygdede ikke var villig til å undertegne på en overdragelse av ytelsen etter at etterbetalingen var forfalt, ble resultatet at vedkommende mottok en dobbeltdekning med derav følgende tap for den som hadde forskuttert ytelsen til livsopphold.

Slik dobbeltdekning ble ansett for å være uheldig. Derfor ble det inntatt regler som gjorde det mulig for den trygdede på forhånd å inngå avtale om overdragelse av uforfalte trygdeytelser til pensjonsordning, arbeidsgiver eller annen offentlig myndighet i den utstrekning disse yter lignende ytelse til vanlig underhold i samme tidsrom. På denne måten kan de nevnte instanser innhente avtalen om overdragelse av den uforfalte ytelsen før de yter sin ytelse til livsopphold. De vil da ha sikkerhet for at refusjonskravet vil stå seg når det i ettertid fremsettes.

I forbindelse med forberedelsene til endring av § 12 i rettergangsordningens ikrafttredelseslov, fikk folketrygdlovens § 15-1 et nytt nr. 6, som svarer til dagens § 22-7.

I NOU 1990: 20 side 684 står det følgende om paragrafen:

«Lovens § 15-1 nr. 6 ble vedtatt ved lov 14. juni 1974 nr. 45. Det skjedde samtidig som man forberedte endringer i § 12 i loven om rettergangsordningens ikrafttredelse, som skulle åpne adgang til å overdra uforfalte krav på trygdeytelser i visse situasjoner. Denne lovendringen ble imidlertid ikke vedtatt før året etter. Vi viser til lov 13. juni 1974 nr. 37.

Endringen i folketrygdloven § 15-6 er omtalt i Ot.prp. nr. 51 (1973-1974), se punkt III. Her omtales både arbeidsgivers krav på sykepenger, og krav om refusjon i andre trygdeytelser. Innføringen av bestemmelsene i § 15-1 nr. 6 er begrunnet med hensynet til gjennomføring av denne refusjonsordningen. Det vil si at en arbeidsgiver får overdratt krav på uforfalte trygdeytelser.»

Sammenheng med andre bestemmelser i regelverket

Bestemmelsen må ses i sammenheng med forskrift om gjennomføring av refusjonskrav ved utbetaling av pensjons- og trygdeytelser med tilbakevirkning § 4, der rekkefølgen for behandling og dekning av refusjonskrav fremgår.

Ftrl § 22-7

Refusjonsadgangen
Hvordan skal bestemmelsen forstås

Adgangen til å overdra en utbetaling av en ytelse til en annen enn stønadsmottakeren gjelder i utgangspunktet bare for ytelser som blir gitt til livsopphold, for eksempel sykepenger (kap 8), arbeidsavklaringspenger (kap 11), overgangsstønad (§15-5) og pensjoner (kap 19 og 20). Om det blir krevd refusjon i slike ytelser, vil kravet også omfatte forsørgertillegg som gis til disse. Ytelser som skal dekke spesielle utgifter, slik som grunn- og hjelpestønad, er det ikke mulig å overføre til andre, med mindre et slikt krav er hjemlet i spesiallov, for eksempel sosialtjenesteloven.

Overdragelsesadgangen er avhengig av at ytelsene skal være gitt for samme periode. Dette betyr at muligheten for refusjon hovedsakelig vil gjelde ved etterbetalinger av ytelser. Selv om § 12 i lov om rettergangsordningens ikrafttræden åpner for at det kan kreves refusjon i løpende ytelser, gjelder § 22-7 som utgangspunkt bare ved behandling av etterbetalinger. Nav kan ikke holde tilbake en løpende ytelse i påvente av et eventuelt refusjonskrav, medlemmet har krav på utbetaling i faste terminer, se § 22-10.

Hvis noen har forskuttert ytelser til livsopphold som kan gi rett til refusjon i løpende ytelser, har de et selvstendig ansvar for å melde sitt krav til Nav. Dette fører til at trekket kan iverksettes i den løpende ytelse uten at det oppstår noen forsinkelser.

For at det skal kunne kreves refusjon må fordringshaveren ha hjemmel til dette. Et refusjonskrav kan enten følge av lovfestet rett eller av avtale. Slik hjemmel foreligger i lovs form for eksempel for kommunen i lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 26. For pensjonsordninger som kommer inn under lov om samordning, har Sosial- og helsedepartementet med hjemmel i samordningsloven § 28 gitt forskrift av 6. juli 2000 om gjennomføring av refusjonskrav ved utbetaling av pensjons- og trygdeytelser med tilbakevirkning.

For arbeidsgivere har vi regelen i folketrygdloven § 22-3 om utbetaling til arbeidsgivere, som regulerer refusjonsadgangen for så vidt gjelder sykepenger o.l.

Øvrige hjemler for arbeidsgivere kan være:

For pensjonsordninger som ikke kommer inn under lov om samordning, vil refusjonsadgangen være lik den som gjelder for arbeidsgivere.

Nærmere om Navs tolkning

Paragraf 22-7 må ses i sammenheng med § 12 første ledd i lov om rettergangsordningens ikrafttræden, se ovenfor under «Historikk og bakgrunnsinformasjon om bestemmelsen». Paragraf 12 inneholder en bestemmelse som fastslår at uforfalt fordring på ytelser som nevnt i lov om fordringshavernes dekningsrett § 2-7, herunder trygdeytelser, ikke rettsgyldig kan overdras eller pantsettes. Det er altså ikke forbud mot å overdra ytelsene ved for eksempel en transporterklæring, men en slik erklæring står seg ikke rettslig hvis medlemmet senere likevel forlanger å få ytelsen utbetalt direkte til seg selv.

Det hender imidlertid at medlemmer mottar ytelser til livsopphold fra andre enn trygden i ventetiden mellom kravtidspunktet og vedtakstidspunktet med en derpå følgende etterbetaling. Det fremgår av § 12 andre ledd at overdragelse av uforfalt fordring på trygd, pensjon eller annen ytelse som er bestemt til vanlig underhold, likevel kan skje til pensjonsinnretning, arbeidsgiver eller offentlig myndighet i den utstrekning disse yter lønn, stønad til vanlig underhold eller liknende ytelse til vedkommende i samme tidsrom. Dette for å unngå at medlemmet skal få dobbeltdekning i denne perioden. I disse tilfellene blir altså overdragelsen rettsgyldig.

I lov om rettergangsordningen § 12 stilles dermed vilkår om at man bare kan overdra trygdeytelser for samme periode som ytelsene til livsopphold skulle dekke. Ytelser som ikke er til livsopphold, for eksempel grunnstønad og hjelpestønad, kan ikke rettsgyldig overdras etter § 12.

Dette forhindrer imidlertid ikke at de som har en lovfestet refusjonsadgang kan kreve refusjon i andre ytelser en de som er til livsopphold. Dette følger av at hjemlene for slike krav finnes i spesiallover som går foran rettergangsordningens ikrafttrædelseslov.

I lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 26 fastslås det for eksempel at kommunen kan kreve refusjon i etterbetalte trygdeytelser til dekning av sine utlegg til samme formål og for samme tidsrom. Det er ikke stilt noe vilkår om at ytelsen skal være til livsopphold. Har således kommunen gitt stønad til formål som dekkes av folketrygdens grunn- eller hjelpestønad i påvente av Arbeids- og velferdsetatens vedtak, kan de derfor kreve etterbetalt grunn- og hjelpestønad refundert med hjemmel i § 26.

Paragraf 22-7 er i utgangspunktet rettet mot de tilfeller medlemmet har krav på etterbetaling. Dette fremgår ikke direkte av ordlyden, men følger av prinsippet om at løpende ytelser skal utbetales til fastsatt tidspunkt som er likt for alle, samt forarbeidene til den tidligere § 15-1 nr. 6.

Det er likevel trukket fram i forarbeidene at rettergangsordningens ikrafttrædelseslov § 12 er generelt utformet, og også vil omfatte løpende terminytelser. Det er fremhevet at «forutsetningen må være at utformingen og praktiseringen av reglene blir slik at man får full sikkerhet for at den trygdede ikke blir gående uten både lønn og trygdeytelser i den periode det kreves refusjon for», se Ot.prp. nr. 51 (1973–1974) side 7 punkt 3. Hvis det dessuten skulle være slik at man kunne holde løpende ytelser tilbake i tre uker, ville medlemmet raskt komme inn i en uheldig sirkel. Dersom hen i den forbindelse må ha midlertidig hjelp fra for eksempel den kommunale sosialtjenesten, kan kommunen melde krav i neste utbetaling som så kan holdes tilbake, og så videre. Det fremgår videre av nevnte proposisjon at departementet var av den oppfatning at det bare i rene unntakstilfeller må gjøres inngrep i en løpende terminytelser fra folketrygden.

Informasjonsretten
Hvordan skal bestemmelsen forstås

Den informasjonsretten Nav har etter § 22-7, er et lovbestemt unntak fra taushetspliktsreglene i Nav-loven § 7 og forvaltningslovens §§ 13 til 13 e. Nav gis her en begrenset rett til å gi utenforstående informasjon om at den trygdede har fått innvilget en trygdeytelse.

Informasjonsretten inntrer først etter at det er fattet vedtak om at ytelsen er innvilget. Et vilkår for Nav sin rett til å informere, er videre at Nav har grunn til å anta at noen har grunnlag for å kreve refusjon.

I utgangspunktet har Nav en undersøkelsesplikt etter forvaltningsloven § 17. I disse tilfellene har Nav likevel ingen selvstendig undersøkelsesplikt, da det ikke kan forutsettes at Nav har konkret kjennskap til arbeidsavtaler, tariffavtaler o.l. Det er opp til den enkelte fordringshaver å sannsynliggjøre sin refusjonsrett overfor Nav.

Dersom Nav ikke har hatt noen grunn til å tro at det har vært noen som kan kreve refusjon, blir ytelsen utbetalt til den som har krav på ytelsen (eksempelvis den sykmeldte). Ytelsen er da utbetalt med befriende virkning til den som har fremsatt kravet og fremstår som rette vedkommende. Det er derfor ikke aktuelt å tilstå erstatning til fordringshavere som da har mistet sin rett til refusjon.

Hvis medlemmet selv gir Nav opplysning om at en fordringshaver som nevnt i § 22-7 har refusjonsrett, skal Nav orientere fordringshaveren om hvilken ytelse som er tilstått og fra hvilket tidspunkt. Orienteringen skal gis før utbetaling finner sted, og med frist for å melde kravet.

Nærmere om Navs tolkning

Ytelsene fra trygden er i juridisk forstand å betrakte som enkle fordringer, som omfattes av reglene i gjeldsbrevslovas tredje kapittel. Dette innebærer at Nav vil være fri for ansvar selv om det blir foretatt utbetaling til den trygdede til tross for at det finnes noen som kan ha et gyldig refusjonskrav, forutsatt at saksbehandleren ikke vet om overdragelsen eller kravet og ellers har vært så aktsom som hen bør være, jf. gjeldsbrevlova § 27. Det er i forarbeidene presisert at Navs aktsomhetsplikt ikke kan forutsettes å omfatte kjennskap til de enkelte lønnsavtaler som måtte gjelde for den trygdede. Først og fremst må det påligge arbeidsgiveren å gjøre Nav kjent med sin rett til å kreve refusjon. Dette fremgår av forarbeidene til endringsloven som innførte § 15-1 nr. 6 (som altså tilsvarer § 22-7). Det vises til Ot.prp. nr. 51 (1973–1974) side 8 punkt 4.

Rett til å holde ytelser tilbake
Hvordan skal bestemmelsen forstås

Paragrafens andre punktum gir Nav en rett til å utsette utbetaling av ytelsen i opptil tre uker. Vanligvis vil utbetalingstidspunktet følge umiddelbart etter at vedtak er gjort og ytelsen beregnet, se § 22-10 med tilhørende rundskriv. Dersom det er grunn til å tro at en av de omtalte grupper har et refusjonskrav utsettes altså selve utbetalingstidspunktet i opptil tre uker.

Tre ukers-fristen er absolutt, og Nav kan ikke holde tilbake en ytelse utover tre uker i påvente av et refusjonskrav. Tre ukers-fristen regnes fra det tidspunktet ytelsen skulle ha vært utbetalt. Dersom fristen er oversittet, vil utbetaling av refusjon ikke kunne foretas, da det vil anses som ulovlig. Ytelsen blir da bli utbetalt til den som i utgangspunktet hadde rett til ytelsen.

Utbetaling kan ikke utsettes dersom noe annet følger av lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser § 28 og forskrift gitt i medhold av denne bestemmelsen.

I § 22-7 siste punktum er det presisert at paragrafen ikke gjelder for dagpenger under arbeidsløshet. Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 26 omfatter også dagpenger, og kommunen kan således kreve refusjon i dagpenger. Som følge av unntaket i siste punktum kan imidlertid etterbetaling av dagpenger ikke holdes tilbake i påvente av et eventuelt refusjonskrav, men kan utbetales til kommunen dersom det foreligger et refusjonskrav på utbetalingstidspunktet. Etter lov om arbeids- og velferdsforvaltningen (Nav-loven) § 8 kan det også gis opplysninger til kommunen om dagpenger uten hinder av taushetsplikten.

Nærmere om Navs tolkning

Det følger av en naturlig forståelse av ordlyden at bestemmelsen ikke åpner for å utsette utbetalingstidspunktet i mer enn tre uker. At det ikke skal tas hensyn til refusjonskravet som kommer etter treukersfristen er også lagt til grunn i tidligere trygderettskjennelser, se TRR-2022-2464 og TRR-2018-1562 med videre henvisninger. Se også Sivilombudets uttalelse i SOMB-2008-95.

Lovteksten sier ikke noe om når treukersfristen begynner å løpe. Det fremgår av NOU 1990: 20 side 684 at utsettelsen regnes fra det tidspunktet ytelsen skulle vært utbetalt. Lovgiver har altså tatt hensyn til at perioden bør være lett å beregne for den som har rett til ytelsen.

Reservasjonen mot at utbetaling ikke kan utsettes dersom noe annet følger av lov om samordning av pensjons- og trygdeytelser § 28 og forskrift gitt i medhold av denne bestemmelsen kom inn ved lov 23. juni 2000 nr. 55. Det presiseres i punkt 14.3.2 i Ot.prp. nr. 38 (1999–2000) at treukersfristen ikke gjelder ved refusjon etter samordningsloven. Også i disse tilfellene må kravet fremmes så snart som mulig, men treukersfristen vil være noe kort i kompliserte saker, for eksempel der flere pensjonsordninger skal samordnes og utveksle opplysninger.

§ 22-8 Fradrag ved etterbetaling av pensjon o.l.

LOV-1997-02-28-19-§22-8

Omarbeidet i sin helhet 18.11.2024

Sist endret 01.01.2025, se avsnitt merket 1/25

Generelt om § 22-8

Formålet med bestemmelsen

Formålet med bestemmelsen er å hindre at trygden dekker den forsørgedes behov for livsopphold to ganger for samme tidsrom.

Hovedtrekkene i bestemmelsen

Paragraf 22-8 gir hjemmel til å gjøre fradrag i etterbetalinger når det for samme periode er utbetalt ytelser som dekker samme formål («dobbeltutbetaling»). Bestemmelsen er imidlertid ikke generell, og gjelder kun for bestemte ytelser.

Departementet uttalte i forarbeidene at folketrygdlovens bestemmelser forutsetter at en ikke skal kunne motta mer enn én full folketrygdytelse, se Ot.prp. nr. 4 (2008–2009) pkt. 4.13 side 46.

Flere av stønadskapitlene i folketrygdloven har egne bestemmelser om forholdet til andre ytelser, se blant annet arbeidsavklaringspenger i § 11-27, dagpenger i § 4-24, sykepenger i § 8-48 og overgangsstønad til enslige forsørgere i § 15-13.

Det foreligger i dag ingen generell lovhjemmel som åpner for å gjøre fradrag ved etterbetaling av samtidig rett til to eller flere ytelser til livsopphold, for å hindre doble utbetalinger.

Det er gjennom fast og langvarig praksis utviklet et ulovfestet prinsipp om at det også uten positiv lovhjemmel skal kunne foretas samordning mot andre ytelser som dekker samme formål (inntektstap) for samme periode.

Historikk og bakgrunnsinformasjon om bestemmelsen

Bestemmelsens første ledd svarer til den gamle folketrygdlovens § 14-19 sjette ledd, jf. NOU 1990: 20 side 684-685.

Bestemmelsens syvende ledd trådte i kraft fra 1. januar 2016, jf. lov 18. desember 2015 nr. 103. Fra 1. januar 2021 ble bestemmelsen utvidet til at det også skal gjøres fradrag i etterbetalt uføretrygd tilsvarende for mye utbetalt supplerende stønad i perioden som etterbetalingen gjelder.

Kort om begrepsbruk

I relasjon til § 22-8 kan det fort oppstå noe uklarhet rundt begrepsbruken. Det finnes ulike begreper som på ulike grunnlag åpner for at et beløp kan avregnes mot et annet. Det vil her kort redegjøres for de ulike begrepene:

Fordring – En fordring er et krav som en person har mot en annen. I forbindelse med denne bestemmelsen vil det utelukkende dreie seg om krav om penger.

Avregning – Avregning er i denne sammenheng et generelt begrep som referer til differansen mellom to forskjellige fordringer. Begrepet brukes både i relasjon til samordning og motregning.

Samordning – Samordning innebærer at to fordringer som skal dekke samme formål (for eksempel livsopphold) og som gjelder for samme periode, avregnes mot hverandre. Samordning kan utføres med bakgrunn i lovfestet rett (slik som § 22-8) eller ulovfestet rett.

Motregning – Motregning innebærer at to fordringer avregnes mot hverandre og faller bort så langt de dekker hverandre.​1 For å motregne må flere vilkår være oppfylt. Motregning er en ulovfestet rett og reguleres ikke i § 22-8.

1Store norske leksikon. (2024, 24. juni). motregning (jus). Hentet 16. juli 2024 fra https://snl.no/motregning_-_jus
Sammenheng med andre bestemmelser i regelverket

Paragraf § 22-8 må ses i sammenheng med § 22-12. Forholdet til § 22-12 er redegjort nærmere for nedenfor under rundskrivet til § 22-8 fjerde ledd.

Samordningsloven dekker samordning av pensjoner og andre ytelser fra folketrygden, med pensjoner og ytelser fra tjenestepensjonsordninger og personskadetrygder. Den har bl.a. regler om fradrag i etterbetalinger når en annen ytelse skulle vært «samordnet»/redusert som følge av ytelsen som etterbetales, i lovens § 28.

Det er i enkelte stønadskapitler i folketrygdloven tatt inn samordningsbestemmelser.

Det er gjennom fast og langvarig praksis utviklet et ulovfestet prinsipp om at det også uten positiv lovhjemmel skal foretas samordning mot andre ytelser som dekker samme formål (samme inntektstap) for samme periode.

Et slikt ulovfestet prinsipp er forutsetningsvis lagt til grunn både av Trygderetten og i forarbeider. Det vises til ankesak TRR-2006-4023 og Ot.prp. nr. 10 (2003–2004) pkt. 10. Se også Sivilombudsmannens uttalelse i sak SOMB-2018-2252.

Videre har Arbeids og inkluderingsdepartementet i brev til direktoratet 18. august 2017 uttalt følgende:

«Spesifikke samordningshjemler må derfor ses på som en konkretisering av det ulovfestede prinsipp om at det også uten positiv lovhjemmel må kunne samordnes mot andre ytelser som dekker samme formål (samme inntektstap) for samme tidsrom. Det er dermed ikke direkte forutsatt at en samordning mellom folketrygdytelser krever positiv lovhjemmel. Slike bestemmelser er tatt inn i loven for å sikre ensartet praksis og tydeliggjøre regelverket.

Konkretiseringen av prinsippet at det ikke skal ytes to eller flere fulle ytelser samtidig i folketrygdloven § 4-24 andre ledd og folketrygdloven § 4-25, kan dermed ikke tas til inntekt for en antitetisk fortolkning i den forstand at det ikke er hjemmel for å samordne mot en bestemt ytelse som ikke uttrykkelig er nevnt i disse bestemmelsene.»

I brev av 25. april 2018 adresserte departementet at det i mangel av en generell lovhjemmel i folketrygdloven om at man ikke skal kunne motta mer enn én full ytelse som skal dekke samme inntektstap i samme inntektstap i samme tidsrom, kan oppstå misforståelser og ulik praksis på tvers av ytelsesområdene. Departementet anbefalte likevel ikke å skaffe en slik lovhjemmel, og anbefalte som en foreløpig løsning at de eksisterende lovhjemlene for motregning og samordning omtales i rundskrivene til ytelseskapitlene.

I enkelte tilfeller vil medlemmet selv ha rett til å velge mellom to ulike ytelser for samme tidsrom. Dette er et stønadsfaglig spørsmål som eventuelt må utledes fra de aktuelle stønadsbestemmelsene.

Ftrl § 22-8 første ledd – etterbetaling av pensjon mm

LOV-1997-02-28-19-§22-8
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

[Endret 1/25]

Første ledd gjelder de tilfellene hvor medlemmet får etterbetalt pensjon, overgangsstønad eller arbeidsavklaringspenger for et tidsrom det allerede er utbetalt ektefelletillegg eller barnetillegg til vedkommende. Pensjon omfatter også uføretrygd. Etter bestemmelsen skal det trekkes fra utbetalt ektefelletillegg eller barnetillegg ved etterbetaling av slike trygdeytelser til den forsørgede/bidragsberettigede (se likevel tredje ledd). Merk at ektefelletillegg og barnetillegg til alderspensjon er opphevet 1. januar 2025, jf. ftrl §§ 3-243-36.

I andre punktum står det at det skal også gjøres fradrag for bidragsforskott som forsørgeren har fått utbetalt for samme tidsrom.

I tredje punktum bestemmes det at når en ektefelle over 60 år får etterbetalt pensjon, skal det gjøres tilsvarende fradrag for differansen mellom utbetalt forhøyet særtillegg etter § 3-3 sjette legg og særtillegg for enslig. I § 3-3 fastslås det at for en pensjonist som fyller vilkårene for rett til ektefelletillegg for forsørget ektefelle over 60 år, utgjør særtillegget to ganger ordinær sats.

I fjerde punktum bestemmes det at det skal gjøres tilsvarende fradrag for differansen dersom forsørgeren på grunn av forsørgelsen har fått utbetalt et høyere pensjonstillegg etter § 19-9 eller et høyere tillegg etter § 19-14 femte ledd enn vedkommende ellers ville hatt rett til.

Nærmere om Navs tolkning

Ordlyden i bestemmelsen kan forstås direkte.

Uførepensjon har vært innfortolket i bestemmelsens «pensjon». Overgangen fra uførepensjon til uføretrygd i 1. januar 2015 har ikke tatt sikte på å innskrenke muligheten for å trekke fra utbetalt ektefelletillegg/barnetillegg/bidragsforskudd som er utbetalt til mottakers forsørger for samme periode etter § 22-8. «Pensjon» dekker derfor også dagens uføretrygd.

Ftrl § 22-8 andre ledd – etterbetaling av barnetillegg

LOV-1997-02-28-19-§22-8
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

[Endret 1/25]

Før 1. januar 2025 fulgte det av folketrygdloven § 3-25 tredje ledd at når et barn bor sammen med begge sine forsørgere og begge mottar uføretrygd eller alderspensjon, ble barnetillegget gitt den som hadde rett til høyest tillegg. Bestemmelsen hadde bare betydning når foreldrene hadde forskjellig trygdetid. Det hadde sammenheng med at begge foreldrenes inntekter inngikk i inntektsprøvingen.

Dersom den ene forsørgeren får uføretrygd eller alderspensjon med barnetillegg med tilbakevirkende kraft, og uføretrygden/alderspensjonen vil gi et høyere barnetillegg enn den uføretrygden/pensjonen den andre forsørgeren har hatt i den aktuelle perioden, vil den «nye» stønadsmottakeren få barnetillegg for den perioden den andre har oppebåret slikt tillegg, med det beløp som overstiger ytelsen til den som tidligere hadde tillegget. Merk at barnetillegg til alderspensjon ble avskaffet 1. januar 2025.

Dersom det tidligere utbetalte barnetillegget er gitt til en person som er pålagt å betale bidrag til barnet etter barneloven, skal det derimot ikke gjøres fradrag i etterbetalingen av barnetillegg til den andre forsørgeren. Barnetillegget har da gått til fradrag i underholdsbidraget, og det blir derfor ikke tale om noen «dobbelutbetaling» av barnetillegg i disse tilfellene.

Nærmere om Navs tolkning

Ordlyden i bestemmelsen kan forstås direkte.

Ftrl § 22-8 tredje ledd – tillegg o.l. som ikke er kommet den forsørgede til gode

LOV-1997-02-28-19-§22-8
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Det er et vilkår for å kunne gjøre fradrag for et tillegg eller bidragsforskott at det er kommet den forsørgede til gode. Nav har ikke noe selvstendig undersøkelsesplikt for å få bragt dette på det rene, det er den forsørgede som må sannsynliggjøre at tillegget eller bidragsforskuddet ikke har kommet vedkommende til gode.

Forarbeidene til bestemmelsen sier ikke noe om hvilke situasjoner man har tenkt seg som skal kunne gi rett til uavkortet etterbetaling, og det kan gjøre det vanskelig å praktisere. Antakelig vil helsesituasjonen rundt den som har oppebåret tillegget eller bidragsforskottet kunne gi en indikator på om ytelsene har kommet den forsørgede til gode. Hvis ikke, kan man prøve å kontrollere den forsørgedes påstander gjennom Nav-kontoret, lege eller andre som måtte kjenne partenes livsforhold.

Bestemmelsen har vist seg å ha liten betydning i praksis, men isolert sett kan den få relativt stor betydning for den som påberoper seg retten til uavkortet etterbetaling.

Nærmere om Navs tolkning

Ordlyden i bestemmelsen kan forstås direkte.

Ftrl § 22-8 fjerde ledd – avregning i etterbetaling av uføretrygd

LOV-1997-02-28-19-§22-8
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Ved etterbetaling av uføretrygd for en måned vedkommende har mottatt sykepenger fra trygden uten avkortning etter i § 22-12 andre ledd, reduseres etterbetalingen for samme tidsrom.

Ved at sykepenger i den problemstillingen vi nå adresserer allerede er utbetalt, vil det være uføretrygden som faktisk blir redusert i et slikt tilfelle.

Fjerde ledd omhandler kun avregning mot utbetalte sykepenger etter kapittel 8.

Nærmere om Navs tolkning

Ordlyden i bestemmelsen kan forstås direkte.

Ftrl § 22-8 femte ledd

LOV-1997-02-28-19-§22-8
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Femte ledd regulerer tilfellene der det blir etterbetalt en ytelse som etter loven kan medføre at overgangsstønad, pensjon eller omstillingsstønad etter kapittel 15, 17 eller 17 A settes ned. Er det utbetalt overgangsstønad, pensjon eller omstillingsstønad for det samme tidsrommet, skal det da gjøres fradrag i etterbetalingen. Fradraget skal svare til det beløpet som overgangsstønaden, pensjonen eller omstillingsstønaden ville ha vært redusert med.

Nærmere om Navs tolkning

Ordlyden i bestemmelsen kan forstås direkte.

Ftrl § 22-8 sjette ledd

LOV-1997-02-28-19-§22-8
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Sjette ledd regulerer tilfellene der et medlem har fått utbetalt en ytelse etter arbeidsmarkedsloven, og det blir etterbetalt en ytelse fra folketrygdloven som dekker det samme formålet. Etterbetalingen skal da reduseres med det beløpet som svarer til utbetalt ytelse etter arbeidsmarkedsloven for samme tidsrom.

Nærmere om Navs tolkning

Navs tolkning er basert på en naturlig språklig forståelse av ordlyden.

Ftrl § 22-8 sjuende ledd – avregning mot supplerende stønad

LOV-1997-02-28-19-§22-8
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Når det er utbetalt stønad etter lov 29. april 2005 nr. 21 om supplerande stønad til personar med kort butid i Noreg, og det etterbetales alderspensjon eller uføretrygd fra folketrygden, skal etterbetalingen reduseres krone for krone med det beløp som svarer til utbetalt supplerende stønad for samme tidsrom.

Nærmere om Navs tolkning

Det fremgår av forarbeidene, Prop. 11 L (2015–2016) punkt 8.2.5, at det «er klart at det ikke på noe tidspunkt har vært meningen at stønadsmottakeren skal ha både alderspensjon og supplerende stønad utbetalt samtidig. Tvert om skal supplerende stønad reduseres med alderspensjon krone for krone.»

§ 22-10 Utbetalingsterminer

LOV-1997-02-28-19-§22-10

Omarbeidet i sin helhet 14.10.2024

Generelt om § 22-10

Hovedtrekkene i bestemmelsen

Paragrafen gir regler om utbetalingsterminer for de ulike ytelsene etter folketrygdloven. Bestemmelsene om trygdens utbetalingsterminer kan deles inn i fire grupper, som reguleres i bestemmelsens første-fjerde og syvende ledd:

  • Ytelser som utbetales som engangsbeløp.
  • Ytelser som gis pr. dag og utbetales etterskuddsvis, hovedsakelig en gang i måneden
  • Ytelser som gis pr. måned og utbetales innen utgangen av måneden
  • Ytelser som utbetales enten som engangsbeløp eller som løpende ytelser

Etter femte ledd utbetales feriepenger av ytelser etter kapitlene 8, 9 og 14 i andre halvdel av mai måned året etter opptjeningsåret.

I sjette ledd fastslås det at ytelser kan utbetales i andre terminer enn det som følger av paragrafen dersom medlemmet er bosatt i utlandet.

Historikk og bakgrunnsinformasjon om bestemmelsen

Paragrafen svarer i hovedsak til §§ 4-3, 15-1 nr. 1 til 3 og § 15-4 i den gamle folketrygdloven og stadfester tidligere gjeldende rett. Det ble vurdert at bestemmelsene i den gamle loven var uoversiktlige og uklare, og at det derfor var nødvendig å foreta omfattende redaksjonelle endringer, se NOU 1990: 20 side 687. Det ble lagt vekt på at bestemmelsen skulle inneholde rene utbetalingsregler. Dagens bestemmelse samler alle utbetalingsterminene på samme sted.

Ftrl § 22-10 første ledd – engangsbeløp

LOV-1997-02-28-19-§22-10
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Paragrafens første ledd lister opp de ytelser som skal utbetales som engangsbeløp. Utgangspunktet er at engangsbeløp skal utbetales uten ugrunnet opphold ved forfall. En fordring etter folketrygdloven som skal ytes som engangsbeløp, regnes som forfalt når medlemmet har satt fram krav og fått vedtak om ytelse.

Nærmere om Navs tolkning

I den gamle folketrygdloven § 15-1 nr. 2 stod det at ytelser som skal utbetales som engangsbeløp «utbetales uten ugrunnet opphold når det er godtgjort at vilkårene for stønad er til stede». Denne ordlyden ble ikke videreført i dagens § 22-10.

Det følger av alminnelige juridiske prinsipper at oppfyllelse av en forpliktelse skal skje ved forfall. Videre er det i forarbeidet presisert at disse stønadene «etter alminnelige prinsipper skal utbetales uten ugrunnet opphold ved forfall», se NOU 1990: 20 side 687. Det at forvaltningen skal handle uten ugrunnet opphold følger ellers av forvaltningsloven § 11 a for så vidt gjelder det å treffe vedtak. Det følger også av andre regler at vedtak skal iverksettes umiddelbart, og hvis så ikke skal skje, må man varsle særskilt om det, jf. forvaltningsloven §§ 27 og 42 og trygderettsloven § 14. Av disse lovbestemmelsene følger det indirekte at Nav ikke kan vente med å utbetale allerede forfalte ytelser.

En fordring etter folketrygdloven som skal ytes med et engangsbeløp, regnes som forfalt når medlemmet har satt frem krav og fått vedtak om ytelse, se NOU 1990: 20 side 686. Når det gjelder fordringer på løpende ytelser, gjelder særskilt forfall for den enkelte termin. Se nærmere om dette i merknadene til § 22-14.

Ftrl § 22-10 andre ledd – dagytelser

LOV-1997-02-28-19-§22-10
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Paragrafens andre ledd lister opp de ytelsene som gis per dag. Det fremgår at disse ytelsene vanligvis etterbetales etterskuddsvis hver måned. Bestemmelsen åpner for at det kan gjøres unntak fra etterskuddsvis og månedlig etterbetaling.

Nærmere om Navs tolkning

Det er i lovens ordlyd åpnet for unntak fra etterskuddsvis utbetaling hver måned, jf. formuleringen «vanligvis». Forarbeidene sier ikke noe nærmere om hva som skal til for at det kan gjøres unntak.

Ftrl § 22-10 tredje ledd – månedsytelser

LOV-1997-02-28-19-§22-10
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Paragrafens tredje ledd lister opp de ytelsene som gir per måned. Det fremgår at disse ytelsene skal utbetales innen utgangen av måneden.

Hver utbetaling referer seg til en kalendermåned. Ved at ytelsene skal utbetales innen utgangen av måneden innebærer det at ytelsen utbetales delvis etterskuddsvis og delvis forskuddsvis. Dette vil kunne ha betydning for vurderingen av om et feilutbetalt beløp kan kreves tilbakebetalt, herunder om mottakeren har vært i god tro på utbetalingstidspunktet, se § 22-15.

Nærmere om Navs tolkning

I likhet med bestemmelsens andre ledd vil utbetalingsdatoen for ytelsene i tredje ledd innebære at mottakeren får utbetalt ytelsen delvis etterskuddsvis og delvis forskuddsvis.

Bestemmelsene i tredje ledd bokstavene d, e og f og i fjerde ledd bokstav c er endret ved lov 16. juni 2023 nr. 36, i kraft 1. januar 2024, se Prop. 77 L (2022-2023). Endringen skyldes nye regler for gjenlevende i kapittel 16 og 17.

Ftrl § 22-10 fjerde ledd – valgfrie engangsytelser eller løpende ytelser

LOV-1997-02-28-19-§22-10
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Fjerde ledd lister opp de ytelsene som kan utbetales enten som et engangsbeløp eller som løpende ytelser. Det er Nav som bestemmer hvordan de aktuelle ytelsene skal utbetales.

For menerstatning ved yrkesskade kan imidlertid medlemmet velge selv om hen ønsker å få utbetalt menerstatningen som et engangsbeløp istedenfor som en løpende ytelse, se § 13-17 fjerde ledd.

Nærmere om Navs tolkning

Det fremgår av lovens ordlyd at de ytelsene som er nevnt i fjerde ledd kan utbetaltes enten som et engangsbeløp eller som løpende ytelse. Bestemmelsen sier imidlertid ingenting om hva som avgjør hvordan disse ytelsene skal utbetales.

De ytelsene som bestemmelsen lister opp er ytelser som kan gis i ulike former, til å dekke ulike formål. Det vil derfor kunne variere hvorvidt det er hensiktsmessig å utbetale for eksempel en tilleggstønad som engangsbeløp, slik som for eksempel stønad til flytting, eller som en løpende ytelse, slik som stønad til dekning av utgifter til daglige reiser.

Lovens ordlyd og forarbeidene taler for at det er Nav som bestemmer hvordan de opplistede ytelsene skal utbetales, med mindre noe annet følger av lov eller forskrift. Et slik unntak er § 13-17 fjerde ledd, som åpner for at et medlem kan velge å få utbetalt menerstatning som et engangsbeløp istedenfor en løpene ytelse.

Ftrl § 22-10 femte ledd – feriepenger

LOV-1997-02-28-19-§22-10
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Det utbetales feriepenger til ytelsene etter kapitlene 8, 9 og 14 i loven, dvs. til:

Feriepenger av disse ytelsene utbetales i andre halvdel av mai i året etter opptjeningsåret. Dette utgjør et unntak fra de vanlige reglene i ferieloven som fastslår at feriepenger av ordinær lønn skal utbetales i tilknytning til ferieavviklingen eller ved arbeidsforholdets slutt. Foruten å være fastsatt i § 22-10 er også unntaket fra hovedregelen uttrykkelig fastsatt i ferieloven § 11 nr. 8.

I de tilfellene der arbeidsgiver har utbetalt full lønn under fravær med rett til noen av disse ytelsene, er det arbeidsgiveren som får utbetalt de feriepengene arbeidstakeren har rett til fra trygden, jf. § 22-3 andre ledd. Arbeidsgiveren betaler da ordinære feriepenger til arbeidstakeren på grunnlag av utbetalt lønn. Se nærmere om dette i rundskrivet til § 22-3.

Nærmere om Navs tolkning

Forståelsen av bestemmelsens femte ledd følger av en naturlig språklig forståelse av ordlyden og sammenheng i regelverket. Det er ikke gjort noen videre tolkning av begrepene.

Ftrl § 22-10 sjette ledd – andre utbetalingsterminer

LOV-1997-02-28-19-§22-10
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Nav kan bestemme at ytelser til pensjonister eller stønadsmottakere som bor i utlandet skal utbetales i andre terminer enn de ordinære.

Nærmere om Navs tolkning

Det hender at personer som bor i utlandet har svært lave ytelser. Til enkelte steder vil gebyrer o.l. i forbindelse med utbetalingen utgjøre en uforholdsmessig stor del av ytelsen, slik at det blir lite igjen av den ordinære terminbetalingen. Det er på denne bakgrunn åpnet for at ytelser kan utbetales i andre terminer enn det som fremgår av paragrafen første, andre, tredje og fjerde ledd. På denne måten får stønadsmottakeren beholde mer av ytelsen enn ellers.

Verken lovens ordlyd eller forarbeidene (NOU 1990: 20 side 687) sier noe nærmere om hvor sjeldent en ytelse kan utbetales. I den tidligere folketrygdlovens § 15-4 første ledd stod det at ytelser «skal utbetales i andre terminer eller at den trygdede i stedet for terminvis ytelse skal få et engangsbeløp.» Det var altså spesifisert at ytelser kunne utbetales som et engangsbeløp. Ordlyden ble ikke videreført i dagens sjette ledd, som kun viser til at ytelse kan utbetales i andre terminer enn det som ellers fremgår av bestemmelsen.

Ftrl § 22-10 syvende ledd – dagpenger og arbeidsavklaringspenger

LOV-1997-02-28-19-§22-10
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Dagpenger under arbeidsløshet (kapittel 4) og arbeidsavklaringspenger (kapittel 11) gis pr. dag og utbetales vanligvis etterskuddsvis hver fjortende dag. Dette samsvarer med at det er et vilkår for å ha rett til dagpenger og arbeidsavklaringspenger at medlemmet melder seg hver fjortende dag, jf. §§ 4-8 andre ledd og 11-10 første ledd. Melding skjer vanligvis ved innsending av meldekort.

Etter andre punktum kan departementet gi forskrifter om utbetaling og kontroll av dagpenger under arbeidsløshet etter kapittel 4 og arbeidsavklaringspenger etter kapittel 11. Supplerende bestemmelser om utbetaling av dagpenger og arbeidsavklaringspenger er gitt i forskrift om dagpenger under arbeidsløshet (FOR-1998-09-16-890) og forskrift om arbeidsavklaringspenger (FOR-2017-12-13-2100).

Nærmere om Navs tolkning

Forståelsen av bestemmelsens syvende ledd følger av en naturlig språklig forståelse av ordlyden og sammenheng i regelverket. Det er ikke gjort noen videre tolkning av begrepene.

§ 22-11 Avrunding av ytelser

LOV-1997-02-28-19-§22-11

Omarbeidet i sin helhet 14.10.2024

Hvordan skal bestemmelsen forstås

Terminbeløp og dagsatser avrundes til nærmeste hele krone.

Hvis medlemmet er berettiget til flere parallelt løpende ytelser, skal hver stønads terminbeløp avrundes særskilt før enkeltbeløpene summeres.

Unntak gjelder for ytelser som er fastsatt med bestemte satser pr. dag, jf. § 22-10 andre ledd. For disse ytelsene er det dagsatsen som skal avrundes til nærmeste krone. I noen tilfeller gis det flere ytelser pr. dag.

Ved avrundingen skal vanlige forhøyningsregler brukes. Det vil si at alle ørebeløp som er større eller lik 50, forhøyes opp til nærmeste krone. Alle ørebeløp mindre enn 50 sløyfes.

Nærmere om Navs tolkning

Navs tolkning er basert på en naturlig språklig forståelse av ordlyden, sammenhengen i regelverket og lovens forarbeider.

I NOU 1990: 20 side 687 står det følgende om bestemmelsen:

«For ytelser som er fastsatt med en bestemt sats pr. dag, er det dagsatsen som skal avrundes. For ytelser som er fastsatt til bestemte satser pr. termin er det dette terminbeløpet som skal avrundes til hele kroner. Ved avrundingen skal vanlige forhøyningsregler brukes. Det innebærer at 103,49 kroner avrundes til 103 kroner, og 103,50 kroner avrundes til 104 kroner.»

§ 22-12 Tidspunkt for utbetaling når rett til en ytelse oppstår eller opphører

LOV-1997-02-28-19-§22-12

Omarbeidet i sin helhet 22.11.2024

Generelt om § 22-12

Hovedtrekkene i bestemmelsen

Paragrafen omhandler tidspunkt for utbetaling når retten til en ytelse anses oppfylt og tidspunkt for opphør av utbetaling når retten til ytelsen opphører. Tidspunkt for utbetaling ved økning og reduksjon av ytelser fremkommer også.

Hovedregelen i bestemmelsens første ledd første punktum er at en ytelse som gis pr. måned, se § 22-10 tredje ledd, utbetales fra og med måneden etter den måneden vedkommende fyller vilkårene for rett til ytelsen.

Stønad til barnetilsyn utbetales fra og med den måneden vilkårene for ytelsen er oppfylt, jf. første ledd andre punktum. Dette unntaket fra hovedregelen innebærer at enslige forsørgere etter kapittel 15 eller gjenlevende etter kapittel 17 kan ta seg lønnet arbeid uten at de må betale for tilsyn med barn av egne penger i den første måneden.

Uføretrygd utbetales fra og med den måneden retten til sykepenger utløper. jf. andre ledd. Det samme gjelder når en person med gradert uføretrygd gis hel uføretrygd, og når en uføretrygdet som ikke har hatt utbetalingsrett i en periode igjen får utbetalt hel eller redusert uføretrygd etter å ha prøvd seg i arbeid.

Uføretrygd skal imidlertid ikke utbetales for perioder hvor det er utbetalt arbeidsavklaringspenger, jf. tredje ledd.

Formålet med unntakene i andre og tredje ledd er å sikre at bruker ved overgang fra dagsytelsene sykepenger og arbeidsavklaringspenger til månedsytelsen uføretrygd ikke skal få avbrudd i rettigheter og/eller utbetaling, eller dobbeltkompensasjon som følge av ulike utbetalingsterminer- og tidspunkt. Annet ledd skal også sikre at sykepengerettigheter er uttømt før uføretrygd kan gis eller økes.

Bestemmelsene om start og slutt for stønader gjelder i store trekk også når en ytelse blir satt opp eller ned, med unntak av at en ytelse likevel settes opp fra og med samme måned som vilkårene er oppfylt, jf. fjerde og femte ledd.

Løpende månedsytelser opphører ved utgangen av den måned da retten til ytelsen faller bort, jf. sjette ledd. Hvis en pensjon avløses av en annen pensjon, stopper utbetalingen likevel først når den nye ytelsen tar til å løpe.

Sammenheng med andre bestemmelser i regelverket

Paragraf 22-12 må ses i sammenheng med bestemmelsen i folketrygdloven § 22-13 om frister for framsetting av krav. Paragraf § 22-12 regulerer tidspunktet for utbetaling når rett til en ytelse oppstår eller opphører, mens § 22-13 regulerer frister for framsetting av krav, virkningstidspunkt og etterbetaling.

Videre er det relevant å se § 22-12 i sammenheng med § 22-10. Paragraf 22-12 regulerer når utbetalingen skal gis fra, mens § 22-10 regulerer når ytelsen skal utbetales (utbetalingsterminer).

Det hender at en person som oppebærer en ytelse forsvinner. Dette kan skyldes at vedkommende vil forsvinne, dvs. flytter evt. med ny identitet, har forsvunnet på tur eller er omkommet. Ettersom disse personene ikke blir funnet, vet man ikke med sikkerhet om vedkommende er død.

I rundskrivet til folketrygdloven § 17-2 er det skrevet noe om vilkårene for å få utferdiget dødsformodningsdom eller kjennelse for at den forsvunne er død. Vi viser også til lov om forsvunne personer av 12. mai 2015 nr. 27.

Det er ikke gitt bestemmelser som regulerer utbetaling av ytelser til forsvunne personer. Det må gjøres en konkret vurdering av hva man skal gjøre med den løpende ytelsen når det ikke er klart om vilkårene for å få den er til stede.

Ftrl § 22-12 første ledd

Paragraf 22-12 første ledd første punktum – hovedregel for månedsytelser
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Hovedregelen er at ytelser som gis pr. måned, se § 22-10 tredje ledd, vanligvis utbetales fra og med måneden etter den måneden vedkommende fyller vilkårene for rett til ytelsen.

For å få en ytelse, må den som har rett til ytelsen sette fram et krav, jf. § 22-13. Medlemmet kan ha fylt vilkårene for rett til en ytelse i lang tid, men fordi hen ikke har fremsatt krav, innvilges som hovedregel ikke ytelsen langt tilbake i tid. Ved fastsettingen av utbetalingstidspunktet må man derfor også se hen til reglene i § 22-13.

Paragraf 22-12 første ledd første punktum viser til tidspunktet når medlemmet «fyller vilkårene for rett til ytelsen». Vilkårene for rett til ytelsen kan være oppfylt selv om det ikke kommer noen utbetaling på grunn av høy inntekt. Dette gjelder for eksempel overgangsstønad, ytelser til gjenlevede ektefelle og forsørgertillegg.

Nærmere om Navs tolkning

Tolkningen baserer seg på en naturlig språklig forståelse av ordlyden og sammenhengen med andre bestemmelser i regelverket.

Paragraf 22-12 første ledd andre punktum – stønad til barnetilsyn
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Første ledd andre punktum fastsetter et unntak fra hovedregelen i første punktum. Stønad til barnetilsyn utbetales fra og med den måneden vilkårene for ytelsen er oppfylt.

Nærmere om Navs tolkning

Grunnen til unntaket i andre punktum er at § 22-12 også gjelder i de tilfeller hvor retten til en ytelse er falt bort, men hvor vilkårene oppfylles igjen på et senere tidspunkt. Etter hovedregelen i første punktum vil da ytelsen løpe fra og med kalendermåneden etter at vilkårene på nytt ble oppfylt.

Stønad til barnetilsyn til gjenlevende og til ugifte, skilte og separerte forsørgere er en ytelse som kan bli stanset og igangsatt på nytt flere ganger i løpet av en relativt kort periode. Hovedregelen i første punktum ville da kunne føre til en uforholdsmessig reduksjon i utbetalt ytelse, og departementet fant det derfor riktig at stønad til barnetilsyn skal utbetales fra og med den kalendermåneden da vilkårene ble oppfylt, se Ot.prp. nr. 3 (1990–1991) punkt 17.1.1.

Ftrl § 22-12 andre ledd – samordning av sykepenger/uføretrygd

Generelt om bestemmelsen

Paragrafens andre ledd er en utbetalingsbestemmelse for de tilfellene der en bestemt ytelse avløses av en annen. Bestemmelsene er ikke generell, og det går direkte fram av bestemmelsen hvilke ytelser den omfatter.

Paragraf 22-12 andre ledd første og andre punktum – overgang fra sykepenger til uføretrygd
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Andre ledd regulerer virkningstidspunkt for utbetaling av uføretrygd ved overgang fra sykepenger til uføretrygd. I første punktum fastlås hovedregelen om at når en som mottar sykepenger går over til uføretrygd, utbetales uføretrygden fra og med den måneden sykepengeperioden utløper. Etter andre punktum gjelder det samme når en person som har rett til sykepenger og samtidig mottar gradert uføretrygd, går over til hel uføretrygd.

Dette gjelder også når sykepengeperiode utløper siste dag i måneden. Opphører for eksempel retten til sykepenger 31. august, skal virkningstidspunktet for uføretrygd settes til 1. august. Medlemmet er dermed sikret at et beløp svarende til sykepengene blir utbetalt så lenge sykepengeperioden varer.

Bestemmelsen gjelder selv om uføretrygden er høyere enn sykepengene. Dersom medlemmet i en situasjon hvor uføretrygden er høyere enn sykepengene, frasier seg retten til sykepenger for å få igangsatt uføretrygden tidligere, fastsettes det et fiktivt opphørstidspunkt som om vedkommende hadde benyttet seg av sykepengeretten. Det kan også være aktuelt å fastsette et fiktivt opphørstidspunkt hvis vedkommende sier opp sin stilling i stedet for å bli sykmeldt. Det fiktive opphørstidspunktet tilsvarer det tidspunktet retten til sykepenger ville ha opphørt.

Medlemmet kan i noen tilfeller innvilges uføretrygd tilbake i tid. Det er da mulig at vedkommende ikke hadde rett til sykepenger i hele denne perioden. Dette kan for eksempel skyldes opphold i utlandet eller uttak av ferie. I slike tilfeller har medlemmet rett til uføretrygd i de aktuelle periodene, forutsatt at vedkommende ikke har mottatt lønn i samme periode.

Dersom den som har fått utbetalt sykepenger dør, opphører retten til sykepenger fra dagen etter dødsfallet samt at retten til utbetaling av uføretrygd opphører ved utgangen av den måneden vedkommende dør.

Nærmere om Navs tolkning

Fram til 1. januar 2001 stod det «mottar sykepenger» i første og andre punktum, mens det etter 1. januar 2001 står «rett til sykepenger». Endringen av ordlyden innebærer at uføretrygd utbetales fra og med den måneden retten til sykepenger utløper, uavhengig av om det faktisk er utbetalt sykepenger for denne perioden.

At uføretrygd først utbetales fra måneden «retten til sykepenger utløper», reiser spørsmålet om hvordan bestemmelsen skal anvendes i de tilfeller hvor medlemmet har en rett til sykepenger som vedkommende av en eller annen grunn velger å ikke benytte seg av.

I Ot.prp. nr. 9 (2000–2001) punkt 11.2-11.3 side 25 uttalte departementet følgende om lovendringen fra 1. januar 2001:

«Folketrygdloven § 22-12 andre ledd regulerer virkningstidspunkt for utbetaling av uførepensjon når vedkommende har hatt rett til sykepenger. Etter fast praksis ble bestemmelsen før en aktuell trygderettskjennelse praktisert slik at virkningstidspunktet for uførepensjonen ble fastsatt til den første i den måneden vedkommendes sykepengerettigheter utløper. Dette ble gjort også i de tilfellene sykepengene var den laveste av de to ytelsene. Dersom vedkommende frasa seg retten til sykepenger for å få igangsatt uførepensjonen tidligere, ble det likevel fastsatt et fiktivt opphørstidspunkt som om vedkommende hadde benyttet seg av sykepengeretten.

Trygderetten la i kjennelse avsagt 1. oktober 1999 til grunn at Rikstrygdeverkets retningslinjer for praktisering av bestemmelsen i folketrygdloven § 22-12 andre ledd var i strid med lovens ordlyd. Slik retten ser det knytter virkningstidspunktet for uførepensjon etter bestemmelsens ordlyd seg til om vedkommende faktisk mottar sykepenger og ikke til retten til sykepenger. Praktiseringen av bestemmelsen er endret i overensstemmelse med kjennelsen, slik at uførepensjon utbetales fra og med den måned utbetalte sykepenger opphører. Vedkommende kan dermed frasi seg sykepengene for å få igangsatt uførepensjonen før sykepengeperioden utløper.

11.3 Departementets vurdering og forslag

Departementet foreslår at ordlyden i § 22-12 andre ledd presiseres, slik at virkningstidspunktet for utbetaling av uførepensjon ved overgang fra sykepenger til uførepensjon er fra og med den måneden retten til sykepenger utløper. Endringen innebærer en stadfesting av tidligere langvarig og fast praksis.»

I Trygderettens kjennelse i TRR-2013-2813 tok retten stilling til spørsmålet om når «retten til sykepenger opphører». Saken gjaldt et medlem som mottok 50 prosent uførepensjon og var sykmeldt i sin deltidsstilling. Hennes krav om 100 prosent uførepensjon ble innvilget med virkning fra mai 2010, som var tidspunktet for opphør av maksimale sykepengerettigheter. Hun hadde imidlertid fått stanset sine sykepenger da hun reiste til utlandet i oktober 2009. Retten mente at rett til uførepensjon etter den høyere uføregraden forelå da retten til sykepenger opphørte fra oktober 2009. Det var ikke avgjørende at hun kunne sies å ha valgt bort retten til sykepenger ved å reise til utlandet.

Paragraf 22-12 andre ledd tredje punktum – utbetaling i den måneden sykepengeretten opphører
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Måneden retten til sykepenger opphører skal sykepengene utbetales med det beløp som overstiger uføretrygden. Uføretrygden ligger «i bunn» når en uføretrygd blir tilstått i en måned der sykepengerettigheten utløper. Først regnes uføretrygden om til en dagsats. Deretter ser en på dagsatsen for sykepengene. Hvis denne er høyere, kommer differansen til utbetaling i tillegg til uføretrygden. Medlemmet er dermed sikret at et beløp svarende til sykepengene blir utbetalt så lenge sykepengeperioden varer.

Bestemmelsen må ellers ses i sammenheng med folketrygdloven § 8-50, som regulerer ytelse av sykepenger til et medlem som mottar uføretrygd.

Nærmere om Navs tolkning

Ordlyden i bestemmelsen kan forstås direkte. Det er ikke gjort noen videre tolkning av begrepene.

Paragraf 22-12 andre ledd fjerde punktum – iverksettelse av uføretrygd uten rett til utbetaling
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Uføretrygd til en person som i en periode ikke har hatt utbetalingsrett etter § 12-10 tredje ledd utbetales fra og med den måneden den pensjonsgivende inntekten ble redusert. Paragraf 12-10 tredje ledd, samt forskrift om uføretrygd fra folketrygden § 3-4, hjemler hvilende rett til uføretrygd.

Denne bestemmelsen har liten praktisk betydning etter innføringen av uføretrygd fra 1. januar 2015.

Nærmere om Navs tolkning

I Ot.prp. nr. 8 (1996–1997) punkt 2.7 viser departementet til at det før praksisen med «frysperioder» for uførepensjon dersom medlemmet var i lønnet og tidsbegrenset arbeidstrening, var enkelte uførepensjonister som hadde betenkeligheter med å delta i ulike forsøk for reaktivisering fordi de ønsket å være sikret den økonomiske tryggheten uførepensjon gir. Forslaget til § 12-12 andre ledd fjerde punktum videreførte den fordelaktige utbetalingsregelen ved arbeidsforsøk i tilfeller hvor pensjonen helt var stoppet opp eller redusert.

Denne bestemmelsen har mistet sin betydning etter innføring av uføretrygd fra 1. januar 2015. Da man gikk over fra uførepensjon til uføretrygd fra 1. januar 2015 ble det bestemt at et medlem mister uføretrygden for hele kalenderåret dersom den pensjonsgivende inntekten overstiger inntekt før uførhet, og får da en hvilende rett til uføretrygd, se § 12-10 tredje ledd jf. § 12-14 tredje ledd. I slike tilfeller vil vedkommende tidligst kunne få uføretrygd igjen fra det neste kalenderåret, og regelen i fjerde punktum får derfor liten betydning.

Ftrl § 22-12 tredje ledd – utbetalingstidspunkt for uføretrygd når det har vært utbetalt arbeidsavklaringspenger

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Det utbetales ikke uføretrygd i perioder der medlemmet har mottatt arbeidsavklaringspenger. Bestemmelsen er absolutt.

Dersom arbeidsavklaringspenger er utbetalt til og med siste dag i kalendermåneden, kan virkningstidspunktet for uføretrygd tidligst settes til første dag i den påfølgende måneden.

Dersom medlemmet har et vedtak om arbeidsavklaringspenger som fortsatt er løpende den måneden det innvilges uføretrygd, men der utbetalingen for alle dagene i måneden ennå ikke har skjedd, vil virkningstidspunktet for uføretrygd settes til første dag i måneden etter vedtakstidspunktet. Arbeidsavklaringspenger utbetales da til og med siste dag i måneden vedtak om uføretrygd treffes, se folketrygdloven § 11-18 andre ledd med tilhørende rundskriv. Medlemmet har ikke noen valgrett mellom arbeidsavklaringspenger og uføretrygd i denne perioden.

Dersom arbeidsavklaringspenger opphører før utløpet av måneden, skal virkningstidspunktet for uføretrygd settes til første dag i opphørsmåneden slik at man unngår en stønadsfri periode. Da uføretrygd ikke skal utbetales for perioder hvor medlemmet har mottatt arbeidsavklaringspenger, skal det bare gis etterbetaling for de gjenstående stønadsdagene – dvs. de stønadsdagene det ikke er utbetalt arbeidsavklaringspenger for.

Nærmere om Navs tolkning

Det følger av en naturlig forståelse av lovens ordlyd at det er en absolutt regel at uføretrygd ikke utbetales for perioder hvor medlemmet har mottatt fulle arbeidsavklaringspenger. For gradert uføretrygd og gradert AAP, se § 11-28 fjerde ledd.

I Prop. 184 L (2020–2021) punkt 3.5.3 adresserte departementet at ordlyden i tredje ledd ikke er like treffende for de tilfeller der utbetaling av arbeidsavklaringspenger ikke enda har skjedd for hele måneden, selv om mottaker har et løpende vedtak. Departementet ønsket derfor å klargjøre lovteksten på dette punktet og foreslo å legge til dagens tredje ledd andre punktum.

For ytterligere å tydeliggjøre bestemmelsene om overgang fra arbeidsavklaringspenger til uføretrygd, foreslo departementet også et nytt andre ledd i folketrygdloven § 11-18, hvor det stadfestes at et medlem som har blitt innvilget uføretrygd, gis arbeidsavklaringspenger fram til virkningstidspunktet for uføretrygden. Departementet presiserte samtidig at medlemmet ikke har noen valgrett mellom arbeidsavklaringspenger og uføretrygd i denne perioden.

Agder lagmannsrett tok i dom av 4. april 2017, LA-2016-131565, stilling til vilkårene i folketrygdloven § 22-12 tredje ledd, jf. første ledd. Etter lagmannsrettens syn skulle det vært vurdert om saksbehandlingstiden hadde noe å si for fastsettelsen av virkningstidspunktet. Arbeids- og velferdsdirektoratet forstår lagmannsrettens dom slik, at det skal gjøres en konkret vurdering av saksbehandlingstiden ved fastsettelse av virkningstidspunktet for uføretrygd, og at lang saksbehandlingstid kan føre til at det utbetales uføretrygd tilbake i tid selv om det i denne perioden har blitt utbetalt arbeidsavklaringspenger.

Dette er etter direktoratets oppfatning feil rettsanvendelse, idet bestemmelsen i § 22-12 tredje ledd lovfester et prinsipp om at uføretrygd ikke skal utbetales for tidsrom hvor det allerede er mottatt en ytelse til livsopphold, jfr. uttalelser i forarbeidene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 10 (2003–2004) punkt 10 og Ot.prp. nr. 4 (2008–2009) punkt 9.1 side 83.

Lagmannsrettens oppfatning er heller ikke opprettholdt i rettspraksis. Det vises blant annet til Trygderettens kjennelse i TRR-2017-3480, hvor retten var satt med fem medlemmer. Retten flertall kom fram til at § 22-12 tredje ledd skal forstås etter sin ordlyd, noe som også har klar støtte i forarbeidene og i praksis. I lagmannsretts dom LE-2019-71075 fikk Trygderetten tilslutning til at § 22-12 tredje ledd ikke åpner for unntak og at det ikke kunne utbetales uføretrygd for perioder medlemmet har mottatt arbeidsavklaringspenger.

Ftrl § 22-12 fjerde ledd – virkningstidspunkt ved økning av ytelse

Paragraf 22-12 fjerde ledd første punktum – virkningstidspunkt ved økning av ytelse
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Fjerde ledd første punktum regulerer tidspunkt for utbetaling ved økning av en ytelse. Når en ytelse blir satt opp, skal endringen skje fra og med samme måned som vilkårene er oppfylt. Bestemmelsen gjelder for løpende ytelser som blir satt opp, også når ytelsen har vært redusert til null kroner.

Fjerde ledd må imidlertid ses i sammenheng med § 22-13. Hovedregel er at ftrl. § 22-13 kommer til anvendelse der vi krever at det settes frem krav for at ytelsen skal kunne økes. I hvilken måte dette kreves vil variere fra ytelse til ytelse. Det er som regel der det er snakk om å måtte gjøre en ny rettslig vurdering som ikke er gjort tidligere, enten av nytt vilkår eller tillegg som ikke er vurdert tidligere. Dette innebærer at selv om endringen etter fjerde ledd skal skje fra og med samme måned som vilkårene er oppfylt, kan utbetalingen tidligst finne sted fra den kalendermåned endringen får virkning etter § 22-13.

Videre gjelder fjerde ledd for alle endringer som medfører at en ytelse blir satt opp, med unntak for pensjon til en gjenlevende ektefelle etter at ektefellen dør, se nedenfor om fjerde ledd andre punktum.

Nærmere om Navs tolkning

Ordlyden i § 22-12 fjerde ledd første punktum sier ikke noe om hvorvidt folketrygdloven § 22-13 kommer til anvendelse når en ytelse blir satt opp på grunn av endrede forhold. Bakgrunnen for at en ytelse settes opp varierer. I noen tilfeller skjer det som følge av kontrollister eller at Nav i sine systemer får beskjed om at det har skjedd endringer av betydning for ytelsen, som deretter medfører at Nav tar opp et løpende stønadsforhold til en ny vurdering. Andre ganger er det snakk om forhold som tidligere ikke er vurdert og som medlemmet selv tar opp med Nav. Dette taler etter direktoratets mening for at § 22-13 ikke alltid kommer til anvendelse når en ytelse blir satt opp på grunn av endrede forhold. Det må gjøres en konkret vurdering av om det er en endring hvor Nav krever at medlemmet setter fram et krav for at ytelsen skal kunne økes.

Etter en naturlig språklig forståelse av ordlyden omfattes alle løpende ytelser av fjerde ledd (ytelser som utbetales som et engangsbeløp faller naturlig utenfor ordlyden). At det i fjerde ledd andre punktum er gjort uttrykkelig unntak for pensjonen til gjenlevende ektefelle taler videre for at alle løpende ytelser som ikke er spesifikt unntatt, omfattes av fjerde ledd.

Videre har lovgiver valgt å gi § 22-12 fjerde ledd en helt generell ordlyd, uten å avgrense den til økninger av ytelser som følge av konkrete forhold, slik som for eksempel inntekt. Som nevnt ovenfor har de også valgt å gjøre unntak for pensjon til gjenlevende ektefelle. Lovgiver kunne valgt å lage flere slike unntak dersom det var meningen å avgrense anvendelsesområde til fjerde ledd ytterligere.

Bestemmelsen i fjerde ledd kom inn i forbindelse med en endring av loven i 1990 der hovedregelen om at pensjoner o.l. skulle utbetales i kalendermåneder etter at vilkårene var oppfylt ble innført. Departementet fant det uheldig at oppjustering av pensjoner først skulle gjelde fra og med kalendermåneden etter at vilkårene var oppfylt. Dette ville gjøre det mindre fristende for pensjonister å forsøke seg i arbeidslivet på deltid. Dersom forsøket slo feil, ville de måtte gi redusert ytelse en måned lengre enn før lovendringen. Det samme ville gjelde for ytelser som kan få hyppige endringer, for eksempel overgangsstønad til ugifte, skilte og separerte. Det vises til merknadene til § 12-12 i Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) side 189 og Ot.prp. nr. 3 (1990–1991) punkt 17.1.1 og punkt 17.1.2.

Selv om det fremgår av forarbeidene at man konkret har tenkt på at man skal gjøre det mer attraktivt for pensjonister å forsøke seg i arbeidslivet i deltid, kan ikke direktoratet se at dette kan medføre en innskrenkende tolkning av ordlyden. Det er også vist til at man har ønsket å unngå uforholdsmessig tap av ytelse når det gjelder stønader som kan få hyppige endringer, slik som for eksempel overgangsstønad og stønad til barnetilsyn til ugifte, skilte og separerte.

På denne bakgrunn kan ikke direktoratet se at uttalelsene i forarbeidene gir «et så entydig og klart uttrykk for lovgivers mening at det er grunnlag for å sette til side det som følger av en naturlig forståelse av ordlyden og lovbestemmelsens systematikk», jf. HR-2021-2126-A. Fjerde ledd må derfor forstås slik at den gjelder alle endringer som medfører at en ytelse blir satt opp.

Momenter til støtte for andre tolkningsalternativer

Bestemmelser om utbetaling av ytelser for den måneden retten til en ytelse oppstår eller opphører, stod i den tidligere folketrygdloven av 1966 i § 15-1 nr. 3 og § 15-3 nr. 1 og 2, jf. NOU 1990: 20 side 687-688. Paragraf 15-1 nr. 1 og 3 regulerte utbetalingsterminer og utbetalingstidspunkter, det som i dag er regulert i §§ 22-10 og 22-12.

Nav sitt konsept for rundskriv innebærer at andre tolkningsalternativer enn de som blir valgt skal omtales der det er relevant. Folketrygdloven § 22-12 tredje ledd første punktum kan tolkes på en annen måte enn det som er gjengitt over, og her redegjøres det for den tolkningen.

I den tidligere folketrygdloven gikk det ikke klart fram av lovteksten at det måtte settes fram krav om en ytelse, men det var forutsatt i flere paragrafer i lovens kapittel 14, blant annet § 14-9. Den tidligere § 14-9 tilsvarer dagens § 22-13. I NOU 1990: 29 side 689 fremgår det at «[F]or at disse rettighetene skal føre til utbetalinger, må vedkommende sette fram krav innen fristene i folketrygdloven § 14-9. Rett til utbetaling oppstår først når trygdeetaten har gjort vedtak om at ytelsen skal gis.»

Den tidligere § 15-3 nr. 1 presiserte at bestemmelsene om utbetalingsterminer i § 15-1 nr. 1 og 3 fikk tilsvarende anvendelse når en ytelse blir satt opp eller ned på grunn av endrede forhold. Det var videre presisert at foreldelsesreglene i lovens § 14-9 gjelder tilsvarende når ytelsen blir satt opp.

Etter den tidligere folketrygdloven gjaldt altså reglene om frister for framsetting av krav også når en ytelse ble satt opp som følge av endrede forhold. Det fremgår av forarbeidene at den nye § 22-12 er i samsvar med gjeldende lov § 15-1 nr. 2 og § 15-3, se Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) side 189.

Videre omtaler forarbeidene den tidligere § 15-1 nr. 3 som en samordningsbestemmelse, som regulerer tilfeller der en person har rett til to eller flere ytelser for samme tidsrom, se NOU 1990: 20 side 689. Bestemmelser om samordning tar først og fremst sikte på situasjoner der et medlem samtidig fyller vilkårene for flere ytelser som skal dekke samme stønadsbehov.

Forarbeidene taler etter direktoratets mening for at også dagens § 22-12 skal forstås slik at fristreglene i § 22-13 gjelder når en ytelse skal settes opp etter § 22-12 på grunn av endrede forhold. Dette innebærer at når en ytelse skal utbetales fra, etter § 22-12, begrenses av hvor langt tilbake ytelsen kan gis etter § 22-13.

Nav legger til grunn den tolkningen av bestemmelsen som fremgår under «Hvordan skal bestemmelsen forstås», og viser til begrunnelsen under «Nærmere om Navs tolkning», over.

Paragraf 22-12 fjerde ledd andre punktum – pensjon til gjenlevende ektefelle
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Hovedregelen i første ledd gjelder likevel pensjon til gjenlevende ektefelle når ektefellen dør og begge mottok pensjon fra folketrygden før dødsfallet. Da reguleres gjenlevende ektefelles pensjon først fra måneden etter dødsfallet. Tilsvarende gjelder dersom enten avdøde eller gjenlevende, eller begge, mottok og/eller mottar uføretrygd.

Nærmere om Navs tolkning

I Ot.prp. nr. 3 (1990–1991) punkt 17.1.2 vurderte departementet at bestemmelsens fjerde ledd andre punktum burde endres i samsvar med den foreslåtte hovedregelen om pensjoners virkningstidspunkt i tidligere § 15-1 nr. 3 (nåværende § 22-12 første ledd), slik at omregning først skjer fra og med kalendermåneden etter dødsmåneden.

Denne løsningen gjør at man unngår å gi dobbeltkompensasjon til den gjenlevende i dødsmåneden, dvs. både pensjon eller uføretrygd til den avdøde og ensligfordeler til den gjenlevende.

Ftrl § 22-12 femte ledd – virkningstidspunkt ved nedgradering av ytelse

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Femte ledd fastslår at en ytelse skal settes ned måneden etter at vilkårene for dette er oppfylt.

Nærmere om Navs tolkning

Ordlyden i bestemmelsen kan forstås direkte. Det er ikke gjort noen videre tolkning av begrepene.

Ftrl § 22-12 sjette ledd – virkningstidspunkt ved stans av månedsytelse

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Utbetalingen av en løpende ytelse som gis per måned stanses ved utgangen av måneden retten til ytelsen faller bort. Hvilke ytelser som gis pr. måned er listet opp i § 22-10 tredje ledd. Dette innebærer at en ytelse skal utbetales for hele den siste måneden selv om vilkårene for ytelsen opphører midt i måneden.

Bestemmelsens andre punktum sikrer at det ikke oppstår stønadsfri tidsrom i overgangsfasen mellom bortfall av en pensjon, og retten til en annen pensjon. I slike tilfeller stansen utbetalingen først når den nye pensjonen tar til å løpe.

Etter tredje punktum stanser overgangsstønad etter kapittel 15 fra utgangen av den tredje måneden etter den måneden da omsorg for barn opphører uventet. Med «opphører uventet» er det for eksempel tenkt på at barnet dør eller at barnevernet overtar omsorgen for barnet. Det avgjørende er at den faktiske omsorgen for barnet har opphørt uventet.

Nærmere om Navs tolkning

Forståelsen av sjette ledd første og andre punktum følger av en naturlig språklig forståelse av ordlyden. Det er ikke gjort noen videre tolkning av begrepene.

I Ot.prp. nr. 24 (1997–1998) punkt 7.1.5 foreslo departementet at det ble tilføyd et nytt tredje punktum i femte ledd (nåværende sjette ledd) som sikrer overgangsstønad i tre måneder ekstra når omsorgen for barn opphører uventet. At overgangsstønad stanses ved utgangen av måneden som retten til stønaden faller bort, hadde blitt fraveket når omsorgen for barnet opphører uventet, for eksempel når barnet dør eller barnevernet overtar omsorgen. Departementet var enig i at det var for strengt å la overgangsstønaden falle bort ved utgangen av måneden i slike situasjoner, da medlemmet ikke nødvendigvis fikk tid til å omstille seg.

§ 22-13 Frister for fremsetting av krav, virkningstidspunkt og etterbetaling

LOV-1997-02-28-19-§22-13

Omarbeidet i sin helhet 05.12.2024

Generelt om § 22-13

Formålet med bestemmelsen

Folketrygdloven § 22-13 gir bestemmelser om frister for fremsetting av krav, virkningstidspunkt og etterbetaling. Dette er krav som stilles for at man skal få rett til utbetaling av en ytelse.

Bakgrunnen for fristene er først og fremst at trygdens kontrollmuligheter vanskeliggjøres når krav blir fremsatt lang tid etter at de begivenheter som utløser retten til ytelse har inntrådt, jf. NOU 1990: 20 side 690.

Det er blant annet gitt frister for hvor langt tilbake i tid ytelsene kan innvilges etter dato for kravsfremsettelse. Dette er krav som er viktige slik at vurderingene Nav skal gjøre ikke vanskeliggjøres, noe som ville skjedd når krav blir fremsatt lang tid etter at de begivenheter som utløser retten til ytelse har inntrådt, jf. NOU 1990: 20 side 690.

Hjemmelen er ikke en bestemmelse om foreldelse. Regler om foreldelse fremgår av folketrygdloven § 22-14.

Hovedtrekkene i bestemmelsen

Det fremgår av folketrygdloven § 22-13 første ledd at den som har rett til en ytelse etter folketrygdloven, må sette frem krav for å ha rett til utbetaling av ytelsen.

Utover dette regulerer bestemmelsen regler om frister for fremsetting av krav, virkningstidspunkt og etterbetaling, jf. bestemmelsens andre til og med åttende ledd. Det er stilt opp forskjellige frister for ulike ytelsestyper.

Reglene i andre til og med åttende ledd er kategorisert ut ifra ytelsenes utbetalingsterminer i folketrygdloven § 22-10. Dette vil si at det er ulike regler avhengig av om ytelsen utbetales som et engangsbeløp, som en dagytelse eller månedlig.

For ytelser som utbetales som et engangsbeløp gjelder det en tidsfrist på seks måneder for fremsetting av krav, se bestemmelsens andre ledd. Medlemmet mister retten til utbetaling av ytelsen dersom kravet fremsettes etter tidsfristen.

For ytelser som utbetales per dag og per måned gjelder det ulike regler for virkningstidspunkt og etterbetaling, se bestemmelsens tredje til og med åttende ledd.

Med virkningstidspunkt menes datoen ytelsen skal utbetales fra. Uavhengig av hvilken dato Nav fatter vedtak om innvilgelse av ytelse, vil medlemmet ha rett til etterbetaling av ytelsen tilsvarende det som skulle vært utbetalt fra virkningstidspunktet.

Følgen av reglene om virkningstidspunkt, for eksempel regelen i bestemmelsens tredje ledd om at ytelser som gis per dag eller per måned gis for opptil tre måneder før den måneden da kravet ble satt frem, er at det er uten betydning om vilkårene for å ha rett til ytelsen var oppfylte enda lenger tilbake i tid. Medlemmet mister retten til utbetaling av ytelsen for perioden som ligger lenger tilbake i tid enn virkningstidspunktet.

Unntak fra disse hovedprinsippene finnes i paragrafens syvende ledd. Dersom den berettigede ikke har vært i stand til å fremsette krav eller hen har latt være å fremsette krav på grunn av misvisende opplysninger fra trygdens organer, kan ytelsen gis for opptil tre år før kravet ble satt frem.

Instrukser fra departement eller direktorat om bestemmelsen

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har i brev av 6. oktober 2022 til Arbeids- og velferdsdirektoratet kommet med instrukser om hvordan § 22-13 syvende ledd skal tolkes i de tilfeller hvor vilkårene for en ytelse har blitt endret. Det vises til merknadene til paragrafens syvende ledd nedenfor.

Sammenheng med andre bestemmelser i regelverk

Reglene i folketrygdloven § 22-13 om frister for fremsetting av krav, virkningstidspunkt og etterbetaling må ikke forveksles med foreldelsesfrister. Utover bestemmelsene i foreldelsesloven behandles reglene om foreldelsesfrister i folketrygdloven § 22-14.

Reglene i folketrygdloven § 22-13 må ses i lys av bestemmelser om internasjonal trygdekoordinering, jf. § 22-1 a. Det vises ellers til det som står i Hovednr. 45 – Rundskriv til EØS-avtalens bestemmelser om trygd punkt 21.4 [R45-00 punkt 21.4]​1.

Ftrl § 22-13 første ledd – krav må fremsettes

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

For å få en ytelse etter denne loven må den som har rett til ytelsen, sette frem krav. Bestemmelsen oppstiller ikke noe bestemt formkrav til hvordan et krav skal settes frem.

Tidspunktet for når kravet blir satt frem har blant annet betydning for når ytelsen skal utbetales fra.

Hva menes med et krav

Folketrygdloven § 22-13 første ledd oppstiller ingen form- eller innholdskrav. Det er tilstrekkelig at vedkommende på en eller annen måte har gitt uttrykk for at vedkommende mener seg berettiget til en ytelse, og/eller at man ønsker å benytte seg av denne retten.

Med andre ord kan det ikke kreves at kravet må være fremsatt gjennom et standardisert søknadsskjema. Det kan eksempelvis være satt frem gjennom chat på nav.no eller i et klageskjema. Det må gjøres en konkret vurdering av vedkommendes samlede disposisjoner overfor Nav av om det er satt frem et krav og det må fremgå hvilken ytelse det er satt frem krav om.

Vurderingen av om det er satt frem et krav beror på en alminnelig bevisvurdering av vedkommendes disposisjoner overfor Nav, hvor det mest sannsynlige faktum skal legges til grunn.

I de tilfeller der et krav er fremsatt gjennom utfylling av et skjema som er laget for en bestemt ytelse, må det i utgangspunktet antas at vedkommende har ment seg berettiget til den ytelsen skjemaet er laget for.

Særlig relevante bevismomenter i vurderingen er partens stønadshistorikk og dialog med Nav. Disse er egnet til å kaste lys over hva vedkommende, på kravtidspunktet, mest sannsynlig mente seg berettiget til.

Det er ikke et relevant moment hvorvidt Nav har gitt parten tilstrekkelig veiledning. Dette fordi momentet ikke er egnet til å si noe om hva som var vedkommendes mest sannsynlige intensjon på kravtidspunktet. Årsaken(e) til hvilken ytelse vedkommende faktisk har ment å kreve, er ikke relevant for vurderingen etter første ledd.

Etter å ha konkludert med hvilken ytelse parten har satt frem krav om, herunder hvilket tidspunkt kravet ble satt frem på, må det vurderes om virkningstidspunktet eventuelt kan settes lenger tilbake i tid i medhold av unntaksregelen i folketrygdloven § 22-13 syvende ledd.

Nærmere om Navs tolkning

Det fremgår av ordlyden i folketrygdloven § 22-13 første ledd at «for å få en ytelse etter denne loven må den som har rett til ytelsen, sette frem krav». Også i bestemmelsens øvrige ledd benyttes begrepet «krav».

Lovteksten definerer ikke begrepet «krav». Det fremkommer heller ikke av ordlyden om, og eventuelt hvilke, form- og/eller innholdskrav som stilles. Den naturlige forståelsen av ordlyden «sette frem krav» tilsier at vedkommende overfor Nav på en eller annen måte må ha gitt uttrykk for at hen mener seg berettiget til en ytelse, og/eller at hen ønsker å benytte seg av denne retten.

I forarbeidene til bestemmelsen er det ikke avgitt uttalelser om den nærmere vurderingen av hva som utgjør et «krav». Forarbeidene gir derfor liten veiledning i hva som er relevante momenter å legge vekt på i denne vurderingen.

Høyesterett har i HR-2019-2336-A avsnitt 32 uttalt at «Som ellers i forvaltningssaker er det den som søker om et gode, som må sannsynliggjøre sitt krav og dokumentere at vilkårene for ytelsen er oppfylt.» Gitt overføringsverdi til dette vurderingstemaet, vil det si at det er den private parten som må sannsynliggjøre (har bevisbyrden for) at en ytelse faktisk er krevd på et gitt tidspunkt.

Nav legger derfor til grunn at det ikke gjelder noen formkrav knyttet til hva som kan anses som et «krav» etter folketrygdloven § 22-13 første ledd. Om det er satt frem et krav beror på en konkret bevisvurdering, med en fri bevisbedømmelse, av hvorvidt det mest sannsynlig er satt frem et «krav» om en bestemt ytelse. I langvarig trygderettspraksis er dette formulert som at vurderingen beror på en konkret tolkning av medlemmets disposisjoner overfor Nav, jf. eksempelvis TRR-2019-3292, TRR-2020-847 og TRR-2024-777.

Dette innebærer at det ikke er et krav om at ytelsen må ha blitt krevd gjennom et standardisert kravskjema som er laget for den bestemte ytelsen. Etter en konkret vurdering kan det anses sannsynliggjort at et krav er satt frem gjennom andre disposisjoner enn standardiserte kravskjema. For eksempel gjennom en dialog med Nav, i et klagebrev, i et egenvurderingsskjema, eller i et kravskjema som er laget for en annen ytelse, for eksempel for sykepenger i stedet for arbeidsavklaringspenger. Det avgjørende er om det er sannsynliggjort, gjennom en eller annen disposisjon overfor Nav, at vedkommende har gitt uttrykk for at hen ønsker å benytte seg av sin (antatte) latente rett til en bestemt ytelse.

Nav har utarbeidet standardiserte kravskjemaer til de ulike ytelsene. Nav må kunne anta at vedkommende mener seg berettiget til den ytelsen som hen har fylt ut kravskjema for. Dette fordi det i utgangspunktet har formodningen mot seg at vedkommende da egentlig har ment seg berettiget til en annen ytelse. Etter en konkret vurdering av de øvrige disposisjoner i saken, kan det likevel anses sannsynliggjort at vedkommende har ment seg berettiget til en annen ytelse enn den vedkommende har sendt inn søknadsskjema om.

Særlig om krav om ytelsene sykepenger og arbeidsavklaringspenger

Spørsmålet knyttet til om, og eventuelt når, det er satt frem et krav om henholdsvis sykepenger og/eller arbeidsavklaringspenger står i en særstilling.

Lovteksten i folketrygdloven § 22-13 første ledd sier at «for å få en ytelse etter denne loven må den som har rett til ytelsen, sette frem krav.» Ordlyden er noe vag på om det er tilstrekkelig at vedkommende har ment å sette frem krav om en eller annen ytelse etter folketrygdloven, eller om det også kreves at vedkommende må konkretisere hvilken ytelse vedkommende mener seg berettiget til.

Ordlyden «ytelsen», samt formuleringene i bestemmelsen for øvrig, hvor kravsbegrepet knyttes mot de konkrete ytelsene, er egnet til å indikere at kravet må være knyttet til en konkret ytelse. Loven er imidlertid ikke tydelig på hvilke krav som stilles.

Ytelsene sykepenger og arbeidsavklaringspenger står i en særstilling fordi det er lovfestet en valgrett mellom ytelsene dersom man oppfyller vilkårene for begge ytelsene samtidig, se folketrygdloven §§ 11-27 og 8-48 andre ledd. Departementet uttaler i forarbeidene, knyttet til en lovendring som strammet inn valgretten, Prop. 104 L (2020–2021) kapittel 4.4.4 at:

«Folketrygdloven § 8-48 gir anvisning på at når man har rett til sykepenger, skal vilkårene i kapittel 11 om arbeidsavklaringspenger også prøves, fordi man har rett til å velge den høyeste av ytelsene.

Konsekvensen av denne valgretten er at alle søknader om sykepenger i prinsippet skal prøves etter reglene om arbeidsavklaringspenger i kapittel 11, og at alle søknader om arbeidsavklaringspenger også skal vurderes for sykepenger, slik at man skal ha anledning til å velge ytelse i situasjoner der vilkårene for begge ytelsene er oppfylt.»

Uttalelsene fra departementet er isolert sett egnet til å indikere at alle krav om sykepenger skal anses som krav om arbeidsavklaringspenger, og motsatt.

Departementet har imidlertid ikke tatt nærmere stilling til betydningen av kravsvilkåret i § 22-13 første ledd, og heller ikke betydningen for virkningstidspunktsvurderingene, for de tilfellene hvor vedkommende ikke har rett til sykepenger og dermed ikke har valgrett etter §§ 11-27 og 8-48 andre ledd. Virkningstidspunktene for krav om henholdsvis sykepenger og arbeidsavklaringspenger settes etter ulike regler i folketrygdloven § 22-13 tredje og femte ledd. Dersom vedkommende får avslag på søknad om sykepenger, har det avgjørende betydning for virkningstidspunktet, dersom søknaden om sykepenger kan anses som et krav om arbeidsavklaringspenger.

Departementet synes imidlertid å være utydelig på hvilken betydning valgretten mellom ytelsene skal ha for den nærmere vurderingen av om, og eventuelt hvilken ytelse det er satt frem krav om, dersom vedkommende ikke har rett til sykepenger. Departementet uttaler tidligere i samme forarbeider, Prop. 104 L (2020–2021) kapittel 4.4.1 at:

«Dersom man ikke har vært i arbeid, eller har et sykepengegrunnlag på under 0,5 G fyller man ikke vilkårene for å få rett til sykepenger. I slike tilfeller vil arbeidsavklaringspenger være den aktuelle ytelsen å søke om ved arbeidsuførhet på grunn av sykdom og skade.

(...)

Det følger av folketrygdloven § 8-48 andre ledd at den som samtidig fyller vilkårene for både sykepenger og arbeidsavklaringspenger, har rett til den høyeste av ytelsene. I § 11-27 står det at dersom et medlem har rett til arbeidsavklaringspenger og samtidig fyller vilkårene for å få en annen folketrygdytelse som skal dekke det samme inntektstapet i det samme tidsrommet, kan han eller hun velge ytelse. Valgretten innebærer at når en person har rett til sykepenger, skal det også prøves om vilkårene i kapittel 11 om arbeidsavklaringspenger er oppfylt.»

Uttalelsene fra departementet synes her å indikere at ikke alle krav om sykepenger skal anses som krav om arbeidsavklaringspenger. Dersom vedkommende ikke oppfyller vilkårene for sykepenger, og dermed ikke har en valgrett etter § 11-27 og 8-48 andre ledd, så må vedkommende søke om arbeidsavklaringspenger.

Nav har ingen fast og konsekvent praksis om å anse et krav om sykepenger som et krav om arbeidsavklaringspenger. I LB-2023-40077 tok Borgarting lagmannsrett stilling til en anførsel om at et krav om sykepenger samtidig må anses som et krav om arbeidsavklaringspenger. Lagmannsretten var ikke enig med saksøker, og uttalte at:

«Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger noen fast, konsekvent og langvarig praksis fra Trygderetten for generelt å anse et krav om sykepenger som et krav om arbeidsavklaringspenger, noe som i tilfelle ville hatt vekt som rettskilde, jf. HR-2022-2433-A avsnitt 65. Lagmannsretten er enig med Trygderetten og NAV Klageinstans i at dette må vurderes konkret i den enkelte saken.»

I den konkrete vurderingen uttalte lagmannsretten følgende:

«Slik As sak ligger an, kan lagmannsretten ikke se at det er grunnlag for å anse kravet om sykepenger som også et krav om arbeidsavklaringspenger. Det vises særlig til at A hadde søkt om arbeidsavklaringspenger omkring et halvt år før bilulykken, slik at det må legges til grunn at han var kjent med muligheten for å søke om arbeidsavklaringspenger. A rettet heller ingen henvendelse til trygdemyndighetene i perioden etter bilulykken og frem til virkningstidspunktet for tilkjennelse av arbeidsavklaringspenger, med anmodning om generell veiledning om sine rettigheter etter folketrygdloven eller for øvrig ga uttrykk for at han var usikker på hvilke rettigheter han hadde.»

Trygderetten har i en rekke saker konkludert med at et krav om sykepenger ikke skal anses som et krav om arbeidsavklaringspenger, se eksempelvis TRR-2024-1304 og TRR-2024-777, hvor Trygderetten i sistnevnte kjennelse uttalte at «Vurderingen av om den ankende part har fremsatt et krav på et tidligere tidspunkt beror på en konkret tolkning av hans disposisjoner overfor NAV, jf. blant annet TRR-2019-3292, TRR-2020-847 og TRR-2020-2096.»

Trygderetten har også i en rekke saker konkludert med at et krav om sykepenger i noen tilfeller kan anses som et krav om arbeidsavklaringspenger. Dette synes først og fremst å gjelde situasjoner hvor parten ikke har opptjent (ny) rett til sykepenger. I disse sakene trekkes det inn at det må ha fremstått mer eller mindre åpenbart for Nav at vedkommende ikke hadde rett til sykepenger. Derfor hadde Nav, på tidspunktet kravskjemaet om sykepenger ble fremsatt, eventuelt tidspunktet sykepengekravet ble behandlet/avslått, en klar oppfordring til å veilede om muligheten til å kreve arbeidsavklaringspenger i stedet.

Trygderettens gjentatte formulering om «å anse kravet om sykepenger som krav om arbeidsavklaringspenger» for disse tilfellene er uheldig opp mot vilkårene og vurderingstemaene i folketrygdloven § 22-13 første og syvende ledd, da det medfører manglende samsvar. Det er grunn til å oppfatte Trygderetten som at virkningstidspunktet i disse tilfellene, hvor Navs mangelfulle veiledning er avgjørende for vurderingen, i realiteten er satt i tråd med § 22-13 syvende ledd, ikke hovedregelen i § 22-13 første ledd, jf. femte ledd, selv om det i noen tilfeller rent faktisk vises til hovedregelen.

Etter en gjennomgang av rettskildene er det avgjørende etter folketrygdloven § 22-13 første ledd hva vedkommende, på disposisjonstidspunktet, sannsynligvis mente seg berettiget til. Hva Nav eventuelt hadde en oppfordring til å veilede om, er ikke et relevant moment i denne vurderingen. Det må derimot tas stilling til disposisjonenes årsaker i en selvstendig vurdering etter unntaksbestemmelsen i § 22-13 syvende ledd. Vurderingene etter første og syvende ledd må derfor holdes prinsipielt adskilt. Dette gjelder uansett hvilken ytelse som kreves.

Når anses krav for å være satt frem

Når det er gjort en vurdering av vedkommendes disposisjoner overfor Nav og konkludert med at det foreligger et «krav» om en bestemt folketrygdytelse, må det tas stilling til hvilket tidspunkt kravet er fremsatt. Tidspunktet for når et krav anses for å være fremsatt vil som hovedregel være dagen kravet, normalt søknadsskjemaet:

  • er levert ved personlig fremmøte,
  • er sendt elektronisk til riktig elektronisk adresse,
  • er sendt i posten (inne leveringsfristen) eller
  • er sendt til skanningssentralen / når kravskjemaet er scannet

Bevisbyrden for at kravet ble fremsatt på den aktuelle datoen ligger på den som fremmer kravet.

Det kan være vanskelig å bevise når et kravskjema/en søknad ble overlevert til tilbyder av posttjenester eller sendt til skanningssentralen. Hvis tidspunktet for overlevering ikke kan bevises, må det gjøres en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. I den konkrete vurderingen må det tas hensyn til hva som er normal postgang hos Posten. Det legges til grunn at postgangen har tatt en uke (5 virkedager), dersom det ikke kan bevises når dokumentene er avgitt til tilbyder av posttjenester eller er sendt til skanningssentralen.

Når det gjelder beregning av fristen i utenlandssaker, må det tas hensyn til hva som er normal postgang i de ulike landene.

For både innenlands post og utenlandspost må det også legges vekt på brukerens forklaring, dersom denne er troverdig. Tidligste avgivelse til posttilbyder eller skanningssentralen er likevel datoen som står på førstesiden som avsender har lagt ved kravskjemaet/søknaden.

Nærmere om Navs tolkning

Det følger av langvarig praksis at ved vurderingen av når et krav regnes som satt frem i folketrygdlovens forstand, skal reglene i lov av 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven) § 146 anvendes analogisk. Det betyr at Nav kan anvende domstollovens § 146 for å komme frem til når et krav regnes som satt frem i folketrygdlovens forstand.

Det følger av domstolloven § 146 at «[S]kal en forkynnelse foregå i løpet av en frist, kreves at skriftet før utløpet av fristen er avgitt til den offentlige tjenestemann som skal utføre forkynnelsen, eller til tilbyder av posttjenester eller den telegraf- eller telefonstasjon som skal utføre forkynnelsen eller bringe skriftet frem til vedkommende tjenestemann. [...]». En analogisk anvendelse av domstolloven § 146 vil i et tilfelle hvor krav sendes til Nav per post, innebære at det avgjørende er når kravet er postlagt.

Høyesteretts dom i Rt-2010-495 omhandler en sak hvor en anke hadde kommet bort i posten. Det fremkommer i avsnitt 15 i dommen at søkeren anses å ha bevisbyrden for at anken ble postlagt innen fristen. Dersom bevissituasjonen er uklar skal det vises forsiktighet med å legge vekt på opplysninger fra søkeren, jf. Rt-2005-1030 avsnitt 12:

«I vår sak er opplysningen om at postleggingen skjedde den 25. oktober, bestridt av motparten, og den er heller ikke basert på sikker erindring om hva som skjedde. I et slikt tilfelle må det av bevishensyn utvises forsiktighet med å legge opplysningen til grunn, jf. også Rt-1988-1287.»

Videre følger det av langvarig trygderettspraksis at utgangspunktet er at ordinær postombæring innebærer at brevpost kommer frem til korrekt mottaker relativt raskt etter at posten er sendt. For at noe annet skal kunne legges til grunn, må det kreves at det foreligger særlige holdepunkter som sannsynliggjør et annet hendelsesforløp. Det vises blant annet til Trygderettens kjennelser TRR-2010-1717, som gjaldt innsending av meldekort per post, TRR-2017-2293, som gjaldt klagefrist, og TRR-2021-2002, som gjaldt ankefrist.

Spesielt om saker som behandles etter trygdeforordningen

Dersom et medlem har satt frem et krav først i en annen EØS-stat, så er det det kravtidspunktet i den første staten som legges til grunn.

Nærmere om Navs tolkning

Trygdeforordningen artikkel 81 sier at «[K]rav, erklæringer, klager eller anker som etter en medlemsstats lovgivning skulle vært fremsatt innen en bestemt frist for en myndighet, institusjon eller domstol i den medlemsstaten, skal anses som lovformelig fremsatt dersom de er fremsatt innen samme frist for en tilsvarende myndighet, institusjon eller domstol i en annen medlemsstat».

Ved motstrid går artikkel 81 foran bestemmelsene i folketrygdloven, se folketrygdloven § 22-1 a.

For krav om sykepenger eller krav om kontantytelser, se R45-00 kap21.

Den som har rett til ytelsen må sette fram krav

Etter ordlyden er det «den som har rett til ytelsen» som må sette frem krav. Dette vil normalt være den personen som skal få ytelsen utbetalt.

Det gjelder imidlertid mange unntak fra dette utgangspunktet, som reguleres av særbestemmelser. Noen av disse vil eksemplifiseres nedenfor.

Fullmektiger

Et medlem kan gi en person fullmakt til å fremsette et krav på medlemmets vegne. Fullmakten skal være skriftlig, den skal angi navn på fullmektigen, og det må videre fremgå hva fullmakten omfatter.

En advokat som opptrer som fullmektig for medlemmet, trenger derimot ikke å fremlegge skriftlig fullmakt. Advokaten innestår for de rettshandler som foretas på vegne av klienten i saken(e) advokatene bistår personen i.

Nærmere om Navs tolkning

Det følger av forvaltningsloven § 12 første ledd at en «part har rett til å la seg bistå av advokat eller annen fullmektig på alle trinn av saksbehandlingen.» Det fremgår av bestemmelsen at en fullmektig skal legge frem en skriftlig fullmakt, med mindre vedkommende er advokat. En advokat behøver ikke legge frem fullmakt, med mindre forvaltningsorganet finner grunn til å kreve det.

Når det gjelder bruk av fullmektiger ellers vises det til kommentarene til forvaltningsloven § 12 i rundskriv i Hovednummer 36 [R36-00]​1 .

Nærståendes representasjonsrett

Nærstående familiemedlemmer har rett til å fremme krav på vegne av familiemedlem som på grunn av sinnslidelse, som demens eller alvorlig svekket helbred, ikke lenger er i stand til å ivareta sine økonomiske interesser.

Nærmere om Navs tolkning

Nærstående familiemedlemmers rett til å fremme krav på vegne av familiemedlem med alvorlig sinnslidelse følger av vergemålsloven § 94.

Etterlattes/dødsboets rett til å fremsette krav

Dersom et medlem dør uten å ha fremmet krav om en ytelse kan krav fremsettes av skifteretten eller av person som dokumenterer rådighet over boet. Arvinger må fremlegge skifterettens bekreftelse på at de er selvskiftende arvinger. Gjenlevende ektefelle må fremlegge skifterettens erklæring om at vilkårene for å sitte i uskiftet bo er oppfylt. Dersom en person som har vært utsatt for en yrkesskade før dødstidspunktet ikke har fremsatt krav om menerstatning, kan imidlertid ikke vedkommendes etterlatte/dødsbo fremme slikt krav på avdødes vegne.

Nærmere om Navs tolkning

Hvem som har fullmakt til å råde over et dødsbo følger av bestemmelsene i lov om arv og dødsboskrifte.

Nav har hatt langvarig og konsistent praksis i tråd med Trygderetten uttalelse i TRR-2003-5355:

«Retten vil bemerke at ménerstatning, som det er pekt på i Rikstrygdeverkets oversendelsesbrev, har til formål å kompensere for skadens eller sykdommens rent medisinske følger. Denne stønadsformen skal ikke kompensere utgifter eller inntektstap som følge av skaden/sykdommen. I flere kjennelser i Trygderetten har man funnet at ménerstatning er av så personlig karakter at det ikke vil være rimelig å anse dødsboet berettiget til å sette frem krav om slik stønad. Retten i den foreliggende sak legger samme lovforståelse til grunn.

Vergemål

Dersom en person ikke har rettslig handleevne må verge sette frem krav på vegne av den berettigede. Det er to persongrupper som er under vergemål. Det er personer under 18 år (mindreårige) og personer over 18 år som er satt under vergemål.

Dersom det er åpenbart at medlemmet bare er fysisk forhindret fra å undertegne på kravet, men har sin rettslige handleevne i behold, kan det undertegnes med påholden penn. Det må i slike tilfeller være klart at vedkommende forstår rekkevidden av det hen gjør, det vil si at den rettslige handleevne må være intakt. Dersom medlemmet av andre grunner ikke kan skrive, til tross for at vedkommende har klar forståelse av hva et krav innebærer, kan man godta underskrift eller lignende uten å sette for store krav til kvaliteten.

Nærmere om Navs tolkning

Dersom en person ikke har rettslig handleevne følger det av vergemålsloven §§ 21 og 31 at verge eller andre foresatte kan sette frem og signere kav på vegne av den berettigede.

Ftrl § 22-13 andre ledd – frist for fremsetting av krav om engangsytelser

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Krav om en ytelse som utbetales som et engangsbeløp, jf. § 22-10 første og fjerde ledd bokstav a, b og c, må settes frem innen seks måneder etter at kravet tidligst kunne vært satt frem. Det må gjøres en konkret vurdering i den enkelte sak av når fristen regnes fra.

Utgangspunktet er at fristen ikke begynner å løpe før de omstendigheter som utløser retten til ytelsen har funnet sted. I dette ligger at fristen som utgangspunkt ikke begynner å løpe før medlemmet er i stand til å fremme en søknad som tilfredsstiller de dokumentasjonskravene angitt i lov og forskrift.

Eksempel for gravferdsstønad etter kapittel 7: Det fremgår av § 3 i forskrift til folketrygdloven § 7-2 at de faktiske utgiftene til gravferden må dokumenteres. Det er først når disse utgiftene er avklart at kravet kan settes frem. I TRR-2023-2684 uttalte Trygderetten følgende: «Av sakens dokumentasjon fremgår det at fakturaen fra begravelsesbyrået er datert 28. desember 2021. Fakturaen er sendt til den avdødes datter, altså dødsboet. I likhet med retten i ankesak TRR-2023-1685 vurderer retten at den ankende part tidligst fra dette tidspunktet kunne gjøre sitt krav om gravferdsstønad gjeldende overfor Nav, idet hun måtte være stand til kunne fremme en søknad som tilfredsstilte dokumentasjonskravene angitt i lov og forskrift. Retten vurderer at denne forståelsen samsvarer med Sivilombudets uttalelse SOM-2023-563.»

For krav om dekning av utgifter til helsetjenester i utlandet er utgangspunktet at fristen begynner å løpe fra tidspunktet helsehjelpen er mottatt og betalt.

Dersom det kan konstateres at retten til stønad (refusjon) objektivt forelå på et tidligere tidspunkt og kravet ikke er fremmet fordi den berettigede ikke var klar over (eller burde vært klar over) de omstendigheter som etablerer kravet, påløper ikke fristoversittelse etter bestemmelsens andre ledd. Det samme gjelder dersom vedkommende var fysisk forhindret fra å sette frem et krav.

Nærmere om Navs tolkning

Det fremgår av Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) side 190 at § 22-13 andre ledd tok utgangspunkt i § 14-9 i den gamle folketrygdloven. Under «Gjeldende rett» på side 691 i NOU 1990: 20 fremgår det at «[K]rav på slik stønad kan ikke gjøres gjeldende hvis det er gått mer enn seks måneder etter at kravet kunne ha vært satt frem. Denne bestemmelsen må forstås slik at fristen løper fra det tidspunktet vedkommende hadde rett til å kreve den aktuelle stønaden. Det vil si fra det tidspunktet retten til stønaden oppstod. Når det gjelder medisinsk stønad som har til formål å dekke bestemte utgifter til helsetjenester, inntrer retten til slik stønad fra det tidspunktet som vedkommende har pådratt seg utgifter til helsetjeneste.»

En naturlig språklig forståelse av «tidligst kunne vært fremsatt» tilsier at fristen tidligst kan begynne å løpe fra det tidspunktet som utløser retten til ytelsen har funnet sted. Dette innebærer blant annet at de utgifter som søkes dekket må være pådratt. Før dette tidspunktet er det heller ikke mulig for medlemmet å oppfylle dokumentasjonskrav som er gitt i forskrift eller lov. Dette taler etter direktoratets mening sterkt for at fristen ikke begynner å løpe tidligere. Dette ville i så fall medføre at et medlem setter frem et krav som Nav ikke kan behandle før på et senere tidspunkt. En slik forståelse er også lagt til grunn i Trygderettens kjennelser i TRR-2021-3374, TRR-2021-3473 og TRR-2023-1586.

I en naturlig forståelse av ordlyden «kunne ha vært satt frem» ligger det en mulighet for at fristen ikke løper selv om den begivenhet som utløste retten til ytelsen har funnet sted. Dette kan for det første være at medlemmet er fysisk forhindret fra å sette frem et krav.

Et eksempel er at vedkommende på grunn av manglende personnummer eller d-nummer er forhindret fra å fremsette krav om engangsstønad. I slike tilfeller vil fristen begynne å løpe fra det tidspunktet søker mottok personnummer eller d-nummer.

Videre kan det oppstå tilfeller hvor retten til ytelsen objektivt forelå på et tidligere tidspunkt, men kravet ikke er fremmet fordi medlemmet ikke var klar over (eller burde være klar over) de omstendigheter som etablerer kravet.

For eksempel er det for å få refusjon for fysikalsk behandling satt kriterier for hvilke diagnoser som skal godkjennes i den forbindelse. Man kan tenke seg at en lege har satt feil diagnose fordi hen har bedømt tilstanden feil eller hen har vært unøyaktig fordi hen ikke trodde det spilte så stor rolle. I ettertid viser det seg at legen endrer synspunkt eller tilstanden til pasienten endrer seg i en slik retning at riktig diagnose kan stilles. I slike tilfeller må man kunne godta et refusjonskrav selv om det er gått mer enn seks måneder, da medlemmet ikke har kunnet sette frem krav på grunn av manglende faktisk viten om riktig diagnose.

Det er viktig å skille mellom villfarelse med hensyn til de faktiske forholdene og villfarelse med hensyn til stønadsretten (rettsvillfarelse). Det er kun det førstnevnte som kan føre til at fristen ikke begynner å løpe. Dette kommer blant annet frem i Trygderettens kjennelser TRR-2021-2170 og TRR-2021-2169, samt av Lagmannsrettens dom i LG-2019-89445.

Ftrl § 22-13 tredje ledd – virkningstidspunkt for krav om dag- og månedsytelser

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Bestemmelsen fastsetter hovedregelen for hvor langt tilbake i tid man kan gi en ytelse. Bestemmelsen er ikke en ren fristbestemmelse, men en bestemmelse om virkningstidspunkt. Den sier ikke at et krav må fremsettes innen en viss frist for at man skal få rett til en ytelse. Den sier derimot at en ytelse som gis per dag eller per måned bare gis for opptil tre måneder før den måneden da kravet ble satt frem.

For eksempel dersom man setter frem et krav eksempelvis 30. april, kan ytelsen tidligst innvilges fra 1. januar.

Man kan derfor fremsette et krav når som helst etter at vilkårene for en ytelse er til stede, men man kan etter hovedregelen ikke få ytelsen lenger enn tre måneder tilbake i tid, selv om vilkårene har vært til stede tidligere.

Vilkårene for ytelsen må ha vært oppfylt i hele perioden det etterbetales for.

Nærmere om Navs tolkning

Forståelsen av bestemmelsens tredje ledd følger av en naturlig språklig forståelse av ordlyden og av NOU 1990: 20 side 693, hvor fremgår at:

«Utkastets tredje ledd gjelder både ytelser som gis pr. dag og pr. måned. For disse ytelsene er det ikke nødvendig at krav settes frem hver gang ytelsen skal utbetales. Det er tilstrekkelig at kravet settes frem i forbindelse med at vedkommende blir arbeidsufør o.l. I utkastets tredje ledd første punktum er det presisert at ytelser som gis pr. dag eller pr. måned ytes for tiden etter at krav er satt frem. Etter utkastets andre punktum kan slike ytelser gis for inntil tre måneder før det tidspunktet kravet blir satt frem.

Forslaget medfører innstramninger i forhold til i dag når det gjelder alderspensjon og barnepensjon. Utvalget mener det er mest hensiktsmessig å ha de samme fristene for å sette frem krav for alle former for løpende ytelser. Utvalget vil fremheve at det ikke dreier seg om noen absolutt frist for å kreve den aktuelle ytelsen. Fristen gjelder bare krav på enkelte terminer i fortiden. Utvalget har lagt vekt på at disse ytelsene skal dekke de daglige utgiftene til livsopphold. Det er derfor ikke naturlig at det skal gis slike ytelser for flere år tilbake fra det tidspunktet kravet settes frem.»

I LB-2004-31457 la lagmannsretten til grunn at tremånedersfristen gjelder uavhengig av om «de materielle vilkårene har vært til stede vesentlig lenger».

Ftrl § 22-13 fjerde ledd – unntak fra bestemmelsen i tredje ledd

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

I tredje ledd er det gjort unntak fra hovedregelen i tredje ledd for følgende ytelser:

  1. Barnepensjon etter kapittel 18 og menerstatning etter § 13-17 gis for opptil tre år før den måneden da kravet ble satt frem
  2. Overgangsstønad til enslig mor gis for tidsrommet før fødselen dersom kravet blir satt frem innen tre måneder etter barnets fødsel, jf. § 15-8 første ledd
  3. Alderspensjon etter kapittel 19 og 20 gis tidligst fra og med måneden etter den måneden da kravet ble satt frem
Nærmere om Navs tolkning
Barnepensjon og menerstatning

Begrunnelsen for unntaket når det gjelder disse ytelsene finnes i Ot.prp. nr. 17 (1965–1966) side 60. Det ble der pekt på at de dagjeldende trygdelover (før den gamle folketrygdloven) hadde meget strenge foreldelsesregler, og at ytelser i alminnelighet ikke ble etterbetalt for mer enn tre måneder tilbake. Det ble lagt vekt på at de strenge foreldelsesreglene hang sammen med at trygdesystemet den gang til dels var behovsprøvd og bare sikret de trygdede ytelser på et visst minstestandardnivå.

Det ble videre pekt på at den nye folketrygdordningen skulle bygge på opptjening av rettigheter. Dette talte etter departementets mening for at ytelsene skulle gis for opptil tre år før søknadstidspunktet. Det ble fremhevet at man av praktiske grunner ikke kunne anvende disse reglene for de øvrige ytelsene etter den foreslåtte folketrygdloven. Kontrollvanskelighetene ble særlig fremhevet.

Når det gjelder barnepensjon og engangsytelsen menerstatning, har departementet videreført ordningen med at man kan utbetale for inntil tre år før den måneden da kravet ble satt frem. For andre engangsytelser ble reglene endret i denne nye loven ved at krav om ytelse nå må settes frem innen seks måneder etter at kravet tidligst kunne vært satt frem, se kommentarene til andre ledd.

Overgangsstønad til enslig mor

Overgangsstønad til enslig mor gis for tidsrommet før fødselen dersom kravet blir satt frem innen tre måneder etter barnets fødsel. Etter § 15-8 første ledd tredje punktum kan det ytes overgangsstønad i opptil to måneder før fødsel. Dette innebære at det i disse tilfellene kan gis overgangsstønad for inntil fem måneder før kravsfremsettelse.

Alderspensjon

Etter lovendring 11. desember 2009 nr. 113, med virkning fra 1. januar 2011, gis alderspensjon tidligst fra og med måneden etter den måneden da kravet ble satt frem. Tilsvarende gjelder for krav om økning, reduksjon eller stans av pensjon, se Ot.prp. nr. 106 (2008–2009) punkt 7.1 side 17.

Med innføring av fleksibelt uttak fra 2011 vil pensjonen bli beregnet både på grunnlag av opptjente rettigheter og på grunnlag av forventet levealder. Ettersom pensjonen utbetales etter nøytrale prinsipper vil den bli høyere ved senere uttak. Det vil derfor ikke oppstå noe tap i utbetalt alderspensjon gjennom perioden som pensjonist. I et slikt system er det ikke naturlig at man får etterbetalt pensjon før søknadstidspunktet, jf. Ot.prp. nr. 106 (2008–2009) punkt 7.4, jf. Prop. 15 L (2009–2010).

Før 1. januar 2011 kunne alderspensjon gis for inntil tre år før søknadstidspunktet. Begrunnelsen for regelen som gjaldt frem til 1. januar 2011 finnes i Ot.prp. nr. 17 (1965–1966) side 60-61.

Lovendringen fra 1. januar 2011 skal forstås slik at den gjelder personer født fra og med 1943 som tar ut pensjon i 2011 eller senere. Dette er en naturlig følge av pensjonsreformen. For personer født i 1943 som tar ut pensjon i 2010 vil den tidligere regelen gjelde, men slik at virkningstidspunktet tidligst kan være måneden etter fylte 67 år. For personer født i 1942 eller tidligere skal den tidligere reglen om tre års etterbetaling gjelde uavhengig av når vedkommende velger å ta ut alderspensjon.

Alderspensjon med gjenlevenderett/gjenlevendetillegg

Utgangspunktet er at det må settes frem krav. Nav har likevel adgang til å behandle gjenlevenderett/-tillegg i alderspensjon av eget tiltak der vi har tilstrekkelige opplysninger til å kunne ta stilling til dette. Noen grupper må uansett sette fra krav om gjenlevendetillegg:

  • Pensjonist som bor i utlandet hvor avdøde ikke mottok alderspensjon, uføretrygd eller AFP fra folketrygden på dødstidspunktet. Dersom avdødes alderspensjon var satt med uttaksgrad 0, likestilles dette i denne sammenhengen med mottak av alderspensjon.
  • Pensjonist som er under 67 år og har alderspensjon med uttaksgrad 0. Vedkommende kan da ha rett til omstillingsstønad dersom uttaksgraden var satt til 0 med virkning før dødsfallet.
  • Fraskilte ektefeller får et tilpasset informasjonsbrev der det opplyses om hvorvidt vedkommende må søke eller ikke.

Gjenlevendeytelse kan etter paragrafens tredje ledd gis med virkning fra inntil tre måneder før den måneden kravet ble satt frem, og dette skal også gjelde for gjenlevenderett eller gjenlevendetillegg til alderspensjon for tilfeller der søknad er nødvendig. Der Nav behandler saken av eget tiltak, gis det gjenlevendetillegg fra måneden etter dødsfallet, forutsatt at den gjenlevende senest fra samme tidspunkt tar eller har tatt ut alderspensjon.

Tidligere kunne alderspensjon etterbetales for inntil tre år før kravet ble satt frem, og dette gjelder fortsatt ved krav om alderspensjon fra personer født i 1942 eller tidligere, jf. avsnittet om alderspensjon ovenfor. Ved krav om gjenlevenderett til alderspensjon til personer født i 1942 eller tidligere gjelder regelen i tredje ledd om tre måneder før kravet ble satt frem.

Ftrl § 22-13 femte ledd – virkningstidspunkt for dagpenger og arbeidsavklaringspenger

Hvordan skal bestemmelsen forstås?
Dagpenger

Dagpenger kan ikke innvilges med virkning før den dato søknaden ble satt frem. Den særlige adgangen til å innvilge stønad med virkning inntil tre år bakover i tid som følger av syvende ledd, gjelder ikke for dagpenger.

Hvilke dato søknaden ble satt frem, følger av bestemmelsene i folketrygdloven § 4-4 femte ledd og dagpengeforskriften § 3A-1 første ledd om søknadstidspunkt. Se nærmere om dette i rundskrivet til folketrygdloven § 4-4, samt det som fremgår ovenfor under første ledd.

Med utgangspunkt i søknadstidspunktet, vurderes det om vilkårene for dagpenger er oppfylt. Dagpenger kan innvilges fra den dato alle vilkårene er oppfylt, og som da blir virkningstidspunktet for dagpengeperioden.

Arbeidsavklaringspenger

Arbeidsavklaringspenger gis tidligst fra den dagen kravet ble satt frem. Se redegjørelsen etter bestemmelsens første ledd for nærmere fortolkning av kravsbegrepet. Se syvende ledd om adgangen til å innvilge søknad med virkning inntil tre år bakover i tid i særlige tilfeller.

Nærmere om Navs tolkning
Dagpenger

Forståelsen av femte ledd følger av en naturlig språklig forståelse av ordlyden. Bestemmelsen om virkningstidspunkt for når dagpenger kommer til utbetaling var tidligere i § 4-9 siste ledd, men ble flyttet til § 22-13 femte ledd fra 1. juli 2019. I Prop. 75 L (2018–2019) pkt. 10.1.1 står det følgende:

«Etter gjeldende regler er bestemmelsene om virkningstidspunktet for dagpenger under arbeidsløshet regulert i folketrygdloven kapittel 4, mens tilsvarende regler for de øvrige folketrygdytelsene fremgår av § 22-13. Departementet mener at det vil være ryddig å flytte bestemmelsen om at dagpenger tidligst kan gis fra det tidspunktet da kravet er satt fram til § 22-13, og at denne tas inn i et nytt femte ledd. Ved å flytte bestemmelsen og regulere virkningstidspunkt for dagpenger i samme bestemmelse som for de øvrige ytelsene, vil det komme klarere fram at dagpenger ikke kan innvilges fra et tidligere tidspunkt enn søknadstidspunktet.

Både dagpenger og arbeidsavklaringspenger er ytelser som gis per dag og utbetales hver 14. dag, og som tidligst kan gis fra søknadstidspunktet. [...] I nåværende syvende ledd, er det gitt regler om at andre til sjette ledd ikke skal gjelde for dagpenger under arbeidsløshet. Bestemmelsene i andre til femte ledd regulerer helt spesifikke ytelser, og vil dermed uansett ikke gjelde for dagpenger under arbeidsløshet. Det er derfor ikke nødvendig å gi et særskilt unntak fra disse leddene for dagpenger. Sjette ledd er generelt, og vil dermed også gjelde for dagpengene med mindre det gis et særlig unntak. Det foreslås derfor at gjeldende regel om unntak fra gjeldende sjette ledd tas inn i det nye femte leddet.»

Arbeidsavklaringspenger

Forståelsen av bestemmelsen om arbeidsavklaringspenger følger av en naturlig språklig forståelse av ordlyden. Det er ikke gjort noen videre tolkning av begrepene. Se redegjørelsen etter bestemmelsens første ledd for nærmere fortolkning av kravsbegrepet.

Ftrl § 22-13 sjette ledd – refusjonskrav fra arbeidsgiver

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

I likhet med hovedregelen for medlemmets krav i bestemmelsens tredje ledd, kan arbeidsgivers refusjonskrav etter §§ 8-20, 8-21, 9-8, og 22-3 ikke dekkes for lenger tilbake enn tre måneder før den kalendermåned da kravet settes frem.

Paragrafens sjette ledd gjelder kun arbeidsgivers refusjonskrav, og må holdes adskilt fra arbeidstakerens rett til ytelsen. Arbeidsgivers refusjonskrav og arbeidstakerens krav på stønad fra Nav er to ulike krav. Fra hvilket tidspunkt arbeidstakeren har rett til en ytelse må vurderes etter de øvrige bestemmelsene i paragrafen.

Se for øvrig ftrl § 22-13 syvende ledd.

Nærmere om Navs tolkning

Forståelsen av bestemmelsen følger av en naturlig språklig forståelse av ordlyden.

Ordlyden i denne bestemmelsen var også i den gamle folketrygdloven. Trygdelovutvalget foreslo imidlertid å fjerne bestemmelsen, da man anså det som unødvendig fordi arbeidsgiverens krav på refusjon følger av arbeidstakers rett til tilsvarende ytelse, jf. NOU 1990: 20 side 693. Etter departementets oppfatning har imidlertid bestemmelsen informasjonsverdi, og de valgte derfor å ta den med, jf. Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) side 190.

At arbeidsgivers refusjonsrett bygger direkte på arbeidstakerens rett til ytelsen er også lagt til grunn av Runar Narvland på Gyldendal Rettsdata i lovkommentar til folketrygdloven § 22-13 sjette ledd (note 1505).

At Nav må gjøre separate fristvurderinger for henholdsvis arbeidstakers og arbeidsgivers rett til utbetaling ble lagt til grunn i Trygderettens kjennelse i TRR-2019-4217. Retten kommenterte at Nav hadde behandlet sykepengekravet fra arbeidstaker feil ved å bare behandle dette som et refusjonskrav, og at arbeidstakeren måtte få prøvd sitt krav fullt ut av Nav.

En slik forståelse samsvarer også med oppbyggingen av bestemmelsen. Fristen etter sjette ledd er som nevnt absolutt for refusjonskrav etter § 22-3.

Se også merknadene til tredje og syvende ledd.

Ftrl § 22-13 syvende ledd – dispensasjonsregler

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Det fremgår av folketrygdloven § 22-13 syvende ledd at en ytelse kan gis for opptil tre år før kravet ble satt frem, dersom den som har rett til ytelsen, enten:

  • åpenbart ikke har vært i stand til å sette frem krav tidligere, eller
  • vedkommende har ikke satt frem krav tidligere fordi Nav har gitt misvisende opplysninger

Bestemmelsen gjelder ikke for arbeidsgivers refusjonskrav etter § 22-3 etter at arbeidsgiver har utbetalt full lønn for tidsrom da medlemmet har krav på sykepenger, ytelser ved fødsel og adopsjon eller ytelser ved barns og andre nærstående sykdom. Det er altså ikke arbeidsgiver som kan kreve et refusjonskrav dekket inntil tre år tilbake i tid.

Lovteksten forutsetter at det ved vurderingen av om vilkårene er oppfylte allerede er klarlagt hvilken dato «kravet ble satt fram». Dette i tråd med forutsetningen i bestemmelsens første ledd om at «krav» må settes frem for at man skal ha rett til ytelsen.

Bestemmelsen i folketrygdloven § 22-13 syvende ledd utgjør et unntak fra hovedreglene om virkningstidspunkt etter tredje, fjerde og femte ledd. Det er en absolutt forutsetning at vilkårene for å kunne innvilge ytelsen var oppfylte så langt tilbake i tid som virkningstidspunktet vurderes satt. Det er med andre ord ikke relevant å vurdere om virkningstidspunktet kan settes bakover i tid etter folketrygdloven § 22-13 syvende ledd, dersom ikke vilkårene i stønadskapittelet var oppfylt bakover i tid.

Eksempel: Mann setter frem krav om uføretrygd i januar 2024. Han hevder at han har rett til å få utbetalt uføretrygd fra mars 2023, fordi han da ble gitt feilaktige opplysninger fra Nav om rettighetene sine til å søke om uføretrygd. Han oppfylte imidlertid ikke vilkårene i § 12-5 på dette tidspunktet. Han oppfylte vilkårene i § 12-5 fra juli 2023. Under enhver omstendighet kan virkningstidspunktet etter § 22-13 syvende ledd da ikke settes lenger tilbake i tid enn juli 2023.

Ordlyden tilsier at alternativet «åpenbart ikke har vært i stand til å sette frem krav tidligere» skal praktiseres strengt. Etter langvarig og konsistent praksis er det først og fremst ved sykehusinnleggelser eller alvorlige sinnslidelser at vilkårene er vurdert som oppfylte. Det må imidlertid vurderes konkret i ethvert tilfelle hvorvidt vedkommende har vært «åpenbart» ute av stand til å sette frem krav om ytelse på et tidligere tidspunkt enn det som var tilfellet. Situasjonen som har gjort vedkommende ute av stand til å sette frem krav må ha vært tilstedeværende hele tiden frem til kravet rent faktisk ble satt frem, for at virkningstidspunktet skal kunne settes tilbake i tid etter folketrygdloven § 22-13 syvende ledd.

Eksempel: Kvinne hadde maksdato for sykepenger 1. april 2023, og hadde mottatt informasjon om retten til å søke arbeidsavklaringspenger. En måned før maksdato ble hun innlagt på sykehus etter alvorlig trafikkulykke, og ble værende ute av stand til å søke om arbeidsavklaringspenger frem til 1. mai 2023. Det ble foretatt en konkret vurdering av at vedkommende fra 1. mai var i stand til å sette fram krav. Hun satte først frem krav om arbeidsavklaringspenger 15. mai 2023. Hun har da ikke vært ute av stand til å fremsette kravet i hele perioden frem til kravet rent faktisk ble satt frem. Hun har da ikke rett til å få virkningstidspunktet fastsatt etter unntaksregelen i § 22-13 syvende ledd.

Virkningstidspunktet også settes opptil tre år tilbake i tid før kravet ble satt frem dersom vedkommende ikke har satt frem krav tidligere fordi Nav har gitt «misvisende opplysninger». Begrepet misvisende opplysninger omfatter også manglende opplysninger, dersom dette kan likestilles med misvisende opplysninger.

Utgangspunktet er at det er medlemmet selv som er ansvarlig for å søke informasjon om eventuelle rettigheter. Dette utgangspunktet må imidlertid balanseres mot Navs veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11 andre ledd, jf. folketrygdloven § 21-1. Etter denne plikter Nav å gi nærmere veiledning enten «etter forespørsel fra en part» eller når «sakens art» eller «partens forhold» gir grunn til det. Dersom manglende oppfyllelse av denne plikten har ført til at krav om ytelse har blitt fremsatt senere enn det ville ha blitt med adekvat veiledning skal virkningstidspunktet settes tilbake i tid etter folketrygdloven § 22-13 syvende ledd.

Det må altså foretas en helt konkret vurdering av om det forelå en situasjon som gjorde det nærliggende for Nav å informere medlemmet om muligheten for en aktuell ytelse. Det er ikke et krav at parten har stilt konkret forespørsel til Nav, dersom «sakens art» eller «partens forhold» gir grunn til nærmere veiledning. Dette kan eksempelvis være at Nav er uttrykkelig kjent med at medlemmet er i en situasjon som gjør det særlig nærliggende å gi konkret veiledning om en ytelse. Et annet eksempel kan være at Nav er uttrykkelig kjent med at parten på grunn av medisinske forhold har behov for nærmere veiledning om rettigheter og muligheten til å fremsette krav om ytelse enn andre i tilsvarende situasjon. Det er en absolutt betingelse for dispensasjon at vilkårene for rett til ytelsen har vært oppfylt i hele etterbetalingsperioden.

Folketrygdloven § 22-13 syvende ledd kommer likevel til anvendelse i situasjoner hvor medlemmet oppfylte vilkårene på et tidligere tidspunkt, men hvor regelverket er endret slik at vilkårene for en ytelse ikke lengre er oppfylt på søknadstidspunktet.

Bestemmelsen gjelder ikke arbeidsgivers refusjonskrav etter § 22-3 etter at arbeidsgiver har utbetalt full lønn for tidsrom da medlemmet har krav på sykepenger, ytelser ved fødsel og adopsjon eller ytelser ved barns og andre nærstående sykdom.

Nærmere om Navs tolkning
Ute av stand til å fremsette krav

Etter ordlyden kan virkningstidspunktet settes inntil tre år tilbake i tid før kravet ble satt frem dersom vedkommende ikke har satt frem krav tidligere fordi den som hadde rett til ytelsen var åpenbart ute av stand til å fremsette krav tidligere.

Ordlyden «åpenbart» oppstiller en høy terskel. Dette tilsier at alternativet «åpenbart ikke har vært i stand til å sette frem krav tidligere» skal praktiseres strengt.

I forarbeidene NOU 1990: 20 Forenklet folketrygdlov s. 692-93 er det uttalt at «Etter forslaget skal en ytelse kunne gis for et tidsrom på inntil tre år før søknadstidspunktet, dersom den som har rett til ytelsen ikke tidligere har vært i stand til å sette frem krav, f.eks. på grunn av alvorlig sykdom.»

I HR-2004-22-A avsnitt 33 uttalte Høyesterett om bestemmelsen, daværende § 22-13 sjette ledd første punktum at «bestemmelsen er ment å være en snever unntaksbestemmelse – «i rent spesielle tilfelle.»

Høyesterett avga mer utdypende uttalelser om innholdet og terskelen i vurderingen i avsnitt 34 og 35:

«Den praksis fra Trygderetten som er lagt fram i saken, mener jeg også støtter opp om et slikt syn. Der det er en psykisk lidelse som er blitt påberopt, er det således i hovedsak de alvorlige sinnslidelser – psykosene – som har ført til at etterbetaling er blitt akseptert, jf. avgjørelse 17. august 2001, Anke nr. 00/05466, der diagnosen var psykose/schizofreni. På den annen side har paranoid personlighetsforstyrrelse og angstnevrose/ depresjon / personlighetsforstyrrelse etter en konkret vurdering ikke vært ansett tilstrekkelig, jf. Trygderettens avgjørelser 5. april 2002 i Ankesak 01/02020 og 5. oktober 2001 i Ankesak 00/05248.

Jeg er enig med statens prosessfullmektig i for det første at unntaksbestemmelsen i § 22-13 sjette ledd setter opp et høyt beviskrav ved bruken av «åpenbart», og for det annet at i forholdet til psykiske lidelser vil det nok være slik at der de alvorlige sinnslidelsene – psykosene, herunder schizofreni – foreligger, vil det være en presumsjon for at vilkåret i bestemmelsen er oppfylt. Derimot vil de lettere psykiske forstyrrelser bare kunne komme i betraktning i situasjoner der det etter en konkret vurdering av forholdene i den enkelte sak foreligger klart bevis for – er åpenbart – at forstyrrelsen har gjort vedkommende ute av stand til å fremme sitt krav.»

Samlet sett gir rettskildene tydelig indikasjoner på at «åpenbart ute av stand» til å fremsette krav er en snever unntaksbestemmelse som kun er ment anvendt i helt spesielle tilfeller. Dette gjelder først og fremst ved alvorlige sinnslidelser, men det må foretas en konkret vurdering i den enkelte sak.

Misvisende opplysninger fra Nav

Etter ordlyden kan virkningstidspunktet også settes opptil tre år tilbake i tid før kravet ble satt frem dersom vedkommende ikke har satt frem krav tidligere fordi Nav har gitt «misvisende opplysninger». Rent språklig forstås dette som at Nav har gitt en form for feilaktig informasjon. Det er et krav til årsakssammenheng mellom at kravet ble satt frem senere enn det antakelig ville blitt, og Navs feilinformasjon.

Vilkårene i bestemmelsen må ses i sammenheng med Navs veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11. Veiledningsplikten vil bero på en samlet vurdering av blant annet partenes behov for veiledning på den ene siden og forvaltningens mulighet til å gi veiledning på den annen.

I LB-2012-115118 har Borgarting lagmannsrett uttalt følgende:

«Etter en samlet vurdering har lagmannsretten kommet til at informasjonsplikten etter forvaltningsloven § 11 må anses overholdt gjennom opplysningene i vedtaket kombinert med oppfordringen om å ta kontakt med NAV lokalt ved behov for ytterlig informasjon. Ved vurderingen har lagmannsretten sett hen til at tildeling av ytelser etter folketrygdloven er utpreget masseforvaltning, der det treffes et overveldende antall enkeltvedtak hvert år. Dette setter klare rammer for hvor inngående veiledning den enkelte kan ha krav på å få.»

Sivilombudet har blant annet i SOM 2020-3241, som gjaldt spørsmålet om Nav hadde gitt mangelfull veiledning om hvilken betydning innvilget uføretrygd hadde for retten til AFP i privat sektor, påpekt at «Avgjørende for om Nav hadde plikt til å gi slik veiledning, er om «sakens art og partens forhold» ga grunn til det, jf. forvaltningsloven § 11 annet ledd

I Trygderettens kjennelse, TRR-2015-3151, som siden har blitt lagt til grunn for praksis i Nav gjennom henvisning i tidligere rundskriv, uttalte Trygderetten følgende om forståelsen av vilkåret:

«Begrepet misvisende opplysninger omfatter også manglende opplysninger, dersom dette kan likestilles med misvisende opplysninger. Det siktes da ikke til enhver situasjon der medlemmet ikke har fått informasjon om sine rettigheter, men det forutsettes å foreligge en situasjon som gjør det nærliggende at trygdens organer informerer et medlem om muligheten for stønad. Generelt vil et medlem selv være ansvarlig for å søke informasjon om eventuelle trygderettigheter.

Selv om man skulle ha en stønadssak til behandling hos trygdemyndighetene, vil dette normalt ikke være tilstrekkelig til at det kan forventes individuell informasjon om andre stønadstyper og vilkårene for disse. Det må være en særlig nærhet mellom den pågående sak og annen aktuell stønad for at manglende informasjon skal kunne anses som en slik forsømmelse som folketrygdloven § 22-13 sjette ledd forutsetter.»

I TRR-2021-3017 uttalte Trygderetten at:

«Retten er enig med ankemotparten i at NAVs generelle opplysnings- og veiledningsplikt som utgangspunkt er oppfylt gjennom informasjonen som gis på nav.no og andre generelle informasjonskanaler. For at veiledningsplikten skal gå lenger enn dette, må det foreligge forhold i den konkrete sak som krever noe mer fra NAV, eller at medlemmet har tatt kontakt med NAV i en slik forstand at det kan forventes mer konkret veiledning, jf. blant annet TRR-2015-2846». Videres uttales det følgende: «Det oppfordres til å ta kontakt med NAV dersom man har spørsmål om sin situasjon. Retten er på denne bakgrunn enig med ankemotparten i at opplysningene på nav.no i seg selv ikke kan anses som «misvisende» opplysninger etter regelen i § 22-13. Det er som nevnt ikke enhver situasjon der medlemmet ikke har fått all informasjon om sine rettigheter, som omfattes av § 22-13. Det kreves at det foreligger en situasjon der NAV har en oppfordring til å gi ytterligere informasjon.»

I Trygderettens kjennelse TRR-2021-3313, fulgt opp i eksempelvis TRR-2023-2561, uttalte Trygderetten følgende om begrepet «misvisende opplysninger»:

«Når det gjelder spørsmålet om NAV har gitt «misvisende opplysninger», vil retten bemerke at manglende opplysninger etter praksis også kan anses som misvisende opplysninger. Med manglende opplysninger siktes ikke til enhver situasjon der medlemmet ikke har fått informasjon om sine rettigheter. Det kreves at trygdens organer, via konkret kunnskap om tilfellet, får særskilt oppfordring om å gi dette medlemmet informasjon om muligheten for at det foreligger en stønadsrett eller informasjon av betydning for ikke å tape en stønadsrett. Ved vurderingen av om NAV har gitt manglende opplysninger knyttet til den ankende parts arbeidsavklaringspengesak må det etter rettens oppfatning sees hen til at NAV utfører masseforvaltning, og at den enkelte stønadsmottakeren også selv har et ansvar for å sette seg inn i informasjon knyttet til stønaden.»

Samlet sett gir rettskildene anvisning på at spørsmålet om Nav har gitt misvisende eller mangelfulle opplysninger må vurderes helt konkret i den enkelte sak, opp mot om Nav burde gitt nærmere veiledning enten «etter forespørsel fra en part», eller fordi «sakens art» eller «partens forhold» ga grunn til det. Hensynet til parten må balanseres mot det faktum at Nav utfører masseforvaltning, og at den enkelte også selv har ansvar for å sette seg inn i informasjon knyttet til ytelsen.

Det kan også foreligge misvisende opplysninger dersom Nav i brev til medlemmet eller på nav.no har gitt opplysninger som er misvisende, og det kan sannsynliggjøres at dette er årsaken til at medlemmet ikke har satt frem krav på et tidligere tidspunkt (årsakssammenheng).

I vurderingen av om Nav har gitt misvisende eller mangelfulle opplysninger må det gjøres en vurdering av medlemmets individuelle undersøkelsesplikt ut fra sine forutsetninger, opp mot Nav sin veiledningsplikt etter forvaltningsloven § 11, samt NAV sin informasjonsplikt.

Dersom medlemmet har verge

Dersom medlemmet er myndig og har verge, er det kun medlemmet som må oppfylle vilkåret i syvende ledd, se SOM-2022-1139. Det er ikke et krav om at også vergen må ha vært «åpenbart ute av stand» til å sette frem krav tidligere for at syvende ledd skal komme til anvendelse. Et myndig medlem og vergen skal altså ikke identifiseres med hverandre i syvende ledd. Dette presiseres da verge skal identifiseres med medlemmet i paragrafens første ledd, da en verge har mulighet til å sette frem et krav om en ytelse på vegne av medlemmet etter første ledd.

Dersom medlemmet er mindreårig eller umyndiggjort skal derimot medlemmet identifiseres med sin verge. Dette fremgår uttrykkelig av forarbeidene til den tidligere § 14-9 fjerde ledd, tredje punktum (dagens § 22-13 syvende ledd), se Ot.prp. nr. 13 (1979–1980) s. 13.

Oppsummert:

De tilfeller hvor vilkårene for en ytelse har blitt endret

En sentral problemstilling er hvordan § 22-13 syvende ledd skal forstås når de materielle vilkårene for ytelsen er oppfylt inntil tre år tilbake i tid, men ikke på tidspunktet kravet settes frem.

Arbeids- og inkluderingsdepartementet har i brev av 6. oktober 2022 til Arbeids- og velferdsdirektoratet lagt til grunn følgende: Bestemmelsen må forstås slik at det ikke er et vilkår for å sette virkningstidspunktet bakover i tid opptil tre år at vilkårene, slik de er i loven på kravtidspunktet, er oppfylt.

Der loven har blitt endret før medlemmet satte frem kravet, er det nok at medlemmet fylte vilkårene slik de var på det tidspunktet det tidligere kravet eventuelt ville ha blitt fremsatt.

Dette kan forklares med følgende eksempel:

Medlemmet oppfylte vilkårene for ytelsen på tidspunkt 1. På grunn av misvisende opplysninger fra Nav eller at medlemmet «åpenbart ikke har vært i stand til å sette fram krav tidligere», søker ikke medlemmet om ytelsen på tidspunkt 1. På tidspunkt 2 søker medlemmet om ytelsen, men oppfyller ikke lengre vilkårene for å få rett til ytelsen, fordi regelverket har blitt endret mellom tidspunkt 1 og 2.

Departementet la i sin vurdering til grunn at bestemmelsen ikke kan forstås slik at vedkommende først må ha fått innvilget ytelsen før det kan tas stilling til fra hvilket tidspunkt den kan utbetales fra, noe som igjen vil innebære at bestemmelsen ikke avhjelper denne type tilfeller. Departementet viste til at slik § 14-9 i den tidligere folketrygdloven (1966-loven), er det vanskelig å se at det var ment å stille et vilkår om at kravet må være innvilget. Videre viste departementet til at Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) og NOU 1990: 20 talte for at formuleringen «den som har rett til ytelsen» var en rent språklig endring, og at § 22-13 ikke medførte noen materielle endringer fra den tidligere folketrygdloven.

Departementet bemerket også at dersom det skulle stilles krav til at det må foreligge en innvilget ytelse for å anvende bestemmelsen, måtte disse tilfellene utelukkende løses gjennom alminnelige erstatningsregler. Hensynet til rettssikkerhet og likebehandling er derfor også momenter som taler for at slike tilfeller løses innenfor folketrygdlovens bestemmelser.

Det følger av ordlyden i tredje punktum at bestemmelsene i syvende leddet ikke gjelder for refusjonskrav etter § 22-3.

Ftrl § 22-13 åttende ledd – frist for fremsettelse av krav ved tariffrevisjon

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Det er i åttende ledd gitt en særbestemmelse for tariffrevisjoner ved ytelser i kapittel 8, 9 eller 14. Krav om omregning eller etterbetaling av disse ytelsene på grunn av tariffrevisjon må settes frem innen tre måneder etter endring av tariffavtalen. Det skal regnes tre måneder fra det tidspunktet endringen for den aktuelle personen ble forhandlet frem. Det er fra det tidspunktet personen er kjent med resultatet og har nødvendig informasjon slik at kravet kan fremsettes.

Eksempel:

Det blir enighet om ny tariffavtale 22. mai. Virkningstidspunktet er 1. mai. Det avholdes lokale forhandlinger i tråd med tariffavtalen 25. oktober. Virkningstidspunktet for forhandlingene etter de lokale forhandlingene er 1. mai. Tre måneders fristen gjelder fra 25. oktober og kravet må senest være satt frem 25. januar. Det blir 1. desember fremsatt krav om omregning og etterbetaling i tråd med endringene forhandlet frem i de lokale forhandlingene. Dette er innenfor fristen på tre måneder.

Denne bestemmelsen gjelder omregningskrav ved tariff. For alle andre omregningskrav gjelder ingen frist.

Nærmere om Navs tolkning

Både ordlyd og forarbeider må forstås slik at kravet om omregning går tapt i sin helhet hvis det fremsettes etter fristen. Det er ikke en etterbetalingsregel slik som § 22-13 tredje ledd, der det alltid kan gis tre måneder tilbake i tid regnet fra da kravet ble satt frem. Regelen i åttende ledd er en absolutt fristregel, der fristen regnes fra da tariffavtalen ble endret.

Bestemmelsens åttende ledd kom inn i loven 1. januar 2019. I Prop. 37 L (2016–2017) punkt 4.4.4 står følgende om departementets vurderinger og forslag:

«Omregning av sykepengegrunnlaget ved tariffendring og påfølgende etterbetaling til arbeidsgiver eller arbeidstaker, er utfordrende og arbeidskrevende for Arbeids- og velferdsetaten. Etaten har naturlig nok ikke oversikt over hvilke mottakere av sykepenger som er omfattet av de ulike tariffavtalene og hvordan disse avtalene slår ut lønnsmessig for den enkelte arbeidstaker. Det kan også være utfordrende å avgjøre hvorvidt det er en tariffavtale til stedet eller ikke. Etaten er avhengig av at arbeidsgiveren, eventuelt arbeidstakeren, melder fra til etaten ved tariffendringer for å kunne vurdere omregning av saken. I praksis er det som oftest arbeidsgiver som melder fra til Arbeids- og velferdsetaten om tariffendringer med tilbakevirkende kraft, og det er således arbeidsgiver som sørger for at den sykmeldte arbeidstakeren får omregnet sykepengegrunnlaget og får etterbetalt sykepenger. Dersom verken arbeidsgiveren eller arbeidstakeren melder fra, vil etaten ikke fange dette opp.

Etter departementets syn taler disse forholdene mot at dagens regelverk og praksis videreføres. På den annen side er det rimelig at varig lønnsøkning gjennom tariffavtale behandles som andre varige lønnsøkninger som skjer med virkning før skjæringstidspunktet. Departementet mener på denne bakgrunn at dagens regelverk og praksis bør videreføres, men at det presiseres i regelverket at et eventuelt krav om omregning og etterbetaling må fremsettes innen tre måneder etter at tariffavtalen ble endret.»

1Tilføyd av Lovdata.

§ 22-14 Foreldelse

LOV-1997-02-28-19-§22-14

Omarbeidet i sin helhet 22.11.2024.

Generelt om § 22-14

Hovedtrekkene i bestemmelsen

Hovedregelen er at foreldelsesloven gjelder med de unntak som er gitt i denne paragrafen. For løpende ytelser regnes fristen etter foreldelsesloven fra det tidspunkt den enkelte terminytelse forfaller. Når det er gjort et vedtak om tilståelse av ytelse og dette er meddelt til parten, så begynner foreldelsesfristen å løpe.

Dersom vedtaket blir anket eller påklaget til overordnet organ innen angitte frister, er vedtaket ikke endelig. Det fremgår da av paragrafens andre ledd at fristen først begynner å løpe fra det tidspunkt vedtaket er endelig.

Fra denne hovedregelen er det i tredje ledd gjort et unntak for krav som fremsettes av behandlere, forhandlere eller andre som har fordringer mot Nav på grunnlag av direkte oppgjør. For disse kravene er det etablert en seks måneders foreldelsesfrist der fristen begynner å løpe etter at fordringen oppstod.

I fjerde ledd har man et unntak for de tilfellene der krav er avslått på grunn av feil i Nav eller ufullstendige eller misvisende opplysninger fra andre enn den som har rett til ytelsen. I disse tilfellene skal ytelsen gis fra det tidspunkt den skulle vært gitt hvis kravet var blitt godkjent ved første gangs behandling. Det kan i så fall dreie seg om flere tiår tilbake.

I femte ledd fremgår det at trekk etter § 12-14, § 22-15 åttende ledd eller § 22-15 a sjette ledd eller avregning etter § 22-16 avbryter foreldelse.

Historikk og bakgrunnsinformasjon om bestemmelsen

Den tidligere folketrygdloven av 1967 hadde i § 14-9 en foreldelsesregel som omhandlet de tilfellene der et krav ble avslått på grunn av feil i Navs organer eller som en følge av ufullstendige eller misvisende opplysninger fra noen andre enn den trygdede. Ellers stod det ingenting om foreldelse av krav som var behandlet korrekt og som så var klar til utbetaling etter at vedtak var gjort.

For å rydde all tvil av veien om hva som gjelder for Nav, har man uttrykkelig fastslått i § 22-14 første ledd at foreldelsesloven gjelder med de særlig bestemmelser som er gitt i denne paragrafen. Utenom videreføringen av det som framgikk av tidligere § 14-9 er hele bestemmelsen for så vidt ny fra 1999, men inneholder en presisering av gjeldende praksis og rett.

Sammenheng med andre bestemmelser i regelverket

Fremstillingen her behandler bare tilfeller der medlemmet har et krav overfor Nav. Foreldelse som inntreffer i tilfeller der Nav har et krav på medlemmet etter feilutbetalinger, er behandlet under merknadene til lovens § 22-15.

Paragrafen har en side mot lovens § 22-13. Lovgiver har valgt å skille mellom foreldelsesregler som gjelder frister for å sette fram krav på trygderettigheter og egentlige foreldelsesregler som gjelder foreldelse av krav på ytelser etter at vedtak er truffet, se NOU 1990: 20 side 693. De foreldelsesregler som gjelder frister for å sette fram krav er tatt inn i § 22-13.

Skattebetalingsloven kapittel 12 regulerer foreldelse av skatte- og avgiftskrav, herunder trygdeavgift.

Ftrl § 22-14 første ledd – hovedregel

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Foreldelse «er at et krav faller bort fordi det ikke er gjort gjeldende innen utløpet av et visst tidsrom fastsatt i loven. Man kan si at foreldelse innebærer at et krav «går ut på dato».»​1

Hovedregelen er at foreldelsesloven gjelder med de unntak som er gitt i denne paragrafen. Det fremgår av foreldelsesloven § 30 at det er adgang til å lovfeste særlige foreldelsesfrister i andre lover, og disse setter da de tilsvarende reglene i foreldelsesloven til side.

Foreldelsesloven har generelle bestemmelser om foreldelse av fordringer. En fordring er et krav noen har mot en annen. Etter lovens § 1 gjelder loven fordringer på penger eller andre ytelser. Fordring på penger er de mest typiske fordringer, det gjelder også innen trygderetten. Men loven gjelder også for fordringer på andre ytelser, og det innebærer at lovens bestemmelser også gjelder for fordringer på for eksempel tekniske hjelpemidler.

I foreldelsesloven § 2 fastslås det at den alminnelige foreldelsesfrist er tre år. Etter § 3 nr. 1 begynner fristen å løpe «fra den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse.»

Når det gjelder ytelser etter folketrygdloven, har den stønadsberettigede tidligst rett på oppfyllelse når vedtak er gjort. Dette betyr at for krav på engangsytelser, refusjoner og etterbetalinger vil foreldelsesfristen løpe fra vedtakstidspunktet. I praksis må man imidlertid legge til grunn at fristen skal begynne å løpe når melding om vedtak er kommet frem til stønadsmottakeren. Det er først da vedkommende har anledning til å kreve oppfyllelse. Før dette tidspunkt har hen ikke hatt kjennskap til fordringen.

For løpende ytelser regnes fristen etter foreldelsesloven fra det tidspunkt den enkelte terminytelse forfaller til betaling, se folketrygdloven § 22-10.

I foreldelsesloven § 6 er det en bestemmelse som omhandler pensjon, underholdsbidrag mv. Det som er fastsatt om 10 års foreldelsesfrist, gjelder ikke for ytelser som er hjemlet i lov, for eksempel pensjon eller trygd etter folketrygdloven.

Det kan tenkes at stønadsmottakeren ikke har mottatt melding om vedtak, slik at hen ikke har visst om at de har et krav. I utgangspunkter er det medlemmet som har ansvaret for å følge opp sitt krav, slik at foreldelsesfristen i utgangspunktet begynner å løpe. Vedkommende har jo satt fram et krav, og får hen aldri svar på denne henvendelsen, må hen selv etterlyse dette.

Foreldelsesloven § 10 fastslår at hvis fordringshaveren ikke har gjort fordringen gjeldende fordi hen har manglet nødvendig kunnskap om fordringen, inntrer foreldelse tidligst ett år etter den dag fordringshaveren fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap.

En slik situasjon kan for eksempel oppstå hvis det er en verge som har fremsatt krav på vegne av den berettigede, og så dør vergen. Nav sender aldri noen melding om vedtaket eller det blir sendt et direkte utbetalingskort som ikke blir hevet av den umyndige. Senere følger en ny verge opp saken etter at det er gått tre år. Hvis vi legger til grunn at den berettigede ikke hadde eller burde skaffet seg kunnskap om fordringen, påløper det en tilleggsfrist på 10 år. Medlemmet kan da innen ett år etter at hen ble kjent med fordringen kreve oppfyllelse i inntil 13 år tilbake i tid.

Nærmere om Navs tolkning

Navs tolkning bygger på en naturlig språklig forståelse av ordlyden, sammenhengen i lovverket og lovens forarbeider.

I NOU 1990: 20 side 693 er det blant annet gitt følgende generelle uttalelse om folketrygdloven § 22-14:

«Foreldelsesloven har generelle bestemmelser om foreldelse av fordringer. Fordringer på penger eller andre ytelser foreldes etter reglene i denne loven når ikke annet er bestemt ved lov. Vi viser til foreldelsesloven § 1.

Foreldelsesloven § 3 har bestemmelser om utgangspunktet for foreldelseslovens foreldelsesfrist. Denne fristen regnes fra den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse. Når det gjelder ytelser etter folketrygdloven har en stønadsberettiget tidligst rett på utbetaling når vedtak er truffet av trygdeetaten. Foreldelseslovens frister tar derfor først til å løpe når folketrygdlovens frist for å sette fram krav er overholdt.»

Det fremgår av forarbeidene til foreldelsesloven, Ot.prp. nr. 38 (1977–1978) side 58, at § 6 ikke gjelder for ytelser som er hjemlet i lov, for eksempel pensjon eller trygd etter folketrygdloven. Det presiseres videre at selve kravet på de enkelte terminbeløp blir foreldet etter lovens vanlige bestemmelser.

Ftrl § 22-14 andre ledd – vedtak som utgangspunkt for foreldelsesfrist

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Foreldelsesfristen begynner først å løpe når endelig vedtak ble fattet. Det betyr for det første at foreldelsesfristen ikke løper i perioden fra medlemmet har satt fram et krav og fram til vedtaket blir fattet.

For det andre skal vedtaket være «endelig». Det betyr at foreldelsesfristen heller ikke løper mens saken er til klage- eller ankebehandling i Navs organer eller i Trygderetten. Dette er et unntak fra de vanlige reglene i foreldelsesloven som ikke har noen tilsvarende regel om «fristavbrudd» ved klage på et forvaltningsvedtak.

Får medlemmet ikke medhold i klage- eller ankeinstansen, kan medlemmet bringe saken inn for domstolene. Det vil avbryte foreldelsesfristen, jf. foreldelsesloven § 15.

Andre ledd vil være mest relevant i de tilfeller hvor det er fattet et vedtak om rett til en ytelse, men hvor vedtaket ikke blir effektuert. Bestemmelsen er lite praktisk, da det sjeldent skjer at Nav fatter et vedtak om kontantytelser uten å utbetale ytelsen. Dersom det skulle skje vil bruker sannsynligvis ta kontakt for å etterspørre utbetalingen, med mindre bruker dør eller av andre grunner ikke kan forfølge sitt krav.

De mest aktuelle typene ytelser er de hvor det fattes et vedtak om rett til ytelsen, men hvor brukeren må foreta seg noe før ytelsen kommer til utbetaling. Et eksempel er vedtak om innvilgelse av stønad til kjøp av bil. Et medlem kan få innvilget stønad til bil, men vedtaket kan være betinget av at medlemmet oppnår førerkort til bil. Dersom medlemmet ikke får førerkortet innen tre år etter vedtaket ble fattet vil retten til stønaden være foreldet etter § 22-14 andre ledd, se blant annet TRR-2019-1454 og TRR-2012-1358.

Det hender at krav blir fremsatt, men at Nav ber om nærmere dokumentasjon for kravet, f.eks. en regning. I slike tilfeller må Nav sette en frist for levering av dokumentasjonen. Overholdes ikke fristen, må Nav gjøre vedtak på grunnlag av de opplysninger som foreligger, og foreldelsesfristen begynner å løpe på ordinær måte. Vi viser også til rundskrivet til § 22-13 første ledd.

Nærmere om Navs tolkning

Navs tolkning bygger på en naturlig språklig forståelse av ordlyden, sammenhengen i lovverket og lovens forarbeider.

I NOU 1990: 20 side 694 bemerket utvalget følgende om andre ledd:

«Dersom den pensjons- eller stønadsberettigede ved en feil fra trygdeetatens side ikke får utbetalt en ytelse, til tross for at det er truffet vedtak om at det skal gis en ytelse, vil kravet foreldes etter tre år. Den som har rett til ytelsen må da ta rettslige skritt for å hindre at kravet blir foreldet, se foreldelsesloven § 15. Utvalget vil imidlertid peke på at foreldelsesbestemmelsene ikke har så stor betydning når det offentlige er debitor. Trygdeetaten pleier å følge opp sine egne vedtak.

[...]

I utkastets annet ledd har utvalget presisert når foreldelsesfristen tar til å løpe. Foreldelsesloven § 3 nr. 1 lyder: «Foreldelsesfristen regnes fra den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse». Da det er noe usikkert hva bestemmelsen innebærer i trygdesaker, har utvalget funnet det hensiktsmessig med en presisering. Forslaget innebærer at det ikke løper noen foreldelsesfrist fra det tidspunktet medlemmet har satt fram krav og til vedtak blir truffet. Det følger av forslaget at foreldelsesfristen begynner å løpe først når «endelig vedtak» er truffet. Det vil si at foreldelsesfristen ikke starter så lenge det foregår klage- eller ankebehandling i trygdeetaten eller i Trygderetten.»

I Prop. 66 L (2013–2014) punkt 3.3.6 framgår følgende:

«Folketrygdloven § 22-14 andre ledd bestemmer at «Foreldelsesfristen for rett til ytelser etter folketrygdloven regnes fra tidspunktet da det endelige vedtaket ble fattet.». Endelig vedtak innebærer at det ikke påløper foreldelse mens saken er til klage- eller ankebehandling. Vedtaket om etteroppgjøret kan påklages og ankes inn for Trygderetten. Endelig vedtak i slike saker foreligger i så fall først etter en eventuell klage og anke til Trygderetten.»

Denne forståelsen «endelig vedtak» i § 22-14 andre ledd er også lagt til grunn i rettspraksis. Det vises blant annet Eidsivating lagmannsretts dom i LE-2019-71075, samt Trygderettens kjennelser i TRR-2017-3480 og TRR-2020-647, hvor retten i begge sakene var satt med fem medlemmer i medhold av trygderettsloven § 7 tredje ledd.

Ftrl § 22-14 tredje ledd – foreldelse ved direkte oppgjør med behandlere m.fl.

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Foreldelseslovens alminnelige bestemmelser kommer ikke til anvendelse på fordringer som behandlingspersonell og forhandlere av medisinsk utstyr m.v. har mot Nav når disse har avtale om direkte oppgjør, jf. § folketrygdloven 22-2. For fordringer som disse gruppene har, er foreldelsesfristen forkortet fra tre år til seks måneder etter at fordringen oppstod.

Bakgrunnen for unntaket framgår av avtalene Nav har med de forskjellige gruppene der det står at fristen for å sette fram krav er seks måneder. Foreldelsesfristen er altså her fastsatt slik at den ikke gjør seksmånedersfristen for fremsetting av krav i § 22-13 annet ledd illusorisk.

Fristen for å sette fram krav om engangsytelser etter folketrygdlovens kapittel 5 som nevnt i § 22-10 første ledd, jf. § 22-13 andre ledd, er seks måneder. Forhandleren trer inn i medlemmets rett til ytelsen. I det mønsteravtaleverket som har vært brukt mellom Nav og de ulike grupper av behandlere/forhandlere, har det vært praktisert den samme fristen.

Som det fremgår ovenfor, oppstår retten til oppfyllelse først når Nav har fattet vedtak om at medlemmet har krav på ytelsen. Dette er imidlertid ikke det samme tidspunktet som da fordringen oppstod i forhold til behandleren eller forhandleren. Fordringen anses å ha oppstått på det tidspunktet helsehjelpen er mottatt og betalt. Se nærmere om dette i rundskrivet til § 22-13 andre ledd. Etter § 22-2 reduseres pasientens betalingsplikt tilsvarende når det er gjort avtale om direkte oppgjør. Fordringen oppstår da i stedet overfor Nav.

Når fordringen først er fremsatt for Nav, gjelder den alminnelige foreldelsesfristen i foreldelsesloven, altså i utgangspunktet tre år. Et eksempel på dette er at Nav ikke dekker hele legens krav fordi det mener at takstbruken er feil. Dersom legen er uenig i dette, vil det påløpe foreldelse etter foreldelsesloven i forhold til hens restkrav.

Hvis Nav ikke godtar regningen, skal behandleren/forhandleren ha melding om vedtak. Dette kan skje skriftlig eller muntlig, jf. § 21-10 andre ledd.

Behandleren/forhandleren kan velge om hen vil klage på Navs vedtak etter forvaltningslovens regler eller gå til søksmål mot Nav. I saker mot staten foretas det ingen forutgående megling i forliksrådet slik praksis er i sivile saker, jf. tvisteloven § 6-2 bokstav b.

Velger hen å klage, løper det ingen foreldelse før endelig vedtak foreligger. Velger hen søksmål avbryter dette foreldelsen, jf. foreldelsesloven § 15. Det løper da en ny frist på 10 år etter at dom er avsagt eller rettsforlik inngått, jf. foreldelsesloven § 21 nr. 2. Gjør hen ingen av delene, løper det en foreldelsesfrist på tre år fra vedtaksdato.

Påkrav/purring på eller forhandlinger om oppgjør avbryter ikke foreldelsesfristen, jf. foreldelsesloven §§ 14-19 som regulerer avbrudd av foreldelse.

Nærmere om Navs tolkning

Navs tolkning bygger på en naturlig språklig forståelse av ordlyden, sammenhengen i lovverket og lovens forarbeider.

I NOU 1990: 20 side 694 bemerket utvalget dette om denne tredje ledd:

«Foreldelseslovens alminnelige bestemmelser kommer ikke til anvendelse på fordringer som behandlingspersonell og forhandlere av medisinsk utstyr m.v. har mot trygden når disse har avtale om direkte oppgjør. I disse tilfellene har den trygdede ikke noe krav på trygden, selv om vedkommende formelt har rett til en ytelse. I stedet har de personer som har avtale om direkte oppgjør, et krav når vedkommende har behandlet en trygdet eller levert medisinsk utstyr til en trygdet. Det følger av mønsteravtalen som er inngått med de ulike behandlere/forhandlere at krav som settes fram mer enn seks måneder etter siste behandling ikke kan gjøres gjeldende mot trygdekontoret. Her er det altså en strengere foreldelsesfrist enn den alminnelige foreldelsesfristen på tre år som følger av foreldelsesloven § 3

Ftrl § 22-14 fjerde ledd – særskilte foreldelsesregler

Generelt om bestemmelsen

[Fjerde ledd er under revidering og det vil derfor kunne komme presiseringer]

Paragrafens fjerde ledd inneholder særlige foreldelsesbestemmelser og medfører at de alminnelige reglene i foreldelsesloven ikke gjelder i de situasjoner som nevnes i bestemmelsen.

Foreldelsesreglene i paragrafens første, andre og tredje ledd gjelder ikke dersom et krav er avslått som en følge av feil i Navs organer, eller avslaget skyldes feil eller misvisende opplysninger fra andre enn den som har rett til ytelsen. I slike tilfeller skal ytelsen gis fra det tidspunkt den skulle ha vært gitt dersom kravet var blitt godkjent første gang det ble fremsatt.

Vilkåret om «første gang det ble framsatt»
Hvordan skal vilkåret forstås

Etter ordlyden forutsettes det at det er satt fram et krav om en ytelse/tjeneste og at dette kravet er avslått. Bestemmelsen kommer derfor ikke til anvendelse dersom det aldri er satt fram et krav.

Det vises til rundskrivet til folketrygdloven § 22-13 for en nærmere redegjørelse av når et krav må anses framsatt.

Nærmere om Navs tolkning

Navs tolkning bygger på en naturlig språklig forståelse av bestemmelsens ordlyd, sammenhengen i regelverket og lovens forarbeider.

Paragrafens fjerde ledd må ses i sammenheng med folketrygdlovens § 22-13 første ledd om når et krav anses fremsatt. Fjerde ledd må også ses i sammenheng med § 22-13 syvende ledd, som åpner for at en ytelse kan gis for opptil tre år tilbake i tid dersom vedkommende ikke satt fram krav fordi Nav har gitt misvisende opplysninger.

Vilkåret om «helt eller delvis har fått avslått et krav»
Hvordan skal vilkåret forstås

At kravet er «avslått» innebærer at det må foreligge et endelig vedtak. Det vises til merknadene til paragrafens andre ledd for hva som ligger i formuleringen «endelige vedtak».

Dersom et formelt krav er fremsatt, men ikke i det hele tatt er blitt behandlet av Navs organer, likestilles dette med at kravet er «helt eller delvis avslått». Dette gjelder ikke dersom saken er under saksbehandling eller i påvente av saksbehandling.

Kravet regnes også som «helt eller delvis avslått» dersom beregningen av ytelsen har vært feil slik at medlemmet har fått utbetalt ytelsen med et lavere beløp enn det vedkommende har hatt rett til. Dette gjelder imidlertid ikke dersom Nav fatter er foreløpig vedtak om en ytelse, for deretter å fatte et endelig vedtak.

Nærmere om Navs tolkning

Navs tolkning bygger på en naturlig språklig forståelse av bestemmelsens ordlyd, lovens forarbeider og lovbestemmelsens systematikk. Det vises til det som framgår om Navs tolkning under merknadene til paragrafens andre ledd.

I Trygderettens femmedlemskjennelse i TRR-2017-3480 uttalte flertallet følgende om forståelsen av «avslått» i bestemmelsens fjerde ledd:

«Rettens flertall ser heller ikke at bestemmelsen i folketrygdloven § 22-14 kommer til anvendelse. Bestemmelsen gjelder foreldelse og det følger av bestemmelsens andre ledd at foreldelsesfristen begynner å løpe når endelig vedtak er fattet. Flertallet legger derfor til grunn at vilkåret «avslått» i § 22-14 fjerde ledd innebærer at det må foreligge et endelig vedtak. Dette er ikke situasjonen i Aps sak, hvor hun fikk innvilget sitt krav før ordinær klagebehandling var avsluttet. Det forelå således ikke noe endelig avslag.»

At «avslått» innebærer at det må foreligge et endelig vedtak er også lagt til grunn av lagmannsretten i LE-2019-71075, hvor det om § 22-14 fjerde ledd uttales:

«Lagmannsretten finner som Trygderettens flertall at begrepet avslått i § 22-14 fjerde ledd, innebærer et krav om «endelig vedtak», jf. § 22-14 første ledd.» [Det antas å være en feilreferanse, og at lagmannsretten har ment å vise til bestemmelsens andre ledd]

Det er naturlig å forstå uttrykket «helt eller delvis har fått avslått et krav» slik at det er et vilkår for at fjerde ledd skal komme til anvendelse at Nav har fattet et vedtak som innebærer helt eller delvis avslag på en av ytelsene etter loven. Sammenhengen i bestemmelsen tilsier også en slik forståelse. Ved andre feil som gjør at den som har rett på en ytelse ikke har fått den utbetalt, er det hovedregelen i første ledd som gjelder, se blant annet Trygderettens kjennelse i TRR-2022-1607 hvor retten var satt med tre medlemmer.

Videre innebærer en naturlig forståelse av ordlyden at det er tilstrekkelig at medlemmet har fått mindre enn det vedkommende søkte om. Dette innebærer at det kan foreligge et «delvis avslag» selv om medlemmet får innvilget 100 prosent, dersom ytelsen er beregnet feil. En slik tolkning underbygges også av rimelighetshensyn. Det vil fremstå urimelig dersom Nav på grunn av egne beregningsfeil ikke skal kunne etterbetale til personer som har fått utbetalt med for lavt beløp som følge av foreldelsesreglene. Dette ville innebære at de som har fått for lavt beregnet ytelse som følge av feil fra Nav eller andre enn den som har rett til ytelsen, får et mindre vern etter § 22-14 fjerde ledd enn andre.

Nav vurderer at foreløpige vedtak faller utenfor ordlyden «helt eller delvis avslag». Dette følger av at det ikke er tale om et endelig vedtak enda, men en foreløpig vurdering i påvente av ytterligere dokumentasjon/opplysninger. Et eksempel er der hvor Nav innvilget 100 prosent uføretrygd for å sikre brukeren livsopphold, men hvor Nav trenger ytterligere dokumentasjon/opplysninger for å vurdere retten til ung ufør-tillegg.

Vilkåret om «feil som Arbeids- og velferdsetaten, Helsedirektoratet eller underliggende organer har gjort»
Hvordan skal vilkåret forstås

Det foreligger en feil dersom noe med vedtaket er uriktig, og dette har hatt betydning for vedtakets innhold. For eksempel antas det å foreligge en feil når lov eller forskrifter utvilsomt er tolket feil, og dette har ført til helt eller delvis avslag. Det er ikke noe krav om at medlemmet må godtgjøre at noen i Arbeids- og velferdsetaten, Helsedirektoratet eller underliggende organer har opptrådt subjektivt klanderverdig ved behandlingen av saken for at det skal foreligge en «feil» i lovens forstand.

Nærmere om Navs tolkning

Begrepet «feil» utdypes ikke nærmere i lovteksten. Ut fra en ren ordlydsfortolkning er det tilstrekkelig at det er noe med vedtaket som er uriktig. Videre må feilen ha vært bestemmende for vedtakets innhold.

I NOU 1990: 20 s. 695 fremgår følgende:

«Det antas å foreligge feil fra trygdeetaten når loven eller forskriften utvilsomt er tolket feil, og dette har ført til helt eller delvis avslag. Det samme gjelder hvis trygdeetaten for eksempel ikke opplyser om mulighetene for attføringspenger etter utløpet av sykepengeperioden, og medlemmet av den grunn har unnlatt å sette fram krav om attføringspenger senere enn tre måneder etter utløpet av sykepengeperioden.»

Det har tidligere vært flere eksempler på rettspraksis som krever «kvalifisert feil» for at § 22-14 fjerde ledd skal komme til anvendelse. Dette har blant annet vært formulert på denne måten i flere kjennelser (se for eksempel TRR-2019-2298 og TRR-2019-1940):

«Det fremgår av praksis fra Trygderetten at omgjøringer etter en ordinær klage- og ankeprosess i utgangspunktet ikke omfattes av folketrygdloven § 22-14, med mindre det dreier seg om en alvorlig saksbehandlingsfeil, feilaktig lovanvendelse eller uforsvarlig skjønnsutøvelse (...). Det at det gjøres en ny og annerledes vurdering av faktum og/eller rettsregler, slik at klageorganet ikke er enig i underinstansens vurdering, er i seg selv ikke tilstrekkelig for å danne grunnlag for renteplikt.»

I Trygderettens femmedlemskjennelse i TRR-2020-647 ble det lagt til grunn at det ved vurderingen av hva som ligger i begrepet «feil» må legges avgjørende vekt på ordlyden. Dette innebar at det ikke kunne legges mer i «feil» enn at vedtaket ikke var riktig. Den tidligere praksisen om «kvalifisert feil» ble knyttet til den tidligere ulovfestede gjenopptakspraksisen for Trygderettens kjennelser, som nå er lovfestet i trygderettsloven § 27. Siden det er avklart at det ikke stilles krav til kvalifisert feil for å få omgjort vedtak etter at klage/anke-muligheten ikke er i behold, konkluderte de med at det heller ikke var grunnlag for å videreføre et krav om kvalifisert feil for å få renter etter andre alternativ.

Vilkåret om «ufullstendige eller misvisende opplysninger fra andre enn den som har rett til ytelsen»
Hvordan skal vilkåret forstås

Under dette alternativet faller først og fremst opplysninger som innhentes av Arbeids- og velferdsetaten, Helsedirektoratet eller underliggende organer, f.eks. sosialrapport, legeerklæring, inntektsopplysninger fra arbeidsgiver eller andre nødvendige opplysninger. Dette alternativet kommer også til anvendelse på de opplysninger som Nav-kontoret legger frem for saksbehandlende enheter.

Begrepet «misvisende opplysninger» omfatter også manglende opplysninger, dersom dette kan likestilles med misvisende opplysninger. Se nærmere om begrepet misvisende opplysninger i rundskrivet til folketrygdloven § 22-13 syvende ledd.

Nærmere om Navs tolkning

Navs tolkning bygger på en naturlig språklig forståelse av bestemmelsens ordlyd, lovens forarbeider og sammenhengen i regelverket.

I NOU 1990: 20 side 695 står der at ««Ufullstendige eller misvisende opplysninger fra andre enn den trygdede», kan for eksempel være opplysninger i sosialrapport, legeerklæring e.l.»

Ftrl § 22-14 femte ledd – trekk eller avregning

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Foreldelsesproblematikken er ikke bare relevant når det gjelder medlemmenes krav mot Nav. Nav etablerer også fortløpende krav om trekk eller avregning mot medlemmet i forbindelse med vedtak om tilbakekreving av feilutbetalte ytelser. Navs krav er positivt hjemlet § 22-15 åttende ledd, § 22-15 a sjette ledd og § 22-16 tredje ledd, samt § 12-14. Det er i § 22-14 femte ledd tatt inn en egen bestemmelse om at slike trekk og avregningen avbryter foreldelse.

Det kan oppstå tilfeller der ytelsen som det trekkes eller avregnes i, opphører. For å unngå at foreldelse inntrer i tilfeller der slike trekk opphører, er det i femte ledd tatt inn at virkningen av avbrutt foreldelse varer i ett år. Dette gjør at Nav får mulighet til å iverksette annen form for inndrivelse etter §§ 22-15 eller 22-15 a eller sikring av kravet. Dersom det har skjedd avregning etter § 22-16 kan Nav eventuelt fatte vedtak etter § 22-15.

Nærmere om Navs tolkning

Navs tolkning bygger på en naturlig språklig forståelse av bestemmelsen, sammenhengen i lovverket og lovens forarbeider.

Det framgår av NOU 1990: 20 side 694 at det etter utvalgets forslag ikke var behov for særbestemmelser om avbrytelse av foreldelsesfristen. På dette punktet skulle foreldelsesloven gjelde fullt ut.

Med lov 26. juni 1992 nr. 86 ble foreldelsesloven endret i forbindelse med vedtakelse av den nye tvangsfullbyrdelsesloven. I Ot.prp. nr. 8 (1998–1999) punkt 9.14 står det følgende:

«Etter at foreldelsesloven ble endret har det oppstått tvil om lovhjemlede trekk i fremtidige ytelser fortsatt avbryter foreldelse. Departementet foreslår derfor at det i forslaget til ny folketrygdlov § 22-14 som gjelder foreldelse, tas inn et nytt femte ledd som gjør det helt klart at foreldelsen avbrytes når trekket er iverksatt.»

I Ot.prp. nr. 46 (1998–1999) side 46 står det følgende:

«Trekk og avregning i framtidig ytelse etter folketrygdloven §§ 22-15 og 22-16 avbryter foreldelse, jf § 22-14 femte ledd første punktum. Slikt fristavbrudd innebærer at trygdens krav ikke bortfaller som foreldet så lenge trekk opprettholdes, jf foreldelsesloven § 21 nr 1. Foreldelsesfristen slutter ikke å løpe fordi om den avbrytes, men den utløper ikke så lenge trekk pågår. Når trekk opphører kan således (rest)kravet være foreldet. Forslaget til § 22-14 femte ledd nytt andre punktum vil gi trygden en ettårsfrist fra opphør av trekket for å avbryte foreldelse på annen måte.»

1Harald Benestadm A. (2024, 24. juni). Foreldelse. I Store norske leksikon. https://snl.no/foreldelse

§ 22-15 Tilbakekreving etter feilaktig utbetaling

LOV-1997-02-28-19-§22-15

Omarbeidet i sin helhet 12.12.2024

Generelt om § 22-15

Formålet med bestemmelsen

Ftrl 22-15 slår fast at feilutbetalte beløp kan kreves tilbake når vilkårene for dette er oppfylt.

Det er et grunnleggende prinsipp i folketrygden at medlemmene skal få utbetalt det de har rett til. Dersom en stønadsmottaker har fått utbetalt mindre enn det hen har krav på etter vedtaket, plikter Nav å etterbetale det for lite utbetalte beløpet så snart som mulig. Se likevel § 22-13. Det samme gjelder dersom Nav har utbetalt mer enn det mottakeren hadde krav på. Nav må da vurdere om det utbetalte beløpet kan kreves tilbake. Ftrl § 22-15 gir hjemmel til å kreve det feilutbetalte beløpet tilbake.

Det er et mål for Nav å begrense antall feilutbetalinger. Det er en fordel både for stønadsmottakerne og Nav at de vedtak som fattes og de utbetalingene som foretas er korrekte. En feilutbetaling er ikke bare et mulig tap for folketrygden. Et tilbakekrevingsvedtak kan medføre en stor økonomisk belastning for stønadsmottakeren i lang tid. Informasjon, oppfølging og kontroll og effektive administrative rutiner er viktige faktorer for å begrense feilutbetalinger.

Tilbakekreving av feilutbetalinger er en viktig del av arbeidet mot trygdemisbruk. En effektiv innkreving gir et klart signal om at misbruk ikke lønner seg.

Fordi § 22-15 omfatter alle utbetalinger fra Nav (se merknadene til bestemmelsens første ledd) kan de ulike bestemmelsene om tilbakekreving i andre lover som omhandler folketrygdytelser betraktes som overflødige.

Hovedtrekkene i bestemmelsen

Lovteksten i § 22-15 er bygd opp etter denne disposisjonen:

  • Første ledd gir vilkår for når et feilutbetalt beløp kan kreves tilbake. Første ledd er igjen oppdelt i to setninger, som gir to alternative grunnlag for tilbakekreving
  • Andre ledd regulerer hvem et krav om tilbakebetaling skal rettes mot
  • Tredje ledd gir særregler for visse særtilfeller
  • Fjerde ledd slår fast at krav om tilbakebetaling skal settes fram med mindre særlige grunner taler mot det
  • Femte ledd gir vilkår for tilbakekreving når mottakeren har vært i aktsom god tro
  • Sjette ledd inneholder en regel om nedre beløpsgrense
  • Sjuende ledd bestemmer at Helseklage er klageinstans for vedtak etter § 22-15 som er fattet av Helfo
  • Åttende ledd bestemmer at vedtaket er tvangsgrunnlag for utlegg og gir regler for innkrevingen
  • Niende ledd viser til § 22-15 a når det gjelder feilutbetalinger etter direkte oppgjørsordning

Bestemmelsen omhandler feilutbetalinger foretatt av både Nav, Helsedirektoratet eller organ underlagt Helsedirektoratet. Dette rundskrivet avgrenses mot feilutbetalinger foretatt av Helsedirektoratet eller organ underlagt Helsedirektoratet.

Når det i rundskrivet henvises til det feilutbetalte beløpet/tilbakebetalingskravet er det alltid snakk om brutto beløp (det feilutbetalte beløpet før det er gjort noen trekk, for eksempel skatt).

Historikk og bakgrunnsinformasjon om bestemmelsen

Ftrl § 22-15 ble endret med virkning fra 16. januar 2009. Bestemmelsen ble endret slik at lovteksten regulerer flere problemstillinger som tidligere har vært løst blant annet etter trygderettspraksis og forvaltningspraksis. Det ble gitt hjemmel for tilbakekreving overfor andre enn den som direkte har mottatt feilutbetalingen.

Det går fram av Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) punkt 3.1.4 at reglene om tilbakekreving i folketrygdloven er ment å skulle være selvstendige og så langt som mulig komplette regler om tilbakekreving av ytelser på trygdeområdet.

Sammenheng med annet regelverk

Det foreligger en rekke bestemmelser om tilbakekreving av feilutbetalte ytelser etter andre lover, blant annet:

Noen av disse lovbestemmelsene viser direkte til ftrl § 22-15 og gir den tilsvarende anvendelse. Andre har spesielle tilbakekrevingsbestemmelser med egne vilkår. Ved anvendelsen av de ulike lovbestemmelsene må man også lese tilhørende rundskriv.

For eksempel gir arbeidsmarkedsloven § 22 folketrygdloven § 22-15 tilsvarende anvendelse ved krav om tilbakekreving av feilutbetalte ytelser etter denne loven. Når det gjelder saker om tilbakekreving av feilutbetalt barnetrygd og kontantstøtte, viser rundskrivene til barnetrygdloven § 13 (R33-00) og kontantstøtteloven § 11 (R34-00) til at disse sakene skal behandles på samme måte som saker etter § 22-15 så langt det passer.

Ftrl § 22-15 omfatter alle utbetalinger fra Nav (se merknadene til bestemmelsens første ledd) og i utgangspunktet kan de ulike bestemmelsene om tilbakekreving i andre lover som omhandler folketrygdytelser betraktes som overflødige. Dersom § 22-15 har en videre anvendelse kan derfor denne benyttes. I tilfeller som omfattes av de ulike bestemmelsene, bør de likevel legges til grunn som hjemmel for tilbakekrevingen. Eksempelvis har bidragsinnkrevingsloven § 26 ingen regel som tilsvarer ftrl. § 22-15 første ledd andre punktum, kun første punktum. Altså har § 22-15 en videre anvendelse på dette punkt. I dette tilfellet kan § 22-15 første ledd andre punktum anvendes dersom feilutbetalingen ikke omfattes av bidragsinnkrevingsloven § 26.

Videre skal for eksempel tolkningen og forståelsen av § 22-15 fjerde ledd gjelde tilsvarende ved vurderingen av om tilbakekrevingsbeløpet skal settes ned i saker som behandles etter barnetrygdloven § 13.

Sammenheng med andre bestemmelser i regelverket

Folketrygdloven § 22-15 må ses i sammenheng med reglene om foreldelse i § 22-14 og foreldelsesloven. Etter at tilbakekrevingsbeløpet er beregnet og man kommer frem til at hele eller deler av det feilutbetalte beløpet er foreldet, er hovedregelen at Nav ikke kan kreve det foreldede beløpet tilbakebetalt, jf. foreldelsesloven §§ 2 og 3 og unntaket i lovens § 10.

Ftrl § 22-15 første ledd

Hvordan skal bestemmelsen forstås

I § 22-15 første ledd er det oppstilt to alternative vilkår for at et feilutbetalt beløp skal kunne kreves tilbake. Etter første ledd første punktum kan et feilutbetalt beløp kreves tilbake dersom mottakeren eller noen som opptrådte på vegne av mottakeren «forsto eller burde ha forstått at utbetalingen skyldtes en feil». Etter første ledd andre punktum kan et feilutbetalt beløp kreves tilbake når mottakeren eller noen som opptrådte på vegne av mottakeren «har forårsaket utbetalingen ved forsettlig eller uaktsomt å gi feilaktige eller mangelfulle opplysninger».

Det er et strengt aktsomhetskrav som stilles overfor de som mottar utbetalinger fra Nav.

Både mottakerens og Navs grad av skyld kan variere underveis i en feilutbetalingsperiode. Skyldkravet kan også være oppfylt for hele feilutbetalingsperioden, bare deler av perioden eller ikke i det hele tatt. Graden av skyld kan få betydning for reduksjonsvurderingen etter § 22-15 fjerde ledd, om kravet skal settes frem etter § 22-15 sjette ledd, og har betydning for om det skal ilegges rentetillegg etter § 22-17 a.

Det er Nav som har bevisbyrden ved krav om tilbakebetaling etter § 22-15, siden det er Nav som initierer en rettsendring gjennom kravet om tilbakekreving, se Agder lagmannsrett sin dom – LA-2021-98212 med videre henvisning. Selv om bevisbyrden ligger hos Nav må bevisbyrden ses i lys av hvem som er nærmest til å dokumentere de omstridte forholdene, se dom i Hålogaland lagmannsrett – LH-2015-52603. Bevisbyrden får i utgangspunktet ikke betydning med mindre det foreligger tvil om hva som er mest sannsynlig faktum, se dom i Agder Lagmannsrett – LA-2021-98212. Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt. Med sannsynlighetsovervekt menes at et faktum er mer sannsynlig enn et annet.

Ftrl § 22-15 første ledd første punktum
Det må foreligge en feilutbetaling

Bestemmelsen oppstiller et vilkår om at det må foreligge en feilutbetaling. Det vil si at Nav har foretatt en utbetaling til en mottaker som ikke hadde krav på utbetalingen. Det er ikke et krav om at feilutbetalingen skyldes feil fra Nav, bestemmelsen kommer også til anvendelse hvor feilen ligger hos andre. Ved vurderingen av om det foreligger en feilutbetaling, må det gjøres en ny vurdering av om den som fikk utbetalingen hadde rett på utbetalingen. Ofte vil dette handle om vilkårene for retten til en ytelse basert på de aktuelle stønadsrettslige bestemmelsene eller beregningen av ytelsen (går ned i utbetaling). Det avgjørende for om det foreligger en feilutbetaling og spørsmålet om den kan kreves tilbake, er forholdene slik de var når utbetalingen skjedde.

Eksempelvis kan en utbetaling ha vært riktig, eller fremstått som riktig på utbetalingstidspunktet, men forholdene har endret seg senere. Dette kan være ved for eksempel dobbelt utbetaling av en ytelse, der det er den første utbetalingen som er feil, så kan denne likevel fremstå som riktig for mottakeren, fordi hen forventet en lik utbetaling.

Bestemmelsen omfatter alle utbetalinger som Nav har foretatt til noen som ikke har krav på den. Se likevel ovenfor under overskriften «Sammenheng med andre bestemmelser i regelverket».

Det stilles ikke noe krav om at utbetalingen må være gjort etter folketrygdloven. Følgelig vil også et beløp som ved en ren glipp har blitt overført fra etaten til kontoen til en privatperson eller en bedrift, kunne kreves tilbakebetalt. Dette gjelder uavhengig av om beløpet har blitt postert som en bestemt ytelse eller ikke, så lenge lovens vilkår for tilbakekreving er oppfylt.

Nærmere om Navs tolkning

Ftrl § 22-15 første ledd slår fast at et beløp som Nav har utbetalt kan kreves tilbake dersom mottakeren ikke hadde krav på utbetalingen. Ordlyden tilsier at vurderingen må knyttes til den enkelte utbetaling. Dette tilsier igjen at det må gjøres en vurdering av om mottakeren oppfylte vilkårene for den enkelte utbetalingen. Denne vurderingen må gjøres etter reglene som utløser retten til den aktuelle utbetalingen, for eksempel retten til å motta en bestemt folketrygdytelse, eller annen konkret utbetaling fra Nav.

I høyesterettspraksis er det slått fast en generell regel om at forvaltningen skal fatte sine vedtak ut fra situasjonen på vedtakstidspunktet. I høyesterettsdommen HR-2013-1976-A uttrykker førstvoterende dette slik i avsnitt 34:

«Hovedregelen i norsk forvaltningsrett er at vedtak skal treffes på grunnlag av de opplysningene som foreligger på vedtakstidspunktet. Dette gjelder både for førsteinstansen og klageorganet.»

I høyesterettsdommen HR-2021-203-A forklarer førstvoterende hensynene bak regelen slik i avsnitt 62:

«Effektivitetshensyn og rettstekniske hensyn taler for at forvaltningen bygger på en nåtidsvurdering, se Rt-2012-139 avsnitt 43. Ved relevante endringer vil det alltid kunne treffes opphørsvedtak basert på forholdene på vedtakstidspunktet. Det kan da fremstå som lite formålstjenlig at det først må treffes et vedtak som bygger på situasjonen flere år tilbake i tid. Hensynet til materielt riktige avgjørelser tilsier også at vedtakstidspunktets faktum legges til grunn.»

Det er hva som var riktig faktum da utbetalingen skjedde som skal legges til grunn. Både tidligere opplysninger og opplysninger som er nye på vedtakstidspunktet må vurderes for å komme fram til hva som var det mest sannsynlige faktum.

Mottakeren eller noen som opptrådte på vegne av mottakeren

Det fremgår av bestemmelsens første punktum første ledd at den som har fått utbetalingen er mottaker eller noen som opptrådte på vegne av mottakeren.

Bestemmelsen kan anvendes overfor alle som får utbetalinger fra Nav, enten det er stønadsmottakere, noen som har opptrådt på mottakerens vegne, eller andre. Bestemmelsen kan også anvendes overfor arbeidsgivere, kommuner, dødsbo eller andre som urettmessig har fått en utbetaling fra Nav, inkludert personer som ikke er medlemmer i folketrygden.

Det må gjøres en konkret vurdering av hvem som kan anses å ha opptrådt på vegne av mottakeren. For at uaktsomhet hos representanten skal kunne medføre plikt for mottakeren til å betale tilbake, må det i alle tilfelle være en tilknytning mellom representanten og mottakeren som gjør dette naturlig.

I første ledd første punktum knytter aktsomheten seg til mottaket av en utbetaling. Skillet mellom første og andre punktum kan illustreres slik; mottaker av en feilutbetaling forårsaket av noen andre, som umiddelbart forstår at utbetalingen er feil, og melder fra om det, vil riktignok være aktsom, men vurdert etter første punktum må vedkommende ha forstått at noe var feil, og vil måtte betale tilbake.

Nærmere om Navs tolkning

Departementet uttalte i Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) punkt 3.1.4 at formuleringen «noen som ikke hadde krav på den» kan anvendes overfor alle som får utbetalinger fra Nav. I Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) punkt 3.1.2 står det følgende:

«I samsvar med forslag frå Rikstrygdeverket la departementet i høyringsnotatet til grunn at reglene i folketrygdlova om å krevje tilbake feilutbetalingar bør omfatte alle tilfella der mottakaren av ei feilutbetaling forsto eller burde ha forstått at årsaka til utbetalinga var ein feil. Ein fann det lite tenleg at området for folketrygdlova § 22-15 er avgrensa til personar som er stønadstakarar. Dersom feilutbetalinga ikkje vert tilbakebetalt friviljug, må etaten gå til retten for å få tvangsgrunnlag (dom) for kravet og unngå at det vert forelda. Grunnlaget for saka er dei ulovfesta reglane om tilbakekrevjing eller alminnelege erstatningsreglar. Dette krev ressursar i rettsapparatet, og sakene er tid- og kostnadskrevjande for etaten, medan det feilutbetalte beløpet kan vere lite. Departementet foreslo difor at reglane om tilbakekrevjing skal kunne nyttast i høve til alle som får utbetalingar frå trygda, anten dette er ein stønadstakar eller andre.»

Bestemmelsen kan også anvendes overfor noen som har opptrådt på mottakerens vegne. Dersom det foreligger en fullmakt, må det foretas en vurdering av hvilke rettigheter og plikter den gir fullmektigen på mottakerens vegne.

Det går ellers ikke nærmere fram av lovteksten når noen skal anses å opptre på vegne av en annen eller på vegne av et foretak. Departementet uttaler i Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) side 83 at «uttrykket «opptre på vegne av» er meint å omfatte eit vidt spekter av tilhøve. Det vil klart omfatte tilfella der ein person har juridisk fullmakt til å handle for andre, til dømes verjen for ein umyndig, men òg andre mindre formelle tilhøve. Spørsmålet må vurderast frå sak til sak ut frå den konkrete situasjonen».

Noen tilfeller vil likevel være klare. Bestemmelsen vil omfatte blant annet vergen til en umyndig og en daglig leder eller en kasserer i en bedrift. For at uaktsomhet hos representanten skal kunne medføre plikt for mottakeren til å betale tilbake, må det i alle tilfelle være en tilknytning mellom representanten og mottakeren som gjør dette naturlig. For eksempel handler mottakerens arbeidsgiver ikke på vegne av han eller henne, med mindre det foreligger en avtale som etablerer et fullmaktsforhold.

Forsto eller burde ha forstått (at utbetalingen skyldtes en feil)

Etter første ledd første punktum kan et feilutbetalt beløp kreves tilbake dersom mottakeren eller noen som opptrådte på vegne av mottakeren forsto eller burde ha forstått at utbetalingen skyldtes en feil. Det betyr at aktsomheten knytter seg til mottaket av en utbetaling.

For å kunne kreve et feilutbetalt beløp tilbake, skal vurderingen gjøres ut fra hva mottakeren forsto eller burde ha forstått på utbetalingstidspunktet. Det er dermed nok å fastslå at mottakeren burde ha forstått at utbetalingen var feil.

Uttrykket «forsto eller burde ha forstått» er ment å ha det samme innholdet som «forsettlig eller uaktsomt». Alternativet i første ledd første punktum («forsto eller burde ha forstått») knytter seg til forholdene da feilutbetalingen fant sted. Forholdene etter at utbetalingen fant sted er også av betydning. Spørsmålet er om mottakeren forstod eller burde forstått at utbetalingen var feil, uavhengig av hva som er årsaken til feilen eller hvem som er skyld i den.

Feilutbetalingen vil her være foretatt av Nav. Årsaken til feilutbetalingen kan være feil Nav har gjort eller det er andre som har gitt feil informasjon til Nav. Det kan også forekomme at mottaker selv har forårsaket feilen uten å forsettlig eller uaktsomt å gi feilaktige eller mangelfulle opplysninger. Det er ikke hvem som har forårsaket feilen som er tema etter første punkt. Det er i stedet mottakerens bevissthet rundt utbetalingen som er sentral. Vurderingen knytter seg til hvordan mottakeren forholder seg til å ha mottatt en utbetaling ved en feil eller en høyere utbetaling enn hen hadde rett til.

Vilkåret knytter seg altså til mottakerens grad av aktsomhet, selv om det her ikke handler om skyld, men nivå av forståelse eller bevissthet.

Når mottakeren i god tro har mottatt en utbetaling hen ikke hadde krav på, altså at mottakeren ikke forsto eller burde forstått at utbetalingen var feil, kan utbetalingen ikke kreves tilbakebetalt med hjemmel i § 22-15 første ledd første punktum. Her er det imidlertid viktig å være oppmerksom på bestemmelsens femte ledd, og foreta en vurdering av om vilkårene for tilbakekreving kan være oppfylt etter dette leddet.

Det å skille mellom at mottakeren «forsto» eller «burde ha forstått» har betydning for om det kan foretas reduksjon av det feilutbetalte beløp og for om vilkårene for å ilegge rentetillegg etter § 22-17 a er oppfylt. Det er lang praksis i Trygderetten for å likestille forsto-tilfellene med de tilfellene mottaker forsettlig har forårsaket feilen, begrunnet med at mottaker i en slik situasjon kan sette til side pengene som hen forsto at hen ikke hadde rett til i påvente av et tilbakebetalingskrav.

Ved vurderingen av om og når mottakeren forsto eller burde forstått at utbetalingen hen har mottatt skyldtes en feil, er det avgjørende hvor åpenbar eller synlig feilen er. Sentralt i denne vurderingen er hvilken informasjon mottakeren har fått for eksempel i underretningen om vedtak, i orientering om rettigheter og plikter, på utbetalingskort eller i samtaler med Nav, og kvaliteten på denne informasjonen, jf. forvaltningsloven § 11. Ulik informasjon kan ha ulik vekt i ulike saker og det må derfor foretas en konkret vurdering i hver sak.

Nav har plikt til å gjøre stønadsmottakerne kjent med de forhold som er avgjørende for retten til ytelser, og å gi veiledning om deres rettigheter og plikter etter folketrygdloven og de øvrige lover Nav foretar utbetalinger etter. Vurderingen av hva mottakeren forsto eller burde ha forstått må gjøres ut fra en konkret vurdering av det aktuelle informasjon som er gitt. Det skal tas utgangspunkt i den informasjonen som var tilgjengelig for mottakeren da feilutbetalingen fant sted. Det er viktig å være oppmerksom på at informasjonen, for eksempel på nav.no eller i søknadsdialogen, kan være endret i ettertid. Ved løpende feilutbetalinger må det derfor gjøres vurderinger av om hva mottaker forsto eller burde forstått har endret seg i løpet av feilutbetalingsperioden.

Det er forventet at en stønadsmottaker setter seg inn i den informasjonen vedkommende får fra Nav herunder at vedkommende leser de dokumentene hen får tilsendt. Dersom stønadsmottaker unnlater å sette seg inn i den informasjonen hen mottar, skal vurderingen gjøres med utgangspunkt i hva mottakeren burde forstått dersom hen hadde satt seg rimelig godt inn i informasjonen.

Dersom mottaker ikke kan lese eller av andre årsaker (eksempelvis minoritetsspråklig) ikke forstår innholdet i dokumentene en mottar, er det forventet at hen tar kontakt med Nav for å få innholdet forklart. Dersom man forholder seg passiv, og derfor er uvitende om sine rettigheter og plikter, anses det som uaktsomt. Det avgjørende er hva man burde ha forstått med hensyn til feilutbetalingen, dersom man hadde holdt seg rimelig godt orientert.

Det forekommer at mottakeren ikke har fått fullstendig informasjon om alle forhold som har betydning for hens rett til utbetaling fra Nav. Det vurderes ikke som uaktsomt å ikke ha full oversikt over trygdereglene. Det kan imidlertid være uaktsomt å slå seg til ro med sin egen oppfatning av reglene. Det at man ikke kjenner reglene fritar ikke for ansvar. Det kan være uaktsomt å ikke stille spørsmål man har til Nav.

Mottakerne forventes å holde seg orientert om bevegelser på egen konto, og må selv bære risikoen dersom hen ikke holder seg orientert om dette. Det kan derfor legges til grunn at mottaker er kjent med bevegelser på egen konto. Det anses uaktsomt å bruke penger man får inn på konto uten å undersøke om dette er penger en faktisk har krav på.

Nærmere om Navs tolkning

En alminnelig språklig forståelse av ordlyden i bestemmelsens første ledd taler for at vurderingen av om mottaker «forsto eller burde ha forstått» at utbetalingen skyldtes en feil knytter seg til tidspunktet for utbetalingen.

Også ordlyden i § 22-15 femte ledd taler for at vurderingen av mottakerens aktsomhet skal knyttes til tidspunktet for mottak av utbetalingen. Etter femte ledd kan feilutbetale beløp som «er mottatt i aktsom god tro» kreves tilbake, begrenset til det beløp som er i behold når vedkommende blir kjent med feilen. Bestemmelsen brukes når vilkårene med hensyn til aktsomhet i § 22-15 første ledd ikke anses oppfylt.

En alminnelig språklig forståelse av ordlyden «forsto» tilsier at mottakeren må ha vært klar over at beløpet ble utbetalt ved en feil, og dermed må anses å være kjent med at hen ikke hadde krav på utbetalingen.

En alminnelig språklig forståelse av «burde ha forstått» tilsier at mottakeren etter omstendighetene burde ha skjønt at beløpet ble utbetalt ved en feil. Ordlyden synes å forutsette at det må gjøres en bred vurdering av den aktuelle situasjonen og hvilke forutsetninger mottakeren hadde for å forstå at utbetalingen skyldtes en feil. Det er for eksempel relevant å se på informasjonen mottakeren har fått fra Nav eller om mottakeren har lese- og skrivevansker.

Departementet uttalte i Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) side 15 at uttrykket «forsto eller burde ha forstått» er ment å ha det samme innholdet som «forsettlig eller uaktsomt». Ut fra sammenhengen i det nevnte forarbeidet, og den praksis som er fulgt, kan ikke uttalelsen tolkes som om den som uforskyldt mottar en feilutbetaling kan eller skal vurderes som uaktsom eller forsettlig. Uttalelsen må tolkes som et signal om at bevissthetsnivåene forsett og forsto samsvarer i det at begge handler om kunnskap. Videre om at uaktsomhet og «burde ha forstått» samsvarer i det at begge handler om det samme nivå av usikkerhet, eller fravær av sikker kunnskap.

Når det gjelder utbetalinger som skyldes feil i Nav, uttaler departementet i Ot.prp. nr. 76 (2207–2208) punkt 3.1.1 at det er «avgjerande kor klar eller synleg feilen er, og om vedkomande har vore så aktsam som ein til vanleg kan vente. Ein må vurdere heile situasjonen og sjå kva mottakaren burde ha forstått dersom han/ho hadde halde seg rimeleg orientert. Til dømes har Trygderetten slege fast at ein bør halde seg orientert om kva som skjer på eigen bankkonto.»

Det er lang praksis i Trygderetten for å likestille forsto-tilfellene med de tilfellene mottaker forsettlig har forårsaket feilen, begrunnet med at mottaker i en slik situasjon kan sette til side pengene som han forsto at han ikke hadde rett til i påvente av et tilbakebetalingskrav, jf. f.eks. TRR-2015-2256, TRR-2015-2103 og TRR-2014-3111, TRR-2014-1608 og TRR-2012-1412.

Det fremgår av TRR-2015-1911:

«I lys av dette har rettens flertall lagt vekt på at det i dette tilfelle var snakk om en nær fordobling av utbetalingene. Videre fremgikk det av vedtaksbrevene at dag- og ukesatsene økte, til tross for at den eneste endring i grunnlagsmaterialet var at barnetillegget bortfalt, hvilket i motsetning til en økning skulle tilsi en redusert utbetaling. Etter rettens flertall tilsier både utbetalingene og vedtaksbrevene at Ap burde kontaktet NAV for en avklaring av om den utbetalte ytelsen var korrekt, og at en unnlatelse av å gjøre dette må innebære at kravet ikke kan reduseres. Retten finner støtte for en slik vurdering i Trygderettens ankesaker 13/00696 [TRR-2013-696] og 12/00313 [TRR-2012-313], hvor det i begge saker var slik at mottageren burde forstått at den utbetalte ytelse var feilaktig, men ikke kontaktet NAV for en avklaring. Resultatet ble at det tilbakekrevede beløpet ikke ble redusert».

Mange stønadsmottakere er fremmedspråklige. Trygderetten har i flere saker lagt til grunn at det må forventes at minoritetsspråklige stønadsmottakere gjør seg kjent med innholdet i tilsendte dokumenter som gjelder egne forhold, så vel rettigheter som plikter. Dersom dokumentenes innhold ikke forstås på grunn av språkproblemer, må det kunne forventes at stønadsmottakeren søker bistand hos Nav eller på annen måte for å få innholdet klarlagt.

Språkproblemer ble omtalt i Trygderettens kjennelse i TRR-1999-4430, der retten uttalte:

«Når det gjelder prosessfullmektigens anførsler om språkproblemer som årsak til at AP ikke ga melding til trygdekontoret, finner retten at dette bare i mindre grad kan tillegges vekt. Trygderetten har i flere tidligere saker med tilsvarende problemstilling, lagt til grunn at det må forventes at fremmedspråklige stønadsmottakere gjør seg kjent med innholdet i tilsendte dokumenter som gjelder egne forhold, så vel rettigheter som plikter».

Se også dom i Agder lagmannsrett i LA-2023-39091.

Ftrl § 22-15 første ledd andre punktum
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Det fremgår av bestemmelsens første ledd andre punktum at det feilutbetalte beløpet kan kreves tilbake dersom vedkommende har forårsaket utbetalingen ved forsettlig eller uaktsomt å gi feilaktige eller mangelfulle opplysninger.

Alternativet i første ledd andre punktum knytter seg til forholdene før feilutbetalingen har funnet sted. Spørsmålet er om den som til slutt mottar en feilutbetaling har forårsaket den ved forsettlig eller uaktsomt å gi feilaktige eller mangelfulle opplysninger. Bestemmelsen rammer også den som forsettlig eller uaktsomt unnlater å gi opplysninger. Her er det altså mottakeren selv som har forårsaket feilutbetalingen. I tilfellene hvor vedkommende har gitt Nav misvisende eller mangelfulle opplysninger, skal det vurderes om det var uaktsomt, grovt uaktsomt elle forsettlig. Det avgjørende er om mottakeren har opptrådt forsettlig eller uaktsom med hensyn til å gi eller la være å gi de opplysningene som utbetalingen baserer seg på.

Forsettlig

Bestemmelsen vil alltid kunne brukes overfor den som har opptrådt forsettlig. Det betyr at vedkommende er klar over at hen gir feil eller mangelfulle opplysninger eller at hen med vilje unnlater å gi opplysninger vedkommende vet hen plikter å gi.

Nærmere om Navs tolkning

Tolkningen baserer seg på en naturlig språklig forståelse av ordlyden. At noen opptrer forsettlig innebærer at vedkommende gjør en handling bevist, i motsetning til uaktsomhet.

Uaktsomt

Bestemmelsen brukes overfor den som burde forstått at hen gir feilaktige eller mangelfulle opplysninger, eller som burde forstått at hen måtte melde fra om et forhold, men likevel lar være å gi slik melding. Det avgjørende er ikke hva stønadsmottakeren faktisk visste om sine plikter, men hva vedkommende burde ha visst hvis hen hadde holdt seg rimelig godt orientert.

Vurderingstema er derfor kun knyttet til hvilke opplysninger mottaker har eller ikke har gitt. Ikke hvilke konsekvenser dette kunne få for utbetalingene. Det gjelder ikke noe krav etter andre punktum om at vedkommende i tillegg må ha forstått eller burde ha forstått at det førte til en feilutbetaling. Mottakeren har da handlet uaktsomt.

Det er lagt til grunn i rettspraksis at det er et strengt aktsomhetskrav som stilles overfor de som mottar utbetalinger fra Nav. Aktsomhetskravet er i utgangspunktet objektivt, slik at det blir stilt de samme forventningene til alle stønadsmottakere, se blant annet Trygderettens kjennelse i TRR-2020-3175, hvor retten var satt med fem medlemmer. Dette gjelder imidlertid ikke ubetinget. Unntaksvis vil stønadsmottakere ha evnemessige begrensninger eller sykdom eller skade som er av en slik karakter at dette må bli tillagt vekt ved vurderingen av om vedkommende burde ha forstått at hen måtte melde ifra om for eksempel en inntektsendring, eller om vedkommende burde forstått at en utbetaling skyldtes en feil.

Nærmere om Navs tolkning

Departementet uttalte følgende om bestemmelsen i Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) side 83:

«Etter andre punktumet kan ein krevje pengane attende når utbetalinga er framkalla ved å gi feilaktige eller mangelfulle opplysningar. Dette gjeld sjølv om ein eventuelt ikkje kan påvise aktløyse ved mottaket av utbetalinga.»

Under punkt 3.1.1 uttaler departementet at feilutbetalinger på grunn av feilaktige eller mangelfulle opplysninger i praksis også inkluderer det å ikke gi opplysninger. Det følger også av trygderettspraksis, se blant annet TRR-2021-1344, TRR-2020-3872 og TRR-2021-3631.

Videre uttalte departementet at når en vurderer om stønadsmottaker eller andre har handlet uaktsomt, må man se på opplysnings- og meldeplikten opp mot den informasjonen trygdeorganet har gitt om rett og plikt til mottakeren. Normalt er nødvendig informasjon gitt i søknadsdialog eller annen søknadsprosess, og i underretning om vedtak med vedlegg, slik at det regnes som uaktsomt å ikke oppfylle pliktene som er nevnt der.

Det er lagt til grunn i rettspraksis at det er et strengt aktsomhetskrav som stilles overfor de som mottar utbetalinger fra Nav, se Agder lagmannsrett -LA-2020-184515 med videre henvisninger. Se for eksempel også Borgarting lagmannsretts dom av 20. juli 2018 Borgarting lagmannsrett (LB-2018-84940), som gjaldt hvorvidt mottakeren burde ha forstått at hen mottok sykepenger hen ikke hadde krav på:

«Ved vurderingen av aktsomheten finner lagmannsretten det tilstrekkelig å vise til at han i det minste burde ha forstått at den «svarte» inntekten ikke utgjorde «pensjonsgivende inntekt» i henhold til folketrygdloven § 8-3 jf. § 3-5. Lagmannsretten legger til grunn at det på dette området, som angår samfunnets velferdsgoder, må gjelde en streng aktsomhetsnorm, se for eksempel Borgarting lagmannsrett LB-2017-83283, LB-2015-145337 og Agder lagmannsrett LA-2010-44888. Etter lagmannsrettens vurdering kan den ankende part ikke høres med at manglende etterspørsel av ytterligere dokumentasjon fra NAV gjorde at han var i aktsom god tro med hensyn til kravet på sykepenger. Det må kreves at den som søker om å få slike velferdsgoder setter seg inn i den informasjonen som gis i forbindelse med søknader, jf. LB-2016-203204.»

Det samme er lagt til grunn i LB-2017-198608, LB-2017-83283 og LB-2018-45745.

Dommen i Borgarting lagmannsrett- LB-2017-41585 åpner for at aktsomhetskravet ikke er rent objektivt i alle tilfeller. Terskelen for å ta hensyn til konkrete forhold hos enkelte mottakere av ytelser etter folketrygdloven i vurderingen av aktsomhetskravet, framstår imidlertid som høy.

Trygderetten har vurdert denne problemstillingen i en rekke saker, f.eks. i TRR-2022-2076, der de viser til at det foreligger «medisinsk dokumentasjon som forklarer at hennes evne til å sette seg inn i lovverk og dokumenter fra NAV har vært vesentlig svekket i den aktuelle perioden som følge av depresjonssymptomer etter barnefars/ektefelles suicid, kombinert med hennes ADHD. Retten slutter seg til at det er grunnlag for å anvende en lempeligere aktsomhetsnorm i denne saken.»

Det vises også til kjennelsene i TRR-2023-767 og TRR-2019-2541. I TRR-2020-3253 viste den ankende part til at hen hadde en medfødt hjerneskade som førte til kognitive vansker, samt til problematisk oppvekst med hensyn til skolegang og sosialt. Medisinsk dokumentasjon viste at den ankende part hadde et normalt generelt evnenivå, men med nedsatte kognitive funksjoner med hensyn til verbal innlæring og hukommelse, og nedsatte verdier innen abstrakt problemløsningsevne og eksekutiv funksjon. Retten la til grunn at den ankende part på tross av dette burde ha forstått at hen i søknaden om uføretrygd skulle ha informert Nav om at hen ble boende sammen med sin ektefelle. Det er derfor viktig å vurdere om mottakers sykdomssituasjon eller nedsatte funksjonsevne har påvirket selve evnen til å forstå innholdet i den informasjonen hen har fått fra Nav om hva hen konkret skal melde fra om.

Grov uaktsomhet

Bestemmelsen tolkes i praksis til å omfatte også grov uaktsomhet som egen grad av skyld. Denne skyldgraden er ikke nevnt uttrykkelig i lovens ordlyd bortsett fra i sjette ledd, men vil logisk og etter fast praksis ligge mellom uaktsomhet og forsett.

Skille mellom om mottakeren har vært grov uaktsom eller «kun» uaktsom har blant annet betydning for reduksjonsvurderingen etter § 22-15 fjerde ledd, om kravet skal settes frem etter § 22-15 sjette ledd, og for om det skal ilegges rentetillegg etter § 22-17 a.

Uttrykket «grovt uaktsomt» forstås slik at det må være utvist en kvalifisert form for uaktsomhet. Mottakerens oppførsel må representere et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte, og det må dreie seg om en opptreden som er sterkt klanderverdig, hvor vedkommende er vesentlig mer å klandre enn hvor det er tale om alminnelig uaktsomhet.

Nærmere om Navs tolkning

For vurderingen av hva som ligger i grov uaktsomhet, kan man blant annet se Borgarting lagmannsrett dom av 26. mars 2012 (LB-2010-188918). Lagmannsretten ser der hen til Høyesteretts uttalelse i dom av 19. mars 2004 (HR-2004-568-A). Uttalelsen knytter seg til den tidligere finansavtaleloven § 35, men lagmannsretten uttaler at det, slik de ser det, ikke er naturlig å forstå uttrykket på noen annen måte i folketrygdlovens bestemmelser om tilbakekreving av feilutbetalinger. Høyesterett uttaler at uttrykket «grov uaktsomhet» innebærer at det må være utvist en kvalifisert form for uaktsomhet. Det uttales videre at grov uaktsom oppførsel må representere «et markert avvik fra vanlig forsvarlig handlemåte», og at det må dreie seg om «en opptreden som er sterkt klanderverdig», hvor vedkommende er «vesentlig mer å klandre enn hvor det er tale om alminnelig uaktsomhet».

Jo klarere informasjon en person har blitt gitt, eller som er allment tilgjengelig om sammenhengen mellom et gitt faktum og en rett til en utbetaling – jo nærmere grov uaktsomhet vil det være å handle på en slik måte at Nav ikke får informasjon om riktig faktum.

For øvrig vises det til merknadene til første ledd første punktum, som i stor grad er gjeldende også for første ledd andre punktum.

Feilaktige eller ufullstendige opplysninger

Mottakerens informasjonsplikt og vurderingen av vedkommendes subjektive skyld, må ses i sammenheng med den informasjonen hen har fått og kvaliteten av denne, se merknadene til § 22-15 første ledd første punktum.

Et sentralt spørsmål ved vurderingen av om stønadsmottakeren har vært uaktsom med hensyn til sin informasjonsplikt, er når vedkommende har noe hen burde eller skulle ha meldt fra om. Det må foretas en vurdering av hva slags endring mottakeren har å melde fra om, og når hen burde vært kjent med denne og faktisk meldt fra. Dette vil blant annet kunne variere mellom de enkelte ytelsene eller annen utbetaling, og må vurderes konkret i den enkelte sak.

For eksempel ved inntektsendringer kan tidspunktet for inntektsøkningen og tidspunktet når stønadsmottakeren burde ha forstått at det forelå en endring vedkommende måtte melde fra om, være forskjellige. Det er viktig å huske på at det ikke er tilstrekkelig for tilbakekreving etter § 22-15 første ledd andre punktum at det objektivt sett er utbetalt for mye stønad som følge av at det har skjedd en inntektsendring. Det er først fra det tidspunktet det kan legges til grunn at stønadsmottakeren forsettlig eller uaktsomt har unnlatt å overholde meldeplikten at samtlige vilkår for tilbakekreving kan være oppfylt.

En stønadsmottaker plikter å gi Nav melding om enhver endring av de forhold som er avgjørende for hens rett til utbetalinger fra etaten. Det samme gjelder for den som opptrer på mottakerens vegne, se mer om dette under merknadene til første ledd første punktum. Opplysningsplikten følger av § 21-3 første ledd andre punktum. Stønadsmottakeren har en selvstendig opplysningsplikt og kan ikke regne med at Nav automatisk får opplysninger om endrede forhold som har betydning for stønadsforholdet. Mottakerens meldeplikt og vurderingen av vedkommendes subjektive skyld, må ses i sammenheng med den informasjonen hen har fått og kvaliteten av denne, se merknadene til § 22-15 første ledd første punktum.

Nærmere om Navs tolkning

Tolkningen baserer seg på en naturlig forståelse av ordlyden og Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) punkt 3.1. Departementet uttalte følgende om bestemmelsen i Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) side 83:

«Etter andre punktumet kan ein krevje pengane attende når utbetalinga er framkalla ved å gi feilaktige eller mangelfulle opplysningar. Dette gjeld sjølv om ein eventuelt ikkje kan påvise aktløyse ved mottaket av utbetalinga.»

Under punkt 3.1.1 uttaler departementet at feilutbetalinger på grunn av feilaktige eller mangelfulle opplysninger i praksis også inkluderer det å ikke gi opplysninger. Det følger også av klar trygderettspraksis, se blant annet TRR-2021-1344, TRR-2020-3872 og TRR-2021-3631.

Videre uttalte departementet under punkt 3.1.1 «Normalt reknar ein at nødvendig informasjon er gitt i stønadsbrevet med vedlegg, slik at det reknast som aktlaust å ikkje oppfylle pliktene som er nemnde derat når en vurderer om stønadsmottaker eller andre har handlet uaktsomt må man se på opplysnings- og meldeplikten opp mot den informasjonen trygdeorganet har gitt om rett og plikt til mottakeren».

Det kreves også at den som søker om å få en velferdsytelse setter seg inn i den informasjonen som gis i forbindelse med søknader og vedtak, jf. LB-2016-203204 og LA-2010-44888. Det kreves videre at man må ta kontakt med trygdemyndighetene for avklaring dersom noe fremstår som uklart, jf. LG-2019-61266.

Normalt er nødvendig informasjon gitt i søknadsdialog eller annen søknadsprosess. Gjennom spørsmålene og notene til disse, får brukeren informasjon om hva som er viktig i forhold til ytelsen hen vil søke om. Det blir også gitt informasjon i underretning om vedtak med vedlegg, slik at det regnes som uaktsomt å ikke oppfylle pliktene som er nevnt i disse eksemplene.

Det gjelder ikke noe krav etter andre punktum om at vedkommende i tillegg må ha forstått eller burde ha forstått at det dreide seg om en feilutbetaling.

Det kan oppstå usikkerhet rundt om melding om endring som har betydning for retten til ytelsen eller størrelsen på denne er gitt eller ikke. Det kan være usikkert rundt om melding er gitt til rett tid, eller om stønadsmottakeren har meldt fra for sent.

Dersom stønadsmottaker har meldt ifra til Nav om endringer uten at Nav har tatt hensyn det, taler dette for at vilkårene for tilbakekreving etter § 22-15 første ledd andre punktum ikke er oppfylt. Det må imidlertid gjøres en konkret vurdering, da medlemmet kan ha gitt informasjon via flere ulike kanaler. For eksempel kan medlemmet ha gitt melding via nav.no om at vedkommende er i delvis arbeid, men fører likevel ikke timer på meldekortene sine, og får utbetalt fulle dagpenger. Selv om meldeplikten delvis er oppfylt ved meldingen, har medlemmet likevel gitt feilaktige opplysninger på meldekortet.

Dersom en kommer til at melding er gitt uten at Nav har tatt hensyn til det, er vilkårene for tilbakekreving etter § 22-15 første ledd andre punktum ikke oppfylt. Det må da vurderes om vilkårene for tilbakekreving etter bestemmelsens første punktum kan være oppfylt, da mottakeren sannsynligvis burde forstå at utbetalingen skulle vært stanset eller redusert.

Det må i slike tilfeller foretas en konkret vurdering av den meldingen som skal ha vært gitt, og om informasjonen ble gitt på en slik måte at Nav kunne fange opp informasjonen. Dersom det ikke lar seg gjøre å bringe på det rene om melding er gitt, må det gjøres en sannsynlighetsvurdering, hvor det forholdet som er mest sannsynlig skal legges til grunn.

Særlig om uriktig identitet og tilbakekall av oppholdstillatelse(r)

Det er et vilkår for medlemskap i folketrygden at man har lovlig opphold i Norge, se folketrygdloven § 2-1 tredje ledd. Departementet har i Ot.prp. nr. 29 (1995–1996) side 31 uttalt at det er en forutsetning for lovlig opphold at det foreligger oppholdstillatelse eller annen hjemmel for oppholdet.

Det forekommer tilfeller hvor personer har oppgitt uriktig identitet eller gitt uriktige opplysninger til utlendingsmyndighetene og som basert på dette har fått opphold i Norge på feil grunnlag. Der dette oppdages i ettertid, tilbakekalles oppholdstillatelsen(e) eller statsborgerskapet av utlendingsmyndighetene, og vedkommende har da som hovedregel ikke gyldig oppholdstillatelse i Norge. I enkelte tilfeller kan vedkommende få oppholdstillatelse på nytt grunnlag ut fra korrekt identitet. Dette gjelder for eksempel i saker hvor hensynet til barnets beste eller særlig tilknytning til Norge tilsier det. En ny oppholdstillatelse på nytt grunnlag gjelder fra det tidspunktet utlendingsmyndighetene fatter det nye vedtaket, og gjelder fremover i tid.

Når en tidligere oppholdstillatelse tilbakekalles, er virkningen av dette at vedtak(ene) om tidligere oppholdstillatelse anses for å være ugyldige. Dette er også omtalt i Prop. 141 L (2018–2019) punkt 3.1, hvor det blant annet fremgår at konsekvensen av å tilbakekalle et statsborgerskap er at personen er å anse som en utlending uten oppholdstillatelse.

Det er lagt til grunn i trygderettspraksis at i saker med tilbakekall av oppholdstillatelse eller norsk statsborgerskap, skal det legges til grunn at ytelser som er utbetalt i periodene som nå er tilbakekalt, er feilutbetalt. Begrunnelsen for dette er at tidligere vedtak bygger på feil faktiske opplysninger om identitet og oppholdsstatus i Norge. Vedkommende hadde ikke lovlig opphold i Norge, og kunne dermed heller ikke anses som medlem i folketrygden etter folketrygdloven § 2-1 tredje ledd. Det absolutte vilkåret om medlemskap for rett til ytelsen, har etter dette ikke vært oppfylt. Se blant annet lagmannsrettens dom i LB-2023-177577, hvor retten uttalte følgende:

«Når det gjelder de økonomiske konsekvenser av tilbakekallet, bemerker lagmannsretten at utlendinger som får opphold og senere statsborgerskap i Norge på uriktige premisser, følgelig også har blitt medlem i folketrygden på uriktig grunnlag. Det innebærer at for personer som har søkt om og mottatt ytelser fra folketrygden når de uriktige opplysningene blir avdekket, og som en følge av dette får tilbakekalt statsborgerskap og gitte tillatelser, vil det oppstå et tilbakebetalingskrav etter folketrygdloven § 22-15 første ledd

Det samme ble lagt til grunn i LB-2023-120551. Dette gjelder uavhengig av om vedkommende i ettertid har fått innvilget oppholdstillatelse fremover i tid på nytt eller samme grunnlag eller ville fått oppholdstillatelse om vedkommende hadde oppgitt korrekte opplysninger rundt sin identitet, jf. TRR-2023-2204.

Når det gjelder aktsomhetsvurderingen, må det som hovedregel legges til grunn at vedkommende var kjent med at opplysningene som ble gitt vedrørende oppholdsstatus og identitet var feil. Vedkommende har dermed forsettlig gitt uriktige opplysninger både til utlendingsmyndighetene og til Nav, og på den måten fått innvilget oppholdstillatelse på feil grunnlag, samt ytelse(r) fra Nav. Vilkårene for å kreve tilbake ytelsen må derfor anses for å være oppfylt. Dette er imidlertid kun en hovedregel, og det må alltid gjøres en konkret vurdering i den enkelte sak. Om dette har Trygderetten blant annet uttalt følgende i TRR-2019-02843:

«Retten er videre kommet til at Ap forårsaket feilutbetalingen ved å forsettlig eller uaktsomt gi mangelfulle opplysninger, jf. § 22-15 første ledd siste setning. Det gjelder et strengt aktsomhetskrav på området, jf. blant annet LB-2017-198608 med videre henvisninger. Ap oppga bevist en falsk identitet, og ble på det grunnlaget gitt oppholdstillatelse og innvilget dagpenger med ferietillegg. Etter rettens syn er vilkårene for å kreve beløpet tilbake da som utgangspunkt oppfylt.»

Ftrl § 22-15 andre ledd – hvem tilbakebetalingskravet skal rettes mot

Ftrl § 22-15 andre ledd første punktum – kravet skal rettes mot «mottakeren»
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Bestemmelsen slår fast det prinsipielle utgangspunktet om at tilbakebetalingskravet skal rettes mot den som har mottatt det feilutbetalte beløpet. Som mottaker regnes den som faktisk har fått pengene utbetalt til seg. Hvis feilutbetalingen har skjedd til en konto, vil det være eieren av kontoen som regnes som mottaker.

En feilutbetaling til et aksjeselskap eller et dødsbo skal kreves tilbake fra selskapet eller dødsboet, selv om det er en representant som har vært uaktsom. Det samme gjelder dersom en feilutbetaling går til en umyndig, selv om det er vergen som har vært uaktsom.

Nærmere om Navs tolkning

Tolkningen baserer seg på en naturlig språklig forståelse av ordlyden og Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) punkt 3.1.4. Departementet uttalte her at penger på kontoen til en umyndig skal kreves tilbake fra den umyndige, selv om det er vergen som har vært uaktsom. Videre uttales det at feilutbetaling til et aksjeselskap eller et dødsbo på tilsvarende måte skal kreves tilbake fra selskapet eller dødsboet, selv om det er en representant som har vært uaktsom.

Ftrl § 22-15 andre ledd andre punktum – dersom kravet ikke dekkes hos mottakeren
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Dersom tilbakebetalingskravet ikke dekkes hos mottakeren, kan det rettes mot noen som har opptrådt på vegne av mottakeren og som har utvist forsett eller uaktsomhet som angitt i første ledd. Hvorvidt noen har opptrådt «på vegne» av mottakeren må vurderes konkret ut fra situasjonen i hvert enkelt tilfelle. Det vises til merknadene til § 22-15 første ledd første punktum.

Forutsetningen for å rette kravet mot noen som har opptrådt på vegne av mottakeren, er for det første at kravet «ikke dekkes» hos mottakeren. Dette betyr at det må konstateres hel eller delvis insolvens hos mottakeren. Insolvens betyr at man ikke er i stand til å dekke sine forpliktelser, verken ved sine inntekter eller ved salg av eiendeler.

Dersom mottakeren er en privatperson vil man som hovedregel ikke kunne konstatere insolvens før relevante rettslige inndrivingskritt har vært forsøkt uten hell. Privatpersoner kan imidlertid også slås konkurs etter konkursloven.

Dersom mottakeren er et selskap, og dette har gått konkurs, vil man umiddelbart kunne konstatere insolvens hos mottakeren. Dette fordi konkurs bare kan åpnes når det foreligger insolvens.

Den andre forutsetningen for å rette kravet mot noen som har opptrådt på vegne av mottakeren, er at vedkommende «har utvist forsett eller uaktsomhet som angitt i første ledd». For en vurdering av hva som ligger i dette, vises det til kommentarene til første ledd andre punktum.

Nærmere om Navs tolkning

Tolkningen er basert på en naturlig språklig forståelse av ordlyden samt uttalelser i Ot.prp. nr. 76 (2007–2008). På side 84 uttalte departementet at «I desse tilfella vil situasjonen vere at ein må konstatere heil eller delvis insolvens hos mottakaren, til dømes at firmaet som har fått pengane har gått konkurs.» Nav legger til grunn at begrepet insolvens skal forstås på samme måte som i konkursloven § 61.

Under punkt 3.1.4 uttalte departementet at etter andre ledd andre punktum «kan tilbakebetalingskrav som ikkje vert dekte hos mottakaren, rettast mot ein representant som har vore aktlaus. Dette kan vere aktuelt til dømes når aksjeselskapet som har fått utbetalinga er konkurs eller er lagt ned.»

Ftrl § 22-15 andre ledd tredje punktum – krav mot en arbeidstaker for feilutbetaling til arbeidsgiver
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Andre ledd tredje punktum gir hjemmel for å kreve tilbake fra arbeidstakeren beløp som er utbetalt til en arbeidsgiver som har forskuttert en trygdeytelse og som i utgangspunktet skal ha ytelsen utbetalt til seg, enten etter § 22-3 eller etter særskilt avtale om dette. Dersom det viser seg at arbeidstakeren likevel ikke har krav på ytelsen, har det skjedd en feilutbetaling.

Når arbeidsgiveren ha mottatt pengene i god tro, vil det ikke være grunnlag for tilbakekreving hos arbeidsgiveren etter første ledd. Kravet kan da rettes mot arbeidstakeren dersom hen ikke har vært i aktsom god tro.

Dersom arbeidsgiveren har vært uaktsom i forbindelse med søknad om ytelse, eller hen burde ha forstått feilen ved mottak av utbetalingen skal kravet primært rettes mot hen. For å kunne rette kravet mot arbeidstakeren i slike tilfeller, må det konstateres at kravet ikke kan dekkes inn hos arbeidsgiveren, altså at arbeidsgiveren er insolvent. Se nærmere om dette under merknadene til andre ledd andre punktum ovenfor. Forutsetningen for å kunne rette kravet mot arbeidstakeren, er at vilkårene i første ledd er oppfylt. Hen må altså minst ha opptrådt uaktsomt eller burde ha forstått at utbetalingen var feil.

Nærmere om Navs tolkning

Forståelsen av tredje punktum følger av en naturlig språklig forståelse av ordlyden og Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) punkt 3.1.4.:

«Andre leddet tredje punktumet gjeld særtilfella der ein arbeidsgjevar som har forskottert sjukepengar, får refusjon frå trygda utan at vilkåra for dette var oppfylte. I slike tilfelle kan arbeidsgjevar ha vore i aktsam god tru, og grunnlaget for å krevje attende utbetalinga etter første leddet er da ikkje oppfylte. Dersom arbeidsgjevar har vore aktlaus i samband med mottaket av utbetalinga, skal kravet etter forslaget primært rettast mot han. Dersom arbeidsgjevaren var i god tru eller er insolvent, kan kravet rettast mot arbeidstakaren, under føresetnad av at vilkåra i første leddet om aktløyse er oppfylte.»

Ftrl § 22-15 tredje ledd – tilbakekreving av ytelser ved etterbetaling av lønn for samme periode

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Bestemmelsen gir regler om tilbakekreving når det blir etterbetalt lønn eller erstatning for lønn for perioder da mottakeren alt har fått ytelser eller forskudd på ytelser som blir påvirket av arbeidsinntekt.

Tilbakekreving etter fjerde ledd ved etterbetaling av lønn eller erstatning for lønn er aktuelt for dagpenger (ftrl. kap. 4) og arbeidsavklaringspenger (ftrl. kap. 11).

I disse tilfellene har det ikke skjedd noen feilutbetaling, siden det var riktig at mottakeren skulle ha ytelsen på tidspunktet den ble utbetalt. Når mottakeren senere får etterbetalt lønn eller erstatning for lønn for samme perioden, som etter reglene skal medføre at de nevnte ytelsene blir redusert, er det likevel naturlig at det skjer en tilbakekreving.

Nærmere om Navs tolkning

Tolkningen baserer seg på en naturlig språklig forståelse av ordlyden og Ot.prp. nr. 76 (2006–2007) side 84:

«Tredje leddet gir reglar om tilbakekrevjing av ytingar ved etterbetaling av lønn for den same perioden, og svarar til gjeldande andre leddet, bortsett frå at attføringspengar og tidsavgrensa uførestønad er teke med i opprekninga av ytingar som kan krevjast attende. I desse tilfella har det ikkje skjedd noka feilutbetaling, men det er likevel naturleg at det skjer ei avrekning når det vert etterbetalt lønn som etter reglane skal medføre at dei nemnde ytingane vert reduserte.»

Ftrl § 22-15 fjerde ledd – nærmere om når muligheten til å kreve tilbake etter første til tredje ledd skal benyttes

Generelt om bestemmelsen

Fjerde ledd gir nærmere regler om når en skal benytte muligheten til tilbakekreving som blir etablert i første til tredje ledd.

Det fremgår av bestemmelsens fjerde ledd at det skal gjøres en bred skjønnsmessig vurdering av om tilbakekreving skal skje etter at man har konstatert at vilkårene i første, andre eller tredje ledd er oppfylt. I denne vurderingen skal det blant annet legges vekt på graden av uaktsomhet hos den som kravet retter seg mot, størrelsen på det feilutbetalte beløpet, hvor lang tid det er gått siden utbetalingen fant sted og om feilen helt eller delvis kan tilskrives Nav. Opplistingen av de enkelte tilfellene er ikke uttømmende. Det kan også legges vekt på andre momenter, men forhold som ikke direkte gjelder omstendighetene ved feilutbetalingen skal tillegges mindre vekt. Se nærmere om dette under merknadene til fjerde ledd andre punktum.

Utfallet av den skjønnsmessige vurderingen kan bli at man ikke krever tilbake, at man krever delvis tilbake eller at man krever fullt tilbake.

Når mottakeren har vært uaktsom eller grovt uaktsom, skal Nav vurdere om det foreligger særlige grunner som kan føre til at kravet om tilbakekreving kan falle bort eller reduseres. Ved grov uaktsomhet må øvrige momenter gjøre seg gjeldende med særlig styrke for at kravet skal frafalles eller reduseres. Når den kravet retter seg mot har opptrådt forsettlig, skal det alltid fremmes krav og tilbakebetalingsbeløpet skal ikke settes ned, jf. fjerde ledd fjerde punktum.

Kravet skal heller ikke settes ned dersom mottakeren forsto at utbetalingen var feil. Årsaken til det er at mottaker i en slik situasjon kan sette til side pengene som hen forsto at hen ikke hadde rett til i påvente av et tilbakebetalingskrav.

Nærmere om Navs tolkning

At kravet heller ikke skal settes ned dersom mottakeren forsto at utbetalingen var feil, er lagt til grunn i trygderettspraksis. Det vises blant annet til TRR-2015-2256, der retten uttalte følgende:

«Det følger i midlertid av folketrygdloven § 22-15 fjerde ledd at beløpet ikke kan settes ned når den som har mottatt ytelsen har opptrådt forsettlig. Ordlyden er ikke helt dekkende for tilfeller hvor feilutbetalingen alene skyldes NAV, og mottakeren strengt tatt ikke har foretatt seg noe som har bidratt til utbetalingen. Det er imidlertid lagt til grunn i trygderettspraksis at ordlyden også dekker de tilfeller hvor mottakeren har forstått at han har mottatt for mye utbetalt jf. TRR-2015-2103. Et medlem som forstår at han har mottatt en feilutbetaling, har dessuten en mulighet til å begrense ulempene ved å motta et uriktig høyt beløp. Medlemmet kan når det er kjent med at det mottar en feilutbetaling, la være å forbruke beløpet til det er avklart om det blir krevd tilbakebetalt. Retten finner også støtte for standpunktet i forarbeidene til lov og i praksis, jf. TRR-2015-1911 og TRR-2014-3111, TRR-2015-2103, TRR-2015-1911 og TRR-2014-3111, TRR-2014-1608 og TRR-2012-1412».

Ftrl § 22-15 fjerde ledd første punktum – særlige grunner
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Det følger av bestemmelsens første punktum at det skal settes frem krav om tilbakebetaling etter første ledd til tredje ledd med mindre særlige grunner taler mot det. Hva som skal vektlegges av særlige grunner fremgår av bestemmelsens første ledd andre punktum.

Nærmere om Navs tolkning

Tolkningen av «særlige grunner» er forankret i ordlyden. Lovens forarbeider sier ingenting om hva som er ment å ligge i «særlige grunner».

Det følger av langvarig trygderettspraksis at det skal vektige grunner til før denne unntaksregelen anvendes. Dette fremgår blant annet i TRR-2020-182, der rette uttalte: «Ordlyden «særlige grunner» oppstiller en høy terskel. Det fremgår av langvarig trygderettspraksis at det skal vektige grunner til før denne unntaksregelen anvendes». Det vises videre til TRR-2020-3976 der retten uttaler at «Hovedregelen er at et feilutbetalt beløp skal kreves tilbakebetalt. Unntaket er hvis «særlige grunner» taler mot det. Rent språklig er dette et forholdsvis sterkt uttrykk som tilsier at det skal vektige grunner til for å unnlate å kreve tilbake det som er utbetalt for mye». I TRR-2021-365 uttalte retten at «Rent språklig er dette et forholdsvis sterkt uttrykk som tilsier at det skal vektige grunner til for å unnlate å kreve tilbake det som er utbetalt for mye».

Ftrl § 22-15 fjerde ledd andre punktum – momenter i vurderingen av «særlige grunner»
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Det framgår av bestemmelsens andre punktum hvilke momenter en skal legge vekt på i vurderingen av om det foreligger «særlige grunner». Opplistingen er ikke uttømmende. Det kan også legges vekt på andre momenter, men forhold som ikke direkte gjelder omstendighetene ved feilutbetalingen skal tillegges mindre vekt. De momentene som skal vektlegges er:

  • graden av uaktsomhet hos den som kravet retter seg mot, jf. § 22-15 andre ledd (se imidlertid kommentarene til fjerde punktum nedenfor). Jo mer uaktsom vedkommende har vært, jo større grunn er det til å kreve tilbake.
  • størrelsen på det feilutbetalte beløpet. Det vil være større grunn til å kreve tilbake store beløp enn små beløp. Dersom det har vært løpende feilutbetalinger må beløpets størrelse likevel ses i lys av at feilutbetalingen strekker seg over en lengre periode.
  • hvor lang tid det er gått siden utbetalingen fant sted. Dersom det har gått lang tid, kan dette vektlegges ved vurderingen. Jo lengre tid som har gått, og vedkommende har innrettet seg, jo mer forsiktig bør en være med å kreve tilbake. Tiden etter at mottakeren ble varslet om feilutbetalingen tillegges mindre vekt, da vedkommende fra det tidspunktet er forberedt på å betale tilbake pengene.
  • om feilen helt eller delvis kan tilskrives Nav eller de organ som for øvrig er nevnt. Dette gjelder blant annet dersom Nav er skyld i eller burde ha forhindret eller begrenset feilutbetalingen ved bedre kontrollrutiner og grundigere saksbehandling. Hvis Nav er mye å bebreide, er det mindre grunn til å kreve tilbake hele det feilutbetalte beløpet.

I den konkrete sak kan det ut fra alminnelige rimelighetsbetraktninger virke hardt å fatte vedtak om tilbakekreving. En slik oppfatning vil i større eller mindre grad gjøre seg gjeldende i de fleste feilutbetalingssaker, særlig når mottakeren, eller den som har opptrådt på hens vegne, bare er å bebreide for uaktsomhet (ikke grov uaktsomhet). På den annen side har mottakeren hatt en økonomisk fordel av uaktsomheten. Hen bør ikke, totalt sett, stilles bedre enn den som har overholdt sin meldeplikt overfor Nav, og som har fått redusert sin utbetaling. Samtidig er det ikke noen forutsetning for tilbakekreving av den kravet retter seg mot har hatt en økonomisk fordel.

Dårlig økonomi hos mottakeren skal ikke føre til at man unnlater å kreve tilbake. Det at beløpet er forbrukt er heller ikke et moment som taler mot full tilbakebetaling.

Nærmere om Navs tolkning

At opplistingen i andre punktum ikke er uttømmende fremgår av formuleringen «blant annet», og NOU 1990: 20 side 698, hvor det framgår at:

«I utkastets annet ledd andre punktum er det nevnt hva en skal legge vekt på når en vurderer om slike særlige grunner som nevnt i første punktum foreligger. [...] Lovteksten er ikke uttømmende her. Også andre momenter kan være aktuelle.»

Det vil si at også andre momenter kan være relevante og medføre at det foreligger «særlige grunner». Trygderetten har i TRR-2021-4649, med henvisning til TRR-2018-3227, uttalt at momentene nevnt i fjerde ledd ikke er uttømmende, men at andre forhold enn de som er fremhevet i loven ikke bør tillegges særlig vekt.

Lovens ordlyd taler for at terskelen for å unnlate å kreve tilbake skal være høy. Bestemmelsens fjerde ledd første punktum sier at «det skal settes fram krav om tilbakebetaling (...) med mindre særlige grunner taler mot det.»

Det følger av lovens ordlyd at størrelsen på det feilutbetalte beløpet kan være et moment i vurdering av om det feilutbetalte beløpet skal kreves tilbake eller ikke. Det vises for øvrig til merknadene til bestemmelsens sjette ledd. I tillegg er det etter condicito indebiti (retten til å kreve tilbakebetaling av et beløp som betaleren ikke var forpliktet til å betale) et moment mot tilbakebetaling at beløpet er lavt.

Når det gjelder momentet om hvor lang tid det er gått siden utbetalingen fant sted er det i NOU 1990: 20 side 698 uttalt at «[d]et skal legges vekt på om det bare er gått kort tid fra utbetalingen skjedde og til feilen oppdages, og om vedkommende ikke har innrettet seg i tillit til feilutbetalingen. Dette prinsippet er i tråd med den såkalte re-integra-regelen i avtaleloven § 39. Jo lengre tid det går før feilen oppdages, desto større sjanse er det for at den trygdede har innrettet seg etter utbetalingen og jo mer urimelig blir det å kreve ytelsen tilbake.»

Dersom feilutbetalingen helt eller delvis kan tilskrives Nav, taler dette mot å kreve tilbake beløpet. Dette momentet må ses i lys av bestemmelsens tredje punktum, som åpner for skylddeling. Det vises til merknadene nedenfor.

I Trygderettens kjennelse TRR-2018-2167 gjør retten en grundig vurdering av både om det forelå særlige grunner som talte mot å sette fram kravet om tilbakebetaling og om det i saken forelå særlige grunner til å redusere kravet. Saken omhandler tilbakekreving av dagpenger. I vurderingen av om det forelå «særlige grunner» for å redusere kravet, vektla retten at den ankende part jevnt over i feilutbetalingsperioden hadde rapportert inn timer. I samme retning trakk det forholdet at ankemotparten hadde lagt til grunn at det kun forelå en mildere grad av skyld hos den ankende part. Retten var enig i denne vurderingen. Det ble også vist til at den ankende part hadde vært i en vanskelig periode med samlivsbrudd, barnefordeling og innleggelse på grunn av psykisk sykdom. Retten fant imidlertid ikke at særlige grunner talte mot å sette frem krav om tilbakebetaling, og at feilutbetalingskravet derfor ikke skulle reduseres.

I TRR-2022-799 uttalte Trygderetten at det ikke er noen forutsetning for å kunne kreve tilbake et feilutbetalt beløp at den kravet retter seg mot har hatt en berikelse. Trygderetten uttalte at manglende vinning hadde liten selvstendig vekt ved vurderingen etter fjerde ledd. Videre uttalte retten at det at beløpet var forbrukt er ikke et moment som taler mot full tilbakebetaling. Det samme er blant annet lagt til grunn i TRR-2018-2167 og TRR-2021-3428.

Mottakerens økonomiske stilling og sosiale forhold er momenter som ikke er særskilt fremhevet i fjerde ledd. Dette taler i seg selv for at slike forhold ikke skal tillegges vekt i vurderingen av om det foreligger særlige grunner til å redusere beløpet. Videre gjelder de momentene som er fremhevet i loven direkte omstendighetene ved selve feilutbetalingen. Dette er noe annet enn subjektive forhold ved mottakeren, slik som vanskelig oppvekst, sykdom og dårlig økonomi.

Trygderettspraksis viser at sosiale forhold i utgangspunktet ikke vil utgjøre særlige grunner i folketrygdlovens forstand. I TRR-2021-3233 uttalte retten følgende:

«Retten vil imidlertid bemerke at vanskelig livssituasjon vil være tilfellet i mange av tilbakekrevingssakene, uten at det gir grunnlag for reduksjon. Retten kan vise til Trygderettens kjennelse TRR-2019-18, hvor retten kom til at en krevende livssituasjon ikke kunne tillegges særlig vekt ved uaktsomhetsvurderingen. I den saken var det tale om to handicappete barn samt en ankende part med egne språkproblemer. I TRR-2018-2167 var vanskelig periode med samlivsbrudd, barnefordeling og innleggelse på psykisk sykdom ikke ansett som «særlige grunner» til reduksjon. I TRR-2016-3339 ble heller ikke en vanskelig livssituasjon med tre barn og en psykisk utviklingshemmet datter ansett som grunnlag for å redusere kravet.»

Ftrl § 22-15 fjerde ledd tredje punktum – utfallet av totalvurderingen, herunder delvis tilbakekreving
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Det følger av bestemmelsens tredje punktum at utfallet av totalvurderingen i andre punktum kan bli at tilbakebetalingskravet «settes til en del av» det feilutbetalte beløpet. Når man skal vurdere om beløpet skal settes ned er det brutto feilutbetalt beløp (det feilutbetalte beløpet før det er gjort noen trekk, for eksempel skatt) som skal brukes.

Bestemmelsen innebærer at nedsettelsen av beløpet kan skje med en større eller mindre del av beløpet enn 50 prosent. Hjemmelen er heller ikke knyttet spesifikt til at Nav har gjort feil, selv om dette nok vil være hovedtilfellene. Meningen er at en skal kunne velge å kreve tilbake for eksempel 30 prosent av feilutbetalingsbeløpet.

Bestemmelsen åpner også for å redusere tilbakebetalingsbeløpet i tilfeller hvor utbetaler ikke har gjort noe feil, altså tilfeller hvor det ikke er tale om skylddeling. Dersom utbetaler har gjort noe feil, vil det være et moment i vurderingen av om reduksjon skal skje og eventuelt reduksjonens omfang.

Tilbakebetalingskravet skal ikke reduseres dersom den som kravet retter seg mot har handlet forsettlig, se merknadene til bestemmelsens fjerde ledd fjerde punktum.

Nærmere om Navs tolkning

Ftrl § 22-15 fjerde ledd ble lagt til i loven i 2009, og ble i hovedsak ansett å lovfeste tidligere praksis om skylddeling. Det ble imidlertid gjort noen endringer. Blant annet åpnet man for at feilutbetalte beløp kan reduseres med mer eller mindre enn en halvpart. Departementet uttaler i Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) punkt 3.1.4 at:

«Etter forslaget skal utfallet av vurderinga òg kunne bli at berre ein del av beløpet vert kravd attende. Dette er ei innarbeiding av praksisen med halvering av tilbakekrevjingsbeløpet når etaten har gjort feil. Departementet foreslår likevel at ei meir fleksibel løysing enn praksis, i og med at nedsetjinga av beløpet kan skje med ein større eller mindre del av beløpet enn 50 prosent.»

Forarbeidene presiserer også at det er åpnet for å redusere tilbakebetalingsbeløpet også i de tilfeller hvor utbetaler ikke har gjort noe feil:

«Heimelen er heller ikkje knytta spesifikt til at etaten har gjort feil, sjølv om dette nok vil vere eit hovudtilfelle. Meininga er at ein skal kunne velje å krevje attende til dømes 30 prosent av feilutbetalinga framfor å la saka falle heilt.»

Vi forstår uttalelsen slik at departementet mener at man skal kunne kreve tilbake et mindre beløp, framfor å la hele feilutbetalingskravet falle bort.

Som nevnt følger det av bestemmelsens fjerde ledd fjerde punktum at det ikke skal foretas noen skylddeling dersom den som kravet retter seg mot har opptrådt forsettlig. En antitetisk tolkning (regelen anvendes motsatt på forhold som er omvendt av det som følger av lovens ordlyd) av fjerde punktum taler for at det er adgang til reduksjon av beløpet når den kravet retter seg mot ikke har opptrådt forsettlig.

Spørsmålet om hvilken skyldgrad hos mottakeren som utelukker skylddeling har vært diskutert i rettspraksis både før og etter lovendringen i 2009. Høyesterett uttalte i HR-2020-1194-A at praksis fra Trygderetten ikke har vært konsistent med hensyn til hvilket skyldkrav som diskvalifiserer for skylddeling. I avsnitt 60 uttalte Høyesterett at:

«Jeg kan etter dette ikke se at Trygderettens praksis om skyldgrad er tilstrekkelig fast og konsistent, jf. Rt-2005-1757 avsnitt 45, til å underbygge at mottakers uaktsomhet må ligge i nedre sjikt av simpel uaktsomhet for at skylddeling kan finne sted. En slik regel har for øvrig ingen støtte i straffelovens ikrafttredelseslov § 25 om skadelidtes medvirkning – senere skadeserstatningsloven § 5-1 – som skylddelingsregelen er utviklet med inspirasjon fra.»

Saken for Høyesterett gjaldt imidlertid bruken av den ulovfestede regelen om skylddeling og i hvilken grad praksis vedrørende den lovfestede reglen i § 22-15 fjerde ledd er relevant. Høyesterett mente skylddelingsmomentene i § 22-15 fjerde ledd gjør seg gjeldende på tilsvarende måte ved praktiseringen av den ulovfestede skylddelingsregelen. Det presiseres at saken gjaldt tilbakekreving av feilutbetalt pensjon etter SPK-loven, og at det for slike krav ikke er noen tilsvarende hjemmel for å foreta reduksjon som regelen i § 22-15 fjerde ledd.

Trygderettspraksis synes imidlertid å ha gått langt i å tolke fjerde ledd slik at skylddeling som hovedregel ikke er aktuelt dersom mottakeren har opptrådt grovt uaktsomt, se blant annet TRR-2011-1440 og TRR-2013-1498.

Ftrl § 22-15 fjerde ledd fjerde punktum – beløpet skal ikke settes ned ved forsett
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Dersom den som kravet retter seg mot har opptrådt forsettlig, skal det alltid fremmes tilbakebetalingskrav med fullt beløp. Det vises til merknadene til § 22-15 første ledd andre punktum om hva som menes med begrepet forsett. Bestemmelsen omfatter også de tilfeller der mottakeren av feilutbetalingen har forstått at utbetalingen skyldtes en feil.

Dette innebærer at det ikke skal gjøres en slik skjønnsmessig vurdering som følger av fjerde ledds første, andre og tredje punktum.

Nærmere om Navs tolkning

Bestemmelsens ordlyd taler isolert sett for at fjerde punktum kun kommer til anvendelse dersom den kravet retter seg mot har opptrådt forsettlig, jf. bestemmelsens første ledd andre punktum. Etter sin ordlyd passer dette dårlig på et tilfelle der mottakeren av en feilutbetaling ikke har foretatt seg noe for at feilutbetalingen skulle finne sted, altså ikke selv forårsaket feilutbetalingen, og dermed heller ikke kan sies å ha utført noe med forsett.

Det følger imidlertid av trygderettspraksis at regelen også skal gjelde der mottakeren av feilutbetalingen har forstått at utbetalingen skyldtes en feil, se blant annet TRR-2015-2103 og TRR-2015-2256. I sistnevnte kjennelse uttalte Trygderetten at «Et medlem som forstår at han har mottatt en feilutbetaling, har dessuten en mulighet til å begrense ulempene ved å motta et uriktig høyt beløp. Medlemmet kan når det er kjent med at det mottar en feilutbetaling, la være å forbruke beløpet til det er avklart om det blir krevd tilbakebetalt. Retten finner også støtte for standpunktet i forarbeidene til lov og i praksis».

En slik vurdering som er lagt til grunn i trygderettspraksis, underbygges også av bestemmelsens forarbeider, inntatt i Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) punkt 3.1.4 på side 15, hvor det framgår at uttrykket «forsto» er ment å ha samme innholdet som «forsettlig». På side 12 er skyldkravet etter dagjeldende ulovfestet rett beskrevet slik:

«Som regel vil det likevel ikkje vere aktuelt å redusere tilbakebetalingskravet når mottakaren har vore fullt klar over feilen.»

Det legges derfor til grunn at fjerde punktum skal anvendes analogisk (dvs. på samme måte) på tilfeller hvor brukeren forsto at utbetalingen var feil.

Se også Høyesteretts dom i HR-2020-1194-A, som gjelder tilbakekreving etter samordningsloven § 29, men der Høyesterett viser til § 22-15 fjerde ledd og uttaler at

«Bestemmelsen inneholder retningslinjer både for når det kan gjøres unntak fra hovedregelen om å fremme tilbakebetalingskrav, og for når det kan fremmes krav om delvis tilbakebetaling. Verdt å merke seg i vår sammenheng er at delvis tilbakebetaling bare avgrenses mot de tilfellene der mottakeren har handlet forsettlig.»

Ftrl § 22-15 femte ledd – tilbakekreving når mottakeren har vært i aktsom god tro

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Femte ledd kan brukes i saker hvor det ikke kan påvises tilstrekkelig uaktsomhet ved utøvelsen av opplysningsplikten eller hvor mottakeren ikke burde forstått at utbetalingen var feil. Det feilutbetalte beløpet må være mottatt i aktsom god tro av mottakeren. Det vil si at bestemmelsen er subsidiær til § 22-15 første ledd. Det må alltid foretas en vurdering av om vilkårene for tilbakekreving i første ledd er oppfylt, før en går over til å vurdere tilbakekreving etter femte ledd. Hjemmelen for tilbakekreving i femte ledd er en rent objektiv regel.

Tilbakekreving etter femte ledd er begrenset til det beløp som «er i behold» når mottakeren blir gjort kjent med feilen. Det betyr at det bare er den delen av feilutbetalingsbeløpet som er i behold på det tidspunktet Nav gjør mottakeren kjent med feilutbetalingen, som kan kreves tilbakebetalt.

Det må legges til grunn at pengene er i behold dersom de har vært brukt til å kjøpe noe omsettelig (noe som lett kan byttes inn mot penger). Det kan være vanskelig å avgjøre hvilket beløp som er i behold den dagen mottakeren blir kjent med feilutbetalingen. Dette taler for at hjemmelen blir praktisert med varsomhet, og at det må være riktig å løse tvil rundt størrelsen på restbeløpet i favør av mottakeren.

Dersom mottakeren disponerer over det beløpet som er i behold etter at hen er gjort kjent med at utbetalingen skyldes en feil, er vedkommende ikke lenger i aktsom god tro. Mottakeren vet da at hen har mottatt en utbetaling hen ikke hadde krav på. Dersom mottakeren etter dette tidspunktet disponerer over pengene, kan det bare skje ved forsett. Vilkårene for tilbakekreving av restbeløpet vil i et slikt tilfelle også være oppfylt etter § 22-15 første ledd første punktum.

Ved vurderingen av om det beløpet som er i behold helt eller delvis skal kreves tilbake, skal det blant annet legges vekt på størrelsen på det feilutbetalte beløpet, hvor lang tid som har gått siden feilutbetalingen fant sted og om vedkommende har innrettet seg i tillit til den.

Et praktisk eksempel på bruk av femte ledd kan være dersom det ved en feil ikke blir foretatt reduksjon i en løpende stønad på grunn av langtidsopphold i institusjon og det feilutbetalte beløpet er i behold hos mottakeren på hens bankkonto. Tilbakekreving av beløpet kan da skje på et rent objektivt grunnlag, selv om mottakeren på grunn av sykdom eller andre forhold verken forsto eller burde ha forstått at utbetalingen var feil.

Vedtak om tilbakekreving etter dette leddet er tvangsgrunnlag for utlegg og kan innkreves ved trekk i framtidige trygdeytelser eller inndrives etter reglene i bidragsinnkrevingsloven

Nærmere om Navs tolkning

Departementet uttalte følgende i Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) side 84:

«Femte leddet er ei videreføring av tidlegare andre leddet og gir reglar om tilbakekrevjing når mottakaren er i aktsam god tru. Regelen er omformulert, men er ikkje meint å føre til andre resultat enn i dag. Det som kan krevjast attende, er det som er att av feilutbetalinga når mottakaren vert kjent med feilen. I mange saker kan dette vere vanskeleg å avgjere. Dette talar for at heimelen vert praktisert med varsemd på dette punktet.»

Videre er det på side 17 gjort oppmerksom på at det som kan kreves tilbake er det som er igjen av pengene når mottakeren blir gjort kjent med feilen, og derfor ikke lenger er i god tro. Dersom mottakeren disponerer over restbeløpet etter at hen er gjort kjent med feilen, vil det innebære forsett.

På side 13 står det:

«I tillegg foreslo departementet at vedtak om tilbakekrevjing av restsummen når ei utbetaling er motteke i aktsam god tru, bør få ha tvangsgrunnlag og innkrevjast på den same måten som dei andre sakene etter § 22-15. Reglane i dag opnar ikkje for tvangsinnkrevjing av slike beløp før ein har hatt saka i retten. Når feilutbetalinga først er gjort kjent for vedkomande gjennom vedtaket om tilbakekrevjing, er det likevel liten grunn til skilnader vidare i prosessen. Dersom vedkomande da disponerer over det som er att av feilutbetalinga, vil dette normalt vere forsettleg.»

Når det gjelder spørsmålet om hvilket beløp som er i behold, har Trygderetten i TRR-2016-1096 lagt til grunn at:

«må utgangspunktet være at det som er innestående på konto da vedkommende blir gjort kjent med feilutbetalingen, kan kreves tilbake i de tilfellene hvor det bare er trygdeytelsene som har gått inn på kontoen. Innestående på konto omfatter i disse tilfellene både den rettmessige delen av trygdeytelsen og den delen som er feilutbetalt. Etter rettens oppfatning må uttak fra kontoen i feilutbetalingsperioden i slike tilfeller anses å skje fra den delen av trygdeytelsen som er korrekt utbetalt. Uttak fører dermed bare til reduksjon i tilbakebetalingsbeløpet når uttaket er større enn det vedkommende rettmessig hadde krav på i trygd.»

Ftrl § 22-15 sjette ledd – nedre beløpsgrense

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Når vilkårene for tilbakekreving i § 22-15 første til femte ledd er oppfylt, skal tilbakekreving som hovedregel skje.

Det er gitt et unntak i sjette ledd, der det går fram at tilbakekreving kan unnlates når det feilutbetalte beløpet utgjør mindre enn fire ganger rettsgebyret. Ved vurderingen skal man benytte det rettsgebyret som var gjeldende på tidspunktet feilutbetalingen fant sted. Rettsgebyret fremgår av forskrift 15. februar 1983 nr. 86 etter rettsgebyrloven m.m, § 2-1.

Unntaket i § 22-15 sjette ledd gjelder de fleste feilutbetalinger fra Nav, med unntak for bidragsforskudd og bidrag (inkludert barnebidrag, oppfostringsbidrag og ektefellebidrag), jf. bidragsinnkrevingsloven § 26.

Etter sjette ledd første punktum er det adgang til å unnlate tilbakekreving av beløp som er mindre enn fire ganger rettsgebyret, når den som har fått betalingen (mottakeren) eller noen som har opptrådt på hens vegne, har opptrådt uaktsomt. I slike saker vil hovedregelen være at tilbakekreving unnlates. Tilbakekreving kan likevel skje helt unntaksvis etter en konkret vurdering i den enkelte tilbakekrevingssak.

Dersom den som har fått utbetalingen (mottakeren) eller noen som har opptrådt på vegne av mottakeren (se rundskrivet til § 22-15 første ledd første punktum), har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt, skal tilbakekreving alltid skje. Det vil si at det alltid skal rettes et krav om tilbakebetaling til den som har forårsaket feilutbetalingen med vilje eller klart måtte forstå at handlingen ville medført en feilutbetaling. Det følger av sjette ledd andre punktum, at det ikke er adgang til å unnlate tilbakekreving ved disse skyldgradene, selv om det feilutbetalte beløpet er mindre enn 4 ganger rettsgebyret.

Nærmere om Navs tolkning

Bakgrunnen for innføringen av en nedre grense var at i tilbakekrevingssaker der det er nødvendig med en vurdering av om mottakeren har vært så aktsom som en kan forvente, kan utgiftene knyttet til å få pengene tilbake fort bli høyere enn beløpet det dreier seg om, jf. Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) side 13.

Av Prop. 118 L (2011–2012) punkt 4.3 fremgår følgende:

«Departementet foreslår etter dette at folketrygdloven § 22-15 sjette ledd endres slik at beløpsgrensen for å unnlate tilbakekreving heves fra et halvt rettsgebyr til fire ganger rettsgebyret (fra 430 til 3.440 kroner). For å unngå at endringen fører til uheldige tilpasninger i praksis, bør imidlertid beløpsgrensen formuleres som en adgang til å unnlate tilbakekreving av lavere beløp, og det bør presiseres at tilbakekreving alltid skal skje dersom den som har fått utbetalingen (mottakeren), eller noen som opptrådte på vegne av mottakeren, har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt.»

Ved vurderingen av om det feilutbetalte beløpet utgjør mindre enn fire ganger rettsgebyret skal man benytte det rettsgebyret som gjaldt på tidspunktet feilutbetalingen fant sted. Det ville gitt mottakeren en urimelig fordel hvis Nav skulle brukt rettsgebyret som er gjeldende på behandlingstidspunktet, da rettsgebyret kan ha økt i mellomtiden.

Det er ikke hjemmel til å bruke sjette ledd på krav om tilbakebetaling av bidragsforskudd eller bidrag (inkludert barnebidrag, oppfostringsbidrag og ektefellebidrag). Det følger av bidragsinnkrevingsloven § 26 at «[B]eløp som Innkrevingssentralen har utbetalt til personer som ikke hadde krav på utbetalingen, skal kreves tilbake dersom den som har fått utbetalingen forsto eller burde ha forstått at den skyldtes en feil.» Innkrevingssentralen utbetaler bidrag som innkreves etter bidragsinnkrevingsloven og bidragsforskudd etter forskotteringsloven. Bidragsinnkrevingsloven § 26 er en «skal»-bestemmelse og gir i motsetning til folketrygdloven § 22-15 ikke adgang til å unnlate å kreve tilbake feilutbetalte beløp hvis vilkårene er oppfylt.

Ftrl § 22-15 syvende ledd

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Etter bestemmelsens syvende ledd er Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten klageinstans for vedtak om tilbakekreving etter paragrafen her fattet av Helsedirektoratet eller det organ Helsedirektoratet bestemmer. Nasjonalt klageorgan for helsetjenesten kalles gjerne Helseklage.

Nærmere om Navs tolkning

Forståelsen av bestemmelsen følger av en naturlig forståelse av ordlyden.

Ftrl § 22-15 åttende ledd

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Vedtak om tilbakekreving etter § 22-15 har direkte tvangsgrunnlag. Det gjelder også vedtak etter bestemmelsens femte ledd, det vil si der det feilutbetalte beløpet er mottatt i aktsom god tro. Dette innebærer at man ikke trenger dom for kravet for å iverksette tvangsinnkreving.

Etter andre punktum kan tilbakebetalingsbeløpet dekkes ved trekk i framtidige trygdeytelser. Beløpet kan også innkreves etter reglene i bidragsinnkrevingsloven av Innkrevingssentralen.

Det vises til § 22-14 femte ledd første punktum, som bestemmer at trekk etter § 22-15 åttende ledd avbryter foreldelse.

Nærmere om Navs tolkning

Forståelsen av bestemmelsen følger av en naturlig forståelse av ordlyden.

Ftrl § 22-15 niende ledd

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Feilutbetalinger etter direkte oppgjørsordninger kreves tilbake etter reglene i § 22-15 a, se rundskrivet til denne bestemmelsen.

Nærmere om Navs tolkning

Forståelsen av bestemmelsen følger av en naturlig forståelse av ordlyden.

§ 22-15 a Tilbakekreving av utbetalinger etter direkte oppgjørsordning

LOV-1997-02-28-19-§22-15a

Omarbeidet i sin helhet 11.11.2024

Generelt om § 22-15 a

Formålet med bestemmelsen

Det fremgår av folketrygdloven § 22-2 første ledd at den som gir behandling eller yter tjenester som trygden er stønadspliktig for, etter avtale kan få rett til direkte oppgjør med trygden. Stønaden blir da utbetalt direkte til behandleren eller tjenesteyteren. Medlemmets betalingsplikt til behandleren eller tjenesteyteren blir da tilsvarende redusert.

Også i tilfeller med direkte oppgjør kan det oppstå en feil med hensyn til utbetalingen. Formålet med bestemmelsen er å gi regler for i hvilke tilfeller det kan kreves tilbakebetaling.

Feil kan oppstå, enten fordi behandleren, bevisst eller ubevisst, har gjort feil ved innsending av sin regning eller fordi Nav har gjort feil ved utbetalingen

Folketrygdloven § 22-15 kommer ikke til anvendelse i disse tilfellene.

Historikk og bakgrunnsinformasjon om bestemmelsen

Paragraf 22-15 a ble tatt inn i loven 1. januar 2009, og gir hjemmel for tilbakekreving mot behandlere mv. for feilutbetalinger etter en direkte oppgjørsordning. Tidligere fant man regler om dette i standardavtaler (mønsteravtaler) med de ulike yrkesgruppene som utfører helsetjenester som trygden er stønadspliktig for. Den enkelte avtale bygget ofte på en absolutt og objektiv plikt til tilbakebetaling. I samsvar med etablerte retningslinjer fremmet etaten likevel ikke krav i tilfeller der behandleren var i aktsom god tro. Hensynet til klargjøring av vilkårene for tilbakekreving og likebehandling av de ulike yrkesgruppene gjorde det ønskelig med en lovregulering. Det ble også lagt vekt på at sakene gjelder disponering av offentlige midler, som i prinsippet ikke bør være en forhandlingssak, jf. Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) side 84-85.

Det ble også vurdert slik at en lovfesting ville innebære en betydelig forenkling av saksbehandlingen ved at tilbakebetalingskrav kan inndrives ved trekk i framtidige oppgjør, som igjen avbryter foreldelse, samt gir tvangsgrunnlag. Man slipper dermed å gå til søksmål for å avbryte foreldelse/inndrive eventuelle krav, jf. Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) punkt 3.2.2 side 18.

Sammenheng med andre bestemmelser i regelverket

Det fremgår av forskrift 15. april 1997 nr. 324 om unntak fra anke til Trygderetten § 1 at vedtak i saker hvor det er inngått avtale om direkte oppgjør, jf. folketrygdloven § 22-2, ikke kan ankes inn for Trygderetten.

Disse vedtakene kan påklages, jf. forvaltningsloven § 28 første ledd. Klagefristen på seks uker gjelder, jf. ftrl § 21-12. Klageinstansens vedtak er endelig, jfr. forvaltningsloven § 28 tredje ledd første punktum. Klageinstansen vedtak kan stevnes inn for domstolene.

Det er ikke alle behandlere som har direkte oppgjør. Dersom det er en feilutbetaling i slike tilfeller er det ikke § 22-15 a som kommer til anvendelse, men tilbakekrevingsreglene i § 22-15.

Ftrl § 22-15 a første ledd – hovedvilkårene for tilbakekreving

LOV-1997-02-28-19-§22-15a
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Første ledd gir hovedreglene om tilbakekreving mot behandlere mv. for feilutbetalinger etter en direkte oppgjørsordning. Med direkte oppgjørsordning menes alle ordninger for direkte oppgjør med Nav, Helsedirektoratet eller organ underlagt Helsedirektoratet, inkludert ordninger med hjemmel i lov (poliklinisk virksomhet ved sykehusene) og ordninger for andre enn behandlere.

Det klare utgangspunktet er at feilutbetalingen skal kreves tilbake, med mindre annet følger av reglene i bestemmelsens andre og tredje ledd.

I paragrafens første ledd andre punktum blir feilutbetalinger definert som blant annet utbetalinger på grunn av feil takstbruk, dobbeltregninger, overforbruk og behandling som ikke kan anses nødvendig. Bestemmelsen er ikke uttømmende. I Navs tilfeller er det i hovedsak feil bruk av fastsatte takster når det gjelder erklæringer og uttalelser fra behandlere mv. som kan føre til tilbakekreving.

Nærmere om Navs tolkning

Tolkningen baserer seg på en naturlig forståelse av ordlyden og Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) side 85:

«Første leddet gir hovudreglane om tilbakekrevjing mot behandlarar for feilutbetalingar etter ei direkte oppgjersordning. I andre punktumet vert feilutbetalingar definerte som mellom anna utbetalingar på grunn av feil takstbruk, dobbeltrekningar, overforbruk og behandling som ikkje kan reknast som (medisinsk) nødvendig. Utgangspunktet etter første leddet er at feilutbetalingar til behandlingspersonell mv. alltid skal krevjast tilbake, med mindre anna følgjer av reglane i andre og tredje leddet».

Ftrl § 22-15 a andre ledd – unntak fra første ledd etter en subjektiv vurdering

LOV-1997-02-28-19-§22-15a
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Andre ledd regulerer adgangen til å kreve tilbake en feilutbetaling som skyldes feil bruk av takster eller behandling som ikke var nødvendig. Dersom mottakeren har gjort det som er rimelig for å finne ut hva som regnes som nødvendig behandling eller riktig bruk av takstene, skal feilutbetalingen ikke kreves tilbake. Det samme gjelder for den som har handlet på vegne av mottakeren.

For forståelsen av begrepet «på vegne av» vises det til rundskrivet til § 22-15.

Kravet til aktsomhet vil i begge tilfellene omfatte et krav om å holde seg faglig oppdatert. Det vil ikke være nok at man rent faktisk ikke visste bedre. Den subjektive vurderingen vil også måtte komme inn når det gjelder informasjon som er gitt fra Nav, Helsedirektoratet eller organ underlagt Helsedirektoratet. Dersom en behandler vet at informasjonen som er mottatt er feil, må hen gjøre vedkommende som har gitt slik informasjon oppmerksom på dette. Hvis ikke det er gjort, vil dette kunne resultere i et krav om tilbakebetaling.

Det skal ikke gjøres en subjektiv vurdering i andre tilfeller enn ved «behandling som ikke var nødvendig eller feil bruk av takster». I øvrige tilfeller må spørsmålet om tilbakebetaling vurderes ut fra vilkårene i første og tredje ledd. Dette gjelder for eksempel dobbeltregninger.

Nærmere om Navs tolkning

Tolkningen baserer seg på en naturlig forståelse av ordlyden og Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) side 20-21 og 85: «På den andre sida vil det kunne verke urimeleg med tilbakebetaling når vedkomande faktisk har gjort det ein kan krevje for å sikre seg at takstbruk mv. er i samsvar med reglane. Det gjeld enda meire når vedkomande har innretta praksis i tråd med tilvisingar frå Arbeids- og velferdsetaten. Det vil ikkje vere heldig med tilbakekrevjing når ein behandlar har vore i aktsam god tru. Aktsemda vil i desse tilhøva omfatte eit krav om å halde seg fagleg oppdatert – det vil ikkje vere nok at ein reint faktisk ikkje visste betre. Den subjektive vurderinga vil også måtte kome inn i høve til tilvisingar frå etaten. Dersom ein behandlar veit at tilvisinga er feil, må han eller ho gjere merksam på dette eller finne seg i tilbakebetaling.»

Side 85: «Dersom den som har fått utbetalinga (mottakaren) eller nokon som handla på vegne av mottakaren har gjort det som det er rimeleg å krevje for å finne ut kva ein kan rekne som nødvendig behandling eller riktig bruk av takstane, skal feilutbetalinga ikkje krevjast tilbake.»

Ftrl § 22-15 a tredje ledd – unntak fra første ledd ved feil fra etatens side

LOV-1997-02-28-19-§22-15a
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Etter tredje ledd kan tilbakebetalingskravet settes ned eller falle bort når feilutbetalingen helt eller delvis skyldes Nav, Helsedirektoratet eller organ underlagt Helsedirektoratet. Regelen i tredje ledd omfatter alle typene feilutbetalinger som nevnes i første ledd andre punktum og de som reguleres av andre ledd.

Dersom Nav, Helsedirektoratet eller organ underlagt Helsedirektoratet, burde ha forhindret eller begrenset feilutbetalingen ved bedre kontrollrutiner og grundigere saksbehandling, kan det være grunnlag for reduksjon av beløpet som kreves tilbake.

Reduksjon kan foretas selv om Nav har fulgt gjeldende saksbehandlingsrutiner og slik sett ikke kan bebreides for at feilutbetalingen fant sted. Det legges vekt på om etaten objektivt sett (sett fra allmennhetens side) burde ha foretatt seg noe for å unngå feilutbetalingen. Dette gjelder både i de tilfeller hvor etaten har foranlediget feilutbetalingen og i de tilfellene mottakerens forhold har ført til feilutbetalt stønad.

Beløpet skal likevel ikke settes ned når mottakeren, eller noen som opptrådte på vegne av mottakeren, forsto eller måtte forstå at det dreide seg om en feil, se omtale av skyldgrader i rundskriv til ftrl § 22-15.

Nærmere om Navs tolkning

Tolkningen baserer seg på en naturlig språklig forståelse av ordlyden.

Ftrl § 22-15 a fjerde ledd – hvem tilbakebetalingskravet skal rettes mot

LOV-1997-02-28-19-§22-15a
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Bestemmelsens fjerde ledd er tilnærmet lik § 22-15 andre ledd.

Bestemmelsen slår fast det prinsipielle utgangspunktet om at tilbakebetalingskravet skal rettes mot den som har mottatt det feilutbetalte beløpet. Som mottaker regnes den som faktisk har fått pengene utbetalt til seg. Hvis feilutbetalingen har skjedd til en konto, vil det være eieren av kontoen som regnes som mottaker.

Dersom kravet ikke dekkes, kan kravet etter andre punktum rettes mot en representant som har opptrådt på vegne av mottakeren. Dette forutsetter at vilkårene for tilbakekreving etter § 22-15 a er oppfylt for representantens del og at kravet «ikke dekkes» av mottakeren. For en redegjørelse av hva dette innebærer, vises det til merknadene til § 22-15 andre ledd andre punktum.

Nærmere om Navs tolkning

Tolkningen baserer seg på en naturlig forståelse av ordlyden og Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) side 85: «Fjerde leddet presiserer kven tilbakebetalingskravet skal rettast mot og er tilnærma likt forslaget til § 22-15 andre leddet. Etter første punktumet skal kravet rettast mot mottakaren av feilutbetalinga. Som mottakar reknast den som faktisk har fått pengane utbetalt til seg, til dømes eigaren av kontoen som pengane har gått inn på. Etter andre punktumet kan krav som ikkje dekkjast hos mottakaren, rettast mot ein representant som har opptrådt på vegne av mottakaren. Sjå i samband med dette merknaden til § 22-15 andre leddet.»

Ftrl § 22-15 a femte ledd – klageinstans for vedtak fattet av Helsedirektoratet eller det organ Helsedirektoratet bestemmer

LOV-1997-02-28-19-§22-15a

Ftrl § 22-15 a femte ledd gjelder for vedtak fattet av Helsedirektoratet eller det organ Helsedirektoratet bestemmer og kommer derfor ikke til anvendelse for Nav.

Ftrl § 22-15 a sjette ledd – tvangsgrunnlag og innkreving

LOV-1997-02-28-19-§22-15a
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Alle vedtak om tilbakekreving etter § 22-15 a er tvangsgrunnlag for utlegg. Dette innebærer at det ikke kreves dom for kravet for å iverksette tvangsinnkreving.

Etter andre punktum kan tilbakebetalingsbeløpet dekkes ved trekk i framtidige oppgjør. Beløpet kan også innkreves etter reglene i bidragsinnkrevingsloven av Innkrevingssentralen, eller av det organ som Helsedirektoratet bestemmer for så vidt gjelder ytelser etter folketrygdloven kapittel 5.

Det bemerkes at § 22-14 femte ledd første punktum bestemmer at trekk etter § 22-15 a femte ledd avbryter foreldelse.

Nærmere om Navs tolkning

Tolkningen baserer seg på en naturlig språklig forståelse av ordlyden.

§ 22-16 Avregning av feilutbetalinger som skyldes for høy inntekt

Omarbeidet i sin helhet 11.11.2024

Sist endret 01.01.2025, se avsnitt merket 1/25

Generelt om § 22-16

Formålet med bestemmelsen

[Endret 1/25]

Beregningen av en rekke trygdeytelser skal revurderes ved arbeidsinntekt (pensjonsgivende inntekt) som overstiger den inntekten som ble lagt til grunn ved innvilgelsen av ytelsen. Disse ytelsene er såkalt inntektsavhengige ytelser. Eksempler på slike ytelser er overgangsstønad, etterlattepensjoner og uføretrygd. Andre ytelser er behovsprøvde til inntekt, som barnetillegg til uføretrygd.

Utbetalingene fra Nav skal være korrekte. Det er derfor viktig at den som mottar en ytelse informerer Nav om inntektsøkning som har betydning for retten til eller størrelsen på ytelsen. Dersom det ikke har blitt gitt slik informasjon, kan Nav kreve tilbakebetalt det urettmessig utbetalte beløpet, jf. § 22-15. Manglende tilbakemelding til Nav skyldes ikke nødvendigvis subjektiv skyld (forsett eller uaktsomhet) hos mottakeren, og det kan i enkelte tilfeller være vanskelig å godtgjøre at vilkårene for tilbakekreving i § 22-15 er oppfylt.

Det er positivt at mange kombinerer arbeidsinntekt og trygdeytelser. Det er ikke til å unngå at den enkelte i perioder får høyere inntekt enn den forventede inntekten ytelsen er redusert ut fra. Konsekvensen blir imidlertid trekk eller avregning i framtidige ytelser. Målet med avregningsordningen er å stille en mottaker som ikke har gitt nødvendig melding om inntektsøkning, likt med en som faktisk har overholdt sin meldeplikt.

Hovedtrekkene i bestemmelsen

For at § 22-16 skal komme til anvendelse, må det foreligge en feilutbetaling. Mottakeren må ha fått en ytelse utbetalt med et høyere beløp enn det hen hadde rett til. Vedtak om reduksjon av ytelsen med virkning for den perioden ytelsen kreves tilbake for, må alltid foreligge. Dersom det ikke foreligger et vedtak om reduksjon av ytelsen, mangler det gyldig grunnlag for tilbakekreving.

Det er ikke noe vilkår om subjektiv skyld (forsto eller burde ha forstått) hos mottakeren for å kunne avregne en feilutbetaling etter § 22-16. Det er ingen betingelse at mottakeren er å bebreide for at hen ikke har meldt fra om inntektsendringen, slik vilkåret er i § 22-15 første ledd. Avregningen skjer på objektivt grunnlag.

Dersom stønadsmottakeren har meldt fra til Nav om inntektsøkningen, men Nav ikke har tatt hensyn til dette, kan ikke § 22-16 anvendes. Saken må da vurderes etter § 22-15 første ledd første punktum.

Etter § 22-16 første ledd siste punktum kan kravet settes ned dersom feilutbetalingen helt eller delvis kan tilskrives Nav.

Feilutbetaling av en ytelse som er nevnt i § 22-16 andre ledd, kan avregnes ved trekk i en annen av de ytelsene som er nevnt i dette leddet og/eller i de ytelsene som er nevnt i § 22-16 tredje ledd.

Avregningen skjer etter tredje ledd normalt med opptil 10 prosent av samlet månedlig ytelse, men det er åpnet for at det kan settes til et høyere beløp. Trekk kan kun foretas i de ytelser som fremgår av bestemmelsens andre og tredje ledd.

I bestemmelsens siste ledd fremgår det at avregning gjøres av Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav.

Historikk og bakgrunnsinformasjon om bestemmelsen

Paragraf 22-16 svarer med noen mindre endringer til § 15-9 i folketrygdloven 1966. Den ble tilføyd ved lov 17. desember 1993 nr. 130, jf. Ot.prp. nr. 4 (1993–1994) side 19.

Bestemmelsen ble endret med virkning fra 16. januar 2009, da loven ble noe omdisponert. Setningen med at inntektsendringen måtte være minst 10 prosent ble tatt ut av lovteksten. Ved lovendringen ble det dessuten etablert hjemmel i § 22-16 for å redusere avregningsbeløpet, dersom Nav helt eler delvis har forårsaket feilutbetalingen. Videre er mulighetene for avregning utvidet både når det gjelder hvilke ytelser det kan avregnes i og når det gjelder størrelsen på trekket.

Bestemmelsen ble endret med virkning fra 1. januar 2011 ved at alderspensjon ikke lenger er nevnt i andre ledd. Bakgrunnen er at alderspensjon ikke lenger blir avkortet mot inntekt. Det vil fortsatt kunne foretas trekk i alderspensjon jf. tredje ledd andre punktum. Se lov 25. november 2011 nr. 43 om endringar i lov om folketrygd og Prop. 114 L (2010–2011).

Bestemmelsen i andre ledd er endret ved lov 16. juni 2023 nr. 36, i kraft 1. januar 2024, se Prop. 77 L (2022–2023). Endringen skyldes nye regler for gjenlevende i kap. 17 og 17 A.

Sammenheng med andre bestemmelser i regelverket

Det er viktig å være klar over forskjellene i muligheter for inndrivelse av kravet som følge av om vedtak om tilbakekreving er fattet med hjemmel i § 22-15 eller § 22-16. Dersom det ikke lenger er en ytelse å avregne i, må feilutbetalingen og tilbakekrevingssaken behandles fullt ut etter § 22-15.

Det kan være forhold som gjør at et vedtak etter § 22-16 ikke er like hensiktsmessig, for eksempel fordi det er kort tid igjen av en stønadsperiode eller det er usikkert om det i fremtiden vil være noen ytelse å trekke i etter § 22-16. I slike tilfeller kan det være hensiktsmessig å fatte vedtak etter § 22-15 i stedet, eller fatte samtidige vedtak etter begge hjemler, det vil si både § 22-15 og § 22-16. Dette forutsetter at vilkårene for tilbakekreving etter begge bestemmelsene er oppfylt. Dersom kravet ikke innfris fullt ut ved avregning etter § 22-16 fordi løpende utbetaling stanses, kan tilbakekreving etter § 22-15 starte opp. Et slikt vedtak med dobbel hjemmel gir grunnlag for trekk i framtidige ytelser, samtidig som det foreligger tvangsgrunnlag uten at det må fattes nytt vedtak når de løpende utbetalingene stanses.

Avregning ved trekk i framtidig ytelse etter § 22-16 avbryter foreldelse for trekk/inndrivelse etter § 22-15, jf. § 22-14. Dette fordi krav etter § 22-15 og § 22-16 bygger på samme underliggende forhold og skal anses som samme krav; nemlig et krav om tilbakebetaling. Selv om bestemmelsene har til dels ulike vilkår, er det likevel samme krav etter foreldelsesloven. Dette innebærer eksempelvis at Innkrevingssentralen kan avregne etter § 22-16 i mer enn tre år og deretter gå over til inndrivelse etter § 22-15 dersom den inntektsavhengige ytelsen etter § 22-16 faller bort.

Dersom det kun er fattet vedtak etter § 22-16 og den løpende ytelsen det foretas trekk i stanses, vil det imidlertid måtte fattes nytt vedtak etter § 22-15 for å skaffe tvangsgrunnlag for videre inndrivelse av kravet. Selv om foreldelsesfristen har vært brutt som følge av det tidligere trekket i ytelse, vil et avbrudd i innkrevingen kunne føre til at foreldelsesfristen igjen vil løpe inntil nytt fristavbrytende tiltak iverksettes, noe som først kan skje etter at vedtak etter § 22-15 foreligger.

Ftrl § 22-16 første og andre ledd – vilkårene for avregning

LOV-1997-02-28-19-§22-16
LOV-1997-02-28-19-§22-16
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

[Endret 1/25]

Det som er utbetalt for mye etter reglene om inntektsprøving, meldeplikt og nedsetting av ytelser på grunn av endrede forhold, skal avregnes ved trekk i framtidige ytelser.

Slik lovteksten er disponert i § 22-16, er det hensiktsmessig å starte i paragrafens andre ledd når en skal vurdere om vilkårene for avregning er oppfylt. Avregningsordningen gjelder feilutbetaling av følgende ytelser:

Listen er uttømmende, og bestemmelsen kan derfor ikke anvendes ved andre ytelser enn de som er nevnt i andre ledd.

For at et beløp skal kunne avregnes ved trekk i framtidige ytelser, må det foretas en revurdering av den aktuelle ytelsen for å finne feilutbetalt beløp og periode. Dersom det er grunnlag for reduksjon av ytelsens størrelse for en periode den er utbetalt med for høyt beløp, foreligger det en feilutbetaling som skal avregnes med trekk i framtidige ytelser, forutsatt at feilutbetalingen skyldes manglende melding fra stønadsmottaker.

For å kunne avregne er det tilstrekkelig å påvise at mottakeren objektivt sett har unnlatt å overholde opplysningsplikten i lovens § 21-3.

Det er altså ikke noe vilkår at mottakeren kan bebreides for å ha unnlatt å gi melding om inntektsøkningen. Stønadsmottakeren må også ha fått nødvendig informasjon om plikten til å melde fra om inntektsendringen gjennom melding om vedtak og annen informasjon og veiledning etter forvaltningsloven § 11.

Det er først når det foreligger en endring som har betydning for ytelsen, at denne forutsetningen foreligger. Det må derfor også tas stilling til når vedkommende rent objektivt har noe å melde fra om. Først fra dette tidspunktet kan vilkårene for avregning etter § 22-16 være oppfylt.

Når det gjelder selvstendig næringsdrivende kan det være at inntektsøkningen ikke framkommer før regnskapene foreligger. Det er først på dette tidspunktet vedkommende har noe å melde fra om. Dersom det gjelder forhold som eksempelvis endringer i driften og stønadsmottakeren ble kjent med inntektsøkningen, skal hen melde fra straks det er noe å melde fra om.

Etter første ledd andre punktum kan tilbakebetalingskravet settes ned når Nav helt eller delvis kan tilskrives feilutbetalingen. Se rundskrivet til § 22-15 fjerde ledd tredje punktum for ytterligere kommentarer om hvilke forhold som kan føre til reduksjon av avregningsbeløpet.

Månedsytelser blir satt ned fra måneden etter den måneden vilkårene for dette er oppfylt.

Nærmere om Navs tolkning
Mottakers inntekt har vært høyere enn det som var forutsatt ved fastsettingen av ytelsen

Det går fram av lovteksten i bestemmelsens første ledd, at det som er utbetalt for mye etter reglene om inntektsprøving, meldeplikt og nedsetting av ytelser på grunn av endrede forhold, skal avregnes ved trekk i framtidige ytelser. Dette er en presisering av at stønadsforholdet må vurderes først, og det må fattes vedtak om reduksjon av ytelsen, før man vurderer om vilkårene for avregning av for mye utbetalt ytelse er oppfylt.

Tidligere gikk det fram av lovteksten i § 22-16 at bestemmelsen kun kunne benyttes dersom inntekten på årsbasis var minst 10 prosent høyere enn forutsatt ved fastsettelsen av ytelsens størrelse. Denne setningen er tatt ut av lovteksten ved lovendring fra 16. januar 2009. Vilkårene for revurdering av de ulike ytelsene innebærer at det må dreie seg om en inntektsoverskridelse av et visst omfang, ofte av samme nivå som det som tidligere gikk fram av § 22-16.

Mottaker har ikke overholdt meldeplikten

Paragraf 22-16 stiller ikke opp noe krav om at mottakeren av ytelsen kan bebreides for å ha unnlatt å gi melding om inntektsøkningen. I lovteksten kommer dette fram ved at for mye utbetalt knyttes til «reglene om inntektsprøving, meldeplikt og nedsetting av ytelser på grunn av endrede forhold», se også Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) punkt 3.3.4 side 24 og 85. For å kunne avregne er det tilstrekkelig å påvise at mottakeren objektivt sett har unnlatt å overholde opplysningsplikten i lovens § 21-3.

Avregning på objektivt grunnlag ville være meget urimelig dersom mottakeren objektivt sett ikke har hatt mulighet til å kjenne til at inntekt er et forhold som har betydning for stønadsretten og om hvilke endringer i sitt inntektsforhold vedkommende må melde fra om, se Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) punkt 3.3.1 side 22. Det er derfor relevant å se på hva slags informasjon den enkelte mottakeren har fått.

Avregning kan altså bare skje når mottakeren ikke har meldt fra om inntektsøkning som har betydning for størrelsen på ytelsen. Det må foretas en konkret vurdering av om meldeplikten er overholdt i det enkelte tilfellet. Det et er en forutsetning at mottakeren faktisk har hatt noe å melde fra om, jf. Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) punkt 3.3.1 side 22.

Det er først når det foreligger en endring som har betydning for ytelsen, at denne forutsetningen foreligger. Det må derfor også tas stilling til når vedkommende rent objektivt har noe å melde fra om. Det er først fra dette tidspunktet avregning kan skje, jf. Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) punkt 3.3.4 side 24.

Folketrygdloven hjemler ikke at det foretas rutinemessig avregning fra 1. januar i inntektsåret. Det avgjørende er tidspunktet inntekten oversteg den inntekten stønadsmottakeren lovlig kunne ha ved siden av sin ytelse. Først da har stønadsmottakeren faktisk fått utbetalt for mye ytelse, og først da har hen en endring å melde fra om til Nav. Først fra dette tidspunktet kan vilkårene for avregning etter § 22-16 være oppfylt. Det vises i den forbindelse også til bestemmelsene om virkningstidspunkt i § 22-12 femte ledd, hvor det fastslås at månedsytelser blir satt ned fra måneden etter den måneden vilkårene for dette er oppfylt.

Når det gjelder selvstendig næringsdrivende, oppstår det noen særlige problemstillinger. I Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) punkt 3.3.1 side 22 vises det til at det for disse kan være slik at inntektsøkningen ikke framkommer før regnskapene foreligger og at det først er på dette tidspunktet vedkommende har noe å melde fra om. Dette kan likevel være annerledes hvis det har vært endringer i driften, eller foreligger andre forhold, som gjorde at stønadsmottakeren ble kjent med inntektsøkningen på et tidligere tidspunkt. Hen må melde fra straks hen har noe å melde fra om. Spørsmålet må vurderes konkret i den enkelte sak.

I de samme forarbeidene vises det til at i noen tilfeller blir pensjonsgivende inntekt forhøyet i ettertid på grunn av endrede avskrivningsregler eller av andre skattetekniske grunner. Stønadsmottakeren får da først plikt til å melde fra når hen er orientert om endringene.

Videre viser forarbeidene til at dersom en stønadsmottaker får et lønnstillegg med tilbakevirkning, legges det til grunn at hen først hadde noe å melde fra om på det tidspunktet da vedkommende ble orientert om tillegget, selv om inntektsøkningen formelt sett kan ha medført en feilutbetaling også for en periode før dette tidspunktet. Da § 22-16 kun hjemler tilbakekreving av feilutbetalinger som skyldes at meldeplikten ikke er overholdt, kan bestemmelsene ikke benyttes på feilutbetaling som har oppstått i tidsrom før mottaker hadde noe å melde fra om.

Tvil om hvorvidt meldeplikten er overholdt

Dersom stønadsmottakeren har meldt fra til Nav om inntektsøkningen, men Nav ikke har tatt hensyn til det, kan ikke § 22-16 anvendes. Dette følger av at forarbeidene oppstiller et krav om melding skulle vært gitt, se Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) punkt 3.3.4 side 24. Saken må da vurderes etter § 22-15 første ledd første punktum.

I noen saker kan det oppstå usikkerhet rundt om melding er gitt eller ikke. Det må i så fall gjøres en konket vurdering av om stønadsmottakeren har sannsynliggjort at melding er gitt, jf. ftrl 21-3 første ledd.

Nedsettelse av kravet når feilutbetalingen kan tilskrives Nav

Før lovendringen med virkning fra 16. januar 2009, var det ikke hjemmel for å redusere kravet dersom vilkårene for avregning etter § 22-16 var oppfylt. Ved lovendring ble det etablert en hjemmel i § 22-16 første ledd andre punktum for å kunne sette kravet ned dersom feilutbetalingen helt eller delvis kan tilskrives Nav.

Departementet uttaler i Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) punkt 3.3.4 side 24 at hjemmelen er ment å ha samme innhold som § 22-15 fjerde ledd tredje punktum, i tråd med den tidligere praksisen med halvering av tilbakekrevingsbeløpet når etaten har gjort feil. Departementet presiserer imidlertid at en ikke er tvunget til å velge halveringen av avregningsbeløpet i de tilfellene en kommer til at kravet kan settes ned. Det kan etter en konkret vurdering i den enkelte sak være mer nærliggende for eksempel å kreve tilbake 70 prosent av det feilutbetalte.

Se rundskrivet til § 22-15 fjerde ledd tredje punktum for ytterligere merknader om hvilke forhold som kan føre til reduksjon av avregningsbeløpet. Det bemerkes imidlertid at siden det etter § 22-16 ikke er et krav om subjektiv skyld på stønadsmottakers side, vil ikke dette være et relevant moment i vurderingen av om beløpet skal settes ned.

Vedtak etter § 22-16 gir ikke grunnlag for annen tvangsinndrivelse av kravet enn trekk i framtidige ytelser. Vedtaket er ikke tvangsgrunnlag for utlegg. Kravet kan heller ikke inndrives etter reglene i bidragsinnkrevingsloven. § 22-16 har ingen tilsvarende hjemmel for tvangsinndrivelse som den som følger av § 22-15 åttende ledd.

Ftrl § 22-16 tredje ledd – hvordan avregningen skjer

LOV-1997-02-28-19-§22-16
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Avregning etter første ledd skal som hovedregel skje med 10 prosent av samlet månedlig ytelse, men trekket kan settes til et høyere beløp. Trekket kan imidlertid bare settes høyere enn 10 prosent av samlet månedlig ytelse, dersom dette kan skje innenfor bestemmelsene i dekningsloven, se lov om fordringshaveres dekningsrett av 8. juni 1984 nr. 59 § 2-7.

Trekk kan foretas i de ytelsene som er nevnt i § 22-16 andre ledd. Videre kan avregning skje i alderspensjon etter fylte 70 år. Det kan også avregnes i krigspensjon og pensjon etter yrkesskadetrygdloven. Det kan foretas trekk også etter overgang fra en av disse ytelsen og til en annen. Videre kan feilutbetalte forsørgertillegg avregnes i pensjon mv. også etter at tilleggene er falt bort.

Nærmere om Navs tolkning

I Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) punkt 3.3.4 side 24 fremgår det at instansene som hadde uttalt seg mente at det burde være anledning til å sette trekket til mer enn 10 prosent av månedsbeløpet, hovedsakelig begrunnet med et ønske om rask tilbakebetaling. Departementet var enig i at det var et viktig hensyn, men at det samtidig var viktig med et vern for stønadsmottakeren mot å få økonomien sin påvirket i urimelig sterk grad. Departementet foreslo derfor at trekket bare kan settes høyere enn 10 prosent av samlet månedlig ytelse, dersom dette kan skje innenfor bestemmelsene i dekningsloven til vern for debitor. Dette er ment å fremgå av formuleringen om at trekket normalt skjer med opptil 10 prosent.

Departementet har også presisert at trekket kan utgjøre opptil 10 prosent av samlet månedlig ytelse, jf. Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) side 85.

Det framgår videre av forarbeidene at feilutbetalt forsørgertillegg kan avregnes med 10 prosent, eventuelt med et høyere beløp, av mottakerens samlede månedlige utbetaling fra Nav og ikke bare med 10 prosent, eventuelt med et høyere beløp, av forsørgingstillegget, se høringssvaret fra Arbeids- og velferdsdirektoratet i Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) punkt 3.3.4 side 24.

Før lovendringen fra 16. januar 2009, inneholdt § 22-16 første ledd formuleringen «avregnes ved trekk i tilsvarende framtidige ytelser». Ordet «tilsvarende» er ikke med i den nåværende lovteksten. Det betyr at feilutbetaling av en ytelse som er nevnt i § 22-16 andre ledd, kan avregnes ved trekk i en annen av de ytelsene som er nevnt i dette leddet og/eller i de ytelsene som er nevnt i § 22-16 tredje ledd.

Vedtak etter § 22-16 gir ikke grunnlag for annen tvangsinndrivelse av kravet enn trekk i framtidige ytelser. Vedtaket er ikke tvangsgrunnlag for utlegg. Kravet kan heller ikke inndrives etter reglene i bidragsinnkrevingsloven. Paragraf 22-16 har ingen tilsvarende hjemmel for tvangsinndrivelse som den som følger av § 22-15 åttende ledd.

Ftrl § 22-16 fjerde ledd – gjennomføringen av avregningen

LOV-1997-02-28-19-§22-16
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Avregning etter § 22-16 gjøres av Innkrevingssentralen for bidrag og tilbakebetalingskrav, som ligger under Skatteetaten.

Nærmere om Navs tolkning

Ordlyden i bestemmelsen kan forstås direkte. Det er ikke gjort noen videre tolkning av begrepene.

§ 22-17 Renter ved etterbetaling av ytelser

Omarbeidet i sin helhet 11.11.2024

Generelt om § 22-17

Formålet med bestemmelsen

Bestemmelsen gir regler om at det gis renter i nærmere bestemte tilfeller hvor forsinket utbetaling skyldes at Arbeids- og velferdsetaten har gjort feil under saksbehandlingen som fører til etterbetaling utover de vanlige grensene for dette, jf. Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) punkt 9.1 side 86.

Om formålet med rentebestemmelsen uttales følgende i Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) punkt 5.2:

«Ei renteordning i trygdesaker kan tenkjast å ha ulike mål – godtgjersle for ikkje å kunne disponere pengane, kompensasjon for inflasjonstap eller «strafferente» («straff» for etaten). De ulike måla vil i praksis i stor grad flyte saman, utan at det synest grunn til å skilje dei frå kvarandre. Tidlegare innspel på området har nok sett renter som kompensasjon for inflasjonstap, men det kjem og fram at ein særleg ser grunn til renter når årsaka til sein utbetaling er feil i trygdeorgana.»

Videre står det i pkt. 5.4.1 at:

«Det må vere vesentleg at ei slik ordning i størst mogleg grad kan dekkje opp for det reelle tapet ved at ein ikkje har fått den ytinga ein hadde krav på til rett tid».

Hovedtrekkene i bestemmelsen

Paragraf 22-17 første ledd bestemmer at det skal gis renter ved etterbetaling i nærmere bestemte tilfeller. Bestemmelsens andre ledd regulerer renteberegningen, og tredje ledd regulerer fradrag i etterbetalingen. Bestemmelsens fjerde ledd regulerer bortfall av renteplikten ved forhold på stønadsmottakerens side. I femte ledd er departementet gitt fullmakt til å gi forskrift om gjennomføringen av paragrafen. Departementet har gitt slik forskrift om rentesats, se FOR-2009-12-14-1513. Forskriften regulerer størrelsen på renten etter § 22-17 første ledd.

Historikk og bakgrunnsinformasjon om bestemmelsen

Renter på etterbetaling ble først vurdert av trygdelovutvalget i NOU 1990: 20 Forenklet folketrygdlov side 699. De påpekte at regelverket hadde en inkonsekvens når det gjaldt å kreve renter ved tilbakebetaling av feilutbetalte ytelser, men ikke ved etterbetaling av ytelser. Utvalget foreslo likevel ikke endringer på grunn av de samfunnsmessige konsekvensene dette ville ha.

Abrahamsen-dommen, Rt-2002-1331, åpnet for erstatning etter skadeerstatningsloven § 2-1 langt tilbake i tid. Med tre mot to stemmer fant retten at folketrygdloven § 22-13 sjette ledd ikke utelukket erstatning etter skadeerstatningsloven. Departementet foreslo deretter i høringsnotat 12. juli 2007 å innføre rentebestemmelser på etterbetaling av ytelser i § 22-17 for dermed å regulere renten til halvparten av renter etter forsinkelsesloven. Samtidig foreslo de å begrense adgangen til å kreve erstatning i § 22-17 b.

Lovendringene trådte i kraft 1. januar 2009, slik at det etter dette skal ytes renter ved etterbetaling i nærmere bestemte tilfeller, der det blir gitt ekstraordinær etterbetaling etter reglene i § 22-13 syvende ledd, § 22-14 fjerde ledd og når Arbeids- og velferdsetaten retter ytelser som er gitt med for lavt beløp.

Ftrl § 22-17 første ledd – i hvilke tilfeller renter skal ytes og fastsettelse av rentesats

LOV-1997-02-28-19-§22-17
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Paragraf 22-17 første ledd første punktum gir en uttømmende liste over i hvilke tilfeller det skal gis renter på etterbetalinger.

Det fremgår av første ledd at det gis renter ved etterbetaling i medhold av:

  • paragraf 22-13 syvende ledd
  • paragraf 22-14 fjerde ledd
  • ved etterbetaling når Arbeids- og velferdsetaten av eget tiltak retter ytelser som er gitt med for lavt beløp

Det gis ikke renter på etterbetaling som er et resultat av en ordinær klage- og ankebehandling, med unntak for de tilfeller hvor etterbetalingen er gitt i medhold av § 22-13 syvende ledd.

Nav skal alltid av eget tiltak vurdere om den som får en etterbetaling har krav på renter.

Rentesatsen fastsettes av departementet og skal utgjøre halvparten av rentesatsen etter § 3 i lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m.

Nærmere om Navs tolkning
«etterbetaling i medhold av»

For at det skal kunne ytes renter må det foreligge en etterbetaling for en periode der medlemmet ikke har fått disponert en ytelse i den grad medlemmet skulle ha gjort, for eksempel fordi ytelsen ble helt eller delvis avslått. Dette innebærer at ikke enhver etterbetaling gir rett til renter.

Det fremgår av bestemmelsens ordlyd at det kun er i de tilfeller der etterbetalingen er gitt etter et av de tre alternativene i § 22-17 første ledd at renter skal gis på etterbetalingen. Dette betyr at det ikke gis renter hvis en etterbetaling er gitt etter de ordinære reglene i § 22-13 tredje til og med sjette ledd.

På bakgrunn av sprikende praksis ble Trygderetten satt med fem medlemmer da de behandlet spørsmålet om krav på renter etter § 22-17 ved etterbetaling av uføretrygd (TRR-2020-647). Flertallet uttalte her at «den ordinære etterbetalingen som dekker perioden fra kravtidspunktet fram til det innvilgende førstegangsvedtaket, samt en eventuell periode forut for kravet i henhold til bestemmelsene i folketrygdloven § 22-13 andre, tredje, fjerde og femte ledd, gir ikke grunnlag for å yte renter.»

I denne sammenheng ble det vist til Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) punkt 5.1 side 57:

«Hovudregelen om etterbetaling – folketrygdlova § 22-13 tredje leddet – er at ytingar berre vert gitt for inntil tre månader før kravet vart sett fram, sjølv om det vert dokumentert at vilkåra for ytingane har vore til stades vesentleg lengre. Etter lova § 22-13 fjerde leddet vert perioden med etterbetaling utvida frå tre månader til tre år for alderspensjon, barnepensjon og menerstatning ved yrkesskade.»

og punkt 5.2 side 58:

«I mange tilfelle vil ein måtte akseptere ei ventetid før ytinga kjem til utbetaling, til dømes ved uførepensjon, der ein må ha legeerklæringar mv. Sjølv om vilkåra for ei yting var oppfylt da kravet vart fremja, så ikkje departementet særleg sterke argument for å gi renter for terminar som fell innanfor rammen av ei rimeleg behandlingstid.»

Proposisjonen sier ikke noe om hvorvidt det kan være grunnlag for renter dersom saksbehandlingstiden går utover det som må anses som rimelig. I Trygderettens kjennelse i TRR-2022-2563 gikk retten inn på denne problemstillingen:

«Etter rettens syn faller ikke lang saksbehandlingstid språklig naturlig inn under noen av rentealternativene i § 22-17 første ledd.

Både høringsnotatet og proposisjonen nevnte kort forholdet mellom saksbehandlingstid og renter. I høringsnotatet kapittel 12.3.1 så departementet «ikkje særleg sterke argument for å gi renter for terminar som fell innanfor rammen av ei rimeleg saksbehandlingstid». Dette synspunktet er omtalt også i proposisjonen kapittel 5.2. Verken høringsnotatet eller proposisjonen drøftet om det var grunnlag for renter når saksbehandlingstiden går ut over det rimelige. Proposisjonen kapittel 5.4.1 andre avsnitt nevnte imidlertid at antallet saker som ville bli omfattet av renteordningen ikke var stort. Retten nevner at lang saksbehandlingstid er noe som kan forekomme nokså regelmessig. Retten antar at dersom meningen var at lang saksbehandlingstid alene kunne falle inn under ett av de foreslåtte rentealternativene, ville proposisjonen drøftet hva som i denne sammenheng var å regne som så urimelig lang saksbehandlingstid at renteplikt oppstår.

Det som er klart, er at departementet i både høringsnotatet og proposisjonen mente det burde være grunnlag for renter i «klart definerte saker», og disse klart definerte sakene ble angitt som de tre alternativene vi i dag finner i § 22-17 første ledd. Denne understrekningen av behovet for klart definerte rentetilfeller tilsier etter rettens syn varsomhet med utvidende fortolkninger av rekkevidden av de tre alternativene i § 22-17, selv om det i resultat kan framstå urimelig i konkrete tilfeller.»

Videre viste Trygderetten til at rettsmedlemmene Mørch og Lervik i TRR-2020-647, som var sett med fem medlemmer, bemerket at det kan være gode grunner til å tilstå renter på etterbetaling der omgjøring skjer etter en svært lang klage- og ankeprosess, kanskje flere år, men det må være en lovgiveroppgave å regulere dette. Retten i TRR-2022-2563 uttalte at disse synspunktene er like gyldige når det er saksbehandlingen i første instans som drar ut i flere år.

Etter Navs oppfatning tilsier lovens ordlyd, forarbeider og trygderettspraksis at lang saksbehandlingstid, også der den går utover det rimelige, ikke gir rett til renter etter § 22-17 første ledd.

Det er ikke avgjørende for retten til renter at det fremgår hvilken bestemmelse etterbetalingen er gitt i medhold av, så lenge det er sannsynliggjort at den er gitt i medhold av en av de tre alternativene i § 22-17 første ledd første punktum, se blant annet Trygderettens kjennelse i TRR-2022-3443 hvor retten var satt med fem medlemmer.

Dette innebærer at det er de faktiske forholdene som er avgjørende for hvorvidt en etterbetaling er gitt i medhold av ett av de tre alternativene i § 22-17 første ledd første punktum, og ikke hvorvidt det er henvist til de aktuelle lovbestemmelsene.

Utenfor ordinær klage- og ankebehandling

Utgangspunktet er at det ikke gis renter ved etterbetaling som resultat av ordinær klage- og ankebehandling.

Dette gjelder imidlertid ikke ved etterbetalinger gitt i medhold av § 22-13 syvende ledd. Det gis alltid renter dersom etterbetalingen er gitt i medhold av § 22-13 syvende ledd, uavhengig av om det gis i eller utenfor ordinær klage- og ankebehandling.

For at det skal gis renter ved etterbetaling i medhold av § 22-14 fjerde ledd kreves det at det foreligger et «endelig vedtak». I NOU 1990: 20 side 694 står det følgende om utvalgets forslag til § 22-14 andre ledd:

«I utkastets annet ledd har utvalget presisert når foreldelsesfristen tar til å løpe. Foreldelsesloven § 3 nr. 1 lyder: «Foreldelsesfristen regnes fra den dag da fordringshaveren tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse». Da det er noe usikkert hva bestemmelsen innebærer i trygdesaker, har utvalget funnet det hensiktsmessig med en presisering. Forslaget innebærer at det ikke løper noen foreldelsesfrist fra det tidspunktet medlemmet har satt fram krav og til vedtak blir truffet. Det følger av forslaget at foreldelsesfristen begynner å løpe først når «endelig vedtak» er truffet. Det vil si at foreldelsesfristen ikke starter så lenge det foregår klage- eller ankebehandling i trygdeetaten eller i Trygderetten.»

Ettersom folketrygdloven § 22-14 fjerde ledd krever et endelig vedtak m.v. vil bestemmelsen ikke komme til anvendelse i tidsrommet for klage- og ankebehandling.

Etter § 22-17 første ledd første punktum siste alternativ er det et vilkår at Arbeids- og velferdsetaten «av eget tiltak» retter ytelser som er gitt med for lavt beløp. Bestemmelsen peker på Navs hjemmel til å omgjøre vedtak av eget tiltak etter forvaltningsloven § 35. Det er kun der Nav retter av eget tiltak utenfor ordinær klage- og ankeprosess at det kan gis renter.

Også rettspraksis er konsistent når det gjelder å ikke tilstå renter ved omgjøring av vedtak i klage- og ankeprosessen. Det vises til prinsipiell femmedlemskjennelse fra Trygderetten i TRR-2017-3480, TRR-2020-647 og TRR-2022-3443, samt Eidsivating lagmannsretts dom LE-2019-71075

Det bemerkes at det må skilles mellom de tilfeller hvor et vedtak blir omgjort som følge av klage- og ankebehandling, og der hvor endringer som følge av klage- og ankebehandling påvirker tidligere innvilgede eller avslåtte ytelser. I tilfeller der omgjøring i en klage- og ankebehandling kan ha påvirket tidligere innvilgede eller avslåtte ytelser, skal Nav ta de tidligere vedtakene som kan være påvirket opp til ny vurdering, jf. forvaltningsloven § 35. Dersom det blir foretatt omgjøring av de tidligere vedtakene, vil det kunne ytes renter etter § 22-17 første ledd.

Rentesatsen

Rentesatsen skal etter lovens ordlyd utgjøre «om lag halvparten av rentesatsen etter § 3 i lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling.» Selv om bestemmelsen sier «om lag halvparten», er dette nærmere presisert i forskrift om rentesats etter folketrygdloven § 22-17 første ledd (FOR-2009-12-14-1513), som er gitt i medhold av paragrafens femte ledd, se nærmere om bestemmelsen nedenfor. I forskriftens § 1 står det at «Renten etter folketrygdloven § 22-17 første ledd første punktum skal utgjøre halvparten av renten etter § 3 i forsinkelsesrenteloven

Det må på denne bakgrunn legges til grunn at rentesatsen skal utgjøre halvparten av forsinkelsesrentesatsen.

Etterbetaling i medhold av § 22-13 syvende ledd

Renter skal etter første alternativ ytes når etterbetalingen skjer i medhold av § 22-13 sjuende ledd.

Renteplikten omfatter alle tilfeller der det foretas etterbetaling med hjemmel i § 22-13 sjuende ledd, det vil si både dersom etterbetalingen skyldes at den som har rett til ytelsen åpenbart ikke har vært i stand til å sette fram krav tidligere eller at vedkommende ikke har satt fram krav tidligere fordi etatens organer har gitt misvisende opplysninger.

Se rundskrivet til § 22-13 syvende ledd for en nærmere redegjørelse for bestemmelsen.

I saker hvor det gis en etterbetaling i medhold av § 22-13 syvende ledd er det også relevant å se til folketrygdloven § 22-17 b. Dersom det er gitt en etterbetaling for opptil tre år tilbake i tid i medhold av § 22-17 syvende ledd, kan det etter § 22-17 b «ikke kreves erstatning etter skadeserstatningsloven eller alminnelige erstatningsrettslige regler for ytelser for tidsrom som ikke omfattes av etterbetalingen.» Se rundskrivet til § 22-17 b for en nærmere redegjørelse for bestemmelsen.

Etterbetaling i medhold av § 22-14 fjerde ledd

Henvisningen til § 22-14 fjerde ledd innebærer at det skal gis renter i alle saker der etterbetaling blir gjort med hjemmel i denne bestemmelsen.

Se rundskrivet til § 22-14 fjerde ledd for en nærmere redegjørelse for bestemmelsen.

Etterbetaling når Arbeids- og velferdsetaten av eget tiltak retter en ytelse som er gitt med for lavt beløp
Hvordan skal bestemmelsen forstås

Det skal ytes renter ved etterbetaling når Arbeids- og velferdsetaten av eget tiltak retter ytelser som er gitt med for lavt beløp.

Bestemmelsen oppstiller to vilkår som begge må være oppfylt:

  1. at Nav av eget tiltak retter
  2. en ytelse som er gitt med for lavt beløp.

Bestemmelsen peker på Navs hjemmel til å omgjøre vedtak av eget tiltak etter forvaltningsloven §35. Det er kun der Nav retter av eget tiltak utenfor ordinær klage- og ankeprosess at det kan gis renter.

Det kan kun ytes renter dersom Nav retter en for lavt beregnet ytelse, og ikke i tilfeller hvor det skjer en etterbetaling av selve ytelsen som sådan.

Nærmere om Navs tolkning
«av eget tiltak»

Når det gjelder tolkningen av «av eget tiltak» er det i trygderettspraksis lagt til grunn at det ikke er grunnlag for å tolke dette snevrere enn den betydningen begrepet har i alminnelig forvaltningspraksis, se TRR-2017-3269 og TRR-2021-826. Etter alminnelig forvaltningspraksis betegnes det som en omgjøring av eget tiltak når forvaltningen foretar en omgjøring av et vedtak etter fvl. § 35. Omgjøring av eget tiltak etter fvl. § 35 kan finne sted utelukkende av eget tiltak fra Nav sin side, eller det kan finne sted etter større eller mindre påtrykk fra vedkommende som krever etterbetaling, for eksempel ved at vedkommende setter fram en begjæring om omgjøring.

Omgjøring etter forvaltningsloven § 35 innenfor klagefristen på vedtaket vil som hovedregel utløse rett til renter. Selv om ikke klage- og ankemuligheten er uttømt i perioden før klagefristen er utløpt, er det avgjørende at omgjøringen gjøres etter fvl. § 35 og ikke som et resultat av en klage- og ankebehandling.

«gitt med for lavt beløp»

Ordlyden «gitt med for lavt beløp» innebærer at renter i disse tilfellene kun skal utbetales hvor Nav retter en for lavt beregnet ytelse, og ikke i tilfeller hvor det skjer en etterbetaling av selve ytelsen som sådan. Bestemmelsen forutsetter altså at vedkommende tidligere har fått innvilget en ytelse.

Renteplikten skal gjelde i saker der det i utgangspunktet har skjedd en feil, jf. Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) pkt. 5.4.1 Det har vært ulik praksis i Trygderetten når det gjelder spørsmålet om Nav må ha forårsaket feilen for at det kan gis renter på etterbetaling etter § 22-17 første ledd tredje alternativ. På bakgrunn av sprikende praksis ble Trygderetten satt med fem medlemmer da de behandlet spørsmålet og avsa to kjennelser 13. januar 2021 (TRR-2019-1635 og TRR-2019-1901). I begge sakene kom retten enstemmig til at folketrygdloven § 22-17 første ledd første punktum siste alternativ ikke krever at Nav må ha forårsaket noen subjektiv feil, eller at Nav må kunne klandres for at vedtaket er feil for at det skal gis renter. Etter dette er det ikke grunnlag for å tolke alternativet innskrenkende.

Eksempel 1:

Det mest praktiske eksempelet er der hvor et medlem har fått innvilget uføretrygd, men får avslag på å få ytelsen beregnet etter særreglene for unge uføre. Utenfor ordinær klage- og ankebehandling fremkommer det opplysninger/dokumentasjon som gjør at det vurderes at vilkårene for ung ufør-beregning er oppfylt. Nav fatter da et nytt vedtak om at uføretrygd skal beregnes etter ung ufør-særregelen, og etterbetaler det overskytende beløpet, på bakgrunn av de nye opplysningene. I dette tilfellet er det ikke krav om at Nav tidligere har gjort en feil ved ikke å beregne uføretrygden etter minstesatsen for unge uføre. Det må her anses som at Nav har «rettet» en ytelse ved at uføretrygden tidligere er gitt med et for lavt beløp, og etterbetalingen er gjort av Navs eget tiltak etter forvaltningsloven § 35.

Dersom etterbetalingen hadde kommet som konsekvens av omgjøring i ordinær klage- og ankebehandling, er det ikke anledning til å gi renter etter § 22-17 første ledd første setning siste alternativ. Dette fordi Nav da ikke har foretatt etterbetalingen av eget tiltak.

Eksempel 2:

Stønadsmottaker fikk innvilget AAP i 2019 med beregningstidspunkt i 2018. Inntektene fra årene 2017, 2016 og 2015 blir lagt til grunn. Etter en periode kommer skattemyndighetene fram til at det har skjedd en feil og at stønadsmottakers inntekt skulle vært høyere i de aktuelle årene, slik at differansen mellom tidligere og ny dagsats etterbetales for den perioden vedkommende allerede har mottatt AAP. Heller ikke i dette tilfellet er det et krav om at Nav tidligere har gjort en feil ved å utbetale for lav dagsats. Dette da Nav har «rettet» en ytelse ved at arbeidsavklaringspengene tidligere er gitt med et for lavt beløp, og etterbetalingen gjøres av Navs eget tiltak i henhold til forvaltningsloven § 35. Bruker har da krav på renter, med mindre bruker selv har skyld i at inntekten ikke ble lignet riktig i første omgang, jf. unntaket i § 22-17 fjerde ledd.

Urettmessig stans av ytelsen fram i tid eller tilbakekreving, som nå blir rettet opp, har vært antatt å være omfattet av dette alternativet. Ytelsen er gitt med for lavt beløpet som følge av at den ble urettmessig stanset eller krevd tilbake. I forarbeidene til § 22-17, Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) punkt 5.4.1, går det fram at renteordningen i tillegg til saker der etaten har feilinformert eller gitt avslag på feilaktig grunnlag, også skulle omfatte saker der etaten av eget tiltak rettet feil ved det opprinnelige vedtaket. I sakene med feilaktig vedtak om stans og dermed ingen utbetaling av ytelsen, er ytelsen tidligere innvilget, men så feilaktig redusert til null i det som da er «det opprinnelige vedtaket» i sakene som nå blir behandlet på nytt.

I Oslo tingretts dom avsagt 23. oktober 2023 (TOSL-2022-97545) vises det til denne situasjonen. Begrunnelsen for at renter etter § 22-17 ble utbetalt i alle situasjoner knyttet til denne feilen (EØS-feilen), var av likebehandlingshensyn og at tingretten ikke så noe annet grunnlag å gi renter på. Lagmannsretten forkastet anken hva gjaldt kravet om oppreisningserstatning og forsinkelsesrenter, se LB-2023-8628. Høyesterett forkastet anken i HR-2023-836-U.

Ftrl § 22-17 andre ledd – renteberegningen

LOV-1997-02-28-19-§22-17
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Renter skal beregnes for hver av terminene etterbetalingen omfatter, fra den datoen den enkelte utbetalingen skulle vært foretatt fram til den dato utbetaling faktisk skjer. Ytelsene for den enkelte termin i etterbetalingen renteberegnes for seg. Se nærmere om terminer i rundskrivet til § 22-10.

Annet ledd tredje punktum presiserer at det ikke beregnes rentesrenter. Dette innebærer at det ikke gis renter på opptjente renter.

Nærmere om Navs tolkning

Forståelsen av bestemmelsens andre ledd følger av en naturlig språklig forståelse av ordlyden.

Ftrl § 22-17 tredje ledd – fradrag i etterbetalingen

LOV-1997-02-28-19-§22-17
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Det skal ikke regnes renter av de delene av en etterbetaling som går til dekning av andre ytelser fra folketrygden eller arbeidsmarkedsloven. Det samme gjelder sosialhjelp etter sosialtjenesteloven. Renten skal beregnes på grunnlag av de deler som gjenstår etter at slike fradrag er gjort.

Nærmere om Navs tolkning

Forståelsen av bestemmelsens tredje ledd følger av en naturlig språklig forståelse av ordlyden.

Ftrl § 22-17 fjerde ledd – suspensjon av renteplikten ved forhold på stønadsmottakerens side

LOV-1997-02-28-19-§22-17

Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Dersom stønadsmottakeren på noe vis er årsak til forlengelse av rentetiden («kreditormora»), skal det ikke ytes renter for dette tidsrommet. Det samme gjelder dersom forsinkelsen skyldes noen som har opptrådt på vegne av stønadsmottakeren. For den nærmere forståelsen av uttrykket «på vegne av» vises det til rundskrivet til folketrygdloven § 22-15 første ledd.

Nærmere om Navs tolkning

Forståelsen av bestemmelsens tredje ledd følger av en naturlig språklig forståelse av ordlyden og Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) punkt 9.1 side 86: «I fjerde leddet er det teke inn ein regel som suspenderer renteplikta dersom stønadstakaren på ulike vis er årsak til forlenging av rentetida («kreditormora»).»

Ftrl § 22-17 femte ledd – forskriftshjemmel

LOV-1997-02-28-19-§22-17
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Departementet kan gi forskrift om gjennomføringen av § 22-17. Departementet har gitt slik forskrift om rentesats, se FOR-2009-12-14-1513. Renten skal utgjøre halvparten av renter etter § 3 i forsinkelsesrenteloven.

Nærmere om Navs tolkning

Forståelsen av bestemmelsens tredje ledd følger av en naturlig språklig forståelse av ordlyden.

Historisk utvikling av forsinkelsesrenten finnes på https://www.regjeringen.no/no/tema/okonomi-og-budsjett/renter/forsinkelsesrente-/id429404.

§ 22-17 a Renter og rentetillegg ved tilbakekreving av feilutbetalinger

LOV-1997-02-28-19-§22-17a

Omarbeidet i sin helhet 14.10.2024

Generelt om § 22-17 a

Formålet med bestemmelsen

Det fremgår av forarbeidene til bestemmelsen at formålet med rentetillegget er det samme som for alminnelige renter, nemlig kompensasjon for at man har vært hindret fra å disponere et beløp, jf. Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) side 60-61.

I Rt-2012-921 tok Høyesterett stilling til om rentetillegg etter § 22-17 a er å anse som straff etter EMK, slik at ileggelse av renter etter denne bestemmelsen sperrer for senere straffeforfølgning for det samme forholdet («dobbeltstraff»). Høyesterett kom fram til at rentetillegget har et erstatningsrettslig formål, og at det ikke hadde som formål å virke som straff. På denne bakgrunn konkluderte Høyesterett med at rentetillegget etter § 22-17 a ikke stenger for senere straffeforfølgning for det samme formålet.

Historikk og bakgrunnsinformasjon om bestemmelsen

I § 22-17 andre ledd, slik den lød fram til 16. januar 2009, hadde Nav en hjemmel for å kreve renter ved tilbakekreving av ytelser i tilfeller hvor stønadsmottakere bevisst eller ved grov uaktsomhet hadde forårsaket feilutbetalingen. Hjemmelen ble ikke benyttet i praksis. Bakgrunnen var i stor grad at det heller ikke ble gitt renter ved etterbetaling til stønadsmottakerne.

Det framgår av forarbeidene at siden det innføres en regel om renter ved etterbetaling av ytelser etter § 22-17, så bør en også ta i bruk regelen om renter ved tilbakekreving av feilutbetalinger, avgrenset til nærmere bestemte tilfeller. Den endrede lovbestemmelsen ble sanksjonert den 16. januar 2009.

Ftrl § 22-17 a første ledd – vilkår for rentetillegg ved tilbakekreving etter § 22-15

LOV-1997-02-28-19-§22-17a
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Rentetillegg skal bare ilegges i tilfeller hvor tilbakebetalingskravet er hjemlet i § 22-15 første og andre ledd, og hvor den som kravet retter seg mot har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt. For en nærmere forståelse av begrepene «forsett eller grov uaktsomhet» vises det til rundskrivet til § 22-15 første ledd.

I de tilfellene der det er konkludert med forsett eller grov uaktsomhet etter § 22-15 første ledd eller andre ledd er vilkårene for å kreve rentetillegg i § 22-17 a oppfylt og det legges 10 prosent til tilbakekrevingsbeløpet. Tilbakekrevingsbeløpet er det bruttobeløpet som står igjen etter man har gjort eventuelle fradrag som følge av foreldelse og reduksjon etter § 22-15 fjerde ledd (skylddeling).

Nærmere om Navs tolkning

Forståelsen av bestemmelsens første ledd følger av en naturlig språklig forståelse av ordlyden av Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) 5.4.1 side 61 og punkt 9.1 side 86.

Ordlyden og forarbeidene til bestemmelsen gir sterke holdepunkter for at det er tale om en objektiv regel om at når den som kravet retter seg mot har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt, skal det beregnes et rentetillegg på 10 prosent av hele det beløpet som kreves tilbake. I Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) kapittel 9.1 presiseres det at det er tale om en skal-regel forbeholdt de grove feilutbetalingssakene. En slik forståelse taler for at det også skal ilegges renter på det beløpet som kreves tilbake etter at det er foretatt en skylddeling etter § 22-15 fjerde ledd.

For at § 22-17 a skal komme til anvendelse må man først i § 22-15 ha kommet frem til at kravet skal tilbakebetales på grunn av forsett eller grov uaktsomhet. Dette kommer klart til uttrykk i ordlyden.

En naturlig forståelse av «det beløpet som kreves tilbake» taler for at det er bruttobeløpet Nav kan kreve tilbakebetalt fra medlemmet etter § 22-15 første og andre ledd som det skal legges 10 prosent renter til.

Det avgjørende er derfor ikke hva brukeren fikk utbetalt den gangen feilutbetalingen fant sted, men hva Nav på tidspunktet for tilbakekreving kan kreve å få tilbake. Dette innebærer blant annet at det skal gjøres fradrag for deler av beløpet som eventuelt er foreldet, da Nav ikke har grunnlag for å kreve dette beløp tilbakebetalt. Dersom Nav har kommet fram til at det foreligger særlige grunner som taler mot å kreve hele beløpet tilbakebetalt, skal det heller ikke legges til renter på den delen av feilutbetalingsbeløpet.

Spørsmålet om Nav skal ilegge renter i perioder der Nav kunne forhindret feilutbetalingen er behandlet i TRR-2021-957:

«Av folketrygdloven § 22-17 a følger det at ved tilbakekreving på grunnlag av forsett eller grov uaktsomhet hos den som kravet retter seg mot, beregnes et rentetillegg på 10 prosent av det beløp som kreves tilbake. I de spesielle motivene i forarbeidene, jf. Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) kapittel 9.1, presiseres det at det er tale om en skal-regel forbeholdt de grove skyldgrader. Med henvisning til drøftelsen ovenfor er retten enig med ankemotparten i at den ankende part har opptrådt grovt uaktsomt i saken. På denne bakgrunn er retten kommet til at rentetillegg skal ilegges, selv om retten erkjenner at dette står i et visst spenningsforhold til det at man har funnet grunnlag for å skylddele. Fra andre saker er retten kjent med at det har vært anført fra NAVs side at det er praksis for ikke å ilegge renter i perioder hvor NAV kunne ha forhindret feilutbetalingen. En slik praksis – som for så vidt har gode grunner for seg – kommer imidlertid ikke til uttrykk i rundskrivet til folketrygdloven § 22-17 a. Retten kan heller ikke se at det i Trygderettens praksis har utkrystallisert seg noen rettsnorm med dette innhold. Retten legger dermed avgjørende vekt på ordlyden i § 22-17 a og forarbeidene til bestemmelsen som gir sterke holdepunkter for at det er tale om en objektiv regel om at når den som kravet retter seg mot har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt, så skal det beregnes et rentetillegg på 10 prosent av hele det beløpet som kreves tilbake, dvs. uavhengig av NAVs eventuelle bidrag til feilutbetalingen.»

Ftrl § 22-17 a andre ledd – vilkår for rentetillegg og forsinkelsesrente ved tilbakekreving etter § 22-15 a (utbetalinger etter direkte oppgjørsordning)

LOV-1997-02-28-19-§22-17a
Hvordan skal bestemmelsen forstås?

Rentetillegg skal ilegges i alle tilfeller hvor tilbakebetalingskravet er hjemlet i folketrygdloven § 22-15 a. Dette gjennomføres ved at 10 prosent legges til tilbakekrevingsbeløpet. Tilbakekrevingsbeløpet er det bruttobeløpet som står igjen etter man har gjort eventuelle fradrag som følge av foreldelse og reduksjon etter § 22-15 fjerde ledd (skylddeling).

I andre og tredje punktum framgår at det i tillegg skal kreves forsinkelsesrente regnet fra den fastsatte betalingsfristen inntil tilbakebetaling skjer. Forsinkelsesrenten beregnes på grunnlag av tilbakebetalingsbeløpet tillagt rentetillegg etter første punktum. Rentesatsen etter forsinkelsesrenteloven skal legges til grunn.

Nærmere om Navs tolkning

Forståelsen av bestemmelsens andre ledd følger av en naturlig språklig forståelse av ordlyden og Ot.prp. nr. 76 (2007–2008) 5.4.1 side 61 og punkt 9.1 side 86. Det vises for øvrig til det som fremgår under «Nærmere om Navs tolkning» til paragrafens første ledd.

§ 22-17b Forholdet til erstatning

LOV-1997-02-28-19-§22-17b

Utarbeidet 06.02.2009 av NAV Drift og utvikling, Arbeid og aktivitet, Pensjon og ytelser

Generell kommentar

Fram til 16. januar 2009 hadde folketrygdloven ingen regler om forholdet til erstatningsretten. Reglene om etterbetaling hadde i stor grad de samme målene som de erstatningsrettslige reglene. Dette gjaldt først og fremst reglene om utvidet etterbetaling av ytelser når trygdeorganene hadde gjort feil. Reglene om etterbetaling ble utformet som en fullstendig regulering av ansvaret for folketrygden i den enkelte saken. Det ble derfor i lengre tid lagt til grunn at regelen om at renter ikke ble gitt ved etterbetaling og selve reglene om avgrensede perioder med etterbetaling, var å se på som en særlig regulering av erstatningsansvaret som nevnt i skadeserstatningsloven § 5-5 slik at erstatning etter loven ikke ble gitt i tilfellene som var regulerte i folketrygdloven.

Høyesterett kom i en avgjørelse av 25. oktober 2002 (Abrahamsen-saken) til at erstatningsreglene vil kunne supplere reglene i folketrygdloven om etterbetaling, slik at etterbetaling kan gis lengre tilbake enn det som følger av loven.

I Ot.prp.nr.76 (2007-2008) s. 62 uttaler departementet at det er en dårlig ordning å først etablere avgrensede regler for etterbetaling i folketrygdloven, og deretter åpne for å gi erstatning for terminer som ikke blir dekt gjennom etterbetalingsreglene. Det vil være tilfeldig hvem som kommer til å nyte godt av tillegget gjennom erstatningsreglene, blant annet fordi det vil være tilfeldig hvem som tar opp sak om dette.

Derfor er det vurdert som hensiktsmessig å lovfeste at etterbetalingsreglene i § 22-13 er uttømmende i den forstand at det ikke kan kreves erstatning for terminer med ytelser som ikke blir dekt som følge av at etterbetalingsreglene ikke går langt nok tilbake i tid.

Ikrafttredelse

Den nye lovbestemmelsen ble sanksjonert den 16. januar 2009. Bestemmelsen skal ikke gjelde for krav om erstatning som grunner seg på hendelser før 16. januar 2009.

§ 22-17 b første punktum – om erstatning for ytelser

Det kan ikke kreves erstatning etter skadeserstatningsloven eller alminnelige erstatningsrettslige regler for ytelser for tidsrom som ikke omfattes av etterbetaling med hjemmel i § 22-13.

Bestemmelsen er ikke et generelt unntak fra erstatningsretten for Arbeids- og velferdsetatens virksomhet. Bestemmelsen skal tolkes strengt etter ordlyden, som kun avgrenser reguleringen til saker der det blir gitt etterbetaling etter § 22-13. Avskjæringen av erstatningsansvar gjelder følgelig bare når erstatning blir brukt til å «toppe» reglene om etterbetaling. Den åpningen for erstatning som et flertall i Høyesterett etablerte i Abrahamsen-saken har falt bort med denne endringen.

Erstatningskrav vil for eksempel fortsatt kunne reises i tilfeller hvor feilinformasjon fra Arbeids- og velferdsetatens side har medført at vedkommende ikke opptjener rett til en ytelse.

§ 22-17 b andre punktum – om erstatning for rentetap

Bestemmelsen innebærer at retten til renter på etterbetalinger er uttømmende regulert i § 22-17. Det kan ikke kreves erstatning for rentetap utover det som følger av denne bestemmelsen.