23. mai 2022

Svar på henvendelse - reiseutgifter til barn som har fått innvilget familiegjenforening 

Vi viser til henvendelse mottatt per e-post 22.09.21, hvor dere ber om en avklaring på hvordan sosialtjenesteloven skal tolkes når det gjelder økonomisk stønad til dekning av reiseutgifter til barn som har fått innvilget familiegjenforening i Norge. Dere viser til at verken IOM eller UDI dekker slike reiseutgifter, og at det på IOM sine hjemmesider vises til at vedkommende kan kontakte lokalt NAV-kontor for å undersøke muligheten for å få økonomisk stønad eller lån.

Siden den konkrete utgiften omhandler reise fra utlandet, stiller dere spørsmål ved om sosialtjenesteloven § 2 begrenser muligheten for å innvilge økonomisk stønad. I denne forbindelse viser dere til Arbeids- og velferdsdirektoratets tolkningsuttalelse i brev av 24.05.19 vedrørende somaliske borgere, hvor direktoratet blant annet uttaler at det ikke er tilstrekkelig at en person oppholder seg i Norge på søknadstidspunktet eller vedtakstidspunktet, men at det avgjørende er at personen har søkt om tjenester/stønad som skal brukes til livsopphold i Norge. Økonomisk stønad til reise og opphold i utlandet for å skaffe pass, ligger derfor utenfor lovens virkeområde. Dere mener uttalelsen har noen likhetstrekk med problemstillingen dere nå reiser, da begge situasjonene gjelder reise til eller fra Norge.

Dere mener at offentlige myndigheter bør kunne dekke utgifter i forbindelse med reise for barn som har fått innvilget familieinnvandring med foreldre som har flyktningstatus. Videre skriver dere at å ikke innvilge stønad til slike reiseutgifter vanskelig kan la seg forene med Norges forpliktelser etter barnekonvensjonen. Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til at tilsvarende problemstilling tidligere har vært reist av daværende Fylkesmannen i Oslo og Akershus. I vårt svarbrev datert 17.11.16, opplyste vi at forholdet faller utenfor sosialtjenestelovens virkeområde, jf. § 2:

«Selv om det er familiemedlemmet i Norge som i praksis må dekke reiseutgiften, ligger utgiften likevel så på siden av de formål ytelser etter sosialtjenesteloven er ment å skulle dekke. Arbeids- og velferdsdirektoratet sin vurdering er derfor at kommunene ikke kan pålegges å yte økonomisk stønad til dette formålet». Denne tolkningen er fremdeles gjeldende. Dere viser til Norges forpliktelser etter barnekonvensjonen, uten å presisere artikkel. Dersom statsforvalteren har ment å vise til artikkel 3 om barnets beste og artikkel 10 om familiegjenforening, så kan ikke Arbeids- og velferdsdirektoratet se at den generelle tolkningsuttalelsen når det gjelder sosialtjenestelovens virkeområde er i strid med disse.

16.01.2020

Henvendelse vedrørende lovens virkeområde

Arbeids-og velferdsdirektoratet viser til henvendelse fra Fylkesmannen i Oslo og Viken datert 05.11.19. Fylkesmannen viser til lovtolking fra Arbeids-og velferdsdirektoratet datert 24.05.19, som sier at økonomisk stønad til reise og opphold i utlandet for å skaffe pass, ligger utenfor lovens virkeområde.

Fylkesmannen viser til at denne gruppen i mange tilfeller aldri vil få muligheten til å skaffe seg reisedokument eller pass, og at dette igjen vil kunne påvirke deres rettigheter til å søke om norsk statsborgerskap.

Fylkesmannen skriver at de i utgangspunktet er enig i Arbeids-og velfersdirektoratets tolkning av lovens virkeområde, men at de likevel lurer på om Arbeids-og velferdsdirektoratet har noen tanker rundt hvordan disse personene får ivaretatt sine rettigheter etter menneskerettighetskonvensjonen. Videre stiller Fylkesmannen spørsmål om hva slags dialog det har vært med utlendingsmyndighetene på dette området.

Arbeids –og velferdsdirektoratets vurdering

Arbeids-og velferdsdirektoratet har i nevnte brev gitt en lovtolkning av sosialtjenestelovens virkeområde. Tolkningen diskriminerer ikke på bakgrunn av nasjonalitet. Når det gjelder de sosiale tjenestene så har somaliske borgere med lovlig opphold i Norge de samme rettighetene som norske borgere. Arbeids-og velferdsdirektoratet har ikke vært i dialog med utlendingsmyndighetene i denne forbindelse. Spørsmål om hvilke vurderinger som er tatt i forbindelse med de endringene som er gjort når det gjelder somaliske borgere spesielt, må rettes til utlendingsmyndighetene. Fylkesmannen viser til menneskerettighetskonvensjonen, men uten å presisere artikkel.

Dersom Fylkesmannen har ment å vise til artikkel15 om retten til statsborgerskap, så kan ikke Arbeids-og velferdsdirektoratets at den generelle tolkningsuttalelsen når det gjelder sosialtjenestelovens virkeområde er i strid med den.

24.05.2019

Henvendelse vedrørende brev fra UDI til somaliske borgere

Arbeids-og velferdsdirektoratet viser til henvendelse fra Fylkesmannen i Oslo og Viken, datert 01.03.19. Henvendelsen gjelder boliger med høy friverdi og brev fra UDI til somaliske borgere. Dette brevet vil besvare den delen av henvendelsen som gjelder brev fra UDI til somaliske borgere.

Fylkesmannen i Oslo og Viken viser til at det er sendt ut et brev til somaliske borgere om at Norge ikke lenger er ansvarlig for å utstede reisebevis til somaliske borgere uten flyktningstatus. Det innebærer at den enkelte selv må skaffe dette på en somalisk ambassade. Det er opplyst at den nærmeste ambassaden er i Roma eller Brussel, og at de det gjelder må reise til ambassaden både i forbindelse med søknad, og senere i forbindelse med henting av pass. Spørsmålet er om reisen til, og eventuelt opphold ved den aktuelle ambassaden skal dekkes av økonomisk stønad til livsopphold.

Arbeids-og velferdsdirektoratets vurdering

Dersom en tjenestemottaker søker om økonomisk stønad til reise og opphold i utlandet, må søknaden vurderes opp mot sosialtjenestelovens virkeområde. Det fremgår at sosialtjenesteloven § 2 at loven «gjelder for alle som oppholder seg i riket». Arbeids-og velferdsdirektoratet mener at en naturlig forståelse av ordlyden i § 2 tilsier at faktisk opphold er en forutsetning for rett til tjenester etter loven. Denne tolkningen er tatt inn i rundskrivet til sosialtjenesteloven, punkt 1.2.1: «Bestemmelsen om lovens virkeområde slår fast at lov om sosiale tjenester i arbeids-og velferdsforvaltningen gjelder alle som oppholder seg i Norge. Det avgjørende er at personen faktisk oppholder seg i landet, loven gjelder ikke for personer som oppholder seg i utlandet.»

Arbeids-og velferdsdirektoratet mener at det ikke er tilstrekkelig at en person oppholder seg i Norge på søknadstidspunktet eller vedtakstidspunktet. Det avgjørende er at det personen har søkt om er tjenester/stønad som skal brukes til livsopphold i Norge. På bakgrunn av dette mener Arbeids-og velferdsdirektoratet at økonomisk stønad til reise og opphold i utlandet for å skaffe pass, ligger utenfor lovens virkeområde.

20.02.2019

Vurdering av søknader om økonomisk stønad under opphold i utlandet -§ 2

Det vises til deres henvendelse datert 12.11.2018 der dere har spørsmål om vurdering av søknader om økonomisk stønad under opphold i utlandet.

Lov om sosiale tjenester i arbeids-og velferdsforvaltningen (sosialtjenesteloven) § 2 hjemler lovens virkeområde:

Lovens bestemmelser om tjenester gjelder for alle som oppholder seg i riket. Kongen kan gi forskrifter som begrenser anvendelsen av loven til personer som ikke er norske statsborgere, eller som ikke har bopel i riket. Kongen kan også gi forskrifter om anvendelse av loven på personer som oppholder seg i utlandet, men som har tilknytning til riket.

Det er ikke gitt noen forskrift om anvendelse av loven på personer som oppholder seg i utlandet.

Av ordlyden i § 2 fremkommer det at faktisk opphold er en forutsetning for rett til tjenester etter loven.

I rundskriv til sosialtjenesteloven er lovens virkeområde vist til i punkt 1.2.1: «Bestemmelsen om lovens virkeområde slår fast at lov om sosiale tjenester i arbeids-og velferdsforvaltningen gjelder alle som oppholder seg i Norge. Det avgjørende er at personen faktisk oppholder seg i landet, loven gjelder ikke for personer som oppholder seg i utlandet.

«Arbeids-og velferdsdirektoratet har i rundskriv omtalt kortvarig opphold i utlandet (pkt. 4.18.1): «Krav om opphold i landet er imidlertid ikke til hinder for at en mottaker av økonomisk stønad kortvarig oppholder seg i utlandet, eksempelvis på ferie, når dette er hensiktsmessig for den enkeltes eller familiens behov og er avklart med NAV-kontoret på forhånd.»

Overstående tekst er ikke uttømmende formulert. En kan etter en konkret vurdering godkjenne andre situasjoner, eksempelvis der tjenestemottaker har sykt familiemedlem eller opplever dødsfall i nær familie. Det avgjørende er at NAV-kontoret får beskjed om utenlandsoppholdet på forhånd og får mulighet til å foreta en konkret vurdering av om stønad skal kunne ytes jf. sosialtjenesteloven § 18.

Vår tolkning er begrunnet i lovens formålsbestemmelse der det blant annet fremgår at loven skal bidra til å forebygge sosiale problemer. Slik vi vurderer det, kan det å ikke yte stønad for en kort periode med utlandsopphold, medføre at en tjenestemottaker ikke vil være i stand til å betjene sine utgifter, eksempelvis til bolig, og får økonomiske vansker. På dette grunnlaget mener vi NAV-kontoret må foreta en konkret vurdering knyttet til den enkeltes livsopphold, også ved kortvarig opphold i utlandet.

For de deler av henvendelsen som omfatter veileder tilklagesaksbehandling, ber vi om at dere henvender dere til Statens helsetilsyn.

11.05.2022

Svar på henvendelse - oppholdsrett som familiemedlem til EØS-borger

Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til mottatt henvendelse 09.10.20 om spørsmål knyttet til oppholdsrett for familiemedlem til EØS-borger. Vi beklager at det har tatt tid å besvare henvendelsen.

Dere viser til to henvendelser fra et NAV-kontor i Oslo kommune, som handler om:

1. Et ektepar hvor den gjenforente ektefellen er tredjelandsborger og referansepersonen i Norge er norsk statsborger.

2. En nå voksen EØS-borger, som fikk utstedt registreringsbevis som barn med sin fars svoger som referanseperson. Faren er EØS-borger, men svogeren er norsk statsborger.

På bakgrunn av ovennevnte, ber dere om en avklaring på om en gjenforent persons oppholdsrett skal vurderes ut fra om referansepersonen oppfyller vilkårene om lovlig opphold og fast bopel som EØS-borger, eller om den gjenforente anses å ha fulle rettigheter som følge av at han/hun har avledet rettigheter fra en norsk borger. I denne forbindelse viser dere til Veileder for NAV-kontoret ved vurdering av lovlig opphold for EØS-borgere, rundskrivet til sosialtjenesteloven punkt 1.2.2.2, og UDIs rundskriv 2011-035 punkt. 2.2.2 og 2010-025 punkt 1.3.

Videre skriver dere at fosterbarn, helsøsken, personer som skal inngå ekteskap med EØS- borgeren, pleietrengende og forsørgede er å anse som familiemedlem til EØS-borger (jf. utlendingsforskriften § 19-7), og at deres oppholdsrett i henhold til ovenfornevnte veileder er betinget av at personen forsørges og er en del av EØS-borgerens husstand. Dere bemerker i denne forbindelse at det ikke er problematisert i veilederen om dette også er tilfellet der referansepersonen er norsk statsborger.

Avslutningsvis bemerker dere at nordiske statsborgere har rett på tjenester etter sosialtjenesteloven på lik linje med norske statsborgere. I denne forbindelse ber dere om en tilbakemelding på om oppholdsretten skal vurderes ulikt for familiemedlemmer til nordiske statsborgere enn for norske statsborgere.

Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering

Sosialtjenesteloven § 2 sier at lovens bestemmelser om tjenester gjelder for personer som oppholder seg i Norge. Kapittel 13 i utlendingsloven regulerer retten til innreise og opphold i riket for utlendinger som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen. Utlendingslovens § 110 regulerer nærmere hvem kapittelet gjelder for.

En EØS-borger har fulle rettigheter etter sosialtjenesteloven dersom han/hun har lovlig opphold og fast bopel i Norge. I forskriften § 5 står det at NAV-kontoret kan kreve at søkeren dokumenterer lovlig opphold.

Hva gjelder familiemedlem til EØS-borger, fremgår følgende i «Veileder for NAV-kontoret ved vurdering av lovlig opphold for EØS-borgere»:

Familiemedlemmene til en EØS-borger kan ha lovlig opphold avledet av EØS- borgeren som referanseperson. Dette gjelder både familiemedlemmer som selv er EØS-borgere og familiemedlemmer som er tredjelandsborgere, så lenge de følger eller gjenforenes med en EØS-borger.

Et familiemedlem til en EØS-borger har altså rett til å oppholde seg i Norge så lenge EØS- borgerens oppholdsrett består – såkalt avledet oppholdsrett.

Dere stiller spørsmål til hvordan vurderingene skal gjøres der referansepersonen i Norge er/blir norsk statsborger.

Vi ser dere viser til utlendingsloven med tilhørende forskrift og rundskriv. Utlendingsregelverket ligger imidlertid utenfor vårt kompetanseområde, og vi går derfor ikke inn i en tolkning av denne. Det er UDI som er rette myndighet til å ta stilling til hva slags oppholdsstatus en person har i de situasjonene dere nevner. NAV-kontoret har kun myndighet til å ta stilling til om søkeren har fremlagt tilstrekkelig dokumentasjon på at han eller hun har lovlig opphold (og fast bopel). Dette betyr at dersom det er uklart om personen har avledet oppholdsrett fra en EØS-borger, eller om han eller hun må søke oppholdstillatelse etter tredjelandsregelverket, må vedkommende henvises til å få dette dokumentert av utlendingsmyndighetene.

Vi henviser derfor Statsforvalteren til å ta kontakt med utlendingsmyndighetene for eventuelt ytterligere svar på denne problemstillingen. Hva gjelder «andre familiemedlemmer» som nevnt i utlendingsforskriften § 19-7 første ledd bokstav a - e, vil denne gruppen ha oppholdsrett som familiemedlem til EØS-borger, dersom familiemedlemmet forsørges av EØS-borgeren og/eller er et etablert medlem av husstanden. Dette fremkommer også av veilederen.

Nordiske borgere har rettigheter etter sosialtjenesteloven på lik linje som norske statsborgere. Familiemedlemmer til nordiske borgere må søke om oppholdstillatelse etter tredjelandsregelverket.

10.02.2023

Svar på spørsmål om kontantstøtte og forsørgelse av barn og om lovlig opphold for EØS-borger

Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til henvendelse datert 20.07.22, hvor dere har spørsmål knyttet til kontantstøtte og forsørgelse av barn, og om lovlig opphold for EØS-borger.

Spørsmålene dere stiller tar utgangspunkt i to konkrete saker dere har til behandling. Arbeids- og velferdsdirektoratet går ikke inn i konkrete saker. Vårt svar vil derfor være basert en tolkning av gjeldende regelverk på generelt grunnlag.

Den første problemstillingen knytter seg samboere og forsørgelse av felles barn. Søkeren mottar kontantstøtte og barnetrygd, mens samboeren er selvforsørget med egen inntekt. Dere spør om samboer skal forsørge felles barn fullt ut ettersom hen har økonomisk evne til det, slik at søkeren kun får supplerende økonomisk sosialhjelp til seg selv og ikke til forsørgelse av barnet, eller om utgiftene til forsørgelse av barnet skal deles på begge, evt. dekkes av den som mottar kontantstøtten. I denne forbindelse viser dere til rundskrivet pkt. 4.18.2.27, hvor det fremgår at dersom kontantstøtte inntektsberegnes, må det tilsvarende tas hensyn til utgifter knyttet til barnet, og pkt. 4.18.2.6, hvor det fremgår at plikten til å forsørge barna i samboerforhold gjelder etter den enkeltes evne, og ikke nødvendigvis med en halvdel på hver.

Den andre problemstilling knytter seg til EØS-borgere som har kommet til Norge under forutsetning av forsørgelse fra sitt voksne barn, som også er EØS-borger. Dere spør om ekteparet fortsatt har lovlig opphold dersom forsørgelsen opphører.

Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering

Kontantstøtte og forsørgelse av barn

Formålet med kontantstøtten fremgår av lov om kontantstøtte § 1: «Formålet med denne loven er å bidra til at familiene får mer tid til selv å ta omsorgen for egne barn, at familiene gis reell valgfrihet når det gjelder omsorgsform for barn og at det blir mer likhet i overføringene den enkelte familie mottar til barneomsorg fra staten, uavhengig av hvordan tilsynet ordnes.» Hvem som mottar kontantstøtten, er regulert i lov om kontantstøtte §§ 3 og 9. Der står det at kontantstøtten ytes til den barnet bor fast hos. Dersom foreldrene bor sammen og begge søker om kontantstøtten, utbetales kontantstøtten til moren.

I rundskrivet til sosialtjenesteloven pkt. 4.18.2.27 er det presisert at kontantstøtten ikke er øremerket kostnader knyttet til barnepass. Dersom kontantstøtten medregnes fullt ut som inntekt i beregningen av økonomisk stønad, må det derfor tilsvarende tas hensyn til utgifter knyttet til barnet og eventuelt barnepass på utgiftssiden. I pkt. 4.18.2.6 står det at samboere med felles barn har begge plikt til å forsørge barnet etter evne, og ikke nødvendigvis med en halvpart på hver.

Arbeids- og velferdsdirektoratet tar ikke stilling til den konkrete saken, men vil bemerke at det er viktig å se rundskrivet til sosialtjenesteloven i sammenheng. NAV-kontoret må som vanlig foreta konkrete og individuelle vurderinger på bakgrunn av en kartlegging av familien og barnas behov, og vurderingene må gjøres opp mot lovens formål. I vurderingen må det ses hen til de faktiske utgiftene den enkelte tjenestemottaker har, også der hvor kontantstøtten inntektsberegnes både delvis og fullt ut.

Arbeids- og velferdsdirektoratet ser at rundskrivet pkt. 4.18.2.27 vedrørende kontantstøtte kan fremstå som uklar, og vil derfor se nærmere på formuleringene.

Det gjøres oppmerksom på at barnetrygden ikke skal tas med i vurderingen av søknad om, og utmåling av, økonomisk stønad til barnefamilier.

Lovlig opphold for EØS-borger

Det fremgår av utlendingsloven at alle som skal oppholde seg i landet i mer enn tre måneder må registrere seg hos politiet eller ved et servicesenter for utenlandske arbeidstakere, og motta registreringsbevis. Utlendingsmyndighetene fører ikke rutinemessig kontroll med utstedte registreringsbevis, og et slikt bevis vil derfor ikke alene kunne fungere som dokumentasjon på at vedkommende fortsatt har lovlig opphold i landet på det tidspunktet det tas kontakt med NAV-kontoret.

En EØS-borger har mulighet til å veksle mellom ulike oppholdsgrunnlag uten at oppholdsretten nødvendigvis bortfaller. Uavhengig av hva som var grunnlaget for oppholdet på registreringstidspunktet, må EØS-borgeren dokumentere at han har lovlig opphold, evt. dokumentere at han har opparbeidet seg varig oppholdsrett.

I Veileder for NAV-kontoret ved vurdering av lovlig opphold for EØS-borgere, som er utarbeidet i samråd med utlendingsmyndighetene, står det at familiemedlemmene til en EØS-borger kan ha lovlig opphold avledet av EØS-borgeren som referanseperson. Dette gjelder både familiemedlemmer som selv er EØS-borgere og familiemedlemmer som er tredjelandsborgere, så lenge de følger eller gjenforenes med en EØS-borger.

Opphold som «familiemedlem» kan gis til blant annet slektninger i oppstigende linje, dersom de forsørges av EØS-borgeren. Forutsetningen for at opphold gis til denne gruppen familiemedlemmer, er altså at de forsørges av referansepersonen i Norge under deres opphold her. Dette er i samsvar med utlendingsloven § 110 tredje ledd bokstav d. Dersom denne forutsetningen opphører, det vil si at familiemedlemmet i Norge ikke lenger har anledning til å forsørge sine slektninger i oppstigende linje (f.eks. sine foreldre), vil de miste sin oppholdsrett som familiemedlem til EØS-borger.

Arbeids- og velferdsdirektoratet er ikke kjent med at familiemedlemmer i oppstigende linje, som er i Norge under forutsetning av forsørgelse, likevel kan beholde sin oppholdsrett etter denne bestemmelsen i utlendingsloven når forsørgelsen opphører. For nærmere veiledning knyttet til EØS- borgeres mulighet til å beholde sin oppholdsrett i disse tilfellene, må Utlendingsdirektoratet kontaktes.

Dersom det opprinnelige oppholdsgrunnlaget har falt bort, kan de som EØS-borgere ha lovlig opphold og fast bopel på selvstendig grunnlag. Det må da på vanlig måte foretas en vurdering av de ulike oppholdsgrunnlagene. Dersom vilkårene anses å være oppfylt, vil de kunne ha rett på økonomisk sosialhjelp etter sosialtjenesteloven.

Svar på henvendelse – ønske om lovtolkning (pdf)

2. mars 2022

Svar på henvendelse - overgangsperiode for britiske borgere

Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til mottatt henvendelse 07.09.21, om spørsmål knyttet til dokumentasjon av lovlig opphold for britiske borgere i overgangsperioden etter brexit. Dere viser til at overgangsperioden for britiske borgere innebærer fortsatt rett til opphold i Norge dersom de søker ny oppholdstillatelse innen 31.12.21. I den forbindelse stiller dere spørsmål om disse personene har fulle eller begrensede rettigheter til sosiale tjenester i perioden frem til søknad om ny oppholdstillatelse er sendt og eventuelt innvilget, og i så fall hvordan de kan dokumentere lovlig opphold overfor NAV-kontoret.

Dere orienterer også om at dere i utgangspunktet tenker at britiske borgere kan omfattes av unntaket i forskrift om sosiale tjenester for personer uten fast bopel i Norge § 1 fjerde ledd. Spørsmålet dere stiller, er om personer som ennå ikke har søkt om ny oppholdstillatelse, likevel har fulle rettigheter etter sosialtjenesteloven.

Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering

Konsekvensen av at Storbritannia har gått ut av EU, er at britiske søkere må behandles som tredjelandsborgere. Utgangspunktet er at britiske borgere nå må ha oppholdstillatelse for å ha lovlig opphold i Norge, og at NAV-kontorene derfor kan be om dette. Hvorvidt en britisk borger har lovlig opphold, må derfor avklares og dokumenteres tilsvarende andre tredjelandsborgere. Det vises til rundskrivets omtale av dokumentasjon av lovlig opphold.

Oppholdsrett i overgangsperiode

Utlendingsdirektoratet (UDI) har informasjon på sine nettsider om britiske borgeres oppholdsstatus etter Brexit. Det fremkommer der at det er avtalt å ha en overgangsperiode, hvor Storbritannia behandles som medlemmer av EU frem til 31.desember 2020. I overgangsperioden kan britiske borgere og deres familiemedlemmer fortsatt flytte til Norge, og bo og arbeide her på samme vilkår som om Storbritannia fremdeles var med i EU og

For disse brukerne vises det til de føringer knyttet til vurdering av opphold som fremgår av «Veileder for NAV-kontoret ved vurdering av lovlig opphold for EØS-borgere».

Brexit-tillatelse

Britiske borgere, som kom til Norge før 31.desember 2020, hadde mulighet til å søke om en Brexit-tillatelse for å kunne oppholde seg i Norge etter 31.desember 2020 på samme grunnlag som tidligere. Søknadsfristen var 31.desember 2021. Hvis NAV-kontorene er usikre på hvorvidt den britiske borgeren må fremvise oppholdstillatelse eller kan oppholde seg ut året på bakgrunn av tidligere oppholdsrett, kan de be brukeren fremlegge dokumentasjon som viser når han/hun kom til Norge – det vil si om brukeren er omfattet av overgangsordningen eller ikke. De kan også kontakte UDI for å avklare hva som gjelder. Bruker bør i så tilfellet være informert om dette. For øvrig må det på sedvanlig vis, gjøres en vurdering knyttet til om en søker har fast bopel i riket.

På UDIs nettsider står det at en britisk statsborger kan dokumentere oppholdsrett i Norge ved å vise frem kvittering på at det er søkt om brexit-tillatelse. Personene kan fortsette å oppholde seg i Norge selv om de ikke har fått svar på søknaden.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har vært i dialog med UDI, og fått informasjon om at britiske borgere som ikke har søkt om en brexit-tillatelse (eller er innvilget ordinær oppholdstillatelse etter tredjelandsregelverket) etter 31.12.20, ikke lenger vil ha lovlig opphold i Norge. Vedkommende vil derfor heller ikke ha fulle rettigheter til sosiale tjenester i perioden 31.12.20 og frem til slik søknad er fremsatt.

Nødsituasjon / begrensede rettigheter

Britiske borgere som kan dokumentere lovlig opphold i Norge, men ikke fast bopel, kan ha rett på økonomisk stønad i en nødsituasjon, jf. forskriften § 1 annet ledd. Dersom de ikke kan dokumentere lovlig opphold, vil en vurdering av nødsituasjon gjøres i medhold av forskriften § 4.

Forskriften § 1 fjerde ledd

For britiske borgere som kom til Norge etter 31.12.20, vil brexit-regelverket ikke lenger være gjeldende og de må søke om oppholdstillatelse etter tredjelandsregelverket. Forskriften § 1 fjerde ledd vil derfor kunne komme til anvendelse for denne gruppen.

I perioden hvor det fremdeles var mulig å søke om oppholdstillatelse etter brexit-regelverket, vil bestemmelsen ikke komme til anvendelse. Det vises til at en brexit-tillatelse ikke er det samme som en ordinær oppholdstillatelse etter tredjelandsregelverket, men en tillatelse til å kunne oppholde seg i Norge etter EØS-regelverket utover overgangsperioden.

20.12.2021

Lovtolkning sosialtjenesteloven - diverse problemstillinger

Det vises til deres brev datert 10.02.21 der dere etterspør svar på diverse problemstillinger knyttet til fortolkning av sosialtjenesteloven. Vi beklager at det har tatt tid for oss å besvare henvendelsen.

Spørsmål 1) Vedrørende kreditt:

Dere etterspør en skriftlig tilbakemelding på spørsmål som har vært svart ut tidligere i forbindelse med videomøte. Spørsmålet er knyttet til saker der en bruker har valgt å betale gjeld/kreditt fremfor å dekke sine livsoppholdskostnader. Dere viser til det som tidligere ble diskutert, om at bruker ikke kan henvises til å oppta kreditt for å dekke livsoppholdsutgifter og at NAV i slike saker må forholde seg til at pengene ikke er tilgjengelig. Pengene kan imidlertid tas ut igjen uten at det gjøres en ny kredittavtale med banken. Forståelsen direktoratet har lagt til grunn, åpner slik dere ser det for en uredelig utnyttelse av systemet ved at brukere som er i stand til å forsørge seg selv kan velge å ta opp kreditt og overføre inntekten sin til en kredittlånskonto. Inntekten kan da ikke hensyntas i den økonomiske beregningen og bruker vil ha krav på økonomisk stønad til livsopphold.

Svar fra Arbeids- og velferdsdirektoratet:

Utgangspunktet er at man ikke kan henvises til å oppta kreditt for å dekke livsoppholdskostnader. Dersom bruker først har betalt avdrag eller midler inn til en kredittlånskonto, vil det ikke være mulighet til å vise til at man kan trekke disse ut igjen. Slik vi ser, vil dette være å henvise til å ta opp ny kreditt.

Det er et krav at midler til livsopphold skal brukes til omsøkt formål, og ikke til nedbetaling av gjeld. NAV-kontoret må likevel skal ta stilling til behovet her og- nå. Det er viktig at NAV-kontoret ved de situasjonene som blir beskrevet, vurderer aktuelle virkemidler, som foruten opplysning, råd og veiledning, eksempelvis kan være stønad i form av varer og tjenester, også frivillig eller tvungen forvaltning (hvis vilkårene for dette er oppfylt).

Spørsmål 2) Vedrørende Brexit:

Dere spør hvilken betydning det har for britiske borgere sine rettigheter til økonomisk stønad at Storbritannia har gått ut av EU. Og om det er ulike regler for briter som kom til Norge før Brexit og etter.

Svar fra Arbeids- og velferdsdirektoratet:

Konsekvensen av at Storbritannia har gått ut av EU er at britiske søkere må behandles som tredjelandsborgere. Utgangspunktet er at britiske borgere nå må ha oppholdstillatelse for å ha lovlig opphold i Norge, og at NAV-kontorene derfor kan be om dette.

Hvorvidt en britisk borger har lovlig opphold, må avklares og dokumenteres tilsvarende andre tredjelandsborgere. Det vises til rundskrivets omtale av dokumentasjon av lovlig opphold. For øvrig vises til Utlendingsdirektoratet (UDI) sin informasjon på nett om britiske borgeres oppholdsstatus etter Brexit.

Det fremkommer der at det er gjort noen unntak fra krav om oppholdstillatelse for britiske borgere som hadde oppholdsrett i Norge ved utløpet av 31. desember 2020. Disse har rett til fortsatt opphold på samme vilkår som tidligere, men må fremme søknad om oppholdstillatelse innen 31. desember 2021. For disse brukerne vises det til de føringer knyttet til vurdering av opphold som fremgår av «Veileder for NAV-kontoret ved vurdering av lovlig opphold for EØS-borgere». Hvis NAV-kontorene er usikre på hvorvidt den britiske borgeren må fremvise oppholdstillatelse eller kan oppholde seg ut året på bakgrunn av tidligere oppholdsrett, kan de kontakte UDI for å avklare hva som gjelder. Bruker bør i tilfellet være informert om dette.

For øvrig må det på sedvanlig vis, gjøres en vurdering knyttet til om en søker har fast bopel i riket.

Spørsmål 3) Vedrørende omvendt voldsalarm:

Dere viser til en økende problemstilling knyttet til ansvarsforhold i saker der bruker er pålagt en omvendt voldsalarm. Dere stiller spørsmål ved hvilken kommune som skal være ansvarlig i de tilfellene der en ikke kan oppholde seg i bostedskommunen. Er det bostedskommunen eller eventuelt den nye oppholdskommunen. Dere stiller også spørsmål ved hvordan en skal forholde seg til at en bruker ev eier bolig i bostedskommunen.

Svar fra Arbeids- og velferdsdirektoratet:

I utgangspunktet er det ikke gjort noen unntak fra oppholdskommunens ansvar, og følgelig kunne en da legge til grunn at det er kommunen som vedkommende bruker til enhver tid oppholder seg i som er ansvarlig. Vi vurderer det slik at det statsforvalteren beskriver, reiser flere spørsmål i forhold til ordningen med omvendt voldsalarm og ansvar etter sosialtjenesteloven. Vi vil derfor løfte dette til aktuelle myndigheter, og komme tilbake til dette senere.

Spørsmål 4) Vedrørende innfrielse av depositumsgaranti – et enkeltvedtak?

Dere skriver at dere heller til at en innfrielse/utbetaling av depositumsgaranti ikke er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 a, men en privatrettslig disposisjon. Dere ønsker avklaring av dette spørsmålet.

Svar fra Arbeids- og velferdsdirektoratet:

En beslutning om tildeling av økonomisk stønad i form av garanti, er et enkeltvedtak da det er beslutninger som er avgjørende for den enkeltes rettigheter og plikter jf. forvaltningsloven § 2a.

Det er vedtaket om tildeling av økonomisk stønad i form av garanti som skal angi de nærmere vilkår for garantien og ev konsekvenser hvis garantien innfris.

I likhet med dere, vurderer vi altså at en innfrielse/utbetaling av depositumsgaranti er en privatrettslig disposisjon.

01.10.2020

Ønske om lovtolkning -ansvar for sosiale tjenester til personer

Det vises til deres brev av 20. januar d.å. Vi beklager at det har tatt tid for oss å få besvart henvendelsen.

Fylkesmannens spørsmål knytter seg til forståelsen av kommunens ansvar i situasjoner med sekundærbosetting og hjemmelsgrunnlaget for å pålegge kommunen å dekke livsoppholdsutgifteruten at det er inngått en avtale om bosetting.

Forskriften § 3 første ledd sier: «Personer som er bosatt i en kommune som mottar integreringstilskudd for vedkommende, har rett til tjenester i denne kommunen.»

Slik vi har tolket ordlyden i § 3, er det kommunen som mottar tilskuddet som skal yte tjenester og det å beholde tilskuddet(og altså ikke sende det i retur)blir å anse som en implisitt avtale om (re) bosetting. Basert på høringsnotat «Utkast til forskrift til lov om sosiale tjenester i arbeids-og velferdsforvaltningen» la vi til grunn at en rett til tjenester er knyttet til tilskuddet.

For å tydeliggjøre dette ble det ved endring 7/14 tatt inn følgende setning i rundskrivets punkt 1.2.2.6:

«Hvis integreringstilskuddet er overført til tilflyttingskommunen gjelder hovedregelen om at det er kommunen som mottar tilskuddet som plikter å gi tjenester. Dette gjelder imidlertid ikke hvis tilflyttingskommunen ikke ønsker å motta tilskuddet og tilbakefører det til bosettingskommunen.»

Både Arbeids-og velferdsdirektoratet og Statens helsetilsyn har vært kjent med at embetene har hatt ulik praksis knyttet til behandling av disse sakene. Vi har på denne bakgrunn spurt Arbeids-og sosialdepartementet om en fortolkning.

Arbeids-og sosialdepartementet ga svar i brev av 11. juni 2020. Der fremkommer det at dersom en person (sekundærbosetter) flytter til en annen kommune, har vedkommende bare rett til tjenester fra NAV-kontoret i tilflyttingskommunen dersom flyttingen er avtalt mellom kommunene. Dette gjelder selv om integreringstilskuddet følger folkeregistrert adresse og overføres til en ny kommune ved flytting.

Rundskrivets punkt 1.2.2.6 er ved revidering 1. juli blitt endret i tråd med departementets svar til oss.

Vi vil understreke at dette betyr at dersom en bosatt person flytter til en annen kommune uten avtalt flytting, er ikke denne kommunen ansvarlig for å yte tjenester med mindre dette etter en konkret vurdering vil fremstå åpenbart urimelig. En person som har blitt innvilget opphold og har blitt tildelt en kommune kan flytte der en ønsker om man er selvforsørget. Om den bosatte ikke lenger oppholder seg i bosettingskommuen, er ikke kommunenansvarlig for å dekke dennes livsoppholdskostnader jf. reglene om oppholdskommunens ansvar i sosialtjenesteloven § 3. Om den bosatte flytter tilbake til bosettingskommunen, vil ansvaret gjenoppstå.

For øvrig har dere i brev, e-post og pr telefon stilt spørsmål ved om sosialtjenesteloven § 2 gir hjemmel til å gi unntaksbestemmelsen i forskriften § 3.

På generelt grunnlag kan vi si følgende:

Det er sosialtjenesteloven § 2andre punkt som hjemler en adgang til å gi forskrifter som begrenser anvendelsen av loven på personer som ikke er norske statsborgere, eller som ikke har bopel i riket. Dette er gjort i forskrift om sosiale tjenester for personer uten fast bopel i Norge. Bestemmelsen i § 3 begrenser vedkommende bosatt person sin mulighet til å flytte samtidig som man oppebærer rett til sosiale tjenester. Bakgrunnen for dette er hensyn til integrering og virkningen av at det i bosettingskommuen kan lages gode og helhetlige opplegg.

Vi mener på bakgrunn av det overstående at det er hjemmel i sosialtjenesteloven § 2 andre punkt for å begrense denne gruppen personers rett til sosiale tjenester gjennom forskrift. Vi mener imidlertid at det kunne komme tydeligere frem i forskriften at det ikke er tilskuddet i seg selv, men en eksplisitt avtale som er avgjørende for ansvaret. Vi vil videreformidle dette til Arbeids- og sosialdepartementet.

28.08.2023

Svar på henvendelse vedr. utgifter til fertilitetsbehandling og etablering

Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til brev datert 22.02.23, mottatt hos oss 05.07.23. Dere ber om en redegjørelse av problemstillinger knyttet til utgifter til fertilitetsbehandling og utgifter til etablering for flyktninger.

Dere stiller spørsmål ved om egenandel til fertilitetsbehandling er å anse som «nødvendig livsopphold» etter sosialtjenesteloven § 18, jf. rundskrivet til sosialtjenesteloven pkt. 4.18.2.45. Dersom svaret på dette er ja, ber dere om tilbakemelding på hvilke momenter som skal vektlegges i en konkret vurdering av om disse utgiftene skal dekkes.

Dere ønsker også en avklaring på om økonomisk stønad til etablering av flyktninger må hjemles i sosialtjenesteloven, eller om det kan hjemles i eget kommunalt reglement for etablering av flyktninger som er vedtatt i kommunestyret. Dere skriver at problemstillingen har blitt aktualisert i forbindelse med vertskommunesamarbeid, hvor kommunene har ulik praksis på området.

Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering

Utgifter til fertilitetsbehandling

Formålet med sosialtjenesteloven er «å bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og økonomisk trygghet, herunder at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet». Lovens hovedformål er å være samfunnets siste sikkerhetsnett for dem som trenger det. Økonomisk stønad er i utgangspunktet en midlertidig inntektssikring, og skal ta sikte på å gjøre tjenestemottaker selvhjulpen. 

I rundskrivet til sosialtjenesteloven pkt. 4.18.2.45 om stønad til helseutgifter står følgende:

«Utgifter til lege, psykolog, tannlege, viktige legemidler, syns- og hørselshjelpemidler med mer dekkes til en viss grad av folketrygdloven med tilhørende forskrifter.

I kjerneområdet for livsoppholdet inngår dekning av utgifter som ikke dekkes av folketrygden til

• egenandeler opp til beløpet som gir rett til frikort,
• legemidler foreskrevet på hvit resept og som dermed er utenfor egenandelssystemet,
• ikke-reseptbelagte legemidler, som smertestillende, nesespray og behandlende hudkremer, til et alminnelig og nøkternt forbruk, og
• nødvendige utgifter etter en nøktern standard til syns- og hørselshjelpemidler, som briller.

Slike kostnader vil ofte innebære en tilleggsytelse til en eventuell løpende ytelse.

Utgifter til alternative behandlingstyper, -former eller -steder som ikke omfattes av den offentlige helsetjenesten og folketrygdens system, ligger vanligvis utenfor livsoppholdet, men det kan unntaksvis tas hensyn til slike utgifter etter en konkret vurdering.»

Når det gjelder rundskrivets omtale knyttet til helseutgifter, så er denne ikke uttømmende. Det betyr at NAV-kontoret som vanlig plikter å foreta en konkret vurdering av søknad og om søkte formål. NAV-kontoret skal ikke overprøve den medisinske vurderingen som er gjort knyttet til behovet og utgiftene til fertilitetsbehandling.

Spørsmålet i denne konkrete saken er imidlertid om utgifter til fertilitetsbehandling er å anse som en pliktmessig ytelse etter sosialtjenesteloven § 18, slik at egenandelen kan søkes dekket av NAV-kontoret. Egenandelen for fertilitetsbehandling er i 2023 på kr 19 419,-.

Til tross for at fertilitetsbehandling, med formål å stifte en familie, naturlig nok vil oppleves som nødvendig for den det gjelder, er vår vurdering at utgifter til fertilitetsbehandling ikke er en del av et nødvendig livsopphold etter sosialtjenesteloven § 18, og dermed ikke å anse som en utgift kommunene er pliktig å yte økonomisk stønad til. Å dekke utgifter til en slik type behandling er slik vi ser det ikke å anse som en inntektssikring med det formål å gjøre tjenestemottakeren selvhjulpen, og faller utenfor det som anses som nødvendig for å oppnå lovens formål.

NAV-kontoret må på vanlig måte vurdere å yte økonomisk stønad dersom det er nødvendig for å overvinne eller tilpasse seg en vanskelig situasjon, jf. sosialtjenesteloven § 19.

Utgifter til etablering til flyktninger

Arbeids- og velferdsdirektoratet er fagdirektorat for de sosiale tjenestene i NAV-kontoret. Vi har ingen styringslinje ut mot kommunene, og har derfor ingen myndighet til å instruere kommunene i hvordan de organiserer arbeidet knyttet til etablering og integrering av flyktninger.

Det er staten (UDI) som skal ivareta flyktninger når de kommer til landet. Vi forutsetter derfor at henvendelsen dreier seg om flyktninger som er innvilget oppholdstillatelse og bosatt i en kommune, og som er i behov for økonomisk stønad til etablering. Kommunen mottar et 5-årig tilskudd fra UDI ved bosetting av flyktninger. Integreringstilskuddet skal blant annet dekke økonomisk sosialhjelp.

Kommunen har stor frihet til selv å velge hvordan tilbudet til den enkelte flyktning skal utformes. Personer som er bosatt i en kommune som mottar integreringstilskudd for vedkommende, har rett til tjenester i denne kommunen, jf. forskrift om sosiale tjenester for personer uten fast bopel i Norge § 3. Alle søknader etter sosialtjenesteloven, herunder søknad om stønad til etablering, må realitetsbehandles av NAV-kontoret, uavhengig av om kommunen har et eget reglement for dette. NAV plikter å ha tilstrekkelig informasjon ut til alle aktuelle tjenesteytere som er i kontakt med NAV. Vi forutsetter at andre kommunale instanser, slik som f.eks. flyktningetjenesten, videre bringer behov til NAV-kontoret der det er aktuelt.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har for øvrig ikke oversikt over hvilke kommuner som hjemler økonomisk støtte til etablering i egne kommunestyrevedtak.

KS og NAV har samarbeidet om sjekklister for gode prosesser ved vertskommunesamarbeid om NAV-kontor. Det er utarbeidet en veileder med disse sjekklistepunktene. For mer informasjon knyttet til vertskommunesamarbeid om NAV-kontor, henviser vi til å ta kontakt med KS.

16.05.2022

Svar på henvendelse - Ukrainske flyktninger som oppholder seg på alternativ mottaksplass

Viser til mottatt e-post 10.05.22, hvor dere spør om personer som har fått vedtak fra UDI om kollektiv beskyttelse skal behandles med fulle rettigheter etter sosialtjenesteloven, selv om de formelt ikke er bosatt med bosettingsvedtak fra IMDi. Bakgrunnen for spørsmålet er informasjon som ligger på nav.no, hvor det blant annet står at «Ukrainske borgere som har fått vedtak om kollektiv beskyttelse, har etter loven fulle rettigheter. De som har fått vedtak, kan få statlig innkvartering eller alternativ mottaksplass frem til de har blitt bosatt i en kommune.»

Personer som har vedtak om kollektiv beskyttelse i Norge, vil i utgangspunktet ha fulle rettigheter etter sosialtjenesteloven, fordi har lovlig opphold og fast bopel i Norge. Inngangsvilkårene til sosialtjenesteloven er dermed i oppfylt.

Samtidig vil deres rettigheter kunne begrenses ved at de har eller kan ha rett på statlig innkvartering, se forskrift om sosiale tjenester for personer uten fast bopel i Norge § 2. Har de på eget initiativ flyttet fra mottak før de er bosatt av IMDi, og så søker om økonomisk sosialhjelp ved NAV-kontoret, kan NAV-kontoret henvise tilbake til det statlige tilbudet, med mindre dette er å anse som åpenbart urimelig. Dersom de aldri har bodd på mottak, vil de likevel kunne ha rett på statlig innkvartering (herunder alternativ mottaksplass) i påvente av å bli bosatt. NAV-kontoret må kartlegge og avklare om dette er en faktisk mulighet, eller om vedkommende i påvente av å bli bosatt trenger akuttinnkvartering eller annen type midlertidig innkvartering. I perioden hvor dette avklares, kan det være slik at vedkommende er i behov av nødhjelp fra NAV-kontoret.

21.11.2017

Spørsmål om sosialstønad til pass og statsborgerskap

Viser til brev av 26.10.17 der de ber oss avklare spørsmål om utgifter til gebyr ved søknad om pass og statsborgarskap inngår i livsopphaldsomgrepet.

I avklaringa datert 26.02.15 pkt. 2 står: «Utgifter knyttet til oppholdstillatelser, pass/reisedokument og statsborgerskap i form av offentlige gebyrer o.l. inngår i livsoppholdsbegrepet. Det må foretas en individuell vurdering av hva som er rimelig å dekke ut fra brukerens helhetlige situasjon».

Dette betyr at utgifter knytta til opphaldsløyve, pass/reisedokumenter og statsborgarskap kan vere nødvendige livsopphaldsutgifter hvis dokumentaer nødvendige for situasjonen brukar er i, til dømes for å kunne få dokumentert at vedkommande har lovleg opphald. Personer frå land utanfor EØS/Norden må søke opphaldsløyve etter utlendingslova. Og alle utanlandske borgarar, utanom nordiske borgarar, må ha pass eller anna legitimasjonsdokument som er godkjent som reisedokument for gyldig innreise og opphald i Noreg.

Det å bli norsk statsborgar inneber rettar som; å stemme ved Stortingsval, rett utan vilkår til opphald i Noreg og beskyttelse mot utvising og utlevering. Personar som er avhengig av økonomisk stønad (over tid) bør også kunne ha moglegheit til å bli norske statsborgarar. Det er ikkje meininga at Nav skal betale for (einkvar) søknads-/klagebehandling og heller ikkje pass for at brukar skal kunne dra på ferie. Ein må gjere ei ‘vanleg’ heilskapsvurdering etter sosialtjenestelova § 18 og ev. § 19.Denne presiseringa vil bli tatt inn i rundskrivet ved revidering. Brev og utsegn publisert på nav.no er meint å vere ei utdjuping eller presisering av det som står i rundskrivet.

Svar på henvendelse – ønske om lovtolkning (pdf)

3. mars 2022

Svar på henvendelse - økonomisk stønad over en lengre periode til personer uten lovlig opphold

Vi viser til henvendelse mottatt per e-post 15.09.21, vedrørende spørsmål om regelverket knyttet til sosialhjelp for personer som ikke har lovlig opphold i Norge. I henvendelsen viser Statsforvalteren i Vestland til en konkret situasjon, der en person uten oppholdstillatelse i Norge og med plikt til å forlate landet, søker økonomisk stønad. Statsforvalteren spør om Nav-kontoret, etter en kort periode med nødhjelp, har plikt til å gi sosialhjelp etter vanlige kriterier frem til vedkommende får plass i statlig mottak / asylmottak eller forlater riket. Vi legger til grunn at spørsmålet som stilles, er om Nav-kontoret har plikt til å yte økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven § 18 etter at de har innvilget nødhjelp for en kort periode etter sosialtjenesteloven § 2 og forskrift om sosiale tjenester for personer uten fast bopel i Norge (forskriften) § 4, jf. Rundskrivet pkt. 1.2.2.7 § 4.

Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering

Hovedregelen er at personer uten lovlig opphold i Norge, kun har rett på opplysning, råd og veiledning, jf. sosialtjenesteloven § 2. Dette fremgår også av forskriften § 4 første ledd: «Personer som ikke har lovlig opphold i riket, har ikke krav på individuelle tjenester etter loven, med unntak av opplysning, råd og veiledning.»

I forskriften § 4 andre ledd fremkommer det imidlertid at «Hvis en person som er nevnt i første ledd ikke kan sørge for sitt livsopphold, og heller ikke kan få statlig innkvartering, har vedkommende i en nødsituasjon rett til økonomisk stønad og hjelp til å finne midlertidig botilbud i henhold til loven i en kort periode. Hjelp gis inntil vedkommende i praksis kunne forlatt landet. Det kan stilles krav om at vedkommende aktivt bidrar til egen utreise, blant annet kan det stilles krav om å skaffe nødvendige reisedokumenter».

I henhold til ordlyden i sosialtjenesteloven og forskriften, foreligger det altså ingen plikt for Nav-kontoret å gi økonomisk stønad utover en kort periode – frem til «[,,,] vedkommende i praksis kunne forlatt landet».

I noen tilfeller vil det av ulike grunner ikke være mulig for en person uten lovlig opphold å forlate landet. Da det er presisert i forskriften at «Hjelp skal gis til vedkommende i praksis kunne forlatt landet», må selve hjelpebehovet i slike situasjoner, herunder varigheten av hjelpen, kartlegges og vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle.

Vurderingen hjemles i sosialtjenesteloven § 2 og forskriften § 4, jf. lovens § 18.

06.06.2018

Vedrørende spørsmål knyttet til § 4 i forskrift om sosiale tjenester for personer uten fast bopel i Norge

Viser til brev av 22. mai 2018.

Arbeids-og velferdsdirektoratet vil på generelt redegjøre for forståelsen av § 4 i forskriften.

Personer som ikke har lovlig opphold i Norge har ikke rett til tjenester etter sosialtjenesteloven, med unntak av opplysning, råd og veiledning etter § 17. Dette er i samsvar med det juridiske utgangspunktet om at personer som oppholder seg ulovlig i landet skal forlate det. NAV-kontoret skal derfor ikke yte tjenester som bidrar til å opprettholde et ulovlig opphold.

Hvis en person er i en nødssituasjon, har vedkommende rett til hjelp for å komme seg ut av nødssituasjonen. Retten til hjelp er kortvarig, og til det kan forventes at det er praktisk mulig å forlate landet, jf. det som er omtalt i punkt 1.2.2.7 i rundskrivet. En person som ikke har lovlig opphold i Norge, men som er under straffegjennomføring, har ikke mulighet til å reise fra landet, og har rett til nødvendige tjenester under soning.

Arbeids-og velferdsdirektoratet vil presisere at sosialtjenesteloven er subsidiær. Det må derfor avklares om personen har tilstrekkelig med penger, for eksempel i form av opptjente arbeidspenger fra fengselet, til å dekke utgiftene sine. Det må også avklares om, og eventuelt hva, kriminalomsorgen sørger for ovenfor den innsatte. Personer som er under straffegjennomføring vil i utgangspunkt få ivaretatt sine grunnleggende behov i fengselet.

Det må foretas en konkret individuell vurdering av hva personen har rett til av nødvendige tjenester. Hvor lenge personen skal være under straffegjennomføring kan være et moment i denne vurderingen.

Personer som ikke har lovlig opphold i Norge har ikke rett til kvalifiseringsprogram. Vi viser i denne sammenheng til punkt 4.29.1.1 i rundskrivet hvor det står følgende:

«Personer som ikke har lovlig opphold i Norge eller som er uten fast bopel i landet, asylsøkere eller andre personer med uavklart oppholdsstatus som kan få statlig innkvartering og personer som venter på utreise fra landet har ikke rett til kvalifiseringsprogram»

23.09.2022

Svar på henvendelse - adgangen til å delegere saksforberedelse og vedtaksmyndighet til private etter lov om sosiale tjenester

Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til mottatt henvendelse 30.05.22. Dere skriver at dere har mottatt informasjon om at en kommune bruker private konsulenter i saksforberedelsen til vedtak etter sosialtjenesteloven. Dere har forstått det slik at vedtakene signeres ved det kommunale NAV-kontoret før det sendes til mottaker. Dere skriver at det er uklart om kommunen i dette tilfellet har ment å delegere både saksforberedelsen og vedtaksmyndigheten, eller bare saksforberedelsen til de private.

Deres tolkningsspørsmål gjelder adgangen til å delegere saksforberedelse og/eller vedtaksmyndighet etter sosialtjenesteloven til private aktører, som private selskap eller private konsulenter.

I denne forbindelse nevner dere kommuneloven § 5-4, som sier at kommunestyret har adgang til å delegere myndighet til å treffe vedtak til «andre rettssubjekter», så langt lovgivningen tillater det.

Videre nevner dere sosialtjenesteloven § 3, hvor det fremgår at plikten til å yte sosiale tjenester er en lovpålagt oppgave for kommunen. Dere bemerker at det i forarbeidene til kommuneloven § 5-4 blant annet står at kommunestyret kan delegere vedtaksmyndighet til andre når disse ikke har prinsipiell betydning. (prop.46L (2017-2018) pkt. 9.5.4.). Dere skriver også at det i forarbeidene til ny forvaltningslov (NOU 2019:5 kap. 15.9.2) fremgår at utvalget finner det uavklart i gjeldende rett hvor vid adgang det er til å la private stå for saksforberedelsen.

I forlengelse av ovennevnte problemstilling, ber dere om tilbakemelding på om Statsforvalteren har hjemmel for å pålegge endring etter sosialtjenesteloven § 9, knyttet til et eventuelt ulovlig system for vedtak etter kap. 4, jf. § 3?

Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering

I kommuneloven § 5-4 står det at «For saker som gjelder lovpålagte oppgaver, kan kommunestyret [...] delegere myndigheten til å treffe vedtak til andre rettssubjekter så langt lovgivningen åpner for det.» Det må foreligge en lovhjemmel både for at kommunestyret skal kunne delegere utøvelse av offentlig myndighet til underordnede organer internt i kommunen, og for at kommunestyret skal kunne delegere slikt til andre rettssubjekter, blant annet ulike interkommunale organer, jf. Ot.prop.45L (2017-2018) pkt. 9.5.1.

Det fremgår av sosialtjenesteloven § 3 at «[k]ommunen er ansvarlig for å utføre oppgavene etter denne loven som ikke er lagt til et statlig organ [...]». Videre følger det av lov om arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV-loven § 13) at

«Arbeids- og velferdsetaten og kommunene skal ha felles lokale kontorer som dekker alle kommuner. Kontoret skal ivareta oppgaver for etaten og kommunens oppgaver etter lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Etaten og kommunen kan avtale at også andre av kommunens tjenester skal inngå i kontoret. Kontoret skal så langt det er mulig og rimelig utformes ut fra prinsippet om universell utforming.»

Hensikten med bestemmelsen i NAV-loven § 13 er å sikre at visse minimumskrav blir ivaretatt ved organiseringen av den lokale arbeids- og velferdstjenesten. Slik det fremkommer av bestemmelsens andre ledd skal kontoret «ivareta» kommunens oppgaver etter sosialtjenesteloven. De obligatoriske tjenestene kan ikke organiseres utenfor NAV. NAV-kontoret har vedtaksmyndigheten, og denne kan ikke delegeres til personer, organer eller andre som er organisert utenfor NAV-kontoret.

NAV-kontoret har alltid ansvar for å gi informasjon, behandle søknader og fatte vedtak. For å kunne yte en forsvarlig tjeneste, jf. sosialtjenesteloven § 4, må NAV-kontoret ha kontroll på, og styre tjenesten.

Spørsmålet knyttet til hjemmel for å pålegge endring etter sosialtjenesteloven § 9 vil vi oversende Statens Helsetilsyn som rette instans.

24.01.2023

Spørsmål om sosialtjenesteloven

Det vises til din henvendelse datert 31.10.22.

Du spør om muligheten for om økonomisk rådgivning kan «settes bort» til et interkommunalt organ. Og om dette organet kan fatte vedtak om tjenesten i sosialtjenesteloven § 17 eller om det er NAV-kontoret i hver enkelt kommune som uansett må fatte vedtak.

Utgangspunktet hjemles i sosialtjenesteloven § 3 første ledd der det fremkommer at kommunen er ansvarlig for å utføre oppgavene etter denne loven som ikke er lagt til et statlig organ, og å yte tjenester etter loven til alle som oppholder seg i kommunen.

Sosialtjenesteloven § 3 fjerde ledd hjemler at kommunen kan delegere myndighet etter denne loven til et interkommunalt organ eller en annen kommune. Delegasjon av myndighet må gjøres etter reglene om interkommunalt samarbeid i kommuneloven. Det vil være avtalen mellom kommunen og et interkommunalt organ eller annen kommune som vil regulere hvilken myndighet som er overdratt. Eksempelvis kan en slik avtale kunne omfatte overdragelse av oppgaver og beslutningsmyndighet.

Vi forstår henvendelsen slik at du også spør om eventuelt andre kan fatte vedtak om opplysning, råd og veiledning (§17) på vegne av NAV-kontoret.

Arbeids -og velferdsdirektoratet vil vise til lov om arbeids -og velferdsforvaltningen (NAV- loven) § 13. Bestemmelsen i § 13 sikrer at visse minimumskrav blir ivaretatt ved organiseringen av den lokale arbeids -og velferdstjenesten. Av annet ledd fremgår at NAV- kontoret skal «ivareta» kommunens oppgaver etter sosialtjenesteloven. De obligatoriske tjenestene, herunder opplysning, råd og veiledning etter § 17, kan ikke organiseres utenfor NAV. NAV-kontoret har vedtaksmyndigheten, og denne kan ikke delegeres til personer, organer eller andre som er organisert utenfor NAV-kontoret.

 At tjenesten skal inngå i NAV-kontoret er ikke til hindrer for at kontoret kjøper eller leier tjenesten av andre. NAV-kontoret har alltid ansvar for å gi informasjon, behandle søknader og fatte vedtak. For å kunne yte en forsvarlig tjeneste, jf. sosialtjenesteloven § 4, må NAV- kontoret ha kontroll på, og styre tjenesten.

14.11.2022

Svar på henvendelse vedr. adgang til å kreve refusjon kommuner imellom - institusjonsvernet

Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til e-post, mottatt 28.06.22, hvor dere ber om en redegjørelse for / tolkning av muligheten for å kreve refusjon kommuner imellom etter sosialtjenesteloven § 3. Dere viser til at dere har vært i kontakt med Helse- og omsorgsdepartementet, og fått en bekreftelse på at adgangen til å kreve refusjon for helse- og omsorgstjenester fra kommune som var oppholdskommune forut for inntak i institusjon er opphevet. Den aktuelle bestemmelsen i forskrift 16. desember 2011 nr. 1348 om kommunens dekning av utgifter til helse- og omsorgstjenester, ble opphevet ved forskrift 11. januar 2018 nr. 25, med ikrafttredelse 12.01.18.

Dere ønsker en tilbakemelding fra Arbeids- og velferdsdirektoratet på hvordan denne opphevingen virker inn og skal forstås i forhold til rundskrivet til sosialtjenesteloven § 3, hvor det ikke er foretatt noen justeringer i tråd med opphevingen.

Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering

Arbeids- og velferdsdirektoratet er kjent med at dere har vært i kontakt med Arbeids- og inkluderingsdepartementet med tilsvarende problemstilling, og at dere mottok svar fra departementet 23.05.22. Vi har vært i kontakt med Arbeids- og inkluderingsdepartementet om saken. Som dere ble informert om i brev datert 23.05.22, er det Arbeids- og velferdsdirektoratet som er delegert lovtolkingsansvar, og det er derfor vi som svarer ut de konkrete spørsmål dere har stilt knyttet til refusjon etter sosialtjenesteloven § 3.

Vi har gjort departementet oppmerksom på at dere fremdeles har spørsmål knyttet til refusjonsadgangen etter sosialtjenesteloven § 3, etter at adgangen til å kreve refusjon for helse- og omsorgstjenester fra kommune som var oppholdskommune forut for inntak i institusjon ble opphevet. Vi har fått opplyst at det ikke er satt i gang en prosess for å vurdere endringer i sosialtjenesteloven § 3 i Arbeids- og inkluderingsdepartementet på nåværende tidspunkt. Det er av den grunn heller ikke gjort endringer i rundskrivet knyttet til sosialtjenesteloven § 3.

Dere stiller også spørsmål om hvorvidt det er foretatt noen avklaringer med hensyn til hva man legger inn under «utgifter», og om det ligger noen begrensinger i dette. Dere viser til at alle kostnader knytte til ytte tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven har falt bort, og at refusjon derfor nå kun dreier seg om ytt økonomisk sosialhjelp.

Videre stiller dere spørsmål om det er en adgang til å kreve refusjon for utgifter til nødhjelp, nødbolig o.l. av tidligere oppholdskommune, når brukeren avbryter et behandlingsopplegg og tar opphold i institusjonskommunen. jf. «Tar vedkommende opphold» i sosialtjenesteloven § 3 tredje ledd annet punktum, eller om adgangen til refusjon begrenser seg til kun planlagte utskrivelser til institusjonskommunen.

«Utgifter», slik det er nevnt i sosialtjenesteloven § 3 tredje ledd, innebærer kostnader kommunen har knyttet til økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven.

En forutsetning for å kunne kreve refusjon fra oppholdskommunen forut for inntaket i institusjonen, jf. sosialtjenesteloven § 3, er at tidligere oppholdskommune er blitt kontaktet og fått informasjon om forestående utskriving. Dersom brukeren avbryter behandlingsopplegget på eget initiativ, og bosetter seg (tar opphold) i kommunen hvor institusjonen lå, vil oppholdskommunen forut for inntaket ikke være økonomisk ansvarlig.

I rundskrivet pkt. 2.3.2.6 fremgår det at refusjonsansvaret kan påløpe inntil hjelpebehovet opphører. Dersom personens behov for tjenester gjenoppstår på et senere tidspunkt, etter at vedkommende har vært uten behov for hjelp en periode, vil dette være den nye oppholdskommunens ansvar etter de vanlige reglene. Hvis oppholdskommunen forut for inntaket blir kontaktet først etter at personen er ute av institusjonen, vil denne kommunens ansvar være bortfalt

23.09.2022

Svar på henvendelse - adgangen til å delegere saksforberedelse og vedtaksmyndighet til private etter lov om sosiale tjenester

Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til mottatt henvendelse 30.05.22. Dere skriver at dere har mottatt informasjon om at en kommune bruker private konsulenter i saksforberedelsen til vedtak etter sosialtjenesteloven. Dere har forstått det slik at vedtakene signeres ved det kommunale NAV-kontoret før det sendes til mottaker. Dere skriver at det er uklart om kommunen i dette tilfellet har ment å delegere både saksforberedelsen og vedtaksmyndigheten, eller bare saksforberedelsen til de private.

Deres tolkningsspørsmål gjelder adgangen til å delegere saksforberedelse og/eller vedtaksmyndighet etter sosialtjenesteloven til private aktører, som private selskap eller private konsulenter.

I denne forbindelse nevner dere kommuneloven § 5-4, som sier at kommunestyret har adgang til å delegere myndighet til å treffe vedtak til «andre rettssubjekter», så langt lovgivningen tillater det.

Videre nevner dere sosialtjenesteloven § 3, hvor det fremgår at plikten til å yte sosiale tjenester er en lovpålagt oppgave for kommunen. Dere bemerker at det i forarbeidene til kommuneloven § 5-4 blant annet står at kommunestyret kan delegere vedtaksmyndighet til andre når disse ikke har prinsipiell betydning. (prop.46L (2017-2018) pkt. 9.5.4.). Dere skriver også at det i forarbeidene til ny forvaltningslov (NOU 2019:5 kap. 15.9.2) fremgår at utvalget finner det uavklart i gjeldende rett hvor vid adgang det er til å la private stå for saksforberedelsen.

I forlengelse av ovennevnte problemstilling, ber dere om tilbakemelding på om Statsforvalteren har hjemmel for å pålegge endring etter sosialtjenesteloven § 9, knyttet til et eventuelt ulovlig system for vedtak etter kap. 4, jf. § 3?

Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering

I kommuneloven § 5-4 står det at «For saker som gjelder lovpålagte oppgaver, kan kommunestyret [...] delegere myndigheten til å treffe vedtak til andre rettssubjekter så langt lovgivningen åpner for det.» Det må foreligge en lovhjemmel både for at kommunestyret skal kunne delegere utøvelse av offentlig myndighet til underordnede organer internt i kommunen, og for at kommunestyret skal kunne delegere slikt til andre rettssubjekter, blant annet ulike interkommunale organer, jf. Ot.prop.45L (2017-2018) pkt. 9.5.1.

Det fremgår av sosialtjenesteloven § 3 at «[k]ommunen er ansvarlig for å utføre oppgavene etter denne loven som ikke er lagt til et statlig organ [...]». Videre følger det av lov om arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV-loven § 13) at

«Arbeids- og velferdsetaten og kommunene skal ha felles lokale kontorer som dekker alle kommuner. Kontoret skal ivareta oppgaver for etaten og kommunens oppgaver etter lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Etaten og kommunen kan avtale at også andre av kommunens tjenester skal inngå i kontoret. Kontoret skal så langt det er mulig og rimelig utformes ut fra prinsippet om universell utforming.»

Hensikten med bestemmelsen i NAV-loven § 13 er å sikre at visse minimumskrav blir ivaretatt ved organiseringen av den lokale arbeids- og velferdstjenesten. Slik det fremkommer av bestemmelsens andre ledd skal kontoret «ivareta» kommunens oppgaver etter sosialtjenesteloven. De obligatoriske tjenestene kan ikke organiseres utenfor NAV. NAV-kontoret har vedtaksmyndigheten, og denne kan ikke delegeres til personer, organer eller andre som er organisert utenfor NAV-kontoret.

NAV-kontoret har alltid ansvar for å gi informasjon, behandle søknader og fatte vedtak. For å kunne yte en forsvarlig tjeneste, jf. sosialtjenesteloven § 4, må NAV-kontoret ha kontroll på, og styre tjenesten. Spørsmålet knyttet til hjemmel for å pålegge endring etter sosialtjenesteloven § 9 vil vi oversende Statens Helsetilsyn som rette instans.

29.05.2019

Henvendelse vedrørende statlig mottaksplass og kommunens ansvar

Arbeids-og velferdsdirektoratet viser til henvendelse fra Fylkesmannen i Oslo og Viken datert 27.02.19. Henvendelsen gjelder praksis hos utlendingsmyndighetene når det gjelder tilbud om statlig mottaksplass og kommunens ansvar.

Basert på tilgjengelig informasjon forstår vi det slik at den konkrete saken Fylkesmannen referere til i realiteten omhandler en sekundærbosetter, som ikke lenger har tilbud om bosetting i en kommune fordi fristen er oversittet. Videre fremgår det at han ikke vil få tilbud om ny bosettingskommune og at han derfor heller ikke vil få tildelt ny plass på mottak.

Arbeids-og velferdsdirektoratet takker for orienteringen. Vi er ikke kjent med at den saken det vises til i henvendelsen er forankret i nye rutiner hos utlendingsmyndighetene, og det er heller ikke kjent for oss at dette er en utbredt problemstilling for landets kommuner. Vi ber imidlertid om å bli orientert dersom det oppstår flere saker med personer som ikke har akseptert tilbud om bosetting, og som dermed blir stående uten mulighet til å reise tilbake til mottak fordi de ikke vil få nytt tilbud om bosettingskommune.

Videre vil vi presisere at dersom det oppstår situasjoner der tjenestemottaker ikke har andre muligheter, så har vedkommende rett på bistand i oppholdskommunen.

27.08.2019

Behandling av søknader om sosialhjelp utenfor Nav-kontoret

Det vises til brev av 09.07.19.

Dere opplyser at det i Vestfold og Telemark er opprettet såkalte «talenthus» i flere kommuner. I et talenthus er flere tjenesteleverandører samlet for å kunne gi en bedre oppfølging av unge. NAV-veiledere følger opp tjenestemottakere ut mot arbeid eller annen aktivitet/utdanning ved talenthusene.

Dere har mottatt spørsmål om muligheten for å også kunne behandle søknader om økonomisk sosialhjelp ved talenthusene, slik at en tjenestemottaker slipper å forholde seg til mer enn ett kontor og fordi oppfølging og økonomi henger tett sammen.

Arbeids-og velferdsdirektoratet vil vise til lov om arbeids-og velferdsforvaltningen § 13:

«Arbeids-og velferdsetaten og kommunene skal ha felles lokale kontorer som dekker alle kommuner.

Kontoret skal ivareta oppgaver for etaten og kommunens oppgaver etter lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids-og velferdsforvaltningen. Etaten og kommunen kan avtale at også andre av kommunens tjenester skal inngå i kontoret.

Kontoret skal så langt det er mulig og rimelig utformes ut fra prinsippet om universell utforming».

Hensikten med bestemmelsen i § 13 er å sikre at visse minimumskrav blir ivaretatt ved organiseringen av den lokale arbeids-og velferdstjenesten.

Tjenestene som er regulert i sosialtjenesteloven skal inngå i NAV-kontoret, jf. NAV-loven § 13 annet ledd. For å kunne yte en forsvarlig tjeneste, jf. sosialtjenesteloven § 4, må NAV-kontoret har kontroll på, og styre tjenesten. Det innebærer å sikre en forsvarlig saksbehandling fra henvendelse mottas og til vedtak fattes. NAV-kontoret må også sørge for at alle som har et hjelpebehov får informasjon, hjelp til å søke mv.

Vi kan ikke se at det er noe krav om at tjenesten fysisk må ligge til selve NAV-kontoret, så lenge tjenesten er organisert i NAV-kontoret. Det er som nevnt et krav om at NAV-kontoret må ha kontroll på, og styre tjenesten, noe kontoret må sørge for hvis tjenesten ytes av ansatte som fysisk er plassert i et annet lokale.

17.02.2020

Svar på henvendelse knyttet til organisering av rådgivningstjeneste etter sosialtjenesteloven § 17

Det vises til brev datert 28.10.19. Henvendelsen gjelder organisering av rådgivningstjeneste etter sosialtjenesteloven § 17.

Dere skriver i brevet at fylkesmannen er kjent med at flere kommuner i dag har organisert den økonomiske rådgivningstjenesten utenfor NAV-kontoret. I forbindelse med kommunesammenslåing har dere fått inn spørsmål fra en kommune om en økonomisk rådgiver/gjeldsrådgiver kan være ansatt ved kommunens boligkontor og ikke ved NAV-kontoret.

Fylkesmannen i Trøndelag sin vurdering er at kommunen ikke kan organisere tjenesten opplysning, råd og veiledning etter sosialtjenesteloven § 17 slik at selve rådgivningen gis av personer som ikke er ansatt i NAV-kontoret. Dere understøtter denne tolkningen med ordlyden i lov om arbeids-og velferdsforvaltningen (arbeids-og velferdsforvaltningsloven) [NAV-loven] § 13 og forarbeidene til loven Ot.prp.47 (2005-2006) sammenholdt med forarbeidene til sosialtjenesteloven Ot. prp. 103 (2008-2009).

Arbeids -og velferdsdirektoratet vil vise til lov om arbeids-og velferdsforvaltningen § 13:

«Arbeids-og velferdsetaten og kommunene skal ha felles lokale kontorer som dekker alle kommuner.

Kontoret skal ivareta oppgaver for etaten og kommunens oppgaver etter lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids-og velferdsforvaltningen. Etaten og kommunen kan avtale at også andre av kommunens tjenester skal inngå i kontoret.

Kontoret skal så langt det er mulig og rimelig utformes ut fra prinsippet om universell utforming.»

Hensikten med bestemmelsen i § 13 er å sikre at visse minimumskrav blir ivaretatt ved organiseringen av den lokale arbeids-og velferdstjenesten.

Slik det fremkommer av bestemmelsens andre ledd skal kontoret «ivareta» kommunens oppgaver etter sosialtjenesteloven. De obligatoriske tjenestene kan ikke organiseres utenfor NAV. NAV-kontoret har vedtaksmyndigheten, og denne kan ikke delegeres til personer, organer eller andre som er organisert utenfor NAV-kontoret.

Vi mener imidlertid at verken lovens ordlyd eller forarbeider tilsier at ikke andre enn ansatte i NAV-kontoret kan utføre oppgaver etter loven. At tjenesten skal inngå i NAV-kontoret er ikke til hindrer for at kontoret kjøper eller leier tjenesten av andre. NAV-kontoret har alltid ansvar for å gi informasjon, behandle søknader og fatte vedtak.

For å kunne yte en forsvarlig tjeneste, jf. sosialtjenesteloven § 4, må NAV-kontoret ha kontroll på, og styre tjenesten. Det innebærer i denne sammenheng at NAV-kontoret skal sørge for at den tjenesten som ytes av andre aktører, skal ha et forsvarlig innhold og omfang. Der tjenester etter loven ytes av andre, forutsettes det at kommunen gjennom avtale eller lignende har regulert hvordan dette skal gjøres.

05.09.2018

Lovfortolkning sosialtjenesteloven -aktivitetsplikten -stønad til samvær -oppholdskommunens ansvar

Det visestil deres henvendelse datert 22.03.2018. Vi beklager at det har tatt tid for oss å besvare ut henvendelsen.

Under følger Arbeids-og velferdsdirektoratets vurderinger av stilte spørsmål:

1. Vilkår om aktivitet innebærer en tettere oppfølging av tjenestemottaker, med det formål å styrke muligheter for overgang til arbeid og utdanning. NAV-kontoret må foreta en konkret og individuell vurdering av hvilke aktiviteter som er hensiktsmessig for den enkelte. Tjenestemottakers behov, synspunkter og ønsker skal tas med i vurderingene. I samråd med den enkelte må NAV-kontoret, gjennom tett og individuell oppfølging, gjøre en fortløpende vurdering knyttet til omfanget av aktiviteten. Det påligger NAV-kontoret et ansvar for at vilkåret som stilles må være hensiktsmessig. Dette betyr at aktiviteten, både i innhold og omfang, skal styrke tjenestemottakers muligheter for overgang til arbeid, utdanning eller bli selvforsørget på annen måte enn ved økonomisk stønad. Hva som er nyttig og formålstjenlig vil bero på en konkret vurdering.
2. Vi vil her vise til rundskrivets omtale av § 20a hvor det i punkt 4.20a1.1 blant annet fremkommer følgende: «Avgjørelse om å stille vilkår skal fremgå av vedtaket om tildeling av økonomisk stønad. Hvis vilkåret endres, skal det fattes nytt vedtak»

Videre står det at det skal «.. tydelig fremkomme av vedtaket hva plikten innebærer, hva som kreves for at plikten skal anses oppfylt..»

Direktoratet mener at følgende som et minimum må fremkomme av vedtaket:

hvilken aktivitet som er valgt (eks. søke jobb/ gå på kurs eller tiltak/jobbplassering), tidsrom for deltakelse (fra dato til og med dato), omfanget av deltakelse i aktiviteten (fra klokka til klokka/mandag til fredag). Dersom det gjøres endringer i dette, så må det fattes nytt vedtak.

3. Vi vil i det følgende vise til rundskrivet pkt. 4.18.1.2: «For at det skal foreligge rett til økonomisk stønad må den enkelte ha utnyttet fullt ut alle reelle muligheter til å forsørge seg selv ved arbeid, egne midler eller ved å gjøre gjeldende trygderettigheter eller andre økonomiske rettigheter. Enhver har ansvar for å ta nødvendige skritt for å bli selvforsørget gjennom arbeid eller på annen måte. En persons hjelpebehov skal likevel vurderes ut fra den nåværende situasjonen, og vedkommende kan ha krav på stønad inntil andre økonomiske muligheter kan gjøres gjeldende». Dette betyr at NAV-kontoret må gjøre en konkret vurdering av om personen har utnyttet alle muligheter til selvforsørgelse. Det at personen ikke stiller på eksempelvis planlagt aktivitet, kan være ett av momentene i vurderingen av retten til videre stønad etter sosialtjenesteloven § 18. Det skal i denne sammenheng nevnes at det i rundskrivets pkt. 4.18.2.15 fremkommer at arbeidsføre uten arbeid plikter aktivt å forsøke å skaffe seg arbeid, enten på egen hånd eller gjennom arbeidsrettet bistand fra NAV-kontoret.
4. I rundskrivet pkt. 4.18.2.6 fremkommer det at: «Hvis tjenestemottaker ikke bor sammen med egne barn, skal utgifter til samvær inngå i livsoppholdet. Det er som hovedregel viktig for barn og unge å ha kontakt med begge foreldrene. Stønad til samvær må vurderes ut fra samværets omfang. Det må også tas hensyn til eventuelle reiseutgifter. Hvis samværet omfatter overnatting, skal utgifter til tilrettelegging for dette, som seng, sengetøy, håndklær med videre, også inngå i livsoppholdet. «NAV-kontoret må foreta en konkret vurdering av søknader som omhandler reiseutgifter innenfor lovens virkeområde. Det betyr i praksis at innenlands flyreiser må vurderes med de samme utgangspunkt som beskrevet over. Utenlands flyreiser dekkes ikke.
5. Krisesenter er ikke ansett som institusjon, og det er følgelig ikke noe unntak fra oppholdskommunens ansvar for disse tilfellene, jf. sosialtjenesteloven § 3, se også rundskrivet pkt. 2.3.1. Da gjelder hovedregelen om at kommunen der man bor eller midlertidig oppholder seg må vurdere, og eventuelt yte økonomisk stønad. For ordens skyld nevnes at det er innført en plikt til å sørge for krisesentertilbud i kommunen, se krisesenterlova § 2. For kommuner som ikke har et slikt tilbud i sin geografiske enhet, kan man inngå en samarbeidsavtale med andre kommuner som har krisesenter. En samarbeidsavtale bør klargjøre hvilke prinsipper som ligger til grunn for utregning av kommunens del av driftsutgifter og hvordan dette rent praktisk skal gjennomføres.
6. I rundskrivet pkt. 2.3.2.3 står det: «NAV-kontoret bør bidra til å tilrettelegge ved flytting mellom kommuner hvis en person som mottar tjenester etter loven ønsker slik bistand. Dette kan være i form av å bistå med å avvikle boforhold og finne ny bolig, dekke utgifter til flytting og etablering, dekke livsopphold i en overgangsfase, eller bidra til at et kvalifiseringsprogram blir videreført i ny kommune. Kommunen personen flytter fra, vil være ansvarlig for tjenestene som er innvilget i vedtak. Når vedtaket utløper, er den nye oppholdskommunen ansvarlig for å gi tjenester etter loven.» De fleste kommuner bidrar eksempelvis til flytting (transport, lager, etablering etc.) og første husleier i nytt leieforhold. Dette fordi det er viktig å sikre smidige overganger ved flytting, og hindre at tjenestemottakere blir kasteball i systemet. Direktoratet har i fortolkning i rundskrivet understreket viktigheten av samarbeid mellom NAV-kontorene i fra-og tilflyttingskommunen og skissert opp hva dette samarbeidet bør omfatte. En kan imidlertid ikke utlede en rettslig plikt til å yte tjenester til personer som ikke oppholder seg i kommunen. Hovedregel er at kommunen er ansvarlig for å behandle søknader knyttet til de personer som oppholder seg i kommunen.

22.01.2024

Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til brev datert 27.11.2023. De ønskjer svar på om aldersgrensa på 67 år for deltakarar i kvalifiseringsprogrammet (KVP) er absolutt. Det kjem fram av punkt 4.29.1.5 i rundskrivet:

«Kvalifiseringsprogrammet er for personer mellom 18 og 67 år. Program kan innvilges fra og med den dagen personen fyller 18 år, og må avsluttes senest dagen før deltakeren fyller 67 år. For unge er det særlig viktig med tett, koordinert og tilpasset innsats. Kvalifiseringsprogrammet kan innvilges til personer som er fylt 18 år, forutsatt at øvrige inngangsvilkår er oppfylt. Eldre personer kan også ha rett til kvalifiseringsprogram, forutsatt at arbeid og arbeidsdeltakelse er målet med programmet. Det forutsettes også at personen ikke kan gjøre gjeldende rettigheter til alderspensjon etter folketrygden».

De spør om rundskrivet kan tolkast slik at personar over 67 år som ikkje har rett til alderspensjon, kan ha rett på deltaking i kvalifiseringsprogrammet. Det kjem fram av lovtekst at den øvre aldersgrensa for deltaking i KVP er 67 år. Det er ikkje opna for unntak for personar som ikkje har rett til alderspensjon.

Programmet må stansast seinast dagen før deltakaren fyller 67 år, også når deltakaren ikkje har rett til alderspensjon.

12.07.2018

Avklaring av lovforståing - kvalifiseringsstønad og fosterheimsgodtgjersle

Vi viser til brev av 30.5.2018 der de ber oss avklare om kvalifiseringsstønad skal avkortast mot fosterheimsgodtgjersle eller ikkje.

Arbeids-og velferdsdirektoratet vil gjeregreie for vår lovtolking knyta til sosialtenestelova §§ 37 og 38.

Arbeids-og velferdsdirektoratet legg til grunn at sosialtenestelova § 37 er meint å regulere tilfelle kor ein deltakar i kvalifiseringsprogrammet prøver segi lønt arbeid og dette inngår i programmet. Kvalifiseringsprogrammet skal vere på full tid, men deltakar kan kombinere inntil 50% stilling med framleisdeltaking i programmet. Føresegnaer utforma med tanke på at det skal virke økonomisk motiverande å prøve seg i lønt arbeid, og dette er særleg aktuelt i den avsluttande delen av programmet.

Fosterheimsgodtgjersle er ei godtgjersle til fosterforeldre fordi dei utfører eit oppdrag på vegne av barnevernstenesta. Ifølge kapittel 9 i rundskriv frå Barne-og familiedepartementet (Q-2004-1072 B) består fosterheimsgodtgjersla av eiarbeidsgodtgjering det skal betalasskatt av og eiskattefri utgiftsdekning.

Arbeids-og velferdsdirektoratet kan ikkje sjåat «inntektsgivende arbeid»i § 37 er meint å omfatte arbeidsgodtgjersle til fosterforeldre sjølvom arbeidsgodtgjersla skattleggjast som løn. Føresegnaer som nevnt utforma med tanke på at det skal virke økonomisk motiverande å prøve seg i arbeidslivetog dette inngår i programmet. Arbeid fosterforeldra gjer er i hovudsak knyta til å gjeomsorg for fosterbarnet, i tillegg til at dei er i full jobb, og kan difor etter vår vurdering og gjerast i tillegg til at deltakar er i kvalifiseringsprogram på full tid.

Arbeids-og velferdsdirektoratet kan ikkje sjåat fosterheimsgodtgjering skal jamstillast med omsorgsløn (no omsorgsstønad) i denne samanheng. Omsorgsstønad etter helse-og omsorgstenestelova § 3-6 nr. 3 kan gis til personar som har eit «særlig tyngende omsorgsarbeid», og detskalfastsetjastkor mange timar det skal betalas for. Dette er ikkje tilsvarande for arbeidsgodtgjersla til fosterforeldre, og visseit barn har særlege omsorgsbehov så vil det etter vår forståing eventuelt vere snakk om frikjøp av fosterforeldra.

Sosialtenestelova § 38 regulerer samordning mellom kvalifiseringsstønad og andre offentlege ytingar. Arbeids-og velferdsdirektoratet legg til grunn at føresegnaer uttømmande når det gjeld kvaoffentlege ytingar som kan føre til at kvalifiseringstønaden skal avkortast. Fosterheimsgodtgjersle er ikkje nemnd i føresegna, og kvalifiseringsstønaden kan difor ikkje avkortast etter denneføresegna.

Arbeids-og velferdsdirektoratet vil til slutt nemneat dagpengar og arbeidsavklaringspengar ikkje skal avkortast mot fosterheimsgodtgjering, jf. dagpengeforskriften § 4-5 og forskrift om arbeidsavklaringspengar § 9

08.01.2024

Svar på henvendelse vedrørende reiseutgifter og KVP

Viser til mottatt e-post 27.oktober 2023, hvor du spør om hvilke muligheter som finnes innen økonomisk sosialhjelp / kvalifiseringsstønad når det gjelder dekning av kostnader til reise og overnatting for en bruker som må ta VG2-eksamen i en annen kommune enn bokommunen.

Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering

Kvalifiseringsstønaden skal på årsbasis være lik to ganger folketrygdens grunnbeløp. Deltaker under 25 år mottar 2/3 stønad. Dette fremgår av sosialtjenesteloven § 35. Det skal ikke gjøres en individuell vurdering av hvor mye en programdeltaker skal ha i kvalifiseringsstønad, da stønadsbeløpet er fastsatt ved lov.

En programdeltaker kan ha rett til økonomisk stønad til livsopphold i medhold av sosialtjenesteloven §§ 18 og 19 hvis kvalifiseringsstønaden ikke er tilstrekkelig til å dekke nødvendige utgifter.

Etter sosialtjenesteloven § 3 er det oppholdskommunen som har ansvaret for å yte hjelp og tjenester til den enkelte. Oppholdskommunen er den kommunen hvor vedkommende til enhver tid oppholder seg, enten vedkommende bor der eller oppholder seg der rent midlertidig.

Dersom kvalifiseringsstønaden ikke er tilstrekkelig til å dekke f.eks. reiseutgifter i forbindelse med eksamen i en annen kommune, og tjenestemottaker søker om økonomisk sosialhjelp, må NAV-kontoret gjøre en konkret og individuell vurdering av personens hjelpebehov etter sosialtjenesteloven §§ 18 og 19.

Vi gjør oppmerksom på at en person helt eller delvis kan få dekket utgifter hen har i forbindelse med arbeidsrettet utredning eller en aktivitet. Tilleggsstønader kan komme i tillegg til eventuell annen pengestøtte hen får fra NAV, som for eksempel kvalifiseringsstønad. Les mer om dette her. (www.nav.no/tilleggsstonader)

Dersom dere har ytterligere spørsmål knyttet til den konkrete saken, ber vi om dere kontakter Statsforvalteren i eget fylke.

09.06.2023

Tolking av sosialtenestelova - forsikring av kvalifiseringsprogramdeltakarar - KVP

Det vises til deres henvendelse datert 13.12.22. Vi beklager at det har tatt tid for oss å besvare henvendelsen.

Dere stiller spørsmål ved om deltakere i kvalifiseringsprogram (KVP) er tilstrekkelig forsikret.

Dere viser til omtalen i rundskrivet punkt 4.30.2.14 hvor det fremgår følgende;

«Deltakere i arbeidsmarkedstiltak, kurs eller lignende i regi av Arbeids- og velferdsetaten eller i kvalifiseringsprogram i kommunal regi, er yrkesskadedekket hvis de omfattes av folketrygden. Det er et vilkår at tiltaket har yrkesopplæring, sysselsetting eller arbeidstrening som overordnet mål. Tiltaksdeltakere som ikke er omfattet av tiltaksarrangørens lovpålagte trygde- eller forsikringsordninger, dekkes av kollektiv ansvars- og ulykkesforsikring som Arbeids- og velferdsetaten tegner.»

Under gjengis deres konkrete spørsmål med svar fra Arbeids- og velferdsdirektoratet:

1) Betyr det at KVP- deltakere automatisk er yrkesskadedekt dersom de er omfattet av folketrygda?

Arbeids- og velferdsdirektoratet sitt svar:

Folketrygdloven og yrkesskadeforsikringsloven er til sammen ment å gi den skadelidte full kompensasjon i forbindelse med yrkesskader. Med «yrkesskade» menes skade, sykdom eller død som er oppstått i arbeidssammenheng.

Folketrygden gir en rekke yrkesskadefordeler, se lovens § 13-2.

For å være yrkesskadedekket etter folketrygdloven må den skadelidende være medlem av folketrygden og være omfattet av persongruppe som omtalt i lovens §§ 13-6 til 13-13.

Deltakere i kvalifiseringsprogrammet er yrkesskadedekket etter folketrygdloven § 13-11 første ledd. Medlemmer som er pålagt å utføre arbeidsoppgaver etter lov 18. desember 2009 nr. 131 om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen §§ 20 eller 20 a, er også yrkesskadedekket under slikt arbeid.

Vi går ikke nærmere inn på vilkår for yrkesskade etter folketrygdloven for øvrig.

Yrkesskadeforsikringsloven pålegger arbeidsgiverne å tegne en privat yrkesskadeforsikring til fordel for sine arbeidstakere. Yrkesskadeforsikringen skal dekke tap, utgifter og eventuell erstatning i forbindelse med sykdom eller skade som er påført arbeidstakeren i arbeidssammenheng. Dette kommer i tillegg til det folketrygden dekker.

I rundskrivet til folketrygdloven § 13-11 fremkommer følgende under punktet Forholdet til lov om yrkesskadeerstatning;

«Personer som er under utprøving eller i arbeidstrening i regi av NAV må anses som arbeidstakere i forhold til lov om yrkesskadeforsikring slik at de omfattes av forsikringsplikten etter denne lov.

Etter Justisdepartementets oppfatning må plikten til å tegne yrkesskadeforsikring ligge på de bedrifter hvor arbeidet utføres – da disse må anses som arbeidsgivere i yrkesskadeforsikringslovens forstand – og ikke NAV selv om det er disse som helt eller delvis er ansvarlig for de økonomiske ytelsene til de aktuelle personer.

Dersom personen fortsatt har et formelt ansettelsesforhold hos opprinnelig arbeidsgiver, er det likeledes arbeidsgiveren han utfører arbeid for, som anses som arbeidsgiver etter yrkesskadeforsikringsloven.

Forsikringsvilkårene for yrkesskadeforsikring er normalt ikke lagt opp slik at det skal tegnes egen forsikring for hver enkelt person. Det er vanlig at forsikringen tegnes samlet for alle arbeidstagere i en bedrift og uten angivelse av arbeidstagernes navn. I små bedrifter vil det ofte være mer individuelle forhold. Arbeidsgiver som har en person under utprøving eller arbeidstrening bør på denne bakgrunn avklare med sitt yrkesskadeforsikringsselskap at vedkommende er dekket av den inngåtte forsikringsavtale med tilhørende premieberegning.

Det er i forbindelse med yrkesskadeforsikringsordningen opprettet en pool-ordning som dekker skader der arbeidsgiver ikke har tegnet obligatorisk yrkesskadeforsikring. Arbeidstaker skal dermed ikke stå uten dekning i slike tilfeller.»

KVP deltakere er dekket av reglene om yrkesskade i folketrygdloven og vil ha krav på kompensasjon for yrkesskade i den grad man oppfyller de materielle vilkårene for dette jf. folketrygdloven kapittel 13.

I tillegg vil en KVP- deltaker som utfører arbeid hos en arbeidsgiver være omfattet av den obligatoriske yrkesskadedekningen etter yrkesskadeforsikringsloven. Vi går ikke nærmere inn på de materielle vilkårene for at yrkesskadeforsikring utløses.

2) Hva betyr det at tiltaksdeltakere som ikke er omfattet av tiltaksarrangørens lovpålagte trygde- eller forsikringsordninger, dekkes av kollektiv ansvars- og ulykkesforsikring som Arbeids- og velferdsetaten tegner. Hvem tegner denne og følger opp om ulykke skjer?

Arbeid- og velferdsdirektoratet sitt svar:

For de tilfeller der yrkesskadeforsikringsloven ikke pålegger forsikringsplikt, har Arbeids- og velferdsetaten tegnet kollektiv ansvars- og ulykkesforsikring. Denne gjelder deltakere i følgende arbeidsmarkedstiltak:

• Jobbklubb
• Arbeidsmarkedsopplæring (AMO)
• Fag- og yrkesopplæring
• Høyere utdanning
• Oppfølgingstiltaket
• Avklaringstiltaket
• Arbeidsrettet rehabilitering (ARR)
• Arbeidsforberedende trening (AFT)

De deltakerne i KVP som deltar i overnevnte arbeidsmarkedstiltak vil være dekket av etatens kollektive forsikring. Det er Arbeids- og velferdsetaten som administrerer og følger opp denne avtalen. Nærmere informasjon om forsikringen er å finne på Navet under: Tiltak og virkemidler / Kollektiv ulykkesforsikring i arbeidsmarkedstiltak.

3) Hvordan er det tenkt at KVP- deltakere som er i kommunale, private og frivillige tiltak er forsikret? Hvordan bør dette administreres og følges opp?

Arbeids- og velferdsdirektoratet sitt svar:

De som er omfattet av lov om yrkesskadeforsikring kan få rett til erstatning og utgiftsdekning fra arbeidsgiveren i tillegg til det folketrygden dekker hvis noen blir syke eller skadet på grunn av jobben.

Det avgjørende er om det utføres arbeid på vegne av en arbeidsgiver i lovens forstand. Hvis arbeidspraksis er av en art som gjør det unaturlig å si at deltakeren utfører «arbeid eller verv» fordi det ikke er snakk om reell arbeidsutførelse, men mer sosial deltakelse, er det ikke forsikringsplikt etter yrkesskadeforsikringsloven.

Hver enkelt kommune må vurdere hvorvidt de skal inngå en kollektiv ansvars- og ulykkesforsikring i de tilfellene der deltakere er i tiltak eller praksis i kommunal, privat eller frivillig regi og det ikke er snakk om arbeidsutførelse. Ved en avsjekk hos noen av landets største kommuner registrerer vi at de har valgt å gjøre det på denne måten.

Kommunene bør undersøke, ha dialog med arbeidsgiver eller tiltakssted for om å avklare om de har tegnet yrkesskadeforsikring. Dette for å sikre at deltakeren får ivaretatt rettighetene sine. Foruten dette, bør NAV-kontoret før deltakere blir innplassert i rent kommunale tiltak eller i tiltak i privat eller frivillig regi, adressere spørsmålet knyttet til forsikring før oppstart. For øvrig gjør vi oppmerksom på at kommuner kan søke om fritak fra den lovpålagte forsikringsplikten etter yrkesskadeforsikringsloven.

4) Er det forventet at kommunene tegner egen forsikring for KVP- deltakere?

Arbeids- og velferdsdirektoratet sitt svar:

For de tilfeller der KVP-deltakere deltar i kommunale tiltak og/eller der arbeidsgiver ikke er pålagt krav om yrkesskadeforsikring, og deltaker heller ikke vil være omfattet av etatens kollektive ansvars- og ulykkesforsikring, må hver enkelt kommune vurdere hva dette har å si for sine deltakere og ev tegne egne forsikringer.

24.03.2023

Tolking av sosialtjenesteloven og folketrygdloven - stønad til barnetilsyn for deltakere i kvalifiseringsprogram - KVP

Det blir vist til brev datert 07.12.2022 med spørsmål om deltakarar i kvalifiseringsprogrammet sine rettar etter tilleggsstønadsforskriften. De spør om det er slik at KVP-deltakarar med statleg tiltak som innhald i sitt kvalifiseringsprogram ikkje har rett til stønad til barnetilsyn etter tilleggsstønadsforskriften.

Førespurnaden blir svart på av Arbeids- og tenesteavdelinga som har ansvar for tolking av sosialtenestelova. Ytelsesavdelinga har vært involvert i svaret.

I følgje arbeidsmarkedslova § 13, jf. tilleggsstønadsforskriften § 1 annet ledd, har deltakarar på arbeidsmarkedstiltak som mottek kvalifiseringsstønad berre rett til stønad til reise. Dersom deltakaren har nedsett arbeidsevne på grunn av sjukdom, skade eller lyte og fyller vilkåra i folketrygdloven § 11A-3, vil vedkomande ha rett til tilleggsstønader som nemnt i folketrygdloven § 11A-4, medrekna stønad til barnetilsyn. Deltakaren vil då være omfatta av målgruppa som nemnt i § 1 bokstav a i tilleggsstønadsforskriften. At ein er deltakar i kvalifiseringsprogrammet er ikkje det som er avgjerande i slike saker, men om arbeidsevna er nedsett som følgje av sjukdom, skade eller lyte.

Deltakarar som ikkje har nedsett arbeidsevne på grunn av sjukdom, skade eller lyte vil ikkje ha rett til stønad til barnetilsyn etter tilleggsstønadsforskriften. De påpeikar at deltakare som ikkje har rett til barnetilsyn må få dekka slike utgifter etter sosialtenestelova §§ 18 og 19, og spør om det er planar for å endre folketrygdlova/tilleggsstønadsforskriften til å også gjelde deltakarar i kvalifiseringsprogram. Det er per i dag ikkje spilt inn forslag til endring frå direktoratet.

13.01.2022

Svar på henvendelse om finansiering av utdanning som del av KVP-program

Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til mottatt e-post den 08.04.21, rundt spørsmål om finansiering av utdanning som er tatt inn som ein del av kvalifiseringsprogrammet. Vi beklagar at det har tatt tid for oss å svare på førespurnaden.

Statsforvalteren spør om det er riktig forstått at NAV-kontoret må dekke utgifter til utdanninga når dette er tatt inn som del av programmet. Statsforvalteren stiller også spørsmål ved om det eventuelt stiller seg annleis for utdanning med eller utan finansieringsmoglegheit via Lånekassa.

Vurderingstemaet for om utdanning skal tas inn som ein del av programmet, er om utdanningstiltaket «direkte forventes å styrke deltakers muligheter for overgang til arbeid etter endt program», se § 30 første ledd andre punktum. Dersom det er utgifter knytta til innvilga utdanningsløp, og desse utgiftene ikkje blir dekt av NAV-kontoret, vil dette kunne føre til at deltakaren ikkje får gjennomført programmet som er innvilga. Arbeids- og velferdsdirektoratet er derfor einig med forståinga til Statsforvalteren at NAV-kontoret må dekke utgifter til utdanninga, når utdanninga er tatt inn som del av programmet.

Det avgjørande ved innvilgelse av kvalifiseringsprogram ved behov for opplæring eller utdanning, er om søkaren er i stand til å fullføre dette utan den tette bistanden frå kommunen som kvalifiseringsprogrammet inneber, og om behovet til vedkomande kan dekkast innenfor programmet. Det er derfor ikkje relevant kva for finansieringsmoglegheiter søkaren har, som til dømes Lånekassa.

08.06.2020

Det vises til deres e-post av 26.02.20. Vi beklager lang saksbehandlingstid, som skyldes EØS-saken og koronasitasjonen.

Dere hadde følgende spørsmål: «Vi har tidligere tatt opp problemet med lærlingelønn og KVP. Lønna er så lav at den kommer under stønad, i alle fall det første året. Mange må derfor suppleres opp med sosialhjelp. Og det er svaret vi har gitt etter å ha konferert med dere. Synes dette er vanskelig. Skal en trekke de timene en er på læreplass og ikke de timene en ev har skole? Skal en trekke full læretid når det er tilfelle? Og er det da KVP (uten stønad?)

Sender dere kopi av to mailer jeg har mottatt i det siste –og ikke besvart enda -knyttet til dette temaet og ber dere om å se på dette. (Må deltakeren i mail 2 skrives ut av KVP fordi han fra sommeren har fått en kontrakt på 2,5 år?)»

Det er også vist til to eksempler vedrørende lærlingsituasjon, samordning og varighetsvurderinger.

Arbeids-og velferdsdirektoratet kan på generelt grunnlag vise til at lovgiver har inntatt lærlingelønn i § 37 som omhandler samordning:

«I den utstrekning en deltaker i kvalifiseringsprogram har inntektsgivende arbeid eller lærlingelønn, reduseres stønaden inkludert barnetillegg tilsvarende, beregnet i forhold til antall timer med inntektsgivende arbeid eller gjennomføring av læretid.»

Bestemmelsen omhandler samordning der vedkommende deltaker mottar lærlingelønn. Det forutsettes da at det er utbetalt penger for arbeid som lærling i motsetning til eks undervisning som man ikke mottar avlønning for.

Konsekvensen av å trekke time for time, vil være at stønaden blir satt til null dersom en deltaker mottar full lærlingelønn (lønn for 37,5 time pr uke). Noen har henvendt seg og mener dette er uheldig, og at man er nødt til å innvilge supplerende økonomisk stønad.

Vi vil her vise til det som sto i motivene til endringene prop. 12 L (2018-2019) se punkt 3.5.4 mv.: « Departementet legger til grunn at den som har hatt behov for oppfølging gjennom kvalifiseringsprogrammet for å fullføre utdanning vil være sårbar ved overgangen til gjennomføringen av læretid, og at fortsatt oppfølging i kvalifiseringsprogram i læretiden kan øke sannsynligheten for at vedkommende gjennomfører og dermed får vitnemål eller fag-eller svennebrev. Slik sett skiller gjennomføring av læretid seg fra utprøving i ordinært arbeid. Departementet mener dette gir grunn til å åpne opp for å kombinere fortsatt deltakelse i kvalifiseringsprogrammet med gjennomføring av læretid, se §30 nytt andre ledd andre punktum, selv om dette skjer på full tid. Det foreslås samtidig at kvalifiseringsstønaden skal reduseres i forhold til antall timer i gjennomføring av læretid, se §37. «

Det er altså åpnet opp for kombinert deltakelse, samtidig som man har inntatt lærligelønn i inntekt som skal samordnes med kvalifiseringsstønaden. NAV-kontoret må gjøre en konkret vurdering av vedkommende deltakers behov for livsopphold etter §§ 18 og 19.

Utover dette vil vi basert på spørsmål om varighetsvurdering, vise til § 32 og omtalen i rundskrivet. Hvis vedtaket ikke skal forlenges eller målet om arbeid ikke er mulig innen to år, må det jo gjøres en vurdering knyttet til avslutning etter § 34.

27.05.2020

Det vises til deres e-post av 19.11.19. Vi beklager at det har tatt tid å besvare henvendelsen.

Svar på deres spørsmål følger under:

1. Hva ligger det i at forsørgelses – eller bidragsplikt er fastsatt etter norsk lov? Er det en forskjell på norske statsborgere og utenlandske?

Svar: Så lenge vedkommende utenlandske borger har fulle rettigheter etter loven og deltar i KVP er det ingen forskjell. Forsørgelsesplikt og ev bidragsplikt etter norsk lov gjelder for alle personer med barn så lenge man ikke er fradømt/fratatt forsørgelsesplikten.

2. Vi har mottatt et konkret spørsmål der KVP-deltaker har sendt sine barn til sitt hjemland. Barna bor fast hos familie der. I dette tilfellet mottar ikke vedkommende barnetrygd. Hva kan være dokumentasjon på forsørgelse etter dette punktet?

Barnebidrag fastsettes som hovedregel privatrettslig mellom partene og barnetrygden utbetales som hovedregel til den som barnet bor hos.

Slik loven har blitt tolket, kan deltakere som har barn bosatt i utlandet også ha rett på barnetillegg. Det er ikke stilt noe unntak i lov eller forskrift for de deltakerne som ikke har barn boende fast. Se sosialtjenesteloven § 35 siste ledd sier at «Til den som forsørger barn, ytes et barnetillegg», og så lenge den som mottar barnetillegget, dvs. deltaker i KVP, oppholder seg i Norge har vedkommende rett til barnetillegget. Slik vi har tolket det, så må det ev. gjøres et unntak i lov eller forskrift hvis det også skal være et krav om opphold for barnet, jf. det at det ikke er barnet som er mottaker av tjenesten.

Dersom en deltaker ikke bor sammen med barnet/barna må han/hun fremlegge dokumentasjon på faktisk forsørgelse. Dette kan gjøres eksempelvis gjennom kontoutskrifter eller bekreftelse på overføringer til utlandet.

Vi vil understreke at svaret er basert på en tolkning av lov og forskrift pr. tidspunkt.

Departementet kom den 09.11.18 med forslag til endring i forskrift 21. desember 2011 nr. 1471 om kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad § 3 første ledd og nytt andre ledd:

«Til programdeltaker som forsørger barn, ytes barnetillegg for hvert barn for fem dager i uken. Barnetillegget utmåles som barnetillegget til arbeidsavklaringspenger, jf. forskrift 31 om arbeidsavklaringspenger § 8 første og annet ledd. Hvis begge foreldrene mottar kvalifiseringsstønad, får begge barnetillegg.

Det er et vilkår for rett til barnetillegg at barnet oppholder seg i Norge, herunder Svalbard. Det gis likevel barnetillegg under utenlandsopphold hvis oppholdet eller oppholdene til sammen ikke varer mer enn tre måneder i løpet av en tolv måneders periode, eller barnet er medlem etter bestemmelsen i folketrygdloven § 2-5 andre ledd.»

Det vises til Prop.129 L (2018–2019), Innst.53 L (2019–2020), Lovvedtak 9 (2019–2020). Stortingets første og andre gangs behandling hhv. 27. november og 3. desember 2019. Formålet med endringene er å begrense velferdseksport, samt å stramme inn på offentlig støtte til foreldre som sender barn til land hvor de potensielt kan risikere å bli utsatt for tvang og omsorgssvikt, og på denne måten søke å forebygge slike handlinger. Det er meldt at endringene vil tre i kraft 01.07.20 og det vil komme ny omtale om dette i rundskrivet.

Vi anbefaler at dere følger med på informasjon som legges ut på nav.no og navet knyttet til endringer i lov og forskrift. Det blir også der publisert når det er gjort endringer i rundskrivet.

12.09.2018

Hei, og beklager sent svar på denne henvendelsen.

Arbeids-og velferdsdirektoratet kan ikke ta stilling til den konkrete saken som det er referert til i henvendelsen, og besvarer derfor kun de generelle problemstillingene i henvendelsen.

I henvendelsen stiller dere spørsmål om:

«Hva menes med «tidspunktet ytelsen skulle vært utbetalt», altså når skal treukersfristen beregnes fra? Er det vedtaksdatoen, første virkedag etter at vedtaket ble fattet eller er det andre faktorer som legges til grunn? Skal Fylkesmannen vurdere når fristen startet å løpe/når den var oversittet dersom det er uklart? Eller skal vi i vår klagesaksbehandling innhente uttalelse fra etaten som har fattet vedtak om f.eks. uføretrygd og legge deres vurdering av fristen til grunn?».

I rundskriv 35 til sosialtjenesten står det i punkt 4.26.2.6 om forholdet til folketrygdloven § 22-7 første kulepunkt at:

«Ytelser etter folketrygdloven skal som hovedregel utbetales til tjenestemottaker så fort de er klar til utbetaling. Folketrygdloven § 22-7 åpner for at etterbetalingen kan utsettes i opptil tre uker i påvente av krav om refusjon av økonomisk stønad fra kommunen i NAV.

Fristen går fra det tidspunkt etterbetalingen er klar til utbetaling, normalt vedtakstidspunktet. Dette gjelder uavhengig av når kommunen i NAV får melding om vedtaket.». Fristen går fra det tidspunkt etterbetalingen er klar til utbetaling, normalt vedtakstidspunktet heter det i rundskrivet. Det vil som hovedregel her være snakk om det første vedtaket etter folketrygdloven der hvor tjenestemottaker blir innvilget en ytelse med etterbetaling. Videre vil det være vedtaksdatoen som må legges til grunn for beregningen av tre-ukers fristen. Fristen for kommunen i NAV til å fremme et refusjonskrav starter å løpe fra vedtaksdato. Hvis fylkesmannen ut ifra opplysningene i saken ikke med sikkerhet kan fastslå hva som er vedtaksdatoen, bør fylkesmannen søke å klargjøre faktum i dialog med Arbeids-og velferdsetaten.

Henvendelse - spørsmål om barnepensjon og KVP - kvalifiseringsprogrammet

Statsforvalteren i Vestland tok 16.04.2024 kontakt med Arbeids- og velferdsdirektoratet per e-post, og 30.04.2024 per telefon med spørsmål om barnepensjon og kvalifiseringsprogrammet. Dere spør om personer som mottar barnepensjon etter folketrygdloven kan ha rett på deltakelse i kvalifiseringsprogrammet.

Dere skriver at bakgrunnen for henvendelsen er at reglene for barnepensjon etter folketrygdloven ble endret i 2024. Formålet med barnepensjonen er å sikre inntekt for barn når en eller begge foreldrene er døde. Før endringen ble barnepensjon som hovedregel gitt frem til barnet fylte 18 år.

Etter de nye reglene skal barnepensjon fra folketrygden gis frem til barnet fyller 20 år. Dette innebærer at personer som deltar i KVP kan ha rett til barnepensjon samtidig.

Endringen i folketrygdloven har ikke ført til endring av inngangsvilkårene for kvalifiseringsprogrammet. Det er et krav at deltakeren har ingen, eller svært begrensede ytelser til livsopphold etter folketrygdloven eller arbeidsmarkedsloven, jf. sosialtjenesteloven § 29. Det aktuelle som må vurderes i denne sammenheng er om barnepensjonen faller inn under «svært begrensede ytelser».

Hva som ligger i «svært begrensede» er en skjønnsmessig vurdering. Rundskrivet til sosialtjenesteloven gir videre veiledning for vurderingen i punkt 4.29.1.7:

«Formålene med loven og kvalifiseringsprogrammet er retningsgivende for skjønnet. De gjeldende statlige retningslinjene for økonomisk stønad til livsopphold, uten boutgifter, kan være et utgangspunkt for vurderingen av hva som ligger i betegnelsen «svært begrensede ytelser». Hvis ytelsen er på nivå med, eller lavere enn, den veiledende normen for husstanden, kan ytelsen anses som svært begrenset»

Dersom personen allerede er deltaker i kvalifiseringsprogrammet, må det gjøres en vurdering av om rettigheten til barnepensjon er saklig grunn til å midlertidig avbryte eller avslutte programmet jf. sotjl. § 34. Dersom beløpet som mottas er høyere enn det som kan anses som «svært begrenset» jf. § 29, er det saklig grunn til å midlertidig avbryte eller avslutte programmet. I vurderingen av om programmet enten skal midlertidig avbrytes eller avsluttes, vil det sentrale vurderingstemaet være hvor sannsynlig det er at deltakeren i framtiden vil kunne gjenoppta deltakelse i det samme programmet.

Statsforvalteren spør videre om det vil være mulig å samordne barnepensjonen etter sotjl. § 38.

Sosialtjenesteloven § 38 regulerer samordning mellom kvalifiseringsstønad og andre offentlige ytelser.

Arbeids- og velferdsdirektoratet legger til grunn av bestemmelsen er uttømmende når det gjelder hvilke ytelser som kan samordnes med kvalifiseringsstønaden. Barnepensjon er ikke nevnt i § 38, og kvalifiseringsstønaden kan derfor ikke avkortes etter denne bestemmelsen.

21.01.2022

Svar på henvendelse om bruk av vilkår

Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til mottatt henvendelse 23.06.21 vedrørende vilkår. Statsforvalteren i Innlandet stiller spørsmål ved om et NAV-kontoret har anledning til å sette vilkår om at en person må flytte dersom nåværende bosituasjon vanskeliggjør tjenestemottakers mulighet for å bli økonomisk selvhjulpen. Bakgrunnen for spørsmålet er at det kan være utfordrende å få gjennomført arbeidsrettet oppfølging og aktivitetsplikten for tjenestemottakere som bor svært usentralt og hvor det ikke går offentlig kommunikasjon.

Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering

For personer over 30 år er hovedregelen at økonomisk stønad skal gis uten bruk av vilkår, jf. sosialtjenesteloven § 20. Det kan likevel stilles vilkår, dersom for eksempel vilkåret kan styrke tjenestemottakerens mulighet til å bli selvforsørget. Hovedregelen etter sosialtjenesteloven § 20a, er at det skal stilles vilkår om aktivitet for personer under 30 år. NAV-kontoret har altså en plikt til å stille vilkår om aktivitet etter denne bestemmelsen. Det kan også stilles andre vilkår.

Formålet med vilkår skal være å styrke tjenestemottakers muligheter for overgang til arbeid, utdanning eller bli selvforsørget på annen måte enn ved økonomisk stønad. Vilkårssetting har nær sammenheng med formålet om hjelp til selvhjelp. Når det stilles vilkår, skal det bidra til å motivere og påvirke tjenestemottaker til å komme seg ut av en vanskelig livssituasjon. Vilkår skal også som hovedregel settes i samarbeid med tjenestemottakeren.

Uavhengig av om vilkår stilles i medhold av sosialtjenesteloven § 20 eller § 20a, må vilkåret oppfylle tre sidestilte krav: det må ha nær sammenheng med vedtaket, det må ikke være uforholdsmessig byrdefullt eller begrense tjenestemottakerens handle- eller valgfrihet på en urimelig måte, og det må ikke være rettsstridig.

Arbeids- og velferdsdirektoratet vurderer at det ikke er i tråd med vilkårslæren å stille vilkår om å flytte, uavhengig av hva grunnen til dette er. Å stille vilkår om å flytte, vil være svært inngripende for tjenestemottakeren. Det vil også oppstå spørsmål om hva slags forholdsmessig konsekvens et brudd på et slikt vilkår vil kunne være. Vilkår om å flytte, er uansett noe annet enn å stille vilkår om å redusere boutgiftene sine. Redusering av boutgifter vil ha en direkte sammenheng med å redusere sine utgifter for å komme seg ut av en vanskelig livssituasjon, og dermed også kunne ha nær sammenheng med vedtaket. Dersom boutgiftene ikke er årsaken til at vedkommende ikke er selvhjulpen, men vilkår om å flytte kun knytter seg til muligheten for å gjennomføre andre vilkår og/eller arbeidsrettede tiltak, kan dette vanskelig sies å ha nær sammenheng med vedtaket.

31.05.2019

Henvendelse vedrørende vilkår og dokumentasjon

Vi viser til mottatt henvendelse datert 13.05.19 fra Fylkesmannen i Vestland. I henvendelsen vises det til et brev som ble sendt Arbeids-og velferdsdirektoratet 25.08.15.

Fylkesmannen i Vestland kan ikke se å ha mottatt svar på sin henvendelse, og etterspør derfor dette. Arbeids-og velferdsdirektoratet viser med dette til e-post med svar på den nevnte henvendelsen, datert 02.09.15:

Viser til epost og brev av 25.08.15.

Vi er opptatt av at forståelse og praktisering av § 20 skal være lik både hos NAV-kontor og fylkesmenn. Vi vil derfor vurdere om, og ev. hvordan, vi kan omtale § 20 på en bedre måte i rundskrivet. Omtalen av § 20 vil bli vesentlig endret som følge av at vilkår om aktivitet er vedtatt. Vi er i gang med revidering, men revidert rundskriv vil ikke bli publisert før lovendringen trer i kraft.

Kort om vilkår og dokumentasjonskrav:

Vilkår innebærer en aktivitet/handling som kan bidra til selvforsørgelse. Det kan for eksempel være aktivitet knyttet til arbeid, krav om å øke inntekter eller å redusere utgifter. Det dreier seg om at bruker må gjøre noe aktivt for å bli selvhjulpen. Dokumentasjonskrav er noe annet, og handler om hvorvidt bruker fyller betingelsene for stønad eller ikke. Og det kan ikke sette vilkår om dokumentasjon. Hvis det settes vilkår, må NAV-kontoret ha et system for å fange opp om vilkåret oppfylles eller ikke. I oppfølgingen av bruker kan det være aktuelt å be om dokumentasjon for å kunne vurdere om vilkåret er oppfylt. Det er imidlertid ikke dokumentasjonen ‘i seg selv’, men hvorvidt bruker faktisk har gjort aktiviteten/handlingen som er avgjørende for om vilkåret er oppfylt eller ikke. Viser for øvrig til omtale av § 20 i rundskrivet.

24.04.2019

Henvendelse vedrørende yrkesskadedekning for tjenestemottakere som er i aktivitet etter sosialtjenesteloven § 20a

Det vises til deres brev av 14.03.18 der dere spør om tjenestemottakere som er pålagt å utføre arbeidsoppgaver etter sosialtjenesteloven § 20a er omfattet av yrkesskadedekningen i folketrygdloven § 13 andre ledd.

Slik bestemmelsen står, tilsa ikke en naturlig språklig forståelse at disse tjenestemottakerne var omfattet. Vi rettet derfor en henvendelse til Arbeids-og sosialdepartementet, og fikk nylig følgende svar:

«Arbeids-og sosialdepartementet viser til Prop. 75L (2018–2019) som ble fremmet 5. april 2019. Der er det foreslått å endre folketrygdloven § 13-11andre ledd, slik at medlemmer som er pålagt å utføre arbeidsoppgaver er yrkesskadedekket under slikt arbeid, enten arbeidsoppgavene er pålagt etter sosialtjenesteloven § 20 eller § 20 a. Det er foreslått at endringen trer i kraft med virkning fra 1. januar 2017, det vil si fra samme tidspunkt som sosialtjenesteloven § 20 a trådte i kraft.»

Foreløpig dato forbehandling av Prop. 75L (2018-2019) i Stortinget er 05.06.2019. Vi vil understreke at forarbeidene viser til «arbeidsoppgaver» som en tjenestemottaker utfører i kommunen. Det betyr, at tjenestemottakere som utfører oppgaver for kommunen, slik som Rusken, vil være omfattet uavhengig om arbeidsoppgavene utføres med hjemmel i sosialtjenesteloven § 20 eller 20a. Mens de som eksempel viser i lavterskel tilbud som jobbklubb etcetera ikke vil være omfattet og at kommunen der (fortsatt) må tegne frivillig forsikring.

21.11.2017

Vilkår og dokumentasjon i sammenheng med sosialtjenesteloven

Vi vil vise til tidligere avgitte svar om dette med vilkårsstilling og dokumentasjon samt omtale i rundskrivet. I pkt 4.20.1 står det:

«Vilkår skal kun settes i vedtak om tildeling av økonomisk stønad, som ledd i den videre oppfølgingen av tjenestemottaker. Vilkår innebærer en aktivitet eller handling som kan bidra til at tjenestemottaker blir selvforsørget på annen måte enn ved å motta økonomisk stønad. Vurderingen av tjenestemottakers rett til økonomisk stønad, må ikke forveksles med vilkårssetting. Krav til dokumentasjon for å kunne vurdere om betingelsene for økonomisk stønad er oppfylt, er ikke det samme som vilkår etter denne bestemmelsen».

Deres spørsmål gjengis under:

1. Kan det i vedtak fastsettes dokumentasjonskrav som må oppfylles for at vedtatt stønad skal utbetales, når dokumentasjonen ikke knytter seg til oppfølging av vilkår etter §§ 20 /20a?

Nei, personer som har et behov har også har en rett til stønad. NAV må alltid vurdere behovet. Det kan kreves opplysninger som dokumenterer om det er et behov eller ikke, men dette gjøres før stønaden innvilges. Hvis det etter at stønad er innvilget (for eksempel ved lange vedtaksperioder) er usikkert om bruker fortsatt har et behov, så kan NAV igjen kreve opplysninger som dokumenterer behovet. At en stønadsmottaker har betalt husleie sier jo ingen ting om hvorvidt han/hun fortsatt har et behov, men mindre man tenker at det å ikke betale husleie viser at de ikke lenger bor der/har boutgifter. Hvis stønad ikke brukes i tråd med innvilgelse, så kan NAV innvilge stønad i form av varer og tjenester, se § 21 og omtale i rundskrivet.

Når det gjelder den omtalte praksisen med vedtak satt i stans, vil direktoratet understreke at utgangspunktet er at tjenestemottaker har en rett på utbetaling etter vedtaket. Her må Fylkesmannen være spesielt oppmerksom på saksbehandlingskravene ved endring av et løpende vedtak, jf. Helsetilsynets veileder i klagesaksbehandling pkt.6.7 flg.

2. Dersom svaret er nei, kan krav om levering av kvitteringer (f.eks. husleie) ses på dokumentasjon for om vilkår etter §§ 20/20a er oppfylt? Hvis ja, hvordan kan et slikt vilkår være formulert?

Det kan stilles vilkår om å bruke stønaden på bestemte måter, for eksempel å betale husleien. For å følge opp, kan en enkel måte å kontrollere dette på være å levere kvittering. Dersom man ikke får den dokumentasjonen man etterspør, må man gjøre en sannsynlighetsvurdering knyttet til om vilkåret er oppfylt. Ev konsekvens på brudd på vilkår skal behandles slik det er beskrevet i rundskrivet. Vi vil presisere at vedkommende senere kan fremlegge kvittering eller dokumenterer på annen måte, og da må NAV behandle dette på nytt.

15.02.2023

Økonomisk stønad med vilkår i Digisos

Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til mottatt henvendelse 09.11.22, hvor dere ber om en avklaring på hvorvidt det er lovlig at NAV-kontoret gjennom Digisos stiller vilkår (krav) om å levere dokumentasjon før utbetaling av stønad for neste måned. I denne forbindelse viser dere til Arbeids- og velferdsdirektoratets brev datert 23.02.21, presentasjonen av ny innsynsløsning for NKS v/Team Digisos 26.10.22 og rundskrivet pkt. 4.18.1 og 4.20.1.

Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering

Generelt om vilkår og innhenting av opplysninger

Opplysninger skal så langt som mulig innhentes i samarbeid med tjenestemottaker eller slik at vedkommende har kjennskap til innhentingen, jf. sosialtjenesteloven § 43. I rundskrivet pkt. 5.43.1 er det presisert at NAV-kontoret skal sikre at saken er så godt opplyst som mulig før det treffes en avgjørelse om tjenester etter loven. Sosialtjenesteloven oppstiller ikke et krav om at det må fremlegges dokumentasjon for å behandle / ta stilling til en søknad om økonomisk sosialhjelp. Ofte brukes likevel begrepet «dokumentasjonskrav» for å skille dette fra vilkår. NAV-kontoret må gjøre en konkret og individuell vurdering av hvordan opplysningene skal dokumenteres. Det innebærer å vurdere om det er tilstrekkelig at en opplysning kan tas imot muntlig, eller om det er nødvendig å innhente skriftlig dokumentasjon.

Innhenting av opplysninger («dokumentasjonskrav») og vilkår har to forskjellige formål.

NAV-kontoret har som nevnt plikt til å opplyse saken så godt som mulig før vedtak treffes, og må derfor etterspørre opplysninger før de tar stilling til søknaden om økonomisk stønad. Innhentingen av opplysninger (evt. dokumentasjon) skjer før hjelpen er innvilget, for å få opplyst saken tilstrekkelig til å kunne vurdere om søkeren har behov for stønad.

Et vilkår stilles først når økonomisk stønad er innvilget. Et brudd på vilkår kan sanksjoneres med at allerede ytt hjelp blir redusert.

Det kan stilles vilkår om å bruke stønaden på bestemte måter, for eksempel å betale husleien. For å følge opp, kan en enkel måte å kontrollere dette på være å levere kvittering. Dersom NAV-kontoret ikke får den dokumentasjonen de etterspør, må de gjøre en sannsynlighetsvurdering knyttet til om vilkåret er oppfylt. Ev konsekvens på brudd på vilkår skal behandles slik det er beskrevet i rundskrivet. Vi vil presisere at vedkommende senere kan fremlegge kvittering eller dokumenterer på annen måte, og da må NAV-kontoret behandle dette på nytt.

Innsynsløsning for bruker Innsynsløsningen for bruker tilbyr brukere innsyn i saksbehandlingen for søknader om økonomisk sosialhjelp som er sendt digitalt via nav.no, og tilbyr en sikker digital kanal for utveksling av opplysninger knyttet til søknaden. Team Digisos gjennomgikk denne løsningen på møte med Statsforvalterne 26.10.22, Det ble blant annet vist eksempler på hva som kan ligge under «dine oppgaver» i løsningen. Vi vil presisere at alle løsninger fra Team Digisos er kvalitetssikret av (fag/personvern) jurist.

Det var satt opp to eksempler på oppgaver i Digisos sin gjennomgang av innsynsløsningen. Det ene var at brukeren har et vilkår om å betale husleien hver måned. Dette er vilkår som kan stilles med hjemmel i sosialtjenesteloven §§ 20 og 20a, under forutsetning at de øvrige kravene til vilkår er oppfylt.

Det andre var at brukeren må levere opplysninger, som i dette tilfellet var kopi av kvittering for betalt husleie forrige måned. Som nevnt over, vil dette være en måte å kontrollere at et vilkår er oppfylt. Det bes altså om opplysninger / dokumentasjon som er knyttet til vilkårene som er stilt, noe det er anledning til i henhold til vilkårslæren. Dette er ikke det samme som innhenting av opplysninger / dokumenter for å få utbetalt allerede innvilget økonomisk stønad, eller «dokumentasjonskrav».

I noen situasjoner, hvor det f.eks. er avtalt med brukeren (gjennom samtykke fra brukeren) at innvilget stønad skal utbetales til andre (f.eks. kreditor), kan NAV-kontoret være i behov av ytterligere informasjon for å få utbetalt stønaden til rette vedkommende. Dette kan f.eks. være en faktura med KID-nummer. Dette er bakgrunnen til hvorfor det i innsynsløsningen for bruker gis informasjon om at han eller hun må levere opplysninger for at NAV-kontoret kan utbetale stønaden. Dersom slik informasjon ikke leveres, vil konsekvensene kunne være at NAV-kontoret ikke får betalt innvilget stønad til en kreditor som opprinnelig avtalt. Brukeren vil imidlertid likevel få utbetalt stønaden til seg. Vi ser at denne informasjonen i løsningen kan fremstå som upresis, og vil se nærmere på dette.

05.09.2018

Lovfortolkning sosialtjenesteloven - aktivitetsplikten -stønad til samvær - oppholdskommunens ansvar

Det visestil deres henvendelse datert 22.03.2018. Vi beklager at det har tatt tid for oss å besvare ut henvendelsen.

Under følger Arbeids-og velferdsdirektoratets vurderinger av stilte spørsmål:

1. Vilkår om aktivitet innebærer en tettere oppfølging av tjenestemottaker, med det formål å styrke muligheter for overgang til arbeid og utdanning. NAV-kontoret må foreta en konkret og individuell vurdering av hvilke aktiviteter som er hensiktsmessig for den enkelte. Tjenestemottakers behov, synspunkter og ønsker skal tas med i vurderingene. I samråd med den enkelte må NAV-kontoret, gjennom tett og individuell oppfølging, gjøre en fortløpende vurdering knyttet til omfanget av aktiviteten. Det påligger NAV-kontoret et ansvar for at vilkåret som stilles må være hensiktsmessig. Dette betyr at aktiviteten, både i innhold og omfang, skal styrke tjenestemottakers muligheter for overgang til arbeid, utdanning eller bli selvforsørget på annen måte enn ved økonomisk stønad. Hva som er nyttig og formålstjenlig vil bero på en konkret vurdering.

2. Vi vil her vise til rundskrivets omtale av § 20a hvor det i punkt 4.20a1.1 blant annet fremkommer følgende:

«Avgjørelse om å stille vilkår skal fremgå av vedtaket om tildeling av økonomisk stønad. Hvis vilkåret endres, skal det fattes nytt vedtak». Videre står det at det skal«.. tydelig fremkomme av vedtaket hva plikten innebærer, hva som kreves for at plikten skal anses oppfylt..»

Direktoratet mener at følgende som et minimum må fremkomme av vedtaket:

hvilken aktivitet som er valgt (eks. søke jobb/ gå på kurs eller tiltak/jobbplassering), tidsrom for deltakelse (fra dato til og med dato), omfanget av deltakelse i aktiviteten (fra klokka til klokka/mandag til fredag). Dersom det gjøres endringer i dette, så må det fattes nytt vedtak.

3. Vi vil i det følgende vise til rundskrivet pkt. 4.18.1.2: «For at det skal foreligge rett til økonomisk stønad må den enkelte ha utnyttet fullt ut alle reelle muligheter til å forsørge seg selv ved arbeid, egne midler eller ved å gjøre gjeldende trygderettigheter eller andre økonomiske rettigheter. Enhver har ansvar for å ta nødvendige skritt for å bli selvforsørget gjennom arbeid eller på annen måte. En persons hjelpebehov skal likevel vurderes ut fra den nåværende situasjonen, og vedkommende kan ha krav på stønad inntil andre økonomiske muligheter kan gjøres gjeldende.»

Dette betyr at NAV-kontoret må gjøre en konkret vurdering av om personen har utnyttet alle muligheter til selvforsørgelse. Det at personen ikke stiller på eksempelvis planlagt aktivitet, kan være ett av momentene i vurderingen av retten til videre stønad etter sosialtjenesteloven § 18. Det skal i denne sammenheng nevnes at det i rundskrivets pkt. 4.18.2.15 fremkommer at arbeidsføre uten arbeid plikter aktivt å forsøke å skaffe seg arbeid, enten på egen hånd eller gjennom arbeidsrettet bistand fra NAV-kontoret.

4. I rundskrivet pkt. 4.18.2.6 fremkommer det at: «Hvis tjenestemottaker ikke bor sammen med egne barn, skal utgifter til samvær inngå i livsoppholdet. Det er som hovedregel viktig for barn og unge å ha kontakt med begge foreldrene. Stønad til samvær må vurderes ut fra samværets omfang. Det må også tas hensyn til eventuelle reiseutgifter. Hvis samværet omfatter overnatting, skal utgifter til tilrettelegging for dette, som seng, sengetøy, håndklær med videre, også inngå i livsoppholdet.»

NAV-kontoret må foreta en konkret vurdering av søknader som omhandler reiseutgifter innenfor lovens virkeområde. Det betyr i praksis at innenlands flyreiser må vurderes med de samme utgangspunkt som beskrevet over. Utenlands flyreiser dekkes ikke.

5. Krisesenter er ikke ansett som institusjon, og det er følgelig ikke noe unntak fra oppholdskommunens ansvar for disse tilfellene, jf. sosialtjenesteloven § 3, se også rundskrivet pkt. 2.3.1.Da gjelder hovedregelen om at kommunen der man bor eller midlertidig oppholder seg må vurdere, og eventuelt yte økonomisk stønad.

For ordens skyld nevnes at det er innført en plikt til å sørge for krisesentertilbud i kommunen, se krisesenterlova § 2. For kommuner som ikke har et slikt tilbud i sin geografiske enhet, kan man inngå en samarbeidsavtale med andre kommuner som har krisesenter. En samarbeidsavtale bør klargjøre hvilke prinsipper som ligger til grunn for utregning av kommunens del av driftsutgifter og hvordan dette rent praktisk skal gjennomføres.

6. I rundskrivet pkt 2.3.2.3 står det: «NAV-kontoret bør bidra til å tilrettelegge ved flytting mellom kommuner hvis en person som mottar tjenester etter loven ønsker slik bistand. Dette kan være i form av å bistå med å avvikle boforhold og finne ny bolig, dekke utgifter til flytting og etablering, dekke livsopphold i en overgangsfase, eller bidra til at et kvalifiseringsprogram blir videreført i ny kommune. Kommunen personen flytter fra, vil være ansvarlig for tjenestene som er innvilget i vedtak. Når vedtaket utløper, er den nye oppholdskommunen ansvarlig for å gi tjenester etter loven.»

De fleste kommuner bidrar eksempelvis til flytting (transport, lager, etablering etc.) og første husleier i nytt leieforhold. Dette fordi det er viktig å sikre smidige overganger ved flytting, og hindre at tjenestemottakere blir kasteball i systemet. Direktoratet har i fortolkning i rundskrivet understreket viktigheten av samarbeid mellom NAV-kontorene i fra-og tilflyttingskommunen og skissert opp hva dette samarbeidet bør omfatte. En kan imidlertid ikke utlede en rettslig plikt til å yte tjenester til personer som ikke oppholder seg i kommunen. Hovedregel er at kommunen er ansvarlig for å behandle søknader knyttet til de personer som oppholder seg i kommunen.

28.06.2018

Spørsmål om vilkår etter sosialtjenesteloven § 20

Viser til brev av 14.03.2018.

Arbeid-og velferdsdirektoratet vil først bemerke at det å stille vilkår nå er regulert i to bestemmelser, henholdsvis § 20 og § 20 a, og vi vil nedenfor kort redegjøre for bestemmelsene.

§ 20

Denne bestemmelsen regulerer adgangen til å stille vilkår for personer som er fylt 30 år. Det kan for eksempel stilles vilkår om å utføre arbeidsoppgaver i bostedskommunen, jf. ordlyden i bestemmelsen. Dette vilkåret er knyttet til arbeidsoppgaver i, og for, kommunen. Arbeidsoppgavene bør være organisert, bla. for å kunne gi bruker nødvendig oppfølging. Slike arbeidsoppgaver kan for eksempel være rydding i parker, maling av hus eller hjelp til eldre/funksjonshemmede. Det kan ikke stilles vilkår om at en person skal utføre arbeidsoppgaver for private aktører.

I tillegg til vilkåret om å utføre arbeidsoppgaver i bostedskommunen, kan det stilles andre type vilkår. Hvis en person trenger arbeidstrening, kan det for eksempel stilles vilkår om arbeidspraksis/arbeidstrening, og dette kan både være i kommunal og privat virksomhet. Det kan videre både være i form av kommunalt tiltak eller statlige arbeidsmarkedstiltak. I slike tilfeller trenger personen normalt oppfølging fra arbeidsgiver/tiltakssted, og det bør da lages en opplæringsplan/oppfølgingsplan som bla. sier noe om målsettingen med praksis-/arbeidstreningsperiode, hvilke arbeidsoppgaver som skal utføres, hva som ev. trengs av tilrettelegging, oppfølgingspunkter fra arbeidsgiver/tiltakssted og NAV-kontoret mv.

Vi viser for øvrig til omtalen i rundskrivet.

§ 20a

Denne bestemmelsen regulerer plikten til å stille vilkår om aktivitet og adgangen til å stille andre vilkår for personer under 30 år. Vilkår om aktivitet kan gjennomføres ved bruk av kommunale tiltak, statlige tiltak, tiltak i samarbeid med tiltaksleverandører, sosiale entreprenører, utdanningsinstitusjoner eller andre.

Vi viser for øvrig til omtalen av i rundskrivet, særlig punkt 4.20a.2.5.

Yrkesskadedekning –folketrygdloven § 13-11

Personer som deltar i statlige arbeidsmarkedstiltak, kvalifiseringsprogram, introduksjonsprogram eller som er pålagt å utføre arbeidsoppgaver for kommunen etter § 20 er omfattet/yrkesskadedekket etter bestemmelsen.

Vi har rettet en henvendelse til Arbeids-og sosialdepartementet vedrørende deres spørsmål om de som utfører arbeidsoppgaver for kommunen etter § 20a også er omfattet av bestemmelsen.

12.09.2022

Lovtolkning - refusjon

Vi viser til brev 4. mai 2022 der dere har spørsmål om tolkningen av folketrygdloven § 22-7 og adgangen NAV-kontorene, altså kommunen i NAV, har til å kreve refusjon i etterbetalte trygdeytelser. Henvendelsen besvares av Ytelsesavdelingen som ansvarlig for tolkningen av folketrygdloven § 22-7. Arbeids- og tjenesteavdelingen har vært involvert i besvarelsen.

Folketrygdloven § 22-7 gir trygden en rett til å utsette utbetaling av ytelser i inntil tre uker i påvente av refusjonskrav. Ordlyden skiller ikke på om utbetalingen er en etterbetaling eller en løpende ytelse. Hensynet til mottakerens behov for midler til livsopphold tilsier imidlertid at løpende ytelser skal utbetales til fastsatt tid, uten noen utsettelse, jf. NAVs rundskriv til bestemmelsen som dere også viser til.

Utbetalingsenhetene i NAV opplyser at de i henhold til rundskrivet og gjeldende praksis utbetaler løpende ytelser, og at det kun er etterbetalinger som blir utsatt i henhold til folketrygdloven § 22-7. Vi ser ikke bort fra at det kan forekomme unntak, men antar at det i så fall skyldes konkrete forhold i den enkelte sak.

Adgangen kommunen i NAV har til å kreve refusjon, følger av sosialtjenesteloven § 26. Etter denne bestemmelsen kan det kreves refusjon i ytelser som etterbetales (vår understreking). Bestemmelsen åpner ikke for å kreve refusjon i løpende ytelser.

Ønske om lovtolkning - refusjon Statsforvalteren i Trøndelag ber Arbeids- og velferdsdirektoratet om svar på dette spørsmålet:

• Kan NAV etter folketrygdloven § 22-7 utsette utbetalingen av både etterbetalingen og den løpende ytelsen i påvente av vedtak om refusjon?
• Hvis ja; Kan NAV-kontoret kreve refusjon også for løpende ytelse som ikke er utbetalt?

Hvorfor spør vi om dette?

Vi er blitt gjort kjent med at forvaltningsenheten i NAV i enkelte tilfeller kan holde tilbake både etterbetaling og løpende ytelse etter folketrygdloven, i påvente av refusjonskrav.

Utfordringen for NAV-kontoret i slike tilfeller er at brukere kan bli stående uten stønad etter folketrygdloven i tidsperioden fra ytelsen er innvilget og frem til vedtak om refusjon er fattet. Dersom vedkommende ikke har andre midler til eget livsopphold, vil vedkommende ha behov for økonomisk sosialhjelp frem til den statlige ytelsen utbetales.

På bakgrunn av dette har vi fått en henvendelse fra et NAV-kontor om de kan kreve refusjon for sosialhjelp utbetalt frem til tidspunktet for når forvaltningsenheten utbetaler både etterbetalingen og den løpende ytelsen etter folketrygdloven.

Hva tenker vi selv?

I rundskriv til folketrygdloven kapittel 22 (merknad til § 22-7) står det at:

«Bestemmelsen gjelder i de tilfellene medlemmet har krav på en etterbetaling. Det fremgår ikke direkte av ordlyden, men det følger av prinsippet om at løpende ytelser skal utbetales til fastsatt tidspunkt som er likt for alle. Hvis det dessuten skulle være slik at man kunne holde løpende ytelser tilbake i tre uker, ville medlemmet raskt kunne komme inn i en uheldig sirkel. Dersom han i den forbindelse må ha midlertidig hjelp fra for eksempel sosialkontoret, kan dette melde krav i neste utbetaling som så kan holdes tilbake, og så videre.»

Slik vi forstår rundskrivet, er det kun anledning til å utsette utbetaling av etterbetalingen og ikke den løpende ytelsen som er innvilget.

Ut fra tilbakemeldinger fra NAV-kontor kan det likevel se ut til at dette gjøres ulikt, og at det kan være forskjell i praksis mellom hvilken ytelse etter folketrygdloven som er innvilget.

Hvis man legger til grunn at NAV kan holde tilbake en løpende ytelse i påvente av refusjonskrav, blir neste spørsmål om NAV-kontoret kan kreve refusjon i både etterbetalingen og den løpende ytelsen som er holdt tilbake.

I rundskriv H35-00 pkt. 4.26.1 står det at: «I tilfeller der tjenestemottaker får innvilget ytelsen også for perioden forut for vedtaksdato og eventuelt utbetalingstidspunktet, kan kommunen i NAV kreve hel eller delvis refusjon i denne etterbetalingen.»

Vi ønsker en avklaring på om henvisningen til «utbetalingstidspunktet» betyr at NAV-kontoret kan kreve refusjon også i stønad som ikke omfattes av den opprinnelige etterbetalingsperioden, men eventuelt også i løpende ytelse som er holdt tilbake.

06.06.2023

Spørsmål knyttet til refusjon etter sosialtjenesteloven § 26, frister mm

Det vises til deres e-post av 25. april 2023. Dere har etter oppfordring fra oss, og for å få avklart liggende saker om refusjon, blitt bedt om å sende inn hvilke problemstillinger som består ubesvart.

Som sedvanlig i refusjonssaker, har vi konferert med Ytelsesavdelingen i direktoratet der det er spørsmål knyttet til forståelse av folketrygdloven, frister mm. Vi har også konferert med Helsetilsynet hva angår spørsmål 1 (se under).

Under gjengis statsforvalterens spørsmål samt vår vurdering i saken:

1. Vi registrerer at rutinene vil bli endret for når forespørsel om refusjon blir sendt til NAV-kontoret. NAV-kontor kan når dette innføres fatte refusjonsvedtak som oppfyller kravene i sosialtjenesteloven.

Vi har saker liggende hvor refusjonsvedtaket er fattet før etterbetalingsvedtaket er fattet. Vi ser ikke bort fra at vi også framover vil kunne få slike klagesaker før nye rutiner er innført. Refusjonsvedtaket i disse sakene inneholder ikke de opplysningen det skal. Verken den som har klaget på vedtaket eller vi kan kontrollere at det kun er krevd refusjon i netto etterbetalt trygdeytelse måned for måned. Vedtakene er så mangelfulle at de etter vår vurdering må anses ugyldige.

Vi ber om avklaring på hva konsekvensen blir for vår klagesaksbehandling når påklaget vedtak i disse sakene er ugyldige.

Arbeids- og velferdsdirektoratet sin vurdering:

Vi er usikre på hvilke endringer i rutiner statsforvalteren her sikter til. Kommunen skal ikke fatte et refusjonsvedtak før man vet hvilket beløp som kommer til utbetaling og ev hvilke trekk som skal gjøres i denne. I mai i 2022 sendte vi ut en ukesmail hvor vi informerte om hvordan kommunene kan innhente informasjon til bruk i refusjonssaker. Kort fortalt vil dette være å kontakte den utbetalingsenheten som har ansvaret for ytelsen, hhv. NØP (NAV Økonomi Pensjonsytelser) for pensjonsytelser og NØS (NAV Økonomi Stønad) for Arena- ytelsene per telefon. De vil kunne informere om: bruttoutbetaling, skattetrekk og andre trekk.

Først vil vi understreke at hvor mange opplysninger som ev. mangler og variasjon i sakene knyttet til størrelse og kompleksitet, vil avgjøre hva slags konsekvens det blir for utfallet i den enkelte sak. Statsforvalteren må som alltid gjøre konkrete vurderinger av den enkelte sak i tråd med prinsippene for klage som fremkommer av forvaltningsloven.

Når dere har klagesaker inne for vurdering og mangler opplysninger, vil Arbeids- og velferdsdirektoratet anbefale at dere gjennom kommunen forsøker å innhente den informasjonen som er nødvendig for å ta stilling i saken (om dette er forhold som kan repareres). Vi vil her vise til Helsetilsynets klagesaksveileder og anbefalingen om å begrense antall opphevinger. Det er også en mulighet for at statsforvalteren, der det er tale om enkle opplysninger, kan innhente dette selv ved å ringe aktuelle utbetalingsenheter.

For noen av disse tilfellene vil ikke saken kunne finne sin løsning uten at opplysninger fremskaffes og kommunen foretar nye vurderinger. I slike tilfeller må saken oppheves og hjemsendes til ny behandling med en konkret liste over hvilke forhold kommunen må få opplyst og vurdert.

Er det tale om store saksbehandlingsfeil (prosessuelle mangler), kan det bli tale om å anse vedtaket ugyldig. Dette er konkrete vurderinger som statsforvalterne må foreta. I saker der en ikke har gyldig/bindende vedtak, vil konsekvensen være at kommunen ikke har hjemmel til å holde midler den har fått utbetalt i refusjon i etterbetalingen tilbake. Det vil si at pengene må utbetales bruker.

Vi har i denne forbindelse konferert med Helsetilsynet. Om det skulle være behov for nærmere svar knyttet til dette spørsmålet vil vi vise til Helsetilsynet, som er nasjonal overordnet instans for klage på sosialtjenestelovsområdet.

2. Vi har i en sak fått oppgitt fra hvilken dato NAY mener at treukersfristen begynner å løpe. I samme sak har vi også etterbetalingsvedtaket. NAY oppgir en frist som er fire dager senere enn vedtaksdato. Dette vil ha betydning for om refusjonsvedtaket er fattet innen fristen. Når vi vurderer om treukersfristen er overholdt, ber vi normalt ikke om annen dokumentasjon enn etterbetalingsvedtaket. Ved beregning av når treukersfristen begynner å løpe, legger vi til grunn at det er dato for når etterbetalingsvedtaket er fattet. Er direktoratet enig i dette?

Arbeids- og velferdsdirektoratet sin vurdering:

Vi viser til rundskrivet til sosialtjenesteloven punkt 4.26.2.6 Forholdet til folketrygdloven § 22- 7, hvor det fremkommer følgende;

«Ytelser etter folketrygdloven skal som hovedregel utbetales til tjenestemottaker så fort de er klar til utbetaling. Folketrygdloven § 22-7 åpner for at etterbetalingen kan utsettes i opptil tre uker i påvente av krav om refusjon av økonomisk stønad fra kommunen i NAV. Fristen går fra det tidspunkt etterbetalingen er klar til utbetaling, normalt vedtakstidspunktet. Dette gjelder uavhengig av når kommunen i NAV får melding om vedtaket.» I rundskrivet til § 22-7 fremkommer tilsvarende. Det står blant annet der at: «Tre ukers-fristen regnes fra det tidspunktet ytelsen skulle ha vært utbetalt», og at «Vanligvis vil utbetalingstidspunktet følge umiddelbart etter at vedtak er gjort og ytelsen er beregnet».

I all hovedsak vil etterbetalingen være klar til utbetaling på vedtakstidspunktet. Men av ulike administrative årsaker kan det være at etterbetalingen er klar på et senere tidspunkt. Fristen løper fra det tidspunktet etterbetalingen er klar til utbetaling. Det kan derfor forekomme at Arbeids- og velferdsetaten i sin kommunikasjon kan oppgi en annen frist til kommunen enn den som følger av vedtaket. Det er fristen som blir oppgitt fra Arbeids- og velferdsetaten som skal følges, dersom denne er etter vedtaksdato.

3. I en av klagesakene har NAV-kontoret tilfeldigvis oppdaget at NAY har utbetalt for mye i refusjon til NAV-kontoret. NAV-kontoret har sørget for å utbetale til klager beløpet som trukket for mye i etterbetalingen.

Vi ser at det er behov for å få dokumentert hvilke beløp av NAV-kontorets refusjonskrav som NAY har tatt hensyn til. Vi mener det er nødvendig for å kontrollere at det ikke, som i eksemplet over, gis refusjon for et høyere beløp enn det loven gir hjemmel til. Vi lurer på om NAY fatter et vedtak hvor det framgår hva som er etterbetalt, hvilke beløp det er gitt refusjon for og hva tjenestemottaker eventuelt får utbetalt av etterbetalingen.

Arbeids- og velferdsdirektoratet sin vurdering:

Det er kommunene som fremsetter kravet om refusjon i etterbetalingen i ytelser etter folketrygdloven eller lovene om krigspensjonering. Av rundskrivet til sosialtjenesteloven § 26, fremkommer det nærmere krav til fremgangsmåte når kommunen skal vurdere å kreve refusjon.

Utbetalingsenhetene NØP og NØS vil gjøre en kontroll av formål og periode kommunen søker refusjon for. Kommunen kan aldri stilles bedre enn det som er brukers nettoproveny, altså allerede utbetalt økonomisk stønad minus ev skattetrekk og andre trekk. Det er vanskelig å kunne svare på hva som konkret har skjedd i saken det refereres til.

De enkelte utbetalingsenhetene registrerer opplysningene som det her spørres om, men det fattes ikke et eget vedtak om dette. Selve vedtaket om refusjon fattes etter sosialtjenesteloven og dette kan bruker ev påklage. Vi anbefaler at utbetalingsenhetene kontaktes dersom det er spørsmål knyttet til de overnevnte spørsmål; hva som er etterbetalt, hvilke beløp det er gitt refusjon for og hva tjenestemottaker ev har fått utbetalt.

26.01.2022

Henvendelse - refusjon § 26 - regelforståelse

Det vises til deres brev datert 14.09.21. Vi beklager at det har tatt noe tid for oss å besvare henvendelsen. Dere viser til en konkret klagesak om refusjon avgjort ved statsforvalterembetet. Dere ber blant annet Arbeids- og velferdsdirektoratet om å vurdere hvorvidt regelverket om refusjon er utformet på en god nok måte. Videre oppgir dere at det kan være vanskelig for NAV-kontorene å praktisere reglene korrekt. Statsforvalteren har også erfart at enheter i Arbeids- og velferdsetaten som utbetaler/etterbetaler trygdeytelser ikke alltid følger regelverket. Dere ber også om at Arbeids- og velferdsdirektoratet presiserer Statsforvalterens myndighet hva gjelder grenseflaten mellom sosialtjenesteloven og folketrygdloven i disse sakene.

Helt innledningsvis vil vi takke for henvendelsen og de innspill Statsforvalteren kommer med. Dette er viktige bidrag i vårt arbeid rundt refusjon og etatens rutiner på området. Vi vil se nærmere på de problemstillingene som reises.

Arbeids- og velferdsdirektoratet går ikke inn i konkrete saker. Vi kommer derfor kun til å uttale oss på generelt grunnlag.

Slik systemet er bygget opp, må kommunen forholde seg til de frister som etaten setter og fremsette krav om refusjon og fatte vedtak innen de oppgitte frister. Kommunen vil i utgangspunktet ha begrenset mulighet til å vurdere om etaten har satt riktig frist.

Statsforvalterens prøvingskompetanse er begrenset til å prøve NAV- kontorets (kommunens) vedtak og saksbehandling etter sosialtjenesteloven. Dette betyr at Statsforvalteren ikke kan prøve eksempelvis NAVs (etatens) anvendelse av folketrygdloven § 22-7. Nærmere om Statsforvalterens prøvingskompetanse etter sosialtjenesteloven § 48 følger av rundskrivet punkt 5.48.1 flg.

14.september 2020

Henvendelsen gjelder periodisering i refusjonssaker og hva som er «hjelp i en nødssituasjon» i refusjonssaker etter sosialtjenesteloven § 26.

Innledningsvis vil vi vise til at sosialtjenesteloven § 26 er ment for situasjoner hvor en person har søkt en ytelse etter folketrygdloven, men hvor det tar tid før søknad er avgjort, og hvor personen trenger penger til livsopphold frem til søknad er avgjort. Kommunen forskutterer da i realiteten stønad frem til arbeids- og velferdsetaten har behandlet saken.

Folketrygdloven er en rettighetslov, hvilket betyr at personer som fyller betingelsene for en ytelse skal få det utbetalt, og refusjonsadgangen er et inngrep som krever hjemmel i lov, jf. legalitetsprinsippet.

Refusjonsadgangen er begrunnet i at det ikke anses rimelig at en person får utbetalt dobbel offentlig ytelse for samme formål og samme periode. Selv om det er et ønske fra lovgiver å unngå dobbeltbetaling, så må anvendelsen av bestemmelsen skje innenfor de rammene som loven(e) setter.

Sosialtjenesteloven § 26 innebærer at kommunen får en særegen og effektiv måte å inndrive sitt krav, og er i realiteten en motregning. Det er derfor viktig at man ikke utvider den adgangen som lovgiver har åpnet for.

Det må for det første være tale om «utlegg til samme formål og for samme tidsrom», det må være gjort en vurdering av om hvorvidt det skal kreves refusjon, jf. at bestemmelsen er en «kan-regel» og øvrige krav til fremgangsmåte må være oppfylt.

Dere viser til at det i noen klagesaker er vanskelig å vurdere om stønaden etter sosialtjenesteloven er gitt for den samme perioden som den etterbetalte uføreytelsen. Dette gjelder eksempelvis i saker der NAV har innvilget innboforsikring og strøm. Når det gjelder disse stønadene blir de vanligvis innvilget hhv på forskudd og etterskuddsvis. Dere viser videre til at det er viktig at NAV-kontorene praktiserer periodisering konsekvent.

Sivilombudsmannen har bedt direktoratet om å presisere hvilke prinsipper NAV-kontoret skal benytte for periodisering av utgifter til strøm.

Arbeids- og velferdsdirektoratet legger til grunn at en strømutgift periodiseres på det vis at den legges til der den er forbrukt. Da vil det bli samsvar med øvrige utgifter til livsopphold. Ble strømmen brukt i januar, er det en utgift som periodiseres til januar selv om faktura først foreligger på et senere tidspunkt og vedtak og utbetaling gjøres etterskuddsvis. Det vises til rundskrivets omtale i punkt 4.26.2.1: «Hvert enkelt vedtak med stønadsperiode skal ses opp mot tilsvarende periode i etterbetalingen».

En utgift som betales forskuddsvis, slik som innboforsikring, vil kunne periodiseres på det vis at en fordeler utgiften ut over perioden. Om forsikring er betalt for ett år frem, deles utgiften på 12 for å finne månedlig utgift.

I tillegg har dere spørsmål knyttet til hva som er «hjelp i en nødssituasjon» i refusjonssaker etter sosialtjenesteloven. Dere mener det er en utfordring at det ikke er noe skarpt skille mellom sosialhjelpsbehov generelt og hjelp i nødssituasjoner. Slik dere ser det, fremkommer det ikke hvilke hensyn som ligger til grunn for at direktoratet innskrenker kommunens mulighet til å kreve refusjon.

Dere har forstått merknadene i rundskrivet slik at «økonomisk stønad gitt som hjelp i nødssituasjoner» omfatter de tilfeller der NAV-kontoret i en akutt situasjon rent kortvarig innvilger økonomisk stønad frem til annen løsning er på plass. Og at NAV-kontoret ikke er avskåret fra å kreve refusjon i eksempelvis dekning av strøm i de tilfeller der stenging medfører tap av livsopphold. Dere skriver at det er vanskelig å se rimeligheten av at kommunen i disse tilfellene ikke skulle kunne kreve refusjon for en løpende strømutgift som tjenestemottaker har hatt midler til å dekke, men ikke prioritert å betale.

Vi har i tidligere lovtolkning, deriblant e-post 26.02.15, vist til at det avgjørende for forståelsen her er hvilken situasjon vedkommende har kommet i, og ikke hva man er innvilget stønad til. Er det slik at en tjenestemottaker har mottatt midler til dekning av eksempelvis husleie, men ikke benytter midlene til omsøkte formål og senere havner i en situasjon der det er fare for tap av livsopphold (utkastelse), er det uten betydning hvordan vedkommende havnet i denne situasjonen. Kommunen kan kreve refusjon for vedtaket der husleien opprinnelig ble innvilget, men ikke for en ev restanseutbetaling i nødssituasjon. Her vil vi vise til lovens ordlyd som gjelder «samme formål». Vår forståelse, i tråd med legalitetsprinsippet, er at man må ha en streng fortolkning av hva som er samme formål. Slik vi ser det, kan ikke kommunen få dekning to ganger for samme formål i samme periode.

Overstående forståelse sikrer likebehandling med andre som mottar ytelser etter folketrygden (i utgangspunktet selvhjulpen) og som kan havne i en nødsituasjon og eksempelvis trenge stønad til strøm- eller husleierestanse. Det vil ikke være mulighet for refusjon i slike tilfeller.

Utover dette, er det av betydning å nevne at kommunen må arbeide sosialfaglig, gi opplysning, råd og veiledning for å hindre at det oppstår situasjoner der tjenestemottakere havner i nødssituasjoner. Vi vil og minne om at det er en mulighet for å innvilge stønad som lån der kriteriene for det er oppfylt.

Vi vil vurdere på hvilken måte spørsmål knyttet til periodisering og forståelsen av «nødssituasjon» kan komme tydeligere frem i rundskriv til sosialtjenesteloven.

30.oktober 2018

Det vises til deres e-post av 25.10.18.

Innledningsvis vil vi vise til at spørsmål vedr. lovfortolkning skal sendes inn pr. brev til postmottak i Arbeids-og velferdsdirektoratet: direktoratet@nav.no (se nærmere omtale på vår lovfortolkningsside på nav.no). Da sikrer vi at henvendelsene blir besvart i tide, kommer frem til rette saksbehandler osv.

1. Spørsmål om forvaltningsloven § 16 og forhåndsvarsel før endringsvedtak:

Vi forutsetter at denne henvendelsen gjelder forhåndsvarsel før ev endringsvedtak ved brudd på vilkår.

Vår tolking fremgår av RS pkt. 4.20.1.1 flg, 4.20.2.8 samt brev med avklaringer datert 26.02.15.

I rundskriv til STL § 41 punkt 5.41.1 ‘Om bestemmelsen’ er det presisert at NAV-kontoret både må følge de særlige saksbehandlingsreglene som står i sosialtjenesteloven og de generelle saksbehandlingsreglene som følger av forvaltningsloven eller uskrevne normer for god forvaltningsskikk. NAV-kontoret må blant annet følge krav til forhåndsvarsel, jf. forvaltningsloven § 16.

I rundskriv til STL § 20 punkt 4.20.1.1 ‘Vedtak og klage’ står det følgende: «Avgjørelse om å sette vilkår skal fremgå av vedtaket om tildeling av økonomisk stønad. Vilkår skal begrunnes og det skal også opplyses om mulige konsekvenser for stønadsutbetalingen som følge av at vilkår brytes.»

Hvis NAV-kontoret stiller vilkår, skal det derfor fattes et skriftlig og begrunnet vedtak som uttrykkelig sier at det er satt vilkår, hva vilkåret går ut på og konsekvensene hvis vilkår brytes. Brukeren har dermed fått informasjon og varsel om at det vil bli fattet et vedtak om reduksjon av stønaden hvis vilkåret brytes (endringsadgangen fremkommer av vedtaket selv se fvl § 35, 5.ledd). Vi kan ikke se at det er nødvendig å sende skriftlig forhåndsvarsel i tillegg (se her fvl § 16 tredje ledd bokstav c).

I rundskriv til STL § 20 punkt 4.20.2.8 ‘Konsekvensen av at et vilkår brytes’ er følgende presisert: «Hvis vilkåret brytes, må NAV-kontoret foreta en konkret individuell vurdering av om konsekvensen skal iverksettes. I denne vurderingen skal det tas hensyn til årsaken tjenestemottaker oppgir for ikke å ha oppfylt vilkåret, om årsaken skyldes tjenestemottakers evne eller vilje, og hvilken betydning konsekvensen får for tjenestemottaker og eventuell familie. NAV-kontoret skal alltid sikre at barns behov blir ivaretatt.» NAV-kontoret må derfor sørge for at brukeren har fått mulighet til å uttale seg før vedtaket om konsekvensen av vilkårsbruddet fattes.

2. Spørsmål om omtalen i punkt 5.47.2.1 er i tråd med forvaltningsloven § 33 andre og fjerde ledd:

Slik vi ser det er omtalen i rundskrivet i tråd med disse bestemmelsene. Se også Statens helsetilsyns klageveileder pkt 2.2 som er i samsvarer med omtale i rundskriv.

3. Spørsmål om refusjon NAV-kontoret skal vurdere sosialtjenesteloven § 26, jf folketrygdloven § 22-7:

Fylkesmannen får inn de sakene der en tjenestemottaker ikke er enig i kommunens vurdering av å kreve refusjon, Dette kan eks være fordi han/hun er uenig at det kan/bør kreves refusjon i tilfellet eller at kommunen ikke har forholdt seg til lovpålagte frister for å kreve refusjon i etterbetalt trygd.

For det siste eksempelet er det Fylkesmannen skal ta stilling til, om kommunen har fattet vedtak om refusjon innen tre-ukers fristen. Dette kan Fylkesmannen prøve fullt ut –under henvisning til den fremgangsmåte som fremkommer i RS og klagesaksveileder pkt 6.2.7 Særlig om refusjonskrav. Det faktum at etaten har utbetalt til kommunen fratar ikke Fylkesmannen både rett og plikt til å prøve om kommunen har forholdt seg til tre-ukers fristen. Det forholdet at etaten ev har utbetalt refusjon til kommunen som kommunen ikke har hatt krav på fordi vedtaket er fattet for sent, blir tjenestemottaker uvedkommen. Fristberegning er omtalt i RS under pkt. 4.26.2.6. For øvrig viser vi til vårt svar om tilsvarende problemstillinger datert 12.09.18.

4. Spørsmål om hvit resept og kostbare medisiner: Når det gjelder utgifter til medisiner på hvit resept fremkommer det av rundskrivet pkt. 4.18.2.45

Helse at disse utgiftene inngår i kjerneområdet for livsoppholdet. Dette er utgifter som NAV-kontoret har plikt til å ta med i vurderingen av stønadsbehov og ved utmålingen av stønad.

Man skal ikke overprøve den medisinske vurderingen knyttet til utskrivningen av et medikament. Men på sedvanlig måte må det gjøres en konkret vurdering knyttet til nivået på stønaden. Dette punktet i rundskrivet må leses i sammenheng med andre punkter som omtaler utmåling av stønad på et nøkternt nivå. Det er ikke slik at man kan ha rett til å få dekket enhver behandling eller medisin av kommunen dersom folketrygdens system ikke dekker dette. NAV-kontorene må foreta konkrete vurderinger i hver enkelt sak. 

12.09.2018

Arbeids-og velferdsdirektoratet kan ikke ta stilling til den konkrete saken som det er referert til i henvendelsen, og besvarer derfor kun de generelle problemstillingene i henvendelsen.

I henvendelsen stiller dere spørsmål om:

«Hva menes med «tidspunktet ytelsen skulle vært utbetalt», altså når skal treukersfristen beregnes fra? Er det vedtaksdatoen, første virkedag etter at vedtaket ble fattet eller er det andre faktorer som legges til grunn? Skal Fylkesmannen vurdere når fristen startet å løpe/når den var oversittet dersom det er uklart? Eller skal vi i vår klagesaksbehandling innhente uttalelse fra etaten som har fattet vedtak om f.eks. uføretrygd og legge deres vurdering av fristen til grunn?».

I rundskriv 35 til sosialtjenesten står det i punkt 4.26.2.6 om forholdet til folketrygdloven § 22-7 første kulepunkt at: «Ytelser etter folketrygdloven skal som hovedregel utbetales til tjenestemottaker så fort de er klar til utbetaling. Folketrygdloven § 22-7 åpner for at etterbetalingen kan utsettes i opptil tre uker i påvente av krav om refusjon av økonomisk stønad fra kommunen i NAV. Fristen går fra det tidspunkt etterbetalingen er klar til utbetaling, normalt vedtakstidspunktet. Dette gjelder uavhengig av når kommunen i NAV får melding om vedtaket.».

Fristen går fra det tidspunkt etterbetalingen er klar til utbetaling, normalt vedtakstidspunktet heter det i rundskrivet. Det vil som hovedregel her være snakk om det første vedtaket etter folketrygdloven der hvor tjenestemottaker blir innvilget en ytelse med etterbetaling. Videre vil det være vedtaksdatoen som må legges til grunn for beregningen av tre-ukers fristen. Fristen for kommunen i NAV til å fremme et refusjonskrav starter å løpe fra vedtaksdato. Hvis fylkesmannen ut ifra opplysningene i saken ikke med sikkerhet kan fastslå hva som er vedtaksdatoen, bør fylkesmannen søke å klargjøre faktum i dialog med Arbeids-og velferdsetaten. 

Svar på henvendelse – ønske om lovtolkning (pdf)

06.03.17

Svar på henvendelse om økonomisk stønad til studenter og elever

Det vises til deres henvendelse datert 01.02.17, der dere ber om en avklaring av studenters rett til økonomisk stønad i sommermånedene og spørsmål om elever i videregående opplæring sin rett til økonomisk stønad.

Utgangspunktet er at økonomisk stønad ikke skal bidra til å finansiere høyere utdanning. Inntektsgrunnlaget for studenter skal sikres gjennom lån og stipend, altemativt egne midler. Studenter kan imidlertid ha krav på hj elp inntil lån/stipend utbetales eller i en nødssituasj on. Dette gjelder også søknader om økonomisk stønad i sommerferien. Hvis personen er i en nødssituasj on, for eksempel ikke har midler til å betale nødvendige boutgifter, står i fare for å bli kastet ut osv., så kan det i enkelte tilfeller være aktuelt å gi stønad. Se for øvrig omtalen i rundskriv 35, punkt 4.18.2.10.

Da enkelte ungdommer bruker lengre tid enn det som er normert for å fullføre videregående opplæring, reiser dere spørsmål om hvor lenge det vil være rimelig å innvilge økonomisk stønad etter § 18 for at en vanskeligstilt ungdom skal kunne fullføre videregående opplæring uten å vises til muligheten for lån i Statens lånekasse. Dette også sett i sammenheng med foreldrenes plikt til å forsørge ungdom over 18 år som er under ordinær skolegang.

Arbeids- og velferdsdirektoratet legger til grunn at det som utgangspunkt ikke vil være rimelig å vise en utsatt ungdom å oppta gjeld for å fullføre videregående opplæring. Dette fordi at man ikke skal starte voksenlivet med å oppta gjeld. Stipend legger man selvsagt til grunn at vedkommende kan søke. En elev som har retten til videregående opplæring i behold, vil dersom foreldrene ikke evner å forsørge vedkommende, kunne ha krav på stønad etter § 18.

11.02.2024

Vedrørende spørsmål om etterbetaling av barnetrygd

Det vises til deres henvendelse pr. e-post datert 31. januar 2024. Dere har spørsmål knyttet til vårt brev av 2. mars 2023 som omhandler etterbetaling av barnetrygd. Dere skriver at det i vårt brev ikke er omtalt perioden den etterbetalte barnetrygden gjelder for. Betyr det at også barnetrygd som blir etterbetalt for tiden før 1. september 2022 ikke skal tas hensyn til når den nå blir utbetalt?

Vi var i dialog med Arbeids- og integreringsdepartementet i forbindelse med svaret vårt som ble gitt den 2. mars 2023. Departementet svarte oss at plikten som følger av sosialtjenesteloven § 18 tredje ledd til å se bort fra barnetrygden i vurderingen av søknad om økonomisk sosialhjelp gjelder for all barnetrygd som kommer til utbetaling i den samme perioden som NAV-kontoret vurderer søkers behov for livsopphold. Og at denne tolkningen gir en klar og entydig ramme for innholdet i den lovbestemte plikten.

Arbeids- og velferdsdirektoratet legger derfor til grunn at det er uten betydning hvilken periode barnetrygden er for (dvs. om den er for en periode før eller etter 1/9-22). Dette vil si at plikten er knyttet til når vurderingen gjøres, og ikke til perioden. Eksempelvis om bruker søker økonomisk stønad i februar 2024, og samtidig får etterbetalt barnetrygd fra juni 2022. Ved søknaden for februar 2024 har NAV-kontoret plikt til å se bort fra etterbetaling av barnetrygden.

Merk ellers det som er omtalt i brevet av 2. mars 2023 hva angår etterbetaling som spares på konto over tid.

05.02.2024

Lovfortolkning sosialtjenesteloven - barnetrygd fra utlandet

Det vises til NAV Stange sin e-post av 13.11. 23. Vi beklager at det har tatt noe tid for oss å besvare henvendelsen. Vi har konferert med Arbeids- og inkluderingsdepartementet i  anledning dette svaret.

Dere viser i e-posten til at barnetrygd skal holdes utenfor beregningen av økonomisk stønad, men stiller spørsmål ved om dette også gjelder for barnetrygd fra utlandet. Det følger av sosialtjenesteloven § 18 tredje ledd at det ved vurdering av søknad om stønad til familier ikke skal tas hensyn til barnetrygd og barns inntekt av arbeid i fritid og skoleferier. Arbeids –og velferdsdirektoratet forstår sosialtjenesteloven § 18 tredje ledd slik at bestemmelsen regulerer utbetaling av norsk barnetrygd. Følgelig legger direktoratet til grunn at stønader som ligner barnetrygd utbetalt fra annen stat, ikke er skjermet i lovens forstand. NAV-kontorene kan la være å inntektsføre barnetrygd fra en annen stat, men sosialtjenesteloven § 18 tredje ledd pålegger ikke NAV-kontoret en plikt til dette.

Eventuelle andre inntekter en bruker får inn på konto skal NAV-kontoret behandle slik regelverket gir anvisning om. NAV-kontoret skal foreta en konkret vurdering av brukers situasjon på søknadstidspunktet.

02.03.2023

Barnetrygd og sosialstønad

Det vises til deres henvendelse av 27.09.22. Vi beklager at det har tatt tid for oss å besvare henvendelsen. Vi har vært i dialog med Arbeids- og inkluderingsdepartementet om forståelsen av sosialtjenesteloven § 18 tredje ledd.

Dere har tre spørsmål som gjengis under;

1) Oppsamlet barnetrygd på egen konto:

Det vil være slik at noen foreldre setter barnetrygden inn på egen konto og kan ha samlet etter måten store beløp. Må NAV se vekk fra penger på slike kontorer når de skal vurdere om familien har krav på sosialstønad?

Arbeids- og velferdsdirektoratet sitt svar:

Når det gjelder spørsmålet knyttet til oppsamlet barnetrygd på konto, har departementet presisert hvordan sosialtjenesteloven § 18 tredje ledd er å forstå. Bestemmelsen innebærer en plikt til å skjerme ytelsen barnetrygd ved vurdering av søkerens inntekter. Dette betyr at bestemmelsen i § 18 tredje ledd hjemler plikten i vurdering av søknad om økonomisk sosialhjelp, til å se bort fra barnetrygden som kommer til utbetaling i den samme perioden som NAV-kontoret vurderer søkers behov for livsopphold. Utbetalinger av barnetrygd som har funnet sted tilbake i tid, ligger utenfor plikten i § 18 tredje ledd.

Departementet har uttalt at bestemmelsen ikke skal forstås slik at oppspart barnetrygd kan behandles annerledes enn andre oppsparte midler ved vurdering av søknad om økonomisk stønad. Bestemmelsen i tredje ledd omfatter plikten til å se vekk fra barnetrygden som inntekt. NAV-kontoret har, slik som tidligere, adgang til å se bort fra midler som skriver seg fra oppsamlet barnetrygd, men ingen plikt. Hvorvidt slike midler skal tas med i stønadsberegningen, må vurderes konkret. Her vil vi vise til rundskrivets punkt 4.18.2.19 som peker på flere momenter i en slik vurdering: som beløpets størrelse, konsekvenser av at midlene brukes, tjenestemottakers helhetlige situasjon, herunder om hjelpebehovet er å anse som kortvarig eller langvarig. NAV- kontoret må gjøre sine vurderinger i tråd med formålsbestemmelsen i sosialtjenesteloven.

2) Etterbetaling av barnetrygd:

Slike etterbetalinger kan inneholde etter måten store beløp. Må NAV se bort fra etterbetalingene når de vurderer om familien har krav på sosialstønad?

Arbeids- og velferdsdirektoratet sitt svar:

På dette spørsmålet har departementet svart at en etterbetaling av barnetrygd vil omfattes av sosialtjenesteloven § 18 tredje ledd. Det innebærer at kommunen ikke skal se hen til etterbetaling av barnetrygd ved vurderingen av en søknad om økonomisk stønad som gjelder samme periode som tjenestemottaker mottok etterbetalingen. Dette vil gjelde selv om en etterbetaling utgjør et større beløp enn en månedlig enkeltutbetaling av barnetrygden.

Slik departementet vurderer, er ikke etterbetalt barnetrygd skjermet ved vurdering av søkers formue, se over i punkt 1. Dette innebærer at dersom midler som skriver seg fra etterbetalt barnetrygd spares på konto utover perioden den ble utbetalt, vurderes det som oppsparte midler. Oppsparte midler av etterbetalt barnetrygd må underlegges samme konkrete vurdering som referert til over.

Til punktene 1) og 2)

Tolkningen som det er redegjort for over, innebærer ikke at NAV-kontoret i kommunen dermed er pålagt å medregne formue som kan stamme fra utbetalt barnetrygd i alle saker. NAV-kontoret må som alltid foreta en konkret og skjønnsmessig vurdering av hvilke deler av søkerens eventuelle formue som skal tas med i hvert enkelt tilfelle. Dette gjelder også bankinnskudd hos tjenestemottakere som mottar barnetrygd.

3) Barnetrygd og stønad i en nødssituasjon:

I rundskriv 35 punkt 4.18.1.6 er stønad i en nødsituasjon omtalt. Skal NAV se bort fra innestående barnetrygd, og barnetrygd som straks vil bli utbetalt, når de vurderer om familien er i en nødssituasjon og sånn sett har krav på stønad?

Arbeids- og velferdsdirektoratet sitt svar:

Etter at brevet deres ble sendt, er spørsmålet omtalt i rundskrivet til sosialtjenesteloven punkt 4.18.1.6. Andre avsnitt har nå med følgende setning; «Barnetrygden skal ikke tas med i vurdering av søknad om hjelp i en nødssituasjon.»

Vi har her lagt til grunn at også nødhjelp innvilges med hjemmel i sosialtjenesteloven § 18. Det er ikke gitt unntak fra bestemmelsen i tredje ledd i nødhjelpssituasjoner. Ved vurdering av nødhjelp etter sosialtjenesteloven § 18 skal det derfor ikke tas hensyn til barnetrygd. Oppspart barnetrygd skal behandles likt med andre oppsparte midler.

10.02.2023

Svar på spørsmål om kontantstøtte og forsørgelse av barn og om lovlig opphold for EØS borger

Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til henvendelse datert 20.07.22, hvor dere har spørsmål knyttet til kontantstøtte og forsørgelse av barn, og om lovlig opphold for EØS-borger.

Spørsmålene dere stiller tar utgangspunkt i to konkrete saker dere har til behandling. Arbeids- og velferdsdirektoratet går ikke inn i konkrete saker. Vårt svar vil derfor være basert en tolkning av gjeldende regelverk på generelt grunnlag.

Den første problemstillingen knytter seg samboere og forsørgelse av felles barn. Søkeren mottar kontantstøtte og barnetrygd, mens samboeren er selvforsørget med egen inntekt. Dere spør om samboer skal forsørge felles barn fullt ut ettersom hen har økonomisk evne til det, slik at søkeren kun får supplerende økonomisk sosialhjelp til seg selv og ikke til forsørgelse av barnet, eller om utgiftene til forsørgelse av barnet skal deles på begge, evt. dekkes av den som mottar kontantstøtten. I denne forbindelse viser dere til rundskrivet pkt. 4.18.2.27, hvor det fremgår at dersom kontantstøtte inntektsberegnes, må det tilsvarende tas hensyn til utgifter knyttet til barnet, og pkt. 4.18.2.6, hvor det fremgår at plikten til å forsørge barna i samboerforhold gjelder etter den enkeltes evne, og ikke nødvendigvis med en halvdel på hver.

Den andre problemstilling knytter seg til EØS-borgere som har kommet til Norge under forutsetning av forsørgelse fra sitt voksne barn, som også er EØS-borger. Dere spør om ekteparet fortsatt har lovlig opphold dersom forsørgelsen opphører.

Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering:

Kontantstøtte og forsørgelse av barn

Formålet med kontantstøtten fremgår av lov om kontantstøtte § 1: «Formålet med denne loven er å bidra til at familiene får mer tid til selv å ta omsorgen for egne barn, at familiene gis reell valgfrihet når det gjelder omsorgsform for barn og at det blir mer likhet i overføringene den enkelte familie mottar til barneomsorg fra staten, uavhengig av hvordan tilsynet ordnes.» Hvem som mottar kontantstøtten, er regulert i lov om kontantstøtte §§ 3 og 9. Der står det at kontantstøtten ytes til den barnet bor fast hos. Dersom foreldrene bor sammen og begge søker om kontantstøtten, utbetales kontantstøtten til moren.

I rundskrivet til sosialtjenesteloven pkt. 4.18.2.27 er det presisert at kontantstøtten ikke er øremerket kostnader knyttet til barnepass. Dersom kontantstøtten medregnes fullt ut som inntekt i beregningen av økonomisk stønad, må det derfor tilsvarende tas hensyn til utgifter knyttet til barnet og eventuelt barnepass på utgiftssiden. I pkt. 4.18.2.6 står det at samboere med felles barn har begge plikt til å forsørge barnet etter evne, og ikke nødvendigvis med en halvpart på hver.

Arbeids- og velferdsdirektoratet tar ikke stilling til den konkrete saken, men vil bemerke at det er viktig å se rundskrivet til sosialtjenesteloven i sammenheng. NAV-kontoret må som vanlig foreta konkrete og individuelle vurderinger på bakgrunn av en kartlegging av familien og barnas behov, og vurderingene må gjøres opp mot lovens formål. I vurderingen må det ses hen til de faktiske utgiftene den enkelte tjenestemottaker har, også der hvor kontantstøtten inntektsberegnes både delvis og fullt ut.

Arbeids- og velferdsdirektoratet ser at rundskrivet pkt. 4.18.2.27 vedrørende kontantstøtte kan fremstå som uklar, og vil derfor se nærmere på formuleringene. Det gjøres oppmerksom på at barnetrygden ikke skal tas med i vurderingen av søknad om, og utmåling av, økonomisk stønad til barnefamilier.

Lovlig opphold for EØS-borger

Det fremgår av utlendingsloven at alle som skal oppholde seg i landet i mer enn tre måneder må registrere seg hos politiet eller ved et servicesenter for utenlandske arbeidstakere, og motta registreringsbevis. Utlendingsmyndighetene fører ikke rutinemessig kontroll med utstedte registreringsbevis, og et slikt bevis vil derfor ikke alene kunne fungere som dokumentasjon på at vedkommende fortsatt har lovlig opphold i landet på det tidspunktet det tas kontakt med NAV-kontoret.

En EØS-borger har mulighet til å veksle mellom ulike oppholdsgrunnlag uten at oppholdsretten nødvendigvis bortfaller. Uavhengig av hva som var grunnlaget for oppholdet på registreringstidspunktet, må EØS-borgeren dokumentere at han har lovlig opphold, evt. dokumentere at han har opparbeidet seg varig oppholdsrett.

I Veileder for NAV-kontoret ved vurdering av lovlig opphold for EØS-borgere, som er utarbeidet i samråd med utlendingsmyndighetene, står det at familiemedlemmene til en EØS-borger kan ha lovlig opphold avledet av EØS-borgeren som referanseperson. Dette gjelder både familiemedlemmer som selv er EØS-borgere og familiemedlemmer som er tredjelandsborgere, så lenge de følger eller gjenforenes med en EØS-borger.

Opphold som «familiemedlem» kan gis til blant annet slektninger i oppstigende linje, dersom de forsørges av EØS-borgeren. Forutsetningen for at opphold gis til denne gruppen familiemedlemmer, er altså at de forsørges av referansepersonen i Norge under deres opphold her. Dette er i samsvar med utlendingsloven § 110 tredje ledd bokstav d. Dersom denne forutsetningen opphører, det vil si at familiemedlemmet i Norge ikke lenger har anledning til å forsørge sine slektninger i oppstigende linje (f.eks. sine foreldre), vil de miste sin oppholdsrett som familiemedlem til EØS-borger.

Arbeids- og velferdsdirektoratet er ikke kjent med at familiemedlemmer i oppstigende linje, som er i Norge under forutsetning av forsørgelse, likevel kan beholde sin oppholdsrett etter denne bestemmelsen i utlendingsloven når forsørgelsen opphører. For nærmere veiledning knyttet til EØS- borgeres mulighet til å beholde sin oppholdsrett i disse tilfellene, må Utlendingsdirektoratet kontaktes.

Dersom det opprinnelige oppholdsgrunnlaget har falt bort, kan de som EØS-borgere ha lovlig opphold og fast bopel på selvstendig grunnlag. Det må da på vanlig måte foretas en vurdering av de ulike oppholdsgrunnlagene. Dersom vilkårene anses å være oppfylt, vil de kunne ha rett på økonomisk sosialhjelp etter sosialtjenesteloven.

06.01.2023

Svar på henvendelse – barns inntekter

Statsforvalteren i Rogaland har henvendt seg til Arbeids- og velferdsdirektoratet den 12.09.22. Det vises til tidligere avklaring fra direktoratet angående barns inntekter av arbeid i helger og ferier, hvor det står:

«(...) for de tilfeller der et barn eller ung person over 18 år (under videregående utdanning) tjener penger på arbeid utført i ferie eller fritid, så skal dette ikke tas med i vurderingen av barnets eller familiens hjelpebehov eller ved utmåling av stønadsbeløp. Som alltid skal kommunen foreta en individuell vurdering av stønadsbehovet ved enhver søknad om stønad til livsopphold."

Dere ønsker en avklaring på om inntekter til barn over 18 år under ordinær skolegang skal holdes utenfor beregningen av familiens hjelpebehov, også i de tilfeller der de ikke bor hjemme hos foreldrene.

I prop. 147 L (2014-2015) er foreldrenes forsørgelsesplikt nærmere beskrevet: «Foreldrenes forsørgelsesplikt kan, hvis foreldrene har tilstrekkelig økonomiske midler, også gjelde for personer over 18 år, dersom vedkommende følger ordinær skolegang. Forslaget omfatter dermed også personer over 18 år som fortsatt følger videregående skole. Det vil ikke ha betydning hvor den unge oppholder under utdanningen, så lenge foreldrene har forsørgelsesplikten.»

Så lenge foreldrene har forsørgelsesplikt etter barneloven, er det uten betydning hvor barnet oppholder seg under videregående opplæring. Kommunen må foreta en individuell og konkret vurdering av hjelpebehovet ved enhver søknad om stønad til livsopphold.

19.01.2022

Svar på henvendelse om hvorvidt utgifter til løpende barnebidrag er nødvendige levekostnader etter sosialtjenesteloven

Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til mottatt henvendelse 01.06.21, hvor det bes om svar på hvorvidt utgifter til løpende barnebidrag er å anse som nødvendige levekostnader etter sosialtjenesteloven.

Statsforvalteren i Trøndelag kan ikke se at løpende barnebidrag er omtalt i rundskriv 35-00. De viser til at det i punkt 4.18.2.49 fremgår at mottakere av økonomisk stønad som hovedregel ikke skal betale gjeld, herunder forskuttert barnebidrag og bidragsgjeld. Statsforvalterne har vært i kontakt med NAV Familie og pensjon, og fått tilbakemelding på at «forskuttert barnebidrag» er løpende barnebidrag som administreres av NAV og utbetales forskuddsvis den 25. hver måned. Dette er derfor noe annet enn bidragsforskudd, som er en ytelse som betales av NAV. Statsforvalteren mener dette burde komme tydeligere frem i rundskrivet, da «forskuttert barnebidrag» lett kan forveksles med «bidragsforskudd».

Videre stiller Statsforvalteren spørsmål ved om løpende barnebidrag skal anses som gjeld. Dersom det ikke er å anse som gjeld, mener de at et eventuelt avslag på søknad om økonomisk stønad til barnebidrag må avslås på et annet grunnlag enn at det ligger utenfor livsoppholdet. I en slik vurdering, mener Statsforvalteren at det særlig må legges vekt på hensynet til barnet.

Statsforvalteren mener at utgifter til løpende barnebidrag kan legges til grunn i en kort periode, etter en individuell vurdering, i påvente av at bidraget blir justert og bidragsmottaker får rimelig tid til å innrette seg.

Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering

Arbeids- og velferdsdirektoratet takker for innspill hva gjelder «forskuttert barnebidrag» og bidragsforskudd, og hvordan dette er omtalt i rundskrivet. Foreldre kan overføre barnebidrag privat mellom seg, eller søke om at NAV skal administrere bidraget. Sistnevnte betyr at NAV Innkreving krever inn barnebidraget fra den bidragspliktige og betaler ut til bidragsmottakeren. Når NAV Innkreving krever inn bidraget, er betalingsfristen for den bidragspliktige den 25. i måneden før måneden bidraget gjelder for.

Arbeids- og velferdsdirektoratet legger til grunn at barnebidrag som betales av den bidragspliktige på forskudd, enten om det er via en privat avtale eller administrert av NAV, er å anse som løpende barnebidrag. Dette er noe annet enn «bidragsforskudd», som betales av NAV dersom den bidragspliktige ikke betaler. NAV kan i disse tilfellene senere tre inn og kreve forskuddet tilbakebetalt fra den bidragspliktige.

På bakgrunn av ovennevnte, vil Arbeids- og velferdsdirektoratet se på omtalen av forskuttert barnebidrag i rundskrivet på nytt.

Spørsmålet som Statsforvalteren har bedt oss ta stilling til, er om løpende barnebidrag er en del av nødvendig livsopphold.

I rundskriv 35-00, punkt. 4.18.2.30 står det at «Bidrag fra forsørger som ikke bor sammen med barnet medregnes fullt ut som inntekt for mottakeren. Det kan ikke uten videre legges til grunn at bidraget dekker alle utgifter til underhold av barnet. Dette må vurderes konkret ut fra bidragets størrelse og familiens totale økonomiske situasjon.»

Rundskrivet sier altså at løpende barnebidrag skal beregnes som inntekt i sin helhet, dersom tjenestemottaker mottar dette. Dette taler for at barnebidrag også skal anses som en utgift for en tjenestemottaker som er bidragspliktig. At det er knyttet en plikt til å betale barnebidrag, taler for at dette er en del av nødvendig livsopphold. Det må imidlertid gjøres en konkret og individuell vurdering av hjelpebehovet i hvert enkelt tilfelle.

Vi er enig med Statsforvalteren i at når den bidragspliktige ikke lenger evner å betale avtalt, evt. fastsatt, barnebidrag, må den bidragspliktige uansett rådes til å få endret størrelsen på barnebidraget. I en områingsperiode kan den bidragspliktige ha rett på økonomisk stønad til å dekke utgift til barnebidrag.

13.01.2022

Svar på forespurnad om lån til finansiering av grunnskule/vidaregåande utdanning

Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til den mottatte førespurnaden datert 08.04.21. Vi beklagar den lange saksbehandlingstida.

Statsforvalteren i Vestland viser til at dei har fleire klagesaker som gjeld økonomisk stønad til elevar som kan ha rett på lån frå Statens lånekasse for utdanning til finansiering av grunnskule/vidaregåande utdanning. NAV-kontor stiller vilkår om at eleven nyttar moglegheitene til å søkje studielån. I samband med dette viser Statsforvalteren til rundskriv 35 punkt 4.18.2.10, der det mellom anna står at det kan vere urimeleg av NAV å be vanskelegstilt ungdom under ordinær utdanning om å søkje om lån. Rundskrivet nemner ikkje andre elevgrupper, som til dømes vaksne med rett til opplæring etter opplæringsloven kapittel 4A.

Statsforvalteren ønsker ein avklaring på om det er i strid med lova dersom NAV stiller vilkår om at elevar som ikkje er i kategorien «vanskelegstilt ungdom» skal søkje lån gjennom Statens lånekasse for utdanning. Statsforvalteren meiner det kan vere i strid med prinsippet om subsidiaritet dersom vaksne elevar har rett på økonomisk stønad gjennom eit utdanningsløp, fordi NAV ikkje kan be dei ta opp lån.

Statsforvalteren ber også Arbeids- og velferdsdirektoratet om å utdjupe kva som ligg i omgrepet «vanskelegstilt ungdom» i rundskrivet pkt. 4.18.2.10.

Arbeids- og velferdsdirektoratet si vurdering

Kva som ligg i «vanskelegstelt ungdom» vil avhenge av ein konkret vurdering i kvart enkelt tilfelle. Generelt kan likevel Arbeids- og velferdsdirektoraret si at «vanskelegstilt ungdom», i den samanheng det er nemnt i punkt 4.18.2.10, inneber at ungdommen over 18 år er barn av foreldre som framleis har forsørgaransvar for dei, men der foreldra mottar økonomisk stønad og derfor ikkje har økonomi til å forsørgje ungdommen. Da det likevel kan vere formålstenleg å vurdere ungdommen som ein del av familien til den ordinære skulegangen er avslutta, vil denne ungdom kunne bli sett på å vere «vanskelegstilt» sett opp mot ungdom i tilsvarande livssituasjon. Det vil i slike situasjonar kunne vere urimeleg å krevje at ungdommen må ta opp lån for å fullføre skulegangen.

Statsforvalteren har bedt om ein avklaring på om det er i strid med lova å stille vilkår om at elevar som ikkje er i kategorien «vanskelegstilt ungdom» skal søkje lån gjennom Statens lånekasse for utdanning. I samband med dette skriv dere at rundskrivet ikkje nemner andre elevgrupper, til dømes vaksne med rett til opplæring etter opplæringsloven kapittel 4A.

Opplæring etter opplæringsloven kapittel 4A er ikkje å anse som høgare utdanning. Opplæring etter opplæringsloven kapittel 4A er likevel heller ikkje å sett på som ordinær skulegang, da retten til opplæring etter dette kapittelet gjeld for personar som er over opplæringspliktig alder. Utganspunktet for å ha rett på økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven § 18, er at den enkelte først må ha nytta alle dei reelle moglegheitene til å forsørge seg sjølv ved arbeid, eigne middel eller ved å gjere gjeldande trygderettar eller andre økonomiske rettar. Før eventuell økonomisk stønad blir innvilga, kan det vere ein moglegheit for ungdom som ikkje blir sett på som «vanskelegstilt» og for vaksne med rett til opplæring etter opplæringslova kapittel 4A, å søkje lån i Statens lånekasse.

Arbeids- og velferdsdirektoratet gjer merksam på at sjølv om ein person ikkje blir sett på som «vanskelegstilt» i den samanheng som er nemnt i rundskrivet pkt. 4.18.2.10, kan det likevel vere forhold som betyr at det ikkje er forsvarleg å be ein elev i ordinær utdanning til å ta opp lån for å kunne fullføre utdanninga. Det kan vere andre forhold som seier at personen blir sett på som «vanskelegstilt». Det må derfor alltid bli gjort ein konkret vurdering i kvart enkelt tilfelle.

18.06.2019

Henvendelse vedrørende utmåling av barnetillegg i store barnefamilier

Arbeids-og velferdsdirektoratet viser til henvendelse fra Fylkesmannen i Vestland, datert 27.05.19.

Fylkesmannen ber om en avklaring fra Arbeids-og velferdsdirektoratet når det gjelder praksis med reduksjon eller bortfall av tilleggsstønad for barn i store barnefamilier. Fylkesmannen viser til at det er en utbredt praksis at stønad blir redusert eller bortfaller fra barn nummer fire og utover, og ber om veiledning på hvordan en slik praksis skal håndteres i samsvar med sosialtjenesteloven generelt og formålsparagrafen spesielt.

Arbeids-og velferdsdirektoratet vil presisere at barn og unge skal ha en levestandard og livsvilkår som er tilstrekkelig for barnets fysiske, psykiske, åndelige og sosiale utvikling, se rundskriv til sosialtjenesteloven (hovednr. 35) punkt 1.1.2.1. Arbeids-og velferdsdirektoratet viser til at rundskrivet omtaler statlige retningslinjer og kommunale normer, og vil understreke at de ikke erstatter den individuelle vurderingen. En søknad ikke kan avslås på bakgrunn av at tjenestemottaker har inntekter over statens eller kommunens satser, og det er heller ikke adgang til å fastsette stønadsbeløp i henhold til satser alene, uten at det er foretatt individuelle vurderinger.

Arbeids og velferdsdirektoratet er kjent med at mange kommuner har en praksis der det legges til grunn at det vil være noen fordeler knyttet til at søsken kan arve fra hverandre, og at kostnadene til store barnefamilier kan holdes nede ved det som gjerne omtales som «stordriftsfordeler». Arbeids-og velferdsdirektoratet vil presisere at det også i slike tilfeller må foretas konkrete og individuelle vurderinger. Det er ikke tilstrekkelig å vise til at det foreligger «stordriftsfordeler» i en individuell vurdering. NAV-kontoret må vurdere og begrunne hvordan en eventuell stordriftsfordel vil slå ut i det konkrete tilfellet. NAV-kontoret kan for eksempel ikke uten videre legge til grunn at klær og utstyr kan arves mellom søsken.

I slike tilfeller kan ulike forhold som alder, slitasje, faktisk størrelse og faktiske behov være en del av vurderingen. Arv må være praktisk gjennomførbart, og det kan for eksempel tas hensyn til at eldre barn sliter mer på klær og utstyr enn yngre barn. Bakgrunnen for at NAV-kontoret har vurdert at familien har tilstrekkelig med midler til sitt livsopphold på søknadstidspunktet må være synlig i vurderingen.

Arbeids-og velferdsdirektoratet har per i dag ikke planer om å utvide omtalen av utmåling av stønad til barnefamilier i rundskrivet. Når det gjelder innspillet om å se på hvordan barnetillegg registreres i Kostra, så vil vi ta med oss det i vårt videre arbeid.

11.04.2019

Henvendelse vedrørende inntektsberegning av kontantstøtte der barnet oppholder seg i utlandet

Vi viser til henvendelse fra Fylkesmannen i Oslo og Viken datert 22.01.19.

Arbeids-og velferdsdirektoratet tar ikke stilling til den konkrete saken det er referert til, men vil kommentere spørsmålene som er stilt om inntektsberegning av kontantstøtte i tilfeller der barn oppholder seg i utlandet, og om utgiftsberegning av livsoppholdsutgifter til barn i utlandet.

Vår vurdering

Hovedformålet med kontantstøtten er å sikre familier mer tid til omsorg til egne barn og reell valgfrihet når det gjelder hvilken omsorgsform familier ønsker for sine barn (St.prp.nr.53 (1997-1998)). Kontantstøtte blir utbetalt til foreldre som ikke benytter seg av offentlig tilbud om barnehage. Det er dermed en ytelse som skal gå til å sikre muligheten til å gi omsorg til barnet, og ikke en ytelse som er knyttet til dekning av konkrete livsoppholdsutgifter for barnet. På bakgrunn av dette så er kontantstøtte en utbetaling som skal inntektsberegnes for utenlandske borgere, på lik linje som for norske borgere. Det forhold at barnet og barnets mor bor eller oppholder seg i et annet land på søknadstidspunktet er ikke av avgjørende betydning for den vurderingen.

Når det gjelder livsoppholdsutgifter til barn som oppholder seg utenfor landet så mener vi at det er en utgift som faller utenfor lovens virkeområde, jf. sosialtjenesteloven § 2.

I rundskriv til sosialtjenesteloven fremkommer vår tolkning knyttet til lovens virkeområde i punkt 1.2.1: «Bestemmelsen om lovens virkeområde slår fast at lov om sosiale tjenester i arbeids-og velferdsforvaltningen gjelder alle som oppholder seg i Norge. Det avgjørende er at personen faktisk oppholder seg i landet, loven gjelder ikke for personer som oppholder i utlandet.» Dette betyr at en tjenestemottaker må oppholde seg i riket for å kunne søke og motta tjenester etter loven.

Sosialtjenesteloven gir ikke hjemmel til å dekke løpende livsoppholdsutgifter i utlandet.

05.09.2018

Lovfortolkning sosialtjenesteloven -aktivitetsplikten -stønad til samvær -oppholdskommunens ansvar

Det vises til deres henvendelse datert 22.03.2018. Vi beklager at det har tatt tid for oss å besvare ut henvendelsen.

Under følger Arbeids-og velferdsdirektoratets vurderinger av stilte spørsmål:

1. Vilkår om aktivitet innebærer en tettere oppfølging av tjenestemottaker, med det formål å styrke muligheter for overgang til arbeid og utdanning. NAV-kontoret må foreta en konkret og individuell vurdering av hvilke aktiviteter som er hensiktsmessig for den enkelte. Tjenestemottakers behov, synspunkter og ønsker skal tas med i vurderingene. I samråd med den enkelte må NAV-kontoret, gjennom tett og individuell oppfølging, gjøre en fortløpende vurdering knyttet til omfanget av aktiviteten. Det påligger NAV-kontoret et ansvar for at vilkåret som stilles må være hensiktsmessig. Dette betyr at aktiviteten, både i innhold og omfang, skal styrke tjenestemottakers muligheter for overgang til arbeid, utdanning eller bli selvforsørget på annen måte enn ved økonomisk stønad. Hva som er nyttig og formålstjenlig vil bero på en konkret vurdering.

2. Vi vil her vise til rundskrivets omtale av § 20a hvor det i punkt 4.20a1.1 blant annet fremkommer følgende: «Avgjørelse om å stille vilkår skal fremgå av vedtaket om tildeling av økonomisk stønad. Hvis vilkåret endres, skal det fattes nytt vedtak»

Videre står det at det skal «.. tydelig fremkomme av vedtaket hva plikten innebærer, hva som kreves for at plikten skal anses oppfylt..»

Direktoratet mener at følgende som et minimum må fremkomme av vedtaket:

hvilken aktivitet som er valgt (eks. søke jobb/ gå på kurs eller tiltak/jobbplassering), tidsrom for deltakelse (fra dato til og med dato), omfanget av deltakelse i aktiviteten (fra klokka til klokka/mandag til fredag). Dersom det gjøres endringer i dette, så må det fattes nytt vedtak.

3. Vi vil i det følgende vise til rundskrivet pkt. 4.18.1.2: «For at det skal foreligge rett til økonomisk stønad må den enkelte ha utnyttet fullt ut alle reelle muligheter til å forsørge seg selv ved arbeid, egne midler eller ved å gjøre gjeldende trygderettigheter eller andre økonomiske rettigheter. Enhver har ansvar for å ta nødvendige skritt for å bli selvforsørget gjennom arbeid eller på annen måte. En persons hjelpebehov skal likevel vurderes ut fra den nåværende situasjonen, og vedkommende kan ha krav på stønad inntil andre økonomiske muligheter kan gjøres gjeldende.»

Dette betyr at NAV-kontoret må gjøre en konkret vurdering av om personen har utnyttet alle muligheter til selvforsørgelse. Det at personen ikke stiller på eksempelvis planlagt aktivitet, kan være ett av momentene i vurderingen av retten til videre stønad etter sosialtjenesteloven § 18. Det skal i denne sammenheng nevnes at det i rundskrivets pkt. 4.18.2.15 fremkommer at arbeidsføre uten arbeid plikter aktivt å forsøke å skaffe seg arbeid, enten på egen hånd eller gjennom arbeidsrettet bistand fra NAV-kontoret.

4. I rundskrivet pkt. 4.18.2.6 fremkommer det at: «Hvis tjenestemottaker ikke bor sammen med egne barn, skal utgifter til samvær inngå i livsoppholdet. Det er som hovedregel viktig for barn og unge å ha kontakt med begge foreldrene. Stønad til samvær må vurderes ut fra samværets omfang. Det må også tas hensyn til eventuelle reiseutgifter. Hvis samværet omfatter overnatting, skal utgifter til tilrettelegging for dette, som seng, sengetøy, håndklær med videre, også inngå i livsoppholdet.»

NAV-kontoret må foreta en konkret vurdering av søknader som omhandler reiseutgifter innenfor lovens virkeområde. Det betyr i praksis at innenlands flyreiser må vurderes med de samme utgangspunkt som beskrevet over. Utenlands flyreiser dekkes ikke.

5. Krisesenter er ikke ansett som institusjon, og det er følgelig ikkenoe unntak fra oppholdskommunens ansvar for disse tilfellene, jf.sosialtjenesteloven § 3, se også rundskrivet pkt. 2.3.1.Da gjelder hovedregelen om at kommunen der man bor eller midlertidig oppholder seg må vurdere, og eventuelt yte økonomisk stønad.

For ordens skyld nevnes at det er innført en plikt til å sørge for krisesentertilbud i kommunen, se krisesenterlova § 2. For kommuner som ikke har et slikt tilbud i sin geografiske enhet, kan man inngå en samarbeidsavtale med andre kommuner som har krisesenter. En samarbeidsavtale bør klargjøre hvilke prinsipper som ligger til grunn for utregning av kommunens del av driftsutgifter og hvordan dette rent praktisk skal gjennomføres.

6. I rundskrivet pkt 2.3.2.3 står det: «NAV-kontoret bør bidra til å tilrettelegge ved flytting mellom kommuner hvis en person som mottar tjenester etter loven ønsker slik bistand. Dette kan være i form av å bistå med å avvikle boforhold og finne ny bolig, dekke utgifter til flytting og etablering, dekke livsopphold i en overgangsfase, eller bidra til at et kvalifiseringsprogram blir videreført i ny kommune. Kommunen personen flytter fra, vil være ansvarlig for tjenestene som er innvilget i vedtak. Når vedtaket utløper, er den nye oppholdskommunen ansvarlig for å gi tjenester etter loven.»

De fleste kommuner bidrar eksempelvis til flytting (transport, lager, etablering etc.) og første husleier i nytt leieforhold. Dette fordi det er viktig å sikre smidige overganger ved flytting, og hindre at tjenestemottakere blir kasteball i systemet. Direktoratet har i fortolkning i rundskrivet understreket viktigheten av samarbeid mellom NAV-kontorene i fra- og tilflyttingskommunen og skissert opp hva dette samarbeidet bør omfatte. En kan imidlertid ikke utlede en rettslig plikt til å yte tjenester til personer som ikke oppholder seg i kommunen. Hovedregel er at kommunen er ansvarlig for å behandle søknader knyttet til de personer som oppholder seg i kommunen. 

20.12.2021

Lovtolkning sosialtjenesteloven - diverse problemstillinger

Det vises til deres brev datert 10.02.21 der dere etterspør svar på diverse problemstillinger knyttet til fortolkning av sosialtjenesteloven. Vi beklager at det har tatt tid for oss å besvare henvendelsen.

Spørsmål 1) Vedrørende kreditt:

Dere etterspør en skriftlig tilbakemelding på spørsmål som har vært svart ut tidligere i forbindelse med videomøte. Spørsmålet er knyttet til saker der en bruker har valgt å betale gjeld/kreditt fremfor å dekke sine livsoppholdskostnader. Dere viser til det som tidligere ble diskutert, om at bruker ikke kan henvises til å oppta kreditt for å dekke livsoppholdsutgifter og at NAV i slike saker må forholde seg til at pengene ikke er tilgjengelig. Pengene kan imidlertid tas ut igjen uten at det gjøres en ny kredittavtale med banken. Forståelsen direktoratet har lagt til grunn, åpner slik dere ser det for en uredelig utnyttelse av systemet ved at brukere som er i stand til å forsørge seg selv kan velge å ta opp kreditt og overføre inntekten sin til en kredittlånskonto. Inntekten kan da ikke hensyntas i den økonomiske beregningen og bruker vil ha krav på økonomisk stønad til livsopphold.

Svar fra Arbeids- og velferdsdirektoratet:

Utgangspunktet er at man ikke kan henvises til å oppta kreditt for å dekke livsoppholdskostnader. Dersom bruker først har betalt avdrag eller midler inn til en kredittlånskonto, vil det ikke være mulighet til å vise til at man kan trekke disse ut igjen. Slik vi ser, vil dette være å henvise til å ta opp ny kreditt.

Det er et krav at midler til livsopphold skal brukes til omsøkt formål, og ikke til nedbetaling av gjeld. NAV-kontoret må likevel skal ta stilling til behovet her og- nå. Det er viktig at NAV-kontoret ved de situasjonene som blir beskrevet, vurderer aktuelle virkemidler, som foruten opplysning, råd og veiledning, eksempelvis kan være stønad i form av varer og tjenester, også frivillig eller tvungen forvaltning (hvis vilkårene for dette er oppfylt).

Spørsmål 2) Vedrørende Brexit:

Dere spør hvilken betydning det har for britiske borgere sine rettigheter til økonomisk stønad at Storbritannia har gått ut av EU. Og om det er ulike regler for briter som kom til Norge før Brexit og etter.

Svar fra Arbeids- og velferdsdirektoratet:

Konsekvensen av at Storbritannia har gått ut av EU er at britiske søkere må behandles som tredjelandsborgere. Utgangspunktet er at britiske borgere nå må ha oppholdstillatelse for å ha lovlig opphold i Norge, og at NAV-kontorene derfor kan be om dette.

Hvorvidt en britisk borger har lovlig opphold, må avklares og dokumenteres tilsvarende andre tredjelandsborgere. Det vises til rundskrivets omtale av dokumentasjon av lovlig opphold. For øvrig vises til Utlendingsdirektoratet (UDI) sin informasjon på nett om britiske borgeres oppholdsstatus etter Brexit.

Det fremkommer der at det er gjort noen unntak fra krav om oppholdstillatelse for britiske borgere som hadde oppholdsrett i Norge ved utløpet av 31. desember 2020. Disse har rett til fortsatt opphold på samme vilkår som tidligere, men må fremme søknad om oppholdstillatelse innen 31. desember 2021. For disse brukerne vises det til de føringer knyttet til vurdering av opphold som fremgår av «Veileder for NAV-kontoret ved vurdering av lovlig opphold for EØS-borgere».

Hvis NAV-kontorene er usikre på hvorvidt den britiske borgeren må fremvise oppholdstillatelse eller kan oppholde seg ut året på bakgrunn av tidligere oppholdsrett, kan de kontakte UDI for å avklare hva som gjelder. Bruker bør i tilfellet være informert om dette.

For øvrig må det på sedvanlig vis, gjøres en vurdering knyttet til om en søker har fast bopel i riket.

Spørsmål 3) Vedrørende omvendt voldsalarm:

Dere viser til en økende problemstilling knyttet til ansvarsforhold i saker der bruker er pålagt en omvendt voldsalarm. Dere stiller spørsmål ved hvilken kommune som skal være ansvarlig i de tilfellene der en ikke kan oppholde seg i bostedskommunen. Er det bostedskommunen eller eventuelt den nye oppholdskommunen. Dere stiller også spørsmål ved hvordan en skal forholde seg til at en bruker ev eier bolig i bostedskommunen.

Svar fra Arbeids- og velferdsdirektoratet:

I utgangspunktet er det ikke gjort noen unntak fra oppholdskommunens ansvar, og følgelig kunne en da legge til grunn at det er kommunen som vedkommende bruker til enhver tid oppholder seg i som er ansvarlig. Vi vurderer det slik at det statsforvalteren beskriver, reiser flere spørsmål i forhold til ordningen med omvendt voldsalarm og ansvar etter sosialtjenesteloven. Vi vil derfor løfte dette til aktuelle myndigheter, og komme tilbake til dette senere.

Spørsmål 4) Vedrørende innfrielse av depositumsgaranti – et enkeltvedtak?

Dere skriver at dere heller til at en innfrielse/utbetaling av depositumsgaranti ikke er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 a, men en privatrettslig disposisjon. Dere ønsker avklaring av dette spørsmålet.

Svar fra Arbeids- og velferdsdirektoratet: En beslutning om tildeling av økonomisk stønad i form av garanti, er et enkeltvedtak da det er beslutninger som er avgjørende for den enkeltes rettigheter og plikter jf. forvaltningsloven § 2a.

Det er vedtaket om tildeling av økonomisk stønad i form av garanti som skal angi de nærmere vilkår for garantien og ev konsekvenser hvis garantien innfris.

I likhet med dere, vurderer vi altså at en innfrielse/utbetaling av depositumsgaranti er en privatrettslig disposisjon.

05.10.2020

Henvendelse vedrørende sosialtjenestelovens definisjon av gjeld

Fylkesmannen i Trøndelag stiller spørsmål om når en utgift skal anses som gjeld i sosialtjenestelovens forstand. De viser til at utgifter til gjeld normalt ligger utenfor det man kan ha rett til etter sosialtjenestelovens § 18, og at det derfor er av betydning å få det avklart.

I henvendelsen skriver Fylkesmannen at gjeld ikke er et klart definert begrep, og viser til det kan tenkes ulike alternative definisjoner.

Fylkesmannen trekker særlig frem eksempler med søknader om stønad til husleie og strøm, som kan være forfalt på søknadstidspunktet.

Arbeids-og velferdsdirektoratets vurdering

Hva som er å forstå som gjeld er ikke allment definert, og det er heller ikke definert i rettskildene til sosialtjenesteloven. Når det gjelder inkassokrav og varsel om tvangsinndrivelse er det ikke tvilsomt at det er å forstå som gjeld. Det samme gjelder for det som står oppført som gjeld i skattemeldingen.

Utover dette kan imidlertid Arbeids-og velferdsdirektoratet ikke slutte seg til ett av alternativene som fylkesmannen har lagt frem, men legger til grunn at det må foretas en konkret vurdering. Hensynet bak omtalen av gjeld i rundskrivet er å vise til at økonomisk stønad ikke skal tilgodese kreditorer, og det vil dermed være et sentralt moment i vurderingen.

Arbeids-og velferdsdirektoratet vil imidlertid understreke at husleie og strøm er nødvendig livsopphold. At en slik utgift blir vurdert som gjeld, er ikke ensbetydende med at søker får avslag på stønad til å dekke denne.

Vi vil vise til omtale i rundskrivet punkt 4.18.2.43 om strøm og oppvarming der det framgår at NAV-kontoret må bistå personer for å hindre stenging av strøm, og samarbeide om å finne løsninger som sikrer at løpende utgifter blir betalt i tide. «Hvis strømmen er stengt eller står i fare for å bli det, må det vurderes om det skal ytes hjelp for å få strømmen skrudd på igjen».

Når det gjelder husleie så er det særlig omtalt under 4.18.2.49 om gjeld, og det fremgår der at det må vurderes om slik gjeld skal dekkes. I vurderingen må det tas hensyn til boligens standard, tjenestemottakers inntekter og behov, tilknytning til boligen og eventuelle belastninger av flytting, praktiske og økonomiske konsekvenser og muligheter for å skaffe ny bolig. Det skal særlig legges vekt på virkninger en flytting kan få for barn og unge som blir berørt av flyttingen

30.11.2021

Svar på henvendelse vedrørende ansvar for livsopphold under permisjon fra fengsel

Vi viser til henvendelse fra Statsforvalteren i Agder datert 26.10.2020. Statsforvalteren viser til en klagesak der en person har fått innvilget 8 permisjoner fra soning. NAV-kontoret har imidlertid foretatt en begrensning, og innvilget stønad til 4 permisjoner.

Statsforvalteren legger til grunn at NAV skal gjøre en individuell vurdering av hva som er nødvendig for å sikre et forsvarlig livsopphold, men reiser likevel spørsmål om nødvendig livsoppholdsdekning i det hele tatt kan avslås eller begrenses til et antall ganger/permisjonsdager. Statsforvalteren viser til at sosialtjenesteloven ellers ikke har en tidsbegrensning på økonomisk sosialhjelp til nødvendig livsopphold og eventuell rett stønad til nødvendig livsopphold kan derfor etter Statsforvalterens oppfatning ikke begrenses til et bestemt antall permisjoner eller permisjonsdager.

Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering

Arbeids- og velferdsdirektoratet er enig med Statsforvalteren i at loven ikke gir en generell tidsbegrensning på økonomisk stønad til nødvendig livsopphold, og at det dermed ikke kan settes en standardisert begrensning på antall permisjoner eller permisjonsdager. På den andre siden så innebærer det heller ikke at NAV-kontoret er forpliktet til å innvilge stønad til alle permisjoner. Det må på vanlig måte foretas en konkret og individuell vurdering i hver enkelt sak. Et viktig moment i en slik vurdering vil være å støtte opp under kriminalomsorgens mandat og rehabiliteringsperspektivet som legges til grunn ved permisjon fra soning.

21.11.2017

Spørsmål om sosialstønad til buutgifter

Det blir vist til brevet vårt av 5.mai 2017 der vi har svart på spørsmål om sosialstønad til buutgifter. De stiller spørsmål ved svaret vårt, og da om ein ved berekning av sosialstønad kan sjå bort frå den husleiga som er fastsett i leigekontrakten, dersom den som søkjer sosialstønad er ung og bur hjå foreldra, sjølv om foreldra ikkje lenger har forsørgjaransvar etter barnelova. De stiller spørsmål om det i så tilfelle er avgjerande om ungdom bur i ei sjølvstendig utleige eining eller ikkje.

Det vi svarte i brevet datert 5. mai d.å, er at alle søknader frå ungdom skal vurderast konkret og individuelt i den enkelte saken. Foreldre har i utgangspunktet ikkje forsørgingsbyrde overfor unge over 18år. Dersom ungdommen ikkje er under vidaregåande opplæring, men bur heime, vil det vere naturleg og rimeleg å leggje til grunn at han/ho betaler noko for å bu i bustaden til foreldra. Det er ikkje høve til å avslå søknader frå ungdom med bakgrunn at dei bur heime hjå foreldra. Det skal takast ei konkret vurdering av reelle utgifter til livsopphald, herunder buugifter.

De spør om ein kan sjå bort frå husleiga som er fastsett i leigekontrakten. Ein står fritt til å inngå dei avtalar ein vil, til dømes husleigekontraktar. Avtalene er bindande for partane, men på den andre sidaer det ikkje slik at det offentlege er pliktig til å dekke einkvar forplikting som ein part har tatt på seg. Det ein tenestemottakar har krav på, er å få dekt utgifter på eit rimelig og nøkternt nivå.

Som vi omtalte i førre brev, er buform, altså om ein bur på gutte-eller jenterommet eller disponerer eit sjølvstendig utleigeobjekt (som kjellar), av tydning for berekning av stønaden. Her blir det naudsynt for NAV-kontoret å gjere ei konkret vurdering av saka basert på kjennskap til dei lokale forholda og marknaden.Når det gjelder stønad til buutgifter for gutte-eller jenterommet, vil det særleg vere aktuelt å sjå på kva ein ville fått på den opne marknaden.

02.05.2018

Spørsmål om sosialstønad til buutgifter

Det blir vist til brevet frå Fylkesmannen i Hordaland dagsett 14.03.18.

De har spørsmål knytt til tidlegare svar om buutgifter.

Arbeids-og velferdsdirektoratet vil først peike på at svar fråoss må lesast i samanheng med det som elles kjem fram i rundskrivet til sosialtenestelova. Vidare at setningar i brev heller ikkje kan stå aleine eller utanfor den kontekst som elles kjem fram.

I avsnittet om ein kan sjå bort frå husleiga som er fastsetti leigekontrakten, slår vi fast eit klart juridisk utgangspunkt om at alle står fritt til å inngå dei avtalar ein vil, til dømes husleigekontraktar. Slike avtalar er bindande for partane. NAV kan ikkje sjå vekk frå det som er fastsett i ein kontrakt ellerkjenne han ugyldig. Det NAV kan vurdere er kva for støtte ein tenestemottakar har krav på etter sosialtenestelova. Og i samband med, om det er søkt om buutgifter eller anna, gjeld det subsidiære prinsippet. Det ein tenestemottakar har krav på, er å få dekt utgifter på eit rimelig og nøkternt nivå.

Under vil vi svare på problemstillingar de tar opp:

1.Kan NAV sjå heilt bort frå husleiga dersom leigenivået er høgare enn eit rimeleg og nøkternt nivå, utan å gå vegen om å setje vilkår om å redusere buutgiftene?

NAV-kontoret kan ikkje sjå bort frå dei utgiftene ein tenestemottakar har når han eller ho kjem til NAV-kontoret med ein søknad, til dømes om buutgifter. Det subsidiære prinsippet seier likevel at ein skal søkje alle moglegheiter til å klareseg sjølv og derfor kan NAV-kontoret krevje at tenestemottakar reduserer buutgiftene om disse ligg på eit nivå vedkommande ikkje klarer å betene (og som ikkje er rimeleg og nøkternt nivå sett til utleigepriser elles i kommunen).

2. Har det i tilfelle betyding om sosialhjelpssøkjaren nett har flytta inn i husværet, sett i høve til om vedkomande har hatt denne husleiga over tid og klart å betale?

Nei, i utgangspunktet ikkje. Men om søkjar har klart å betale over tid, får NAV-kontoret vurdere om det er eit reint kortvarig behov for buutgifter og vurdere om det er grunnlag for å innvilge kortvarig hjelp. Viss ikkje, må NAV-kontoret stille vilkår om at utgiftene skal reduserast.

3. Dersom NAV må gå vegen om å setje vilkår om at vedkomande må redusere buutgiftene, må då NAV rekne heile husleiga som utgift ved utmåling av sosialstønad i områings-perioden, eller kan NAV redusere stønad til husleige på eit rimeleg og nøkternt nivå?

NAV må i dei fleste tilfelle leggje til grunn dei utgiftene tenestemottakar har i områings-perioden. Det vil bare vere for dei svært få tilfella der buutgiftene skulle liggje på eit særskilt høgt nivå at NAV-kontoret kan gjere ei skjønnsmessig vurdering om å redusere stønaden.

4.Vi legg til grunn at NAV kan redusere stønaden til husleige dersom ein sosialhjelps-mottakar ikkje oppfyller vilkår om å redusere buutgiftene, men kan NAV i eit slikt tilfelle avslå stønad til husleige heilt? Eller må NAV i eit slikt tilfelle gi stønad til husleige på eit rimeleg og nøkternt nivå, altså til ein delav husleiga?

Det kjem an på ei konkret vurdering av kva som er riktig i det einskilde tilfellet. Det er viktig å tenkje på at hjelpa er subsidiær, samstundes skal sosialtenesta hindre sosiale problem og ein må ta omsyn til forhold som at ein tenestemottakar kan skaffe seg gjeld.

12.05.2022

Svar på henvendelse - opphold under forutsetning av underhold

Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til henvendelse fra dere 19.04.21, hvor dere spør om hvilke rettigheter til sosiale tjenester personer som har fått opphold under forutsetning av underhold har, når det ikke foreligger forsørgelsesplikt etter norsk lov. Vi beklager at det har tatt tid å svare dere.

Dere viser til en tidligere uttalelse fra Arbeids- og velferdsdirektoratet, datert 11.04.19, og stiller spørsmålstegn ved om det subsidiære prinsippet kan sette begrensinger på retten til økonomisk stønad i de tilfeller hvor det ikke foreligger forsørgelsesplikt etter norsk lov, og der det heller ikke foreligger andre reelle muligheter for vedkommende til å sørge for sitt livsopphold.

Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering

På bakgrunn av en henvendelse fra Helsetilsynet, kom Arbeids- og inkluderingsdepartementet (AID) den 04.11.21 med en klargjøring av retten til økonomisk stønad for personer som har opphold i Norge under forutsetning av underhold. Som følge av uttalelsen fra AID, ble rundskrivet pkt. 4.18.2.31 endret.

Endringen medfører at dersom en familiegjenforent kontakter NAV-kontoret og søker økonomisk stønad, må NAV-kontoret ta konkret stilling til hvilket hjelpebehov den familiegjenforente har, selv om vedkommende er innvilget opphold i Norge under forutsetning av at referansepersonen skal underholde ham/henne.

Det subsidiære prinsipp vil imidlertid kunne sette en begrensing i de tilfeller hvor den familiegjenforente er ektefelle eller barn til referansepersonen, og referansepersonen faktisk kan forsørge dem.

28.08.2023

Svar på henvendelse vedr. utgifter til fertilitetsbehandling og etablering

Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til brev datert 22.02.23, mottatt hos oss 05.07.23. Dere ber om en redegjørelse av problemstillinger knyttet til utgifter til fertilitetsbehandling og utgifter til etablering for flyktninger.

Dere stiller spørsmål ved om egenandel til fertilitetsbehandling er å anse som «nødvendig livsopphold» etter sosialtjenesteloven § 18, jf. rundskrivet til sosialtjenesteloven pkt. 4.18.2.45. Dersom svaret på dette er ja, ber dere om tilbakemelding på hvilke momenter som skal vektlegges i en konkret vurdering av om disse utgiftene skal dekkes.

Dere ønsker også en avklaring på om økonomisk stønad til etablering av flyktninger må hjemles i sosialtjenesteloven, eller om det kan hjemles i eget kommunalt reglement for etablering av flyktninger som er vedtatt i kommunestyret. Dere skriver at problemstillingen har blitt aktualisert i forbindelse med vertskommunesamarbeid, hvor kommunene har ulik praksis på området.

Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering

Utgifter til fertilitetsbehandling

Formålet med sosialtjenesteloven er «å bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og økonomisk trygghet, herunder at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet». Lovens hovedformål er å være samfunnets siste sikkerhetsnett for dem som trenger det. Økonomisk stønad er i utgangspunktet en midlertidig inntektssikring, og skal ta sikte på å gjøre tjenestemottaker selvhjulpen. 

I rundskrivet til sosialtjenesteloven pkt. 4.18.2.45 om stønad til helseutgifter står følgende:

«Utgifter til lege, psykolog, tannlege, viktige legemidler, syns- og hørselshjelpemidler med mer dekkes til en viss grad av folketrygdloven med tilhørende forskrifter.

I kjerneområdet for livsoppholdet inngår dekning av utgifter som ikke dekkes av folketrygden til

• egenandeler opp til beløpet som gir rett til frikort,
• legemidler foreskrevet på hvit resept og som dermed er utenfor egenandelssystemet,
• ikke-reseptbelagte legemidler, som smertestillende, nesespray og behandlende hudkremer, til et alminnelig og nøkternt forbruk, og
• nødvendige utgifter etter en nøktern standard til syns- og hørselshjelpemidler, som briller.

Slike kostnader vil ofte innebære en tilleggsytelse til en eventuell løpende ytelse.

Utgifter til alternative behandlingstyper, -former eller -steder som ikke omfattes av den offentlige helsetjenesten og folketrygdens system, ligger vanligvis utenfor livsoppholdet, men det kan unntaksvis tas hensyn til slike utgifter etter en konkret vurdering.»

Når det gjelder rundskrivets omtale knyttet til helseutgifter, så er denne ikke uttømmende. Det betyr at NAV-kontoret som vanlig plikter å foreta en konkret vurdering av søknad og om søkte formål. NAV-kontoret skal ikke overprøve den medisinske vurderingen som er gjort knyttet til behovet og utgiftene til fertilitetsbehandling.

Spørsmålet i denne konkrete saken er imidlertid om utgifter til fertilitetsbehandling er å anse som en pliktmessig ytelse etter sosialtjenesteloven § 18, slik at egenandelen kan søkes dekket av NAV-kontoret. Egenandelen for fertilitetsbehandling er i 2023 på kr 19 419,-.

Til tross for at fertilitetsbehandling, med formål å stifte en familie, naturlig nok vil oppleves som nødvendig for den det gjelder, er vår vurdering at utgifter til fertilitetsbehandling ikke er en del av et nødvendig livsopphold etter sosialtjenesteloven § 18, og dermed ikke å anse som en utgift kommunene er pliktig å yte økonomisk stønad til. Å dekke utgifter til en slik type behandling er slik vi ser det ikke å anse som en inntektssikring med det formål å gjøre tjenestemottakeren selvhjulpen, og faller utenfor det som anses som nødvendig for å oppnå lovens formål.

NAV-kontoret må på vanlig måte vurdere å yte økonomisk stønad dersom det er nødvendig for å overvinne eller tilpasse seg en vanskelig situasjon, jf. sosialtjenesteloven § 19.

Utgifter til etablering til flyktninger

Arbeids- og velferdsdirektoratet er fagdirektorat for de sosiale tjenestene i NAV-kontoret. Vi har ingen styringslinje ut mot kommunene, og har derfor ingen myndighet til å instruere kommunene i hvordan de organiserer arbeidet knyttet til etablering og integrering av flyktninger.

Det er staten (UDI) som skal ivareta flyktninger når de kommer til landet. Vi forutsetter derfor at henvendelsen dreier seg om flyktninger som er innvilget oppholdstillatelse og bosatt i en kommune, og som er i behov for økonomisk stønad til etablering. Kommunen mottar et 5-årig tilskudd fra UDI ved bosetting av flyktninger. Integreringstilskuddet skal blant annet dekke økonomisk sosialhjelp.

Kommunen har stor frihet til selv å velge hvordan tilbudet til den enkelte flyktning skal utformes. Personer som er bosatt i en kommune som mottar integreringstilskudd for vedkommende, har rett til tjenester i denne kommunen, jf. forskrift om sosiale tjenester for personer uten fast bopel i Norge § 3. Alle søknader etter sosialtjenesteloven, herunder søknad om stønad til etablering, må realitetsbehandles av NAV-kontoret, uavhengig av om kommunen har et eget reglement for dette. NAV plikter å ha tilstrekkelig informasjon ut til alle aktuelle tjenesteytere som er i kontakt med NAV. Vi forutsetter at andre kommunale instanser, slik som f.eks. flyktningetjenesten, videre bringer behov til NAV-kontoret der det er aktuelt.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har for øvrig ikke oversikt over hvilke kommuner som hjemler økonomisk støtte til etablering i egne kommunestyrevedtak.

KS og NAV har samarbeidet om sjekklister for gode prosesser ved vertskommunesamarbeid om NAV-kontor. Det er utarbeidet en veileder med disse sjekklistepunktene. For mer informasjon knyttet til vertskommunesamarbeid om NAV-kontor, henviser vi til å ta kontakt med KS.

29.11.2021

Forespørsel - lovtolkning sosialtjenesteloven - utgifter til kiropraktor

Det vises til deres brev datert 22.01.21. Vi beklager at det har tatt tid for oss å besvare henvendelsen.

Dere stiller spørsmål ved sosialstønad til dekning for kiropraktorbehandling. Konkret ønskes det svar på om utgifter til kiropraktorbehandling er å anse som utgifter til nødvendig livsopphold etter sosialtjenesteloven § 18.

I rundskrivet til sosialtjenesteloven punkt 4.18.2.45 om stønad til helseutgifter omtales følgende;

«Utgifter til lege, psykolog, tannlege, viktige legemidler, syns- og hørselshjelpemidler med mer dekkes til en viss grad av folketrygdloven med tilhørende forskrifter. I kjerneområdet for livsoppholdet inngår dekning av utgifter som ikke dekkes av folketrygden til

• egenandeler opp til beløpet som gir rett til frikort,
• legemidler foreskrevet på hvit resept og som dermed er utenfor egenandelssystemet,
• ikke-reseptbelagte legemidler, som smertestillende, nesespray og behandlende hudkremer, til et alminnelig og nøkternt forbruk, og
• nødvendige utgifter etter en nøktern standard til syns- og hørselshjelpemidler, som briller.

Slike kostnader vil ofte innebære en tilleggsytelse til en eventuell løpende ytelse.

Utgifter til alternative behandlingstyper, -former eller -steder som ikke omfattes av den offentlige helsetjenesten og folketrygdens system, ligger vanligvis utenfor livsoppholdet, men det kan unntaksvis tas hensyn til slike utgifter etter en konkret vurdering.»

Når det gjelder rundskrivets omtale knyttet til helseutgifter, så er denne ikke uttømmende. Det betyr at NAV-kontoret som vanlig plikter å foreta en konkret vurdering av søknad og om søkte formål.

Det er ikke et krav at medlemmet må være henvist fra lege for å få dekket utgifter etter bidragssystemet i folketrygdloven, jf. ftrl. § 5-9. Om en person har utgifter til behandling utover dekning fra folketrygden, må NAV-kontoret gjøre en konkret vurdering av en søknad om dekning av økonomisk stønad til dette formålet jf. sosialtjenesteloven §§ 18 og 19.

Ut fra en konkret vurdering av behovet for behandlingen (nødvendighet) og kostnadene, vil man kunne legge til grunn at utgifter til kiropraktorbehandling er en del av livsoppholdet for den enkelte som kan dekkes etter sosialtjenesteloven § 18, se rundskrivets punkt 4.18.2.34. I andre tilfeller, kan NAV-kontoret vurdere om bruker for å overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon, skal innvilges stønad til kiropraktorbehandling etter sosialtjenesteloven § 19.

Dere spør hva som gjelder dersom behandlende kiropraktor ikke har avtale med Helfo.

Behandling hos kiropraktor omfattes ikke av frikort-ordningen. Dette betyr at bruker må betale egenandel for alle behandlinger man utfører. Kiropraktorer kan selv fastsette pris for behandlingen.

Noen kiropraktorer har avtale med Helfo om refusjon. Om en behandler har avtale eller ikke, vil påvirke kostnaden for pasienten. NAV-kontoret plikter uavhengig av dette, å gjøre en konkret vurdering av vedkommende brukers behov for behandlingen og stønadsnivået.

Dersom behandlende kiropraktor ikke har avtale med Helfo, vil kostnadene til behandling som regel bli høyere. I disse tilfellene vil det være relevant å vurdere hvorvidt bruker kan vises til å benytte en behandler med avtale. 

14.01.2020

Henvendelse om medisinske utgifter

Det vises til NAV Tromsø sin e-post hit datert 03.12.19.

For det første stiller dere spørsmål knyttet til kostbare medisiner som ikke er omfattet av blåresept-ordningen.

Arbeids-og velferdsdirektoratet har for kort tid siden svart ut en lignende henvendelse fra et fylkesmannsembete. Vi legger derfor ved svar på henvendelsen med dette brevet.

For det andre stiller dere spørsmål om dekning av utgifter til privatpraktiserende psykolog. Dere viser til et konkret tilfelle der utgifter til privatpraktiserende psykolog ble avslått til tross for at behandlingen var nødvendig og anbefalt av både fastlege og psykolog.

Dere begrunnet avslaget med at dekning av privatpraktiserende psykolog ikke omfattes av livsoppholdsbegrepet og at ansvaret for å sikre nødvendig helsehjelp til den enkelte, ligger hos helsetjenesten både i kommunen og i spesialisthelsetjenesten. Dere viser til at dere er usikre på om dette er riktig forståelse.

Arbeids-og velferdsdirektoratet uttaler seg ikke i konkrete saker. På generelt grunnlag kan vi vise til rundskrivets omtale av utgifter til helse i pkt. 4.18.2.45, der det fremgår:»Utgifter til alternative behandlingstyper, -former eller -steder som ikke omfattes av den offentlige helsetjenesten og folketrygdens system, ligger vanligvis utenfor livsoppholdet, men det kan unntaksvis tas hensyn til slike utgifter etter en konkret vurdering.»

14.01.2020

Utgifter til legemiddel på kvit resept -berekning av sosialstønad

Det blir vist til brev frå Fylkesmannen i Vestland dagsett 23.10.19.

De har spørsmål knytt til utgifter til medisin på kvit resept. Det visast til at det kan vere ei utfordring for NAV at ein del legemiddel på kvit resept er etter måten dyre. De nemner til dømes utgifter til Aimovig, eit legemiddel mot migrene som ikkje kjem inn på blå-resept ordninga i 2020.

Vi er kjende med at ordninga med dekning av utgifter til Aimovig har blitt endra i etterkant av brevet dykkar. Vi legg til grunn at Fylkesmannen likevel vil ha eit svar da problemstillinga de reiser er av generell karakter.

Når det gjeld utgifter til medisinar på kvit resept, kjem det fram av rundskrivet pkt. 4.18.2.45 at slike utgifter inngår i kjerneområdet for livsopphald. Dette er utgifter som NAV-kontoret har plikt til å ta med i vurderinga av stønadsbehov og ved utmålinga av stønad.

NAV-kontoret skal ikkje overprøve den medisinske vurderinga knytt til utskrivinga av eit medikament. Men på vanleg måte må det gjerast ei konkret vurdering som er knytt til nivået på stønaden. Dette punktet i rundskrivet må lesast i samanheng med andre punkt som omtaler utmåling av stønad på eit nøkternt nivå. Det er ikkje slik at ein kan ha rett til å få dekkja ei kvar behandling eller medisin av kommunen dersom systemet til folketrygden ikkje dekkjer dette. NAV-kontoret må foreta ei konkret vurdering av saka.

30.10.2018

Det vises til deres e-post av 25.10.18.

Innledningsvis vil vi vise til at spørsmål vedr. lovfortolkning skal sendes inn pr. brev til postmottak i Arbeids-og velferdsdirektoratet: direktoratet@nav.no (se nærmere omtale på vår lovfortolkningsside på nav.no). Da sikrer vi at henvendelsene blir besvart i tide, kommer frem til rette saksbehandler osv.

1. Spørsmål om forvaltningsloven § 16 og forhåndsvarsel før endringsvedtak:

Vi forutsetter at denne henvendelsen gjelder forhåndsvarsel før ev endringsvedtak ved brudd på vilkår.

Vår tolking fremgår av RS pkt. 4.20.1.1 flg, 4.20.2.8 samt brev med avklaringer datert 26.02.15.I rundskriv til STL § 41 punkt 5.41.1 ‘Om bestemmelsen’ er det presisert at NAV-kontoret både må følge de særlige saksbehandlingsreglene som står i sosialtjenesteloven og de generelle saksbehandlingsreglene som følger av forvaltningsloven eller uskrevne normer for god forvaltningsskikk.NAV-kontoret må blant annet følge krav til forhåndsvarsel, jf. forvaltningsloven § 16.

I rundskriv til STL § 20 punkt 4.20.1.1 ‘Vedtak og klage’ står det følgende: «Avgjørelse om å sette vilkår skal fremgå av vedtaket om tildeling av økonomisk stønad. Vilkår skal begrunnes og det skal også opplyses om mulige konsekvenser for stønadsutbetalingen som følge av at vilkår brytes.»

Hvis NAV-kontoret stiller vilkår, skal det derfor fattes et skriftlig og begrunnet vedtak som uttrykkelig sier at det er satt vilkår, hva vilkåret går ut på og konsekvensene hvis vilkår brytes. Brukeren har dermed fått informasjon og varsel om at det vil bli fattet et vedtak om reduksjon av stønaden hvis vilkåret brytes (endringsadgangen fremkommer av vedtaket selv se fvl § 35, 5.ledd).Vi kan ikke se at det er nødvendig å sende skriftlig forhåndsvarsel i tillegg (se her fvl § 16 tredje ledd bokstav c).

I rundskriv til STL § 20 punkt 4.20.2.8 ‘Konsekvensen av at et vilkår brytes’ er følgende presisert: «Hvis vilkåret brytes, må NAV-kontoret foreta en konkret individuell vurdering av om konsekvensen skal iverksettes. I denne vurderingen skal det tas hensyn til årsaken tjenestemottaker oppgir for ikke å ha oppfylt vilkåret, om årsaken skyldes tjenestemottakers evne eller vilje, og hvilken betydning konsekvensen får for tjenestemottaker og eventuell familie. NAV-kontoret skal alltid sikre at barns behov blir ivaretatt.» NAV-kontoret må derfor sørge for at brukeren har fått mulighet til å uttale seg før vedtaket om konsekvensen av vilkårsbruddet fattes.

2. Spørsmål om omtalen i punkt 5.47.2.1 er i tråd med forvaltningsloven § 33 andre og fjerde ledd:

Slik vi ser det er omtalen i rundskrivet i tråd med disse bestemmelsene. Se også Statens helsetilsyns klageveileder pkt 2.2 som er i samsvarer med omtale i rundskriv.

3. Spørsmål om refusjon NAV-kontoret skal vurdere sosialtjenesteloven § 26, jf folketrygdloven § 22-7:

Fylkesmannen får inn de sakene der en tjenestemottaker ikke er enig i kommunens vurdering av å kreve refusjon, Dette kan eks være fordi han/hun er uenig at det kan/bør kreves refusjon i tilfellet eller at kommunen ikke har forholdt seg til lovpålagte frister for å kreve refusjon i etterbetalt trygd.

For det siste eksempelet er det Fylkesmannen skal ta stilling til, om kommunen har fattet vedtak om refusjon innen tre-ukers fristen. Dette kan Fylkesmannen prøve fullt ut –under henvisning til den fremgangsmåte som fremkommer i RS og klagesaksveileder pkt 6.2.7 Særlig om refusjonskrav. Det faktum at etaten har utbetalt til kommunen fratar ikke Fylkesmannen både rett og plikt til å prøve om kommunen har forholdt seg til tre-ukers fristen. Det forholdet at etaten ev har utbetalt refusjon til kommunen som kommunen ikke har hatt krav på fordi vedtaket er fattet for sent, blir tjenestemottaker uvedkommen.

Fristberegning er omtalt i RS under pkt. 4.26.2.6. For øvrig viser vi til vårt svar om tilsvarende problemstillinger datert 12.09.18.

4.Spørsmål om hvit resept og kostbare medisiner:

Når det gjelder utgifter til medisiner på hvit resept fremkommer det av rundskrivet pkt. 4.18.2.45 Helseat disse utgiftene inngår i kjerneområdet for livsoppholdet. Dette er utgifter som NAV-kontoret har plikt til å ta med i vurderingen av stønadsbehov og ved utmålingen av stønad. Man skal ikke overprøve den medisinske vurderingen knyttet til utskrivningen av et medikament. Men på sedvanlig måte må det gjøres en konkret vurdering knyttet til nivået på stønaden. Dette punktet i rundskrivet må leses i sammenheng med andre punkter som omtaler utmåling av stønad på et nøkternt nivå. Det er ikke slik at man kan ha rett til å få dekket enhver behandling eller medisin av kommunen dersom folketrygdens system ikke dekker dette. NAV-kontorene må foreta konkrete vurderinger i hver enkelt sak.

27.06.2018

Lovtolkning sosialtjenesteloven -økonomisk stønad til utgifter til vanedannende medikamenter -§§ 18 og 19

Det vises til deres henvendelse av 06.06.2018. Arbeids-og velferdsdirektoratets vurderinger er som følgende:

1. Vurderingstemaet etter sosialtjenesteloven §§ 18 og 19 er om søker har behov for økonomisk stønad for å være sikret et forsvarlig livsopphold eller for å kunne overvinne eller tilpasse seg en vanskelig livssituasjon.

NAV-kontoret har i behandlingen av en søknad om økonomisk stønad ikke anledning til å legge vekt på om legens rekvirering av et legemiddel er forsvarlig. NAV-kontoret kan gjennom sin behandling av søknader få kunnskap om forhold som gir grunn til å stille spørsmål ved legens rekvirering. NAV-kontoret har ikke kompetanse til å foreta vurderinger i forhold til regelverket som retter seg mot den enkelte lege. Om NAV-kontoret observerer foreskrivning av medikamenter som er bekymringsfull, må det vurdere å varsle tilsynsmyndigheten.

Dette er tilsvarende som innholdet i brevet fra Sosial-og helsedirektoratet datert 08.07.2005.

2. NAV-kontoret må foreta en konkret vurdering av søknaden. Det vises til rundskrivets omtale av utgifter til helse, se pkt. 4.18.2.45. Av det som følger over, vil det ikke være anledning til å etterspørre den medisinske vurderingen for utskrivning av et medikament.

29.04.2024

Svar på henvendelse om hjelpestønad som inntekt i saker om sosialhjelp

Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til henvendelse datert 11.03.2024. Dere spør om (forhøyet) hjelpestønad kan tas med som inntekt i beregningen av om en person har rett på økonomisk sosialhjelp til nødvendige levekostnader som ikke skyldes behov for særskilt tilsyn og pleie. Dere vurderer selv at (forhøyet) hjelpestønad ikke skal inntektsberegnes dersom søknaden om sosialhjelp gjelder andre utgifter enn utgifter til særskilt tilsyn og pleie som skyldes varig sykdom, skade eller lyte, og viser i denne forbindelse til ordlyden i rundskrivet pkt. 4.18.2.27.

Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering

Hjelpestønad er omtalt i rundskrivet til sosialtjenesteloven punkt 4.18.2.27: «Ytelser som er ment å dekke særlige kostnader, for eksempel til dekning av utgifter knyttet til sykdom eller funksjonshemming eller materiell i forbindelse med utdanning, skal kun tas med som inntekt i stønadsberegningen i den utstrekning den økonomiske stønaden er ment å dekke samme formål».

Hjelpestønad gis til personer som har et særskilt behov for pleie og tilsyn på grunn av sykdom, skade eller lyte. Det er en forutsetning at personen har et privat pleieforhold eller at hjelpestønaden setter vedkommende i stand tilå opprette et slikt privat pleieforhold. Hjelpestønaden er ment å dekke (helt/delvis) de særlige utgiftene vedkommende har til pleie/tilsyn.

I vurdering av søknad om økonomisk sosialhjelp, kan hjelpestønaden kun tas med som inntekt hvis tilsvarende utgifter til privat pleie/tilsyn også tas med i beregningen. I slike tilfeller vil normalt utgiftene være lik hjelpestønaden, og det vil i praksis si at hjelpestønaden holdes utenfor.

Se også presisering Presisering av henvendelse om hjelpestønad som inntekt

Presisering av svar på henvendelse om hjelpestønad som inntekt

Viser til henvendelse datert 24.06.2024, hvor dere ber om en presisering av tidligere tolkningssvar av 29.04.2024 knyttet til hjelpestønad som inntekt. I Arbeids- og velferdsdirektoratets tidligere tolkningsuttalelse skriver vi blant annet at «I vurdering av søknad om økonomisk sosialhjelp, kan hjelpestønaden kun tas med som inntekt hvis tilsvarende utgifter til privat pleie/tilsyn også tas med i beregningen». Dere lurer på hvordan dette skal forstås når det er en av foreldrene som står for pleien og tilsynet, og mottar betaling av barnet som mottar hjelpestønaden.

Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering

Den som ikke har tilstrekkelig med penger til å dekke sine levekostnader gjennom arbeid, egne midler eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad i henhold til sosialtjenesteloven § 18. I vurderingen av en persons hjelpebehov, må det derfor tas hensyn til personens inntekter og utgifter.

I rundskrivet pkt. 4.18.2.27 står det at «Ytelser som er ment å dekke særlige kostnader, for eksempel til dekning av utgifter knyttet til sykdom eller funksjonshemming eller materiell i forbindelse med utdanning, skal kun tas med som inntekt i stønadsberegningen i den utstrekning den økonomiske stønaden er ment å dekke samme formål.» Dette vil særlig være aktuelt der det er personen som er pleietrengende, og mottar hjelpestønad, som søker økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven. Da kan hjelpestønaden kun inntektsberegnes dersom det tilsvarende tas hensyn til utgiftene for pleie og tilsyn, jf. tidligere tolkningssvar.

For at en person skal ha rett på hjelpestønad, må utgiftene til pleie og tilsyn minst tilsvare kr 1 346 per måned. Dette er ment å dekke 2-2,5 timer privat hjelp per uke. I noen tilfeller vil det være en forelder eller annen privatperson som står for pleien og tilsynet av barnet, og forelderen/privatpersonen kan da ofte ikke være i (full) jobb ved siden av. Dersom den som utfører pleie/tilsyn mottar lønn for dette, er dette å anse som en inntekt. Dette gjelder også dersom inntekten stammer fra barnets hjelpestønad. Grunnen til dette er at selve hjelpestønaden, som den pleietrengende mottar, har som formål å dekke noe annet enn det inntekten til den som utfører pleien en ment å dekke. Inntekten vil kunne anses som erstatning for tapt arbeidsinntekt, og må derfor tas med i vurderingen av hjelpebehovet etter sosialtjenesteloven § 18. Det må som ellers gjøres en konkret og individuell vurdering av alle inntekter og utgifter for å ta stilling til hjelpebehovet.

14.04.2023

Svar på henvendelse vedr. økonomisk stønad til kjøp av bil

Det vises til deres henvendelser datert 16.01.23 og 16.02.23.

Dere stiller spørsmål ved tolkingen i rundskrivet punkt 4.18.2.41 der det fremkommer: «Utgifter til bilhold ligger normalt utenfor livsoppholdet. Folketrygden har egne stønadsordninger knyttet til nødvendig bilhold. Hvis tjenestemottaker eier en bil av nøktern standard, og ikke har rett til slik støtte, eller støtten ikke er tilstrekkelig, og bruk av bil er av særlig stor betydning for vedkommende, kan imidlertid utgifter til bil medregnes i stønadsberegningen [...]».

Dere har lagt til grunn at forutsetningen må være at dekning av utgifter til bilhold er forbeholdt de tilfeller der vedkommende allerede eier en bil. Basert på teksten som fremkommer av rundskrivet, finner dere ikke grunnlag for at kjøp av bil skulle omfattes. Dere ber om en vurdering av dette spørsmålet og viser til den tolkningen som fremkommer av brevet vårt datert 02.03.22.

Arbeids- og velferdsdirektoratet sin vurdering:

Av sosialtjenesteloven § 18 første og annet ledd fremkommer det at:

“De som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomisk rettigheter, har krav på økonomisk stønad. Stønaden bør ta sikte på å gjøre vedkommende selvhjulpen”

Bestemmelsen er en videreføring av tidligere sosialtjenestelov § 5-1, og forarbeidene legger til grunn at de vanligste ytelsene som tilkjennes etter bestemmelsen er økonomisk stønad til boutgifter, mat, klær, strøm, telefon, husholdningsartikler og transportutgifter, se Ot.prp 103 (2008-2009) punkt 3.3.1 flg.

I tråd med lovens subsidiære prinsipp og utmåling basert på nøktern standard har man i rundskrivet punkt 4.18.2.40 presisert at det er utgifter til offentlig transport i forbindelse med daglige gjøremål, arbeid og fritid som skal inngå i livsoppholdet. Behovet for å bruke slik kommunikasjon vil avhenge av vedkommendes alder og helsetilstand, samt avstanden mellom bosted og jobb, skole og aktiviteter. NAV-kontoret må derfor gjøre en konkret vurdering av hva som er den enkeltes utgifter til offentlig transport.

I enkelte situasjoner vil offentlig transport ikke være aktuelt eller en faktisk mulighet, slik at vedkommende har behov for å benytte seg av egen bil. Som det fremgår av rundskrivet pkt. 4.18.2.41 ligger utgifter til bilhold normalt utenfor livsoppholdet (vår understrekning). Dette innebærer at NAV-kontoret i utgangspunktet ikke plikter å yte økonomisk stønad til dette formålet. Folketrygden har egne stønadsordninger, og det må avklares hvorvidt tjenestemottaker har rettigheter der før vedkommende evt. kan ha rett på økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven.

Endringer i bilstønadsforskriften (forskrift til folketrygdloven) har nå i større grad aktualisert spørsmål knyttet til hvorvidt også innkjøp av bil kan anses som en pliktmessig ytelse etter sosialtjenesteloven § 18. Det er flere enn tidligere som henvender seg til NAV-kontoret med dette bistandsbehovet, og Statsforvalteren opplyser å ha en økning i antall klagesaker.

Sosialtjenesteloven er en skjønnsmessig lov, der kommunene er pålagt å gjøre konkrete og individuelle vurderinger av hver enkelt søkers behov. Formålsbestemmelsen danner utgangspunkt for tolkningen i hvert enkelt tilfelle. Kommunen skal bidra til å «bedre levekårene for vanskeligstilte, (...) til sosial og økonomisk trygghet, herunder at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet. Videre at: «utsatte barn og unge og deres familier får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Loven skal også bidra til «likeverd og likestilling og forebygge sosiale problemer.»

Vi finner ikke holdepunkter i lovens ordlyd eller forarbeider for at innkjøp av bil ikke kan være nødvendig livsopphold i den enkelte sak. Når det gjelder rundskrivets omtale knyttet til nødvendige livsoppholdsutgifter, så vil ikke den være uttømmende. Det betyr at NAV- kontoret alltid må foreta en konkret vurdering av søknad og om søkte formål.

Basert på lovens subsidiære prinsipp, vil en som utgangspunkt vurdere at økonomisk stønad til innkjøp av bil ligger utenfor livsoppholdet. Også i de tilfellene NAV-kontorene får inn søknader om innkjøp av bil, må de foreta en konkret vurdering av vedkommende søkers livssituasjon og behov. Slik punkt 4.18.2.41 gir anvisning på, må helsemessige forhold, barn og unges situasjon eller fravær av alternative transportmuligheter, være de forhold NAV- kontoret konkret vurderer. Avgjørende i vurderingen av om tjenestemottaker vil ha en rett på økonomisk stønad til anskaffelse av bil, vil være om egen bil er nødvendig for å sikre et forsvarlig livsopphold i den konkrete situasjonen. Dersom NAV-kontoret vurderer at stønad til anskaffelse av bil, eller drift av bil, ikke er en pliktmessig ytelse i den konkrete saken, må det gjøres en vurdering av om stønad bør innvilges i medhold av sosialtjenesteloven § 19.

Arbeids- og velferdsdirektoratet ser at rundskrivsteksten nok kunne vært klarere på dette punktet.

02.03.2022

Svar på henvendelse om bilstønad 

Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til mottatt henvendelse 31.08.21 vedrørende økonomisk stønad til bilhold. Vi beklager at det har tatt noe tid å besvare henvendelsen.

Dere viser til bilstønadsforskriften § 5, som er endret slik at det nå kun gis bilstønad etter folketrygdloven § 10-5 for å bedre funksjonsevnen i arbeidslivet, og ikke etter folketrygdloven § 10-6 om lignende stønadsformål i dagliglivet. I denne forbindelse viser dere også til uttalelse fra Sivilombudet (tidligere Sivilombudsmannen) av 22.12.20 (sak 2020/1078), hvor det påpekes at det kan være uklart hvilken betydning denne endringen har for stønad etter sosialtjenesteloven, ettersom rundskrivet til sosialtjenesteloven ikke er oppdatert etter endringen i bilstønadsforskriften.

På denne bakgrunn, ber dere om en avklaring på hvilken betydning endringen i bilstønadsforskriften vil ha ved vurdering av behovet for bilstønad etter sosialtjenesteloven, og om det vil gjøres endringer i rundskrivet på dette punkt.

Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering

I Bilstønadsforskriften § 5 fra 2003 sto det følgende: «Stønad til kjøretøy ytes til:

a) medlem som har behov for ordinær personbil (gruppe 1)
b) medlem som har behov for spesielt tilrettelagt kassebil (gruppe 2).

I 2015 ble bestemmelsens første ledd endret til følgende: «Stønad til kjøretøy ytes til:

a) Medlem som har behov for ordinær personbil (gruppe 1), og som fyller vilkårene i folketrygdloven § 10-5
b) Medlem som har behov for spesielt tilrettelagt kassebil (gruppe 2).

I bestemmelsens bokstav a ble altså setningen «og som fyller vilkårene i folketrygdloven § 10-5» tilføyd.

Økonomisk stønad til utgifter til bilhold fremgår av rundskriv 35-00 punkt 4.18.2.41. Her står det blant annet at utgifter til bilhold normalt ligger utenfor livsoppholdet, og at folketrygdloven har egne stønadsordninger knyttet til nødvendig bilhold. Formuleringen «utgifter til bilhold» i rundskrivet pkt. 4.18.2.41 omfatter både utgifter knyttet til innkjøp av bil og utgifter knyttet til det å ha bil. Slike utgifter vil normalt ligge utenfor livsoppholdet. Det må imidlertid alltid gjøres en konkret og individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle. Endringen i Bilstønadsforskriften vil ikke påvirke hvordan rundskrivet skal forstås på dette punkt.

Etter endringen i Bilstønadsforskriften, er imidlertid henvisningen til folketrygdloven i rundskrivet pkt. 4.18.2.41 ikke lenger like treffende. Som følge av tilføyelsen i Bilstønadsforskriften § 5 første ledd bokstav a, ytes det kun stønad til kjøretøy til medlem som har behov for ordinær personbil og som fyller vilkårene i folketrygdloven § 10-5. Henvisningen til § 10-5 betyr at det kun ytes stønad etter § 10-7 for å bedre funksjonsevnen i arbeidslivet. Ordlyden «stønad til kjøretøy» i Bilstønadsforskriften tilsier at den kun gjelder innkjøp av bil, og ikke stønad til utgifter til selve bruken av bilen. Dette støttes av rundskrivet til Bilstønadsforskriften, R10-07H. I slike tilfeller kan NAV-kontoret fremdeles henvise til folketrygdlovens stønadsordninger, jr. ordlyden i rundskrivet pkt. 4.18.2.41.

Det kan derimot ikke på samme måte som tidligere henvises til folketrygdlovens ordninger i de situasjonene hvor vedkommende er i behov for stønad til bilhold (som også inkluderer innkjøp av bil) for å bedre funksjonsevnen i dagliglivet, da Bilstønadsforskriften ikke viser til folketrygdloven § 10-6. På bakgrunn av ovennevnte, vil Arbeids- og velferdsdirektoratet se på omtalen i rundskrivet på nytt.

Merk! Se også "Om korrigering av uttalelse om bilstønadsforskriften". 

22.06.2022

Korrigering av uttalelse knyttet til Bilforskriften i brev datert 02.03.22

Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til tidligere mottatt henvendelse vedrørende økonomisk stønad til bilhold 31.08.21, og vårt svar datert 02.03.22.

I forbindelse med gjennomgang av rundskrivet pkt. 4.18.2.41, er vi blitt gjort oppmerksom på at vårt svar av 02.03.22 ikke er helt i overensstemmelse med gjeldende regelverk. I vårt svar skrev vi blant annet at det ikke på samme måte som tidligere kan henvises til folketrygdlovens ordninger i de situasjonene hvor vedkommende er i behov for stønad til bilhold (som også inkluderer innkjøp av bil) for å bedre funksjonsevnen i dagliglivet, da Bilstønadsforskriften ikke viser til folketrygdloven § 10-6. Dette medfører imidlertid ikke riktighet, og det vises til følgende:

Bilstønadsforskriften omfatter både personer som fyller vilkårene i folketrygdloven § 10-5 (stønad til bedring av funksjonsevnen i arbeidslivet) og § 10-6 (stønad til bedring av funksjonsevnen i dagliglivet), jf. § 1 i forskriften.

Det er imidlertid en forskjell på type bil det gis stønad til:

• Stønad til ordinær personbil gis bare til personer som fyller vilkårene i folketrygdloven § 10-5.
• Personer som fyller vilkårene i § 10-6 kan bare gis stønad til spesielt tilpasset kassebil.

Vi viser i denne sammenheng til forskriften § 2 fjerde ledd og § 5.

Arbeids- og velferdsdirektoratet har likevel sett behov for å gå gjennom rundskrivet pkt. 4.18.2.41 for å sikre at begrepsbruken i omtalen er treffende og tråd med regelverket.

Merk! Overnevnte er en korrigering av "Om bilstønad (jf. bilstønadsforskriften)".

Inntekter fra salg

28.oktober 2021

Vi viser til henvendelse fra Gatejuristen datert 21.06.21. Gatejuristen stiller spørsmål ved om inntekter fra lavterskeltilbud som for eksempel salg av magasinet Erlik Oslo skal inntektsberegnes ved søknad om økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven. Det vises i den sammenheng til at dette er en ustabil inntekt, som kan variere mye fra måned til måned. Videre vises det til at Gatejuristen har vært i kontakt med en enkeltperson som mener seg forskjellsbehandlet fordi han opplever at andre selgere av samme magasin får holde denne inntekten utenfor ved utmåling av økonomisk stønad.

Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til at økonomisk stønad er en subsidiær ytelse. Det innebærer at andre reelle muligheter til selvforsørgelse skal være forsøkt, før det blir aktuelt med økonomisk stønad. Utgangspunktet er dermed at det i vurderingen av om det skal ytes stønad og i beregningen av stønadsnivået kan tas hensyn til alle former for inntekter, forsørgelse, ytelser, støtte og egne midler som tjenestemottaker har eller har tilgang til.

Det er ikke gjort unntak for lavterskeltiltak, som for eksempel inntekt fra salg av Erlik Oslo. Det er i en slik situasjon de faktiske midler som er tilgjengelig som er avgjørende. At inntekten er variabel har ikke betydning for dette, men det kan innebære at nav-kontoret må ta hyppigere vurderinger av det faktiske behovet. Kommunen må ta en konkret og individuell vurdering i hver enkelt sak.

Når det gjelder enkeltsaker som den Gatejuristen viser til, så har ikke Arbeids- og velferdsdirektoratet myndighet til å overprøve vedtak etter sosialtjenesteloven. Ved behov for råd og veiledning knyttet til enkeltsaker, vises det til muligheten for å kontakte NAV-kontoret i kommunen eller Statsforvalteren i fylket.

Skal støtte fra Kreftforeningen inntektsberegnes?

21.11.2020

Hovedprinsippet for behandling av søknad om økonomisk stønad er at det skal foretas konkrete og individuelle vurderinger av hjelpebehov, stønadsbeløp og stønadsform. NAV-kontoret har både rett og plikt til å foreta skjønnsmessige vurderinger i hver enkelt sak. Økonomisk stønad er subsidiær, og det innebærer at personen først må utnytte alle reelle muligheter til å forsørge seg selv ved arbeid, egne midler eller ved å gjøre gjeldende trygderettigheter eller andre økonomiske rettigheter.

Når det gjelder ‘egne midler’ så omfatter dette alle former for bankinnskudd, formue og kapitalinntekter, utestående midler, realiserbare formuesgoder, leieinntekter, arv, pengegaver og gevinster, erstatninger, legater og lignende. Hvorvidt slike midler skal tas med i stønadsberegningen, må vurderes konkret ut fra blant annet hva slags type midler det er snakk om, beløpets størrelse, konsekvenser av at midlene brukes og personens helhetlige situasjon, herunder om hjelpebehovet er å anse som kortvarig eller langvarig.

Både rett til stønad og utmåling av stønad er knyttet til den enkeltes behov, og det innebærer at det kan være forskjell på hva person A og person B faktisk får utbetalt i stønad. A og B kan for eksempel ha ulike utgifter som er nødvendige for sitt livsopphold. Så lenge de samme inntektene, de samme utgiftene og de samme personlige forholdene tas med i vurderingene til A og B, er kravet til likebehandling ivaretatt, jf. avsnittet du viser til.

23.02.2021

Henvendelse vedrørende praksis med inntil-vedtak

Vi viser til henvendelser fra Statsforvalteren i Vestland datert 11.12.20 og 18.12.20. Henvendelsene gjelder Arbeids-og velferdsdirektoratets presisering av at praksisen med «inntil-vedtak» er i strid med gjeldende regelverk, som gjort rede for i informasjonsmail av 8.november og som publisert på Navet.

Presiseringen er gjort på bakgrunn av at Arbeids-og velferdsdirektoratet vurderer at en person som får innvilget økonomisk stønad har rett til samtidig utmåling, og på bakgrunn av at inntil-vedtak i mange tilfeller utgjør en omgåelse av saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven. Utmåling av stønad er et enkeltvedtak.

Hovedprinsippet for behandling av søknad om økonomisk stønad er at det skal foretas konkrete og individuelle vurderinger av hjelpebehov, stønadsform og stønadsbeløp. Det innebærer at når NAV-kontoret foretar en vurdering av en søknad om stønad til livsopphold, så er utmåling av beløp en del av den vurderingen som skal gjøres etter sosialtjenesteloven §§ 18 og 19. Dette er ikke en ny tolkning, det fremgår også av rundskrivet til sosialtjenesteloven, punkt 4.18.1. Rundskrivet er uttrykk for gjeldende lovtolkning.

Når det gjelder tjenestemottakere som er engstelige fordi de er usikre på om de vil få innvilget stønad til dekning av strøm eller andre utgifter, og hensynet til effektiviteten på NAV-kontoret, så legger vi til grunn at tett og god oppfølging og dialog med bruker skal foregå også utenom vedtak med innvilgelse av økonomisk stønad.

Når det gjelder statsforvalterens anførsel om antall enkeltvedtak og tidsbruk i en sak, så er det ikke avgjørende for vår vurdering. Vi forstår det imidlertid slik at NAV-kontoret også med inntil-vedtak må foreta en vurdering når den faktiske utgiften oppstår og dokumenteres, før utbetaling. Det betyr at saken ikke er avsluttet i det inntil-vedtaket fattes, da endelig stadfesting av beløp til utbetaling må gjøres i etterkant, etter innhenting av ny dokumentasjon i saken. Dette vil også kreve noe tid, og som vi kommer tilbake til lenger ned, så er det ikke anledning til å stille vilkår om slik dokumentasjon.

Når det gjelder utgifter til strøm mener Arbeids-og velferdsdirektoratet at det er mulig å fatte vedtak med et beløp basert på antatt utgift til strøm. Utgangspunktet for utmålingen kan da eksempelvis være gjennomsnittlig strømforbruk foregående periode eller tilsvarende periode forrige år, med forbehold om at vurderingen kan være noe ulik basert på sesong og strømpris. Dersom beløpet viser seg å være høyere enn det utmålte, kan det fattes en omgjøring etter forvaltningsloven § 35 eller et tilleggsvedtak. Dersom NAV-kontoret vurderer at innvilget beløp var for høyt, kan det vurderes å fatte et omgjøringsvedtak.

Når det gjelder Statsforvalteren i Vestland sitt tilleggsbrev av 18.12.20 der det særlig blir stilt spørsmål om tjenestemottakere med variabel inntekt, så må NAV-kontoret på vanlig måte ta en konkret vurdering av hensiktsmessig lengde på vedtak. Dersom det i samråd med bruker blir vurdert at det er hensiktsmessig med vedtak over en lengre periode, så vil det også i de sakene bli aktuelt med omgjøringsvedtak og tilleggsvedtak, slik det er gjort rede for i omtalen av strømutgifter.

Når det gjelder tannbehandling, så legger vi til grunn at vanlig praksis er at tjenestemottaker leverer et kostnadsoverslag fra tannlege. Dette kan da brukes til å utmåle stønad, og fatte vedtak. Tjenestemottaker kan da begynne sin tannbehandling. Dersom det faktiske behovet endrer seg, må NAV-kontoret på vanlig måte foreta en ny vurdering, slik som det er gjort rede for i eksempelet med strøm. Dette er det samme prinsippet som gjør seg gjeldende ved øvrige livsoppholdsutgifter, som kan variere i størrelse.

Vi har fått tilbakemeldinger på at NAV-kontor ikke ønsker å fatte omgjøringsvedtak etter forvaltningsloven § 35, og at det er mer praktisk og tidsbesparende med inntil-vedtak. Vi forstår at dette har utviklet seg til fast praksis flere steder, og at det er et grep som brukes både for å trygge tjenestemottaker om dekning av kommende utgifter, og for å forenkle saksbehandlingen på NAV-kontoret. Slik vi forstå det så kan praksisen også føre til at tjenestemottaker mottar et lavere beløp enn forventet, uten at det er varslet og vedtaksfestet. Videre stiller vi spørsmål ved hvordan det blir håndtert dersom tjenestemottaker ikke leverer eksempelvis strømregning til NAV-kontoret i etterkant av mottatt inntil-vedtak. Det er ikke adgang til å holde tilbake innvilget stønad.

Vi finner grunn til å presisere at dokumentasjon på inntekter og utgifter er en del av vurderingen som gjøres i forbindelse med opplysningen av saken, og vurdering av stønadsbehov. Det er ikke anledning til å stille vilkår om innlevering av dokumentasjon for å få utbetalt stønad til livsopphold som NAV-kontoret allerede har vurdert at tjenestemottaker har en vedtaksfestet rett til.

Vi forstår det slik på henvendelsen at NAV-kontor har laget seg «praktiske ordninger» for å ivareta hensynet til brukers forutberegnelighet og effektiviteten til NAV-kontoret best mulig, men det kan ikke gå på tvers av hensynet til retten til utmåling og saksbehandlingsregler. Saksbehandlingsreglene må følges nettopp fordi de skal ivareta den enkeltes rett til å få behandlet sine saker av offentlige myndigheter på en forsvarlig og riktig måte. Saksbehandlingsreglene ivaretar rettssikkerheten til tjenestemottaker, og det er hensyn som ikke kan overlates til lokal praksis og rutiner på det enkelte NAV-kontor.

Arbeids-og velferdsdirektoratet vil avslutningsvis presisere at det ikke er den digitale utviklingen av Digisos som har gitt føringer for lovtolkningen. Det er lovtolkningen som har satt rammene for den digitale utviklingen. Når Digisos er omtalt, så skyldes det at praksisen med «inntil-vedtak» har aktualisert seg i arbeidet med videreutviklingen av Digisos. Dette i form av at kommuner har vært overrasket over at det ikke legges til rette for «inntil-vedtak» i den digitale løsningen. Det ble derfor vurdert som hensiktsmessig å sende ut en presisering.

11.11.2020

Er fastsettelse av egenandel noe som kommer inn under sosialtjenesteloven

Det vises til deres brev datert 09.07.20. Vi beklager at det har tatt tid for oss å besvare henvendelsen.

Innledningsvis vil vi vise til at det i saken er konferert med Statens helsetilsyn da henvendelsen omhandler fylkesmannens overprøvingskompetanse. Helsetilsynet er innforstått med innholdet i svaret og settes på kopi her.

Slik vi forstår saken, finnes det kommuner i deres region som utsteder garantier for egenandelsbetaling i forbindelse med innvilgelse av midlertidig botilbud etter sosialtjenesteloven § 27. Spørsmålet deres er hvilken mulighet fylkesmannen har til å overprøve saker som omhandler klage på fastsettelse av egenandel der det er innvilget midlertidig botilbud.

Sosialtjenesteloven § 47 hjemler at enkeltvedtak truffet etter denne loven kan påklages til Fylkesmannen. Fylkesmannens kompetanse er hjemlet i sosialtjenesteloven § 48.

Midlertidig botilbud hjemles i sosialtjenesteloven § 27: “Kommunen er forpliktet til å finne midlertidig botilbud for dem som ikke klarer det selv.”

Bestemmelsen innebærer en plikt til å gi en naturalytelse, noe som innebærer at NAVkontoret må fremskaffe et konkret og tilgjengelig botilbud til den som ikke klarer det selv. Bestemmelsen regulerer ikke hvorvidt tjenestemottaker selv skal betale for det midlertidige botilbudet. Tjenesten er en naturalytelse, og NAV-kontorets ansvar er å sikre at tjenestemottaker faktisk har et sted å sove og oppholde seg det neste døgnet. Hvis tjenestemottaker ikke har penger til å betale for det midlertidige botilbudet, må NAV-kontoret vurdere om tjenestemottaker skal innvilges økonomisk stønad.

Sakene som dere viser til her, vil en tjenestemottaker ha inntekt og kunne betale en egenandel for opphold i midlertidig botilbud. Det kommunen faktisk gjør i disse tilfellene er ovenfor tilbyder/leverandør å garantere for hele summen og så kreve egenandelen av tjenestemottaker (i motsetning til å la tilbyder sende faktura til tjenestemottaker for det kommunen ev ikke skal dekke).

Sosialtjenesteloven § 21 omhandler stønadsformer og kommer kun til anvendelse i de tilfeller en person fyller betingelsene for og innvilges økonomisk stønad. Slik som disse sakene beskrives, er tjenestemottakerne i stand til å betale for botilbudet av egne midler. Om lån/garanti skulle være aktuelt, ville det da være for de tilfeller hvor kommunen vurderte å dekke omkostningene til midlertidig botilbud etter sosialtjenesteloven § 19.

At kommunen garanterer for beløpet og etterpå krever dette inn av tjenestemottakere gjør at kommunen i disse sakene får en rolle som kreditor. Arbeids- og velferdsdirektoratet ser at dette er en praksis som i enkelte kommuner er nødvendig for å kunne oppfylle plikten til å finne midlertidig botilbud, men vil vise til at kommunene i disse tilfellene bærer en risiko ved å garantere for oppholdet.

Konklusjon: Inndriving av egenandel for opphold i midlertidig botilbud slik som beskrevet, er et privat pengekrav som faller utenfor sosialtjenesteloven. Fylkesmannen har derfor ikke være anledning til overprøving og skal avvise disse klagene jf. forvaltningsloven § 34.

24.01.2023

Spørsmål om sikkerhetstiltak ved midlertidig botilbud

Viser til henvendelse 11.08.22 der Statsforvalteren i Trøndelag ber Arbeids- og velferdsdirektoratet om svar på om kommunen kan stille krav om, eller forutsette at personer aksepterer sikkerhetstiltak i boenheter som benyttes som midlertidig botilbud.

Med sikkerhetstiltak siktes det i henvendelsen til overvåkning, besøksbegrensinger og adgangskontroll. Dere viser til at slike tiltak kan innskrenke beboerens rett til privatliv, og spørsmålet er om dette vil være forenelig med et forsvarlig midlertidig botilbud.

Arbeids- og velferdsdirektoratet er et fagdirektorat. Vi går ikke inn i konkrete saker. Svaret gjelder vurderingen av sikkerhetstiltak generelt, og går ikke nærmere inn på de konkrete tiltakene nevnt i henvendelsen.

Kommunen er forpliktet til å finne midlertidig botilbud til de som ikke klarer det selv. Det er krav til at botilbudet skal være forsvarlig etter sosialtjenesteloven § 27 jf. § 4. Hvorvidt et sikkerhetstiltak vil være i strid med sosialtjenestelovens krav om forsvarlighet, vil bero på en konkret vurdering. I vurderingen må kommunen ta stilling til om sikkerhetstiltaket innskrenker tjenestemottakers mulighet til å leve en selvstendig tilværelse, med mulighet til å opprettholde relasjoner og sosialt nettverk. Det må vurderes om sikkerhetstiltakene hindrer tjenestemottakerens muligheter til å delta i alminnelige daglige aktiviteter, eller muligheten for å være i eller forsøke å finne seg arbeid.

For å legge til rette for et forsvarlig midlertidig botilbud må kommunen sørge for at tjenestemottaker har mulighet til å oppfylle overnevnte behov. Vi kan ikke se at kommunen med hjemmel i annen lov med et annet formål, kan pålegge tjenestemottakere etter sosialtjenesteloven å bo under sikkerhetstiltak som begrenser deres deltakelse i samfunnet.

Kommunen kan ikke på forhånd forutsette at alle tjenestemottakere som har behov for midlertidig botilbud vil samtykke til ulike sikkerhetstiltak som vil virke begrensende for deres sosiale relasjoner, alminnelige daglige aktiviteter eller deres muligheter for å komme i arbeid. Kommunen plikter å ha et midlertidig botilbud for alle som trenger det, uten forbehold om at tjenestemottakere må samtykke til slike sikkerhetstiltak.

Kommunen må gjøre en konkret vurdering på om tilbudet om midlertidig bolig i seg selv og for den enkelte er forsvarlig.

Dersom kommunen i sin vurdering kommer frem at tilbudet er forsvarlig og at sikkerhetstiltakene ikke virker begrensende overfor tjenestemottaker må kommunen også vurdere om sikkerhetstiltaket er i tråd med gjeldende personvernsrettslige regler

12.04.2024

Arbeids- og velferdsdirektoratet fekk 7. februar 2024 ein førespurnad frå Statsforvaltaren i Vestland om stønadsformer etter sosialtenestelova. De spør om lova opnar for at dei ulike stønadsformene kan kombinerast. De spør særleg om varer og tenester kan kombinerast med lån, gitt at vilkåra isolert sett er oppfylte for kvar av stønadsformene. 

Slik me tolkar førespurnaden dykkar, spør de om det kan gjerast vedtak der stønad for ei bestemd utgift blir innvilga både som vare og teneste og som lån, slik at utgifta for vare/ tenesta kan krevjast tilbake  som eit lån. Det er sosialtenestelova (sotjl.) § 21 som regulerer dei ulike stønadsformene.

§ 21 første ledd lyder som følgjer: «Økonomisk stønad gis som bidrag, lån, garanti for lån, eller varer og tjenester.»

Bestemmelsen inneheld alternative stønadsformer. Slik me tolkar ordlyden kan ikkje stønadsformene kombinerast. Me finn heller ikkje haldepunkt i forarbeida som tilseier at ordlyden skal forståast på ein annan måte. NAV-kontoret må gjere ein konkret og individuell vurdering av kva slag stønadsform som skal nyttast. 

Ved vurdering av kva stønadsform som skal nyttast, er utgangspunktet at økonomisk stønad skal gjevast som bidrag. Dersom NAV-kontoret i si vurdering kjem fram til at tenestemottakar har evne til å betale tilbake i samsvar med § 21 andre ledd, kan stønaden gjevast som lån. Ved vurdering av stønad i ein nødssituasjon skal ikkje lån vurderast.  Unntaksvis kan NAV-kontoret vedta at stønad skal gjevast som varer og tenester i medhald av § 21 fjerde ledd. Dette inneber at NAV-kontoret anten utbetalar stønaden til andre som betaling på vegner av tenestemottakar, eller at NAV-kontoret direkte skaffar ei vare eller rekvisisjon på ei vare. Stønad i form av varer og tenester innskrenkar handlingsfridommen til brukar, og avgrensinga skal ikkje gå lenger enn nødvendig. Det er ikkje høve til å krevje utgifta betalt tilbake som lån når stønadsforma varer og tenester er nytta. 

Eit vedtak kan innehalda stønad til fleire ulike utgifter/formål. Stønadsnivået og stønadsforma må vurderast individuelt for kvar av desse. Det betyr at det i eit vedtak kan vere fleire stønadsformer dersom vedtaket inneheld stønad til fleire formål. Eit døme på dette kan vere at husleiga blir betalt direkte til huseigar i medhald av § 21 fjerde ledd, men at stønad til livsopphald elles blir utbetalt til tenestemottakar. Eit vedtak kan ha fleire stønadsformer når det blir innvilga stønad til ulike formål/utgifter, men ei bestemd utgift kan ikkje ha fleire stønadsformer.

Se også presisering - om nødhjelp som lån.

Arbeids- og tjenesteavdelingen viser til tidligere mottatt henvendelse fra Statsforvalteren i Vestland datert 7. februar 2024 vedrørende spørsmål om kombinering av stønadsformer etter sosialtjenesteloven § 21, og vårt svar datert 12.april 2024.

I svaret vårt står det:

«Ved vurdering av stønad i ein nødssituasjon skal ikkje lån vurderast.».

Statsforvalteren i Vestland har i etterkant tatt kontakt med direktoratet og bedt om en nærmere redegjørelse. På bakgrunn av dette har vi sett nærmere på muligheten for å gi nødhjelp som lån.

Utgangspunktet er at nødhjelp gis som bidrag, men loven utelukker ikke at det er mulig å gi nødhjelp som lån. Dette forutsetter at vilkårene er oppfylt og at saksbehandlingen er forsvarlig, herunder at tjenesten ytes i tide.

Stønad til livsopphold, herunder stønad i en nødssituasjon er regulert i sotjl. § 18. Bestemmelsen er en videreføring av § 5-1 i den tidligere loven om sosiale tjenester fra 1991, se Ot.prp.nr.103 (2008-2009). Det fremgår følgende av forarbeidene til den gamle loven, Ot.prp.nr.29 (1990-1991) under merknadene til § 5-1:

 «Uavhengig av om søkeren har krav på økonomisk stønad skal sosialtjenesten i en nødsituasjon yte stønad til umiddelbare og nødvendige utgifter til mat, klær og midlertidig husvære.»

Terskelen for å innvilge nødhjelp skal altså være lav. Nødhjelp og livsopphold er regulert av samme bestemmelse, men vurderingen av nødhjelp skiller seg fra vurderingen av ordinær stønad til livsopphold på grunn av nødhjelpens karakter. Økonomisk stønad i en

nødsituasjon er begrenset til å gjelde det mest nødvendige i en kort periode. Det kan for eksempel gjelde innkjøp av mat for et par dager. Fordi terskelen for å innvilge nødhjelp er lav, og saksbehandlingen må skje raskt, er kravet til hvilke opplysninger som er nødvendig å innhente for å avgjøre saken begrenset til et minimum. 

Før økonomisk stønad kan gis i form av lån, må NAV-kontoret vurdere om det foreligger tilstrekkelige holdepunkter for at tjenestemottaker kan tilbakebetale lånet. En slik vurdering vil kreve at NAV-kontoret gjør en grundig kartlegging, og en konkret og individuell vurdering av tjenestemottakerens helhetlige økonomiske situasjon. Dersom behovet for nødhjelp skyldes at vedkommende faktisk ikke har tilstrekkelig med penger til å dekke sitt livsopphold, for eksempel fordi tidligere vurdering og utmåling av stønad er for lav, så må det gjøres en konkret vurdering slik at stønadsnivået sikrer et forsvarlig livsopphold.

Dersom man ved saksbehandling av søknad om nødhjelp innhenter opplysninger for å avgjøre om tjenestemottaker har tilbakebetalingsevne, innhenter man mer informasjon enn det som er nødvendig for å avgjøre om personen er i en nødsituasjon. Dersom NAV-kontoret rutinemessig innhenter informasjon for å vurdere tjenestemottakers tilbakebetalingsevne i nødhjelpssaker, er det en risiko for at det innhentes mer informasjon enn det som er nødvendig og at saksbehandlingstiden blir uforsvarlig lang.

Lån gis normalt med renter, noe som betyr at tjenestemottakere som får nødhjelp som lån må betale renter og eventuelle andre kostander som knytter seg til låneavtalen. Dette må tjenestemottakeren få informasjon om før låneavtalen signeres. Slike låneavtaler må også følges opp. Tjenestemottakers økonomiske situasjon kan ha endret seg når lånet skal tilbakebetales, og NAV-kontoret må vurdere om lånet helt eller delvis skal omgjøres til bidrag. Hvis tjenestemottaker søker om å få endret lånevilkårene, eller få omgjort lånet til bidrag, skal søknaden behandles selv om fristen for å klage på vedtaket er gått ut. 

14.03.2023

Har ny finansavtalelov betydning for kommunens mulighet for å gi lån etter sosialtjenesteloven

Viser til deres henvendelse 16.01.2023. Henvendelsen er basert på spørsmål dere har fått fra en kommune, og gjelder ny finansavtalelov og dens betydning for kommunens mulighet til å gi lån etter sosialtjenesteloven.

Dere ønsker også svar på om avslagsplikt, trafikklysvurdering og veiledningsplikt gjelder for lån etter sosialtjenesteloven. Arbeids- og velferdsdirektoratet er et fagdirektorat for sosialtjenesteloven. Vi kan ikke gå inn på vurderingen Husbanken har gjort når det gjelder startlån, og om startlån skal betraktes på samme måte som lån etter sosialtjenesteloven.

Bakgrunnen for svaret er en foreløpig vurdering av ny finansavtalelov opp mot sosialtjenesteloven.

Det er sosialtjenesteloven § 21 som gir kommunen hjemmel til å gi økonomisk sosialhjelp som lån når vilkårene for dette er oppfylt. Muligheten til å gi økonomisk sosialhjelp som lån etter sosialtjenesteloven § 21 forsvinner ikke som følge av ny finansavtalelov, men reglene i finansavtaleloven kommer til anvendelse for långivningen, som tidligere.

Finansavtaleloven kan ikke fravikes ved avtale til skade for en forbruker, jf. finansavtaleloven § 1-9. Lovens ufravikelighet betyr at kommunen ikke kan velge å se bort fra enkelte lovbestemmelser, med mindre det er til gunst for tjenestemottaker eller dersom det finnes unntak i lov eller forskrift gitt med hjemmel i loven.

Unntak til lovens fravikelighet fremkommer av finansavtaleforskriften § 1-2 fjerde ledd. Der fremgår det blant annet at avslagsplikten etter finansavtaleloven § 5-4 ikke gjelder for kredittavtaler der en kommune er kredittyter. Det betyr at avslagsplikten ikke gjelder for lån gitt etter sosialtjenesteloven. NAV-kontoret må likevel gjøre en konkret og individuell vurdering av stønadsform i hver enkelt sak. Dersom vurderingen viser at tjenestemottaker ikke har tilbakebetalingsevne, skal ikke lån benyttes som stønadsform, se punkt 4.21.2.2 i rundskrivet til sosialtjenesteloven. I slike tilfeller vil det være naturlig å innvilge økonomisk sosialhjelp i annen stønadsform, for eksempel bidrag, hvis vilkårene for økonomisk stønad for øvrig er oppfylt.

Reglene om trafikklysvurdering fremkommer av finansavtaleforskriften § 5-1 femte ledd jf. finansavtaleloven § 5-2. Unntak fremkommer av finansavtaleforskriften § 5-1 syvende ledd, hvor det står at § 5-1 femte ledd i forskriften ikke gjelder for kredittavtaler der en kommune er kredittyter. Trafikklysvurdering gjelder etter vår forståelse dermed ikke for lån etter sosialtjenesteloven.

Vi kan ikke se at det er gjort unntak i lov eller forskrift når det gjelder forklaringsplikten.

Det arbeides med å oppdatere rundskrivet til sosialtjenesteloven som følge av ny finansavtalelov.

07.03.2023

Svar på henvendelse vedr. depositumsgaranti

Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til henvendelse datert 5. mai 2022, hvor dere har spørsmål knyttet til økonomisk stønad i form av depositumsgaranti. Dere skriver at reguleringen av depositumsgaranti er kompliserte vurderinger, hvor det er få rettesnorer for rettsanvendelsen. Dere har fem konkrete problemstillinger dere ønsker en tilbakemelding på.

Vi beklager at det har tatt tid å besvare henvendelsen.

Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering

Arbeids- og velferdsdirektoratet er delegert myndighet fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet til å forvalte sosialtjenesteloven, herunder ansvaret for å tolke regelverket og veilede i dette.

Formålet med sosialtjenesteloven er å bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og økonomisk trygghet, herunder at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig (vår understrekning), og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet.

De som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad, jf. sosialtjenesteloven § 18 første ledd. Stønaden bør ta sikte på å gjøre mottakeren selvhjulpen. Hvordan dette kan oppnås, avhenger av den enkeltes muligheter, ressurser og begrensninger. NAV-kontoret må gjøre en helhetlig vurdering av den enkeltes økonomiske og personlige forhold for å kunne utforme et tjenestetilbud som i størst mulig grad fremmer hjelp til selvhjelp og selvforsørgelse. I dette ligger at NAV-kontoret, ved innvilgelse av økonomisk stønad, må gjøre en konkret vurdering av hvilken stønadsform som på best mulig måte bidrar til å gjøre mottakeren selvhjulpen.

Hjemmelsgrunnlag for stønad til depositum

I sosialtjenesteloven § 21 står det «Økonomisk stønad gis som bidrag, lån, garanti for lån, eller varer og tjenester. Økonomisk stønad i form av lån bør vurderes i forhold til om stønadsmottakeren vil bli i stand til å tilbakebetale lånet. Er stønaden gitt som lån eller garanti for lån, skal vedtaket inneholde bestemmelser om lånevilkårene [...]».

Vi ser at muligheten til å innvilge økonomisk stønad i form av garanti for depositum ikke fremgår direkte av ordlyden i sosialtjenesteloven § 21. Vi vurderer imidlertid at ordlyden åpner opp for den tolkningen som fremgår av rundskrivet til sosialtjenesteloven punkt 4.21.2.4, det vil si at å yte økonomisk stønad i form av «garanti for depositum» er en mulig stønadsform etter sosialtjenesteloven § 21.

En slik tolkning er i samsvar med formålsbestemmelsen, om at sosialtjenesteloven skal bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, i tillegg til å sikre folk et nødvendig og forsvarlig livsopphold. Bolig er en av de fire hovedpilarene i velferdsstaten sammen med helse, utdanning og arbeid. En trygg bolig vil være en forutsetning for å komme i jobb og holde seg i arbeidslivet.

Videre er fast forvaltningspraksis å anse som en relevant normativ rettskildefaktor. Tolkninger som fremgår i rundskrivet vil være bakgrunnen for at forvaltningspraksis dannes, og vil bidra til å gi forvaltningspraksisen et innhold. Økonomisk stønad i form av garanti for depositum vurderer vi å være fast og langvarig forvaltningspraksis.

Stønad til depositum kan på bakgrunn av dette blant annet gis som en garanti for depositum og lån til depositum.

1. En garanti for depositum er en sikkerhet som stilles av en tredjepart, som først utbetales/realiseres helt eller delvis fra garantisten til utleier, dersom leieavtalen misligholdes eller det er skader som må dekkes. Innfrielse av garantiansvar fører i utgangspunktet til at kommunen kan kreve regress av tjenestemottaker.

2. Lån til depositum er penger som utbetales ved innvilgelse, men som vil stå på en sperret depositumskonto frem til leieavtalen opphører. Disse midlene skal i utgangspunktet tilbakebetales i sin helhet til NAV-kontoret, forutsatt at det ikke foreligger et mislighold eller skader.

Tvangsinndrivelse av regresskrav knyttet til innfridd garantiansvar

Et regresskrav som er oppstått ved innfrielse av et garantiansvar, kan tvangsinndrives i medhold av sosialtjenesteloven § 24. Som vi også skriver i vår e-post fra 28. september 2021, skjer selve tilbakebetalingen av innfridd garanti etter pengekravrettslige regler, og det skal ikke fattes i et enkeltvedtak som kan påklages til Statsforvalteren. Dette framgår også av rundskrivet punkt 4.24.1, hvor det er presisert at «Formålet med bestemmelsen er å sikre NAV-kontoret en effektiv inndrivelse. Selve tvangsinndrivelsen er ikke nærmere regulert i bestemmelsen, men er underlagt regulering i dekningsloven, tvangsfullbyrdelsesloven og foreldelsesloven». Dersom tjenestemottaker ikke betaler, kan namsmyndighetene bidra til å tvangsinndrive kravet.

I hvilken grad NAV-kontoret bør tvangsinndrive krav som har oppstått fordi kommunen har innfridd depositumsgaranti, vil bero på en konkret og individuell vurdering i hver enkelt sak. I denne vurderingen skal det legges vekt på tjenestemottakers økonomiske situasjon, herunder om hen har tilstrekkelige midler til et forsvarlig livsopphold hvis kravet inndrives. Videre kan det tas hensyn til om utbetaling av garantien skyldes grov uaktsomhet eller forsett fra vedkommende. Ved krav om tilbakebetaling som er oppstått ved innfrielse av et garantiansvar, må det tas hensyn til tilbakebetalingsevnen til tjenestemottaker med utgangspunkt i tidspunktet for innfrielsen.

Spørsmål om tilbakebetaling av depositumsgarantien som et lån

Dere spør om det er nødvendig å omgjøre opprinnelig vedtak om depositumsgaranti, dersom NAV-kontoret vil kreve tilbakebetaling av garantien som lån. Dere skriver at Statsforvalteren ikke vil ha mulighet til å overprøve vurderingen som gjøres etter sosialtjenesteloven § 24, fordi det ikke fattes et enkeltvedtak, og at en omgjøring til lån derfor vil være en rettssikkerhetsmessig fordel for tjenestemottaker.

Sosialtjenesteloven § 21 regulerer de ulike stønadsformene for økonomisk sosialhjelp, se ovenfor. Hovedregelen er at økonomisk sosialhjelp skal gis som bidrag, men det kan også ytes som garanti eller lån etter en konkret vurdering. I de tilfeller hvor NAV-kontoret innvilger økonomisk stønad i form av en garanti for depositum, skal det ikke signeres et gjeldsbrev.

Bestemmelsen sier altså noe om hvordan innvilget sosialhjelp kan ytes (gis). Å omgjøre stønadsform til lån, etter at en garanti er innfridd, vil ikke være å yte sosialhjelp som lån, men å kreve allerede ytt sosialhjelp tilbake. Dette er ikke i samsvar med § 21. Når garantien er innfridd, foreligger det ikke lenger en garanti, men NAV-kontoret har et regresskrav mot tjenestemottaker.

Selve vedtaket, hvor økonomisk stønad er gitt i form av garanti for depositum, er ikke gjenstand for omgjøring i en situasjon hvor NAV-kontoret ønsker å kreve inn innfridd garanti.

Dersom stønadsformen i opprinnelig vedtak skal omgjøres, må dette gjøres i medhold av forvaltningsloven § 35, og sosialtjenesteloven § 21, før garantien innfris. Det fremgår av Ot.prp. nr. 29 (1990–1991) § 5-4, at: «Stønad til livsopphold i form av lån er mest aktuell i de tilfeller hvor vedkommende har formue, utestående fordringer eller av andre grunner venter å få eller kan få frigjort midler. Dessuten kan det legges vekt på at vedkommende ventelig vil komme i arbeid eller må antas å få inntekt og således får mulighet til å tilbakebetale lånet. [...] Bestemmelsen om at stønaden skal gis som lån, må tas i forbindelse med det vedtak som treffes om stønad. Samtidig må lånevilkårene fastsettes. Eventuelt kan det tas forbehold om senere å kunne vurdere betalingen av renter og avdrag når de økonomiske forhold bedrer seg.»

En innfrielse av depositumsgarantien vil være en ikke helt uventet følge av at stønaden gis i form av en slik garanti. Dette er en risiko NAV-kontoret er kjent med på vedtakstidspunktet, og kontoret vil ha et regresskrav mot tjenestemottaker ved innfrielse.

NAV-kontoret kan forholde seg til regresskravet på tre måter:

1. NAV-kontoret kan ettergi kravet helt eller delvis

2. NAV-kontoret kan inngå en avtale med tjenestemottaker om å nedbetale kravet (nedbetalingsavtale). Dette er ikke det samme som å omgjøre garantien til et lån.

3. NAV-kontoret kan tvangsinndrive kravet, jf. sosialtjenesteloven § 24 dersom tjenestemottaker ikke betaler i henhold til nedbetalingsplanen (se ovenfor)

Ettersom det ikke fattes enkeltvedtak etter sosialtjenesteloven, er det ikke klageadgang etter sosialtjenesteloven § 24. Derimot vil annet regelverk regulere rettssikkerheten/vernet til bruker i disse situasjonene. Ved begjæring av utlegg hos namsmannen, har bruker en lovfestet rett til å få uttale seg om saken etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-6 dersom bruker ønsker det. Det er også klageadgang på utleggstrekk etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-26. Klageadgangen på utleggstrekk løper så lenge trekkperioden løper.

Utlegg kan kun tas i den utstrekning lønnen overstiger det som med rimelighet kan trengs til underhold av brukeren og brukerens husstand, se dekningsloven § 2-7.

Mer informasjon om utleggsforretning ligger på www.politiet.no.

Vi vurderer at Statsforvalterens eventuelle behov for å kontrollere, kan ivaretas gjennom deres tilsynsmyndighet.

Vi ser for øvrig behovet for presiseringer i rundskrivets omtale av sosialtjenesteloven § 21, og vil jobbe videre med dette.

14.03.2023

Svar på henvendelse - depositumsgaranti

Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til henvendelse datert 21.09.22, hvor dere har spørsmål knyttet til økonomisk stønad i form av kommunal garanti til depositum ved leie av bolig. Dere finner det nødvendig at direktoratet avklarer hvilke rettigheter en tjenestemottaker har når det er innvilget garanti for depositum og NAV-kontoret innfrir garantien overfor utleier, og deretter krever tjenestemottaker for garantibeløpet. Dere viser til sosialtjenesteloven § 21, og påpeker at stønadsformen garanti for depositum ikke fremgår av bestemmelsen. Dere stiller derfor spørsmål ved om stønadsformen garanti for depositum har tilstrekkelig hjemmel i sosialtjenesteloven. I tillegg har dere åtte konkrete spørsmål, som vil besvares nedenfor.

Vi beklager at det har tatt tid å besvare henvendelsen.

Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering Arbeids- og velferdsdirektoratet er delegert myndighet fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet til å forvalte sosialtjenesteloven, herunder ansvaret for å tolke regelverket og veilede i dette.

Formålet med sosialtjenesteloven er å bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og økonomisk trygghet, herunder at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig (vår understrekning), og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet.

De som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad, jf. sosialtjenesteloven § 18 første ledd. Stønaden bør ta sikte på å gjøre mottakeren selvhjulpen. Hvordan dette kan oppnås, avhenger av den enkeltes muligheter, ressurser og begrensninger. NAV-kontoret må gjøre en helhetlig vurdering av den enkeltes økonomiske og personlige forhold for å kunne utforme et tjenestetilbud som i størst mulig grad fremmet hjelp til selvhjelp og selvforsørgelse. I dette ligger at NAV-kontoret, ved innvilgelse av økonomisk stønad, må gjøre en konkret vurdering av hvilken stønadsform som på best mulig måte bidrar til å gjøre mottakeren selvhjulpen.

Hjemmelsgrunnlag for stønad til depositum

I sosialtjenesteloven § 21 står det

«Økonomisk stønad gis som bidrag, lån, garanti for lån, eller varer og tjenester. Økonomisk stønad i form av lån bør vurderes i forhold til om stønadsmottakeren vil bli i stand til å tilbakebetale lånet. Er stønaden gitt som lån eller garanti for lån, skal vedtaket inneholde bestemmelser om lånevilkårene [...]».

Vi ser at muligheten til å innvilge økonomisk stønad i form av garanti for depositum ikke fremgår direkte av ordlyden i sosialtjenesteloven § 21. Vi vurderer imidlertid at ordlyden i åpner opp for den tolkningen som fremgår av rundskrivet til sosialtjenesteloven punkt 4.21.2.4, det vil si at å yte økonomisk stønad i form av «garanti for depositum» er en mulig stønadsform etter sosialtjenesteloven § 21.

En slik tolkning er i samsvar med formålsbestemmelsen, om at sosialtjenesteloven skal bidra til at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig, i tillegg til å sikre folk et nødvendig og forsvarlig livsopphold. Bolig er en av de fire hovedpilarene i velferdsstaten sammen med helse, utdanning og arbeid. En trygg bolig vil være en forutsetning for å komme i jobb og holde seg i arbeidslivet.

Videre er fast forvaltningspraksis å anse som en relevant normativ rettskildefaktor. Tolkninger som fremgår i rundskrivet vil være bakgrunnen for at forvaltningspraksis dannes, og vil bidra til å gi forvaltningspraksisen et innhold. Økonomisk stønad i form av garanti for depositum vurderer vi å være fast og langvarig forvaltningspraksis.

Stønad til depositum kan på bakgrunn av dette blant annet gis som garanti for depositum og lån til depositum.

1. En garanti for depositum er en sikkerhet som stilles av en tredjepart, som først utbetales/realiseres helt eller delvis fra garantisten til utleier, dersom leieavtalen misligholdes eller det er skader som må dekkes. Innfrielse av garantiansvar fører i utgangspunktet til at kommunen kan kreve regress av tjenestemottaker.

2. Lån til depositum er penger som utbetales ved innvilgelse, men som vil stå på en sperret depositumskonto frem til leieavtalen opphører. Disse midlene skal i utgangspunktet tilbakebetales i sin helhet til NAV-kontoret, forutsatt at det ikke foreligger et mislighold eller skader.

Lån versus garanti, og signering av gjeldsbrev

Dere stiller spørsmål ved om stønadsformen garanti for depositum skal saksbehandles som tildeling av lån, og når et gjeldsbrev i så fall skal signeres.

Ved innvilgelse av økonomisk stønad som lån, bør tjenestemottaker signere et gjeldsbrev. Gjeldsbrevet er mellom bruker og kreditor (låneinstitusjonen), og vil gjelde for lånet som er gitt. Her vil i så fall tidspunktet for signering av gjeldsbrevet være søknadstidspunktet / vedtakstidspunktet.

Garanti for depositum er noe annet enn konkret lånestilling. NAV-kontoret har stilt en garanti og det er denne som regulerer "forholdet" mellom NAV og utleier. Bruker blir først involvert der det er en vurdering om regress fordi garantien har blitt innfridd av NAV-kontoret. I en slik situasjon skal det ikke signeres et gjeldsbrev.

Konsekvenser ved innfrielse av garanti

Konsekvenser ved innfrielse av en depositumsgaranti, er at NAV-kontoret kan kreve tilbakebetaling av tjenestemottaker (regress). Det er sosialtjenesteloven § 24 som regulerer muligheten for å tvangsinndrive kravet. Et krav om tilbakebetaling fra tjenestemottaker etter sosialtjenesteloven § 24, skal gjøres etter pengekravrettslige regler, og skal ikke fattes i et enkeltvedtak som kan påklages til Statsforvalteren. Se her rundskrivet pkt. 4.24.1. I den konkrete vurderingen av hvorvidt NAV-kontoret skal kreve innfridd garanti tilbake eller ikke, må det tas hensyn til tilbakebetalingsevnen til tjenestemottaker. Videre kan det tas hensyn til hvorvidt utbetaling av garantien skyldes grov uaktsomhet eller forsett fra vedkommende.

Vi viser for øvrig til vårt svar til Statsforvalteren i Trøndelag, datert 07.03.23 (vår ref. 22/370- 37), som er sendt i kopi til alle landets statsforvalterembeter og som følger vedlagt dette brevet.

NAV-kontoret er kausjonist dersom stønaden ytes i form av garanti for lån (tjenestemottaker tar opp et lån i en låneinstitusjon med NAV-kontoret som garantist for lånet, jf. 4.21.2.3). I samme punkt står det at Finansavtaleloven (om kausjon) gjelder for slike garantier. Finansavtaleloven vil ikke komme til anvendelse i situasjoner hvor NAV-kontoret har innvilget økonomisk stønad i form av en depositumsgaranti.

Søknad om endring av stønadsform

I pkt. 5 i henvendelsen stiller dere spørsmål knyttet til garanti for lån og garanti for depositum.

Garanti for lån

Dere skriver at en tjenestemottaker kan søke om å få omgjort garanti for lån til bidrag, og viser i den forbindelse til rundskrivet pkt. 4.21.2.3. Dere spør om det er vedtaket hvor garanti for lån ble innvilget som kan påklages, eller om det også skal fattes vedtak når garantien innfris, slik at det er sistnevnte vedtak det kan klages på.

Det er klagerett på stønadsformen som er gitt i opprinnelig vedtak, men det er ikke klagerett på regresskravet som oppstår etter en innfrielse av garantien. Det skal ikke fattes vedtak når garantien innfris. Dersom tjenestemottaker søker om å få regresskravet endret til bidrag, er det NAV-kontoret som kreditor som må ta stilling til om kravet helt eller delvis skal ettergis. En slik søknad skal alltid vurderes og begrunnes, men det skal ikke fattes enkeltvedtak.

Garanti for depositum

Dere skriver at det ikke fremgår av rundskrivet at NAV-kontoret på noe tidspunkt, verken når garanti for depositum innvilges eller når den innfris, skal vurdere tjenestemottakers evne til å betjene et eventuelt regresskrav. Vi viser her til vårt svar ovenfor under «konsekvenser ved innfrielse av garanti».

Videre skriver dere at det ikke fremgår av rundskrivet at tjenestemottaker kan søke om å få omgjort kravet til bidrag. Med «kravet» legger vi til grunn at dere mener NAV-kontorets regresskrav etter at garantien er innfridd. I rundskrivet pkt. 4.21.2.3 står det at «Tjenestemottakers økonomiske situasjon kan ha endret seg når garantien eventuelt innfris, og NAV-kontoret må vurdere om garantien helt eller delvis skal omgjøres til bidrag». Selv om det ikke fremgår av ordlyden i rundskrivet at tjenestemottaker kan søke om å få endret regresskravet til bidrag, må NAV-kontoret uansett gjøre en konkret og individuell vurdering av om de skal kreve inn innfridd garanti eller ettergi kravet. Å ettergi kravet vil i praksis innebære at garantien endres til bidrag.

Det skal ikke fattes vedtak i de tilfeller hvor NAV-kontoret innfrir garantien og har et regresskrav mot tjenestemottaker, jf. også svar over og vårt brev til Statsforvalteren i Trøndelag som følger vedlagt. Det skal heller ikke fattes vedtak der NAV-kontoret vurderer at garantien helt eller delvis skal omgjøres til bidrag (ettergi kravet) etter at garantien er innfridd. Fordi det ikke fattes vedtak, er det heller ikke klagerett.

Privat depositumsgaranti

I vårt brev datert 02.03.22, konkluderer vi med at det skal være en høy terskel for å henvise til kjøp av privat depositumsgaranti. Dette betyr at det ikke kan utelukkes at det i noen situasjoner vil være rimelig å henvise til dette. Grunnen til at vi skriver at en slik løsning kan risikere å sette tjenestemottaker i en «vanskeligere» situasjon, er følgende:

En person som oppsøker NAV-kontoret og søker økonomisk stønad, vil ofte allerede være i en vanskelig økonomisk situasjon. Dersom vedkommende søker om stønad til depositum, og innvilges dette i form av en garanti fra NAV-kontoret, vil tjenestemottakeren ikke ha utgifter knyttet til depositumet før en evt. innfrielse av garantien og NAV-kontoret krever regress. På tidspunktet for innfrielse, vil NAV-kontoret kunne kreve tilbake pengene iht. sosialtjenesteloven § 24. Hvis tjenestemottaker har innsigelser, eller NAV-kontoret vurderer at den økonomiske situasjonen har endret seg, kan de velge å ikke kreve inn pengene.

Tjenestemottaker kan også klage på vedtaket hvor stønaden gis som garanti, evt. fremme søknad om å få endret garantien til bidrag. Dette er ikke en mulighet vedkommende vil ha ved bruk av privat depositumsgaranti. Dersom den private garantisten krever tilbake pengene etter innfrielsen, og vedkommende ikke har disse pengene, vil tjenestemottaker på nytt kunne se seg nødt til å kontakte NAV-kontoret for økonomisk stønad. Økonomisk stønad til dekning av gjeld har NAV-kontoret ikke plikt til å dekke.

Tjenestemottakers situasjon

I pkt. 7 i henvendelsen spør dere følgende: «Er det slik at tjenestemottakere som står uten egne midler og med samme behov for hjelp til depositum, havner i helt ulike økonomiske situasjoner alt etter som søknaden gjelder lån til depositum eller garanti for depositum?» Dere forstår vårt brev fra 07.02.22 slik at situasjonen ved innvilgelse av garanti for depositum er langt dårligere enn når hjelpen gis som lån, og innebærer en urimelig forskjellsbehandling når den som søker om lån til depositum kan få stønaden som bidrag og dermed som en mulig formue.

Vi vil her henvise til våre presiseringer som fremgår av brev datert 20.10.22. Alle som i utgangspunktet innvilges økonomisk stønad i form av lån, vil ha mulighet til å søke om å få dette endret (evt. klage på vedtaket). NAV-kontoret må også på selvstendig grunnlag ta stilling til dette når en depositumsgaranti er innfridd og de krever tilbake pengene fra tjenestemottaker.

Å innvilge garanti for depositum vil ikke stille tjenestemottakeren i en dårligere situasjon enn om hjelpen gis som lån. Også her vil endringer i tjenestemottakerens situasjon kunne tilsi at det må gjøres en ny vurdering av hvorvidt NAV-kontoret skal tvangsinndrive innfridd depositumsgaranti, eller om det er forhold som tilsier at de ikke kan kreve pengene tilbake.

Dersom det ikke kan dokumenteres at tjenestemottakeren var i stand til å betale regresskravet helt eller delvis når garantien ble innfridd, må NAV-kontoret gjøre en konkret og individuell vurdering av om de likevel ikke skal tvangsinndrive pengene i medhold av sosialtjenesteloven § 24. Se for øvrig vårt svar ovenfor vedrørende konsekvenser ved innfridd garanti.

Vi ser for øvrig behovet for presiseringer i rundskrivets omtale av sosialtjenesteloven § 21, og vil jobbe videre med dette. 

10.02.2023

Svar på henvendelse vedr. samtykke til å utbetale økonomisk sosialhjelp til andre

Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til henvendelse datert 11.10.22, hvor dere spør om et samtykke fra tjenestemottakeren er nok til at et NAV-kontor kan betale ut økonomisk sosialhjelp til en tredjepart (som en utleier, et strømselskap eller en tannlege), jf. sosialtjenesteloven § 22 og rundskrivet pkt. 4.22.1. Dere skriver at dere ikke har funnet kilder som støtter lovforståelsen rundskrivet gir utrykk for.

Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering

Hovedregelen er at den som har søkt om økonomisk stønad, og fått dette innvilget, skal få stønaden utbetalt til seg. Dette følger av sosialtjenesteloven § 22 første ledd: «Når det ikke er truffet vedtak som nevnt i § 21 fjerde ledd, skal stønaden utbetales til den som har søkt om stønad».

I samme bestemmelse fremgår det at stønaden kan utbetales til andre dersom det er fattet vedtak om det i medhold av sosialtjenesteloven § 21 fjerde ledd. NAV-kontoret kan også bestemme at stønaden skal deles mellom de stønaden kommer til gode.

At stønaden kan utbetales til andre fordi tjenestemottaker har samtykket til dette, fremgår ikke direkte av lovteksten i sosialtjenesteloven § 22. Vi vurderer likevel at tjenestemottaker kan samtykke til at stønaden utbetales til andre. Det vises til vurderingen nedenfor.

Tjenestetilbudet skal så langt som mulig utformes i samarbeid med tjenestemottaker, og det skal legges stor vekt på hva vedkommende mener (brukermedvirkning), jf. sosialtjenesteloven § 42. Dette har klar sammenheng med lovens mål om hjelp til selvhjelp. Den enkelte er nærmest til å kjenne egne behov og hva som kan bidra til å hjelpe vedkommende ut av en vanskelig livssituasjon.

I kartleggingsfasen av tjenestemottakers hjelpebehov, skal det derfor tas hensyn til hva tjenestemottaker selv ønsker og har behov for. NAV-kontoret skal råde og veilede tjenestemottaker til å ta gode avgjørelser til det beste for egen situasjon, slik at vedkommende når målet om å bli selvhjulpen. Det er viktig å være oppmerksom på at utbetaling av økonomisk stønad til andre vil røpe et klientforhold. Det bør derfor utformes ordninger som gjør det minst mulig byrdefullt og stigmatiserende for tjenestemottaker å motta stønaden på den måten, det vil si at den utbetales til andre.

Forvaltningsloven gir generelle regler om taushetsplikten, som gjelder for enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, se forvaltningsloven § 13: «Enhver som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, plikter å hindre at andre får tilgang eller kjennskap til det han i forbindelse med tjenesten eller arbeidet får vite om noens personlige forhold [...]». Ved behandling av saker om tildeling av sosiale tjenester, er det gitt særlige regler for taushetsplikten som går foran og er strengere enn reglene i forvaltningsloven, jf. sosialtjenesteloven § 44.

Det følger av forvaltningsloven § 13 a nr. 1 at dersom den som har krav på taushet samtykker i at opplysningene gjøres kjent for andre, oppheves taushetsplikten så langt som samtykket gjelder. Samtykke skal gis frivillig. Tjenestemottaker skal ha fått og forstått informasjon om hva samtykket innebærer, hvilke opplysninger det gjelder, hvem som skal få opplysningene og konsekvensene av at opplysningene gis. Som utgangspunkt skal samtykket være skriftlig, og tjenestemottaker kan når som helst trekke tilbake samtykket.

Vi gjør oppmerksom på at et samtykke ikke er gyldig dersom det foreligger press for å samtykke eller dersom det oppstår negative konsekvenser dersom man ikke samtykker. Den enkelte må være i stand til å foreta et fritt valg.

Dere skriver at offentlige myndigheter vanligvis ikke kan bruke et samtykke som behandlingsgrunnlag for å håndtere personopplysninger, fordi det ujevne styrkeforholdet mellom personen og det offentlige taler imot at samtykket kan anses som frivillig. NAV- kontoret har imidlertid hjemmel i lov til å behandle tjenestemottakers personopplysninger i forbindelse med søknad om økonomisk stønad, jf. sosialtjenesteloven § 18.

Konklusjon Så lenge vilkårene for et gyldig samtykke er (dokumentert) oppfylt, vil et samtykke være en måte for NAV-kontoret å gi fra seg informasjon ved å utbetale stønaden til f.eks. en kreditor. Som alltid må det gjøres konkrete og individuelle vurderinger i hver enkelt sak hva gjelder økonomisk stønad og utbetalingsform.

07.03.2023

Svar på henvendelse - depositum ytt i form av lån

Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til mottatt henvendelse datert 26.08.21 om depositum ytt i form av lån etter sosialtjenesteloven.

Bakgrunnen for henvendelsen er funn som ble gjort i en hendelsesbasert tilsynssak. Dere viser til at den aktuelle kommunen hadde en praksis på alltid å innvilge stønad til depositum i form av lån. Dere forstår imidlertid regelverket slik at det er situasjonen på søknadstidspunktet som er avgjørende for om stønad til depositum skal ytes i form av lån eller bidrag, og at det blant annet skal vurderes om brukeren har betalingsevne.

Dere ønsker en presisering i rundskrivet av om det er søknadstidspunktet, og ikke utbetalingstidspunktet i tilfeller der den økonomiske situasjonen har endret seg over tid, som er avgjørende for stønadsformen.

Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering

Stønadsformer er regulert i sosialtjenesteloven § 21. I første og annet ledd står det at

• «Økonomisk stønad gis som bidrag, lån, garanti for lån, eller varer og tjenester. Økonomisk stønad i form av lån bør vurderes i forhold til om stønadsmottakeren vil bli i stand til å tilbakebetale lånet.»

I rundskrivet pkt. 4.21.1 fremgår det at økonomisk stønad som hovedregel skal gis som bidrag. Videre er det presisert i pkt. 4.21.2.2 at

• «Økonomisk stønad som lån skal bare gis hvis tjenestemottaker på søknadstidspunktet har midler, eller en rett til midler, som faktisk ikke er tilgjengelige. Dette kan for eksempel være i situasjoner hvor tjenestemottaker er i ferd med å selge bil, bolig eller andre formuesgjenstander, realisere formuesgoder eller motta arv eller gave. Situasjonen kan også være at tjenestemottaker venter på lønnsutbetaling eller dagpenger for den samme perioden som den økonomiske stønaden er innvilget for. NAV-kontoret skal vurdere om det er tilstrekkelige holdepunkter for at tjenestemottaker faktisk kan tilbakebetale lånet, før stønad gis som lån.»

Det avgjørende for valg av stønadsform til depositum er altså hvorvidt tjenestemottakeren på søknadstidspunktet har tilbakebetalingsevne, det vil si realiserbare midler.

Vår vurdering er etter dette at det er søknadstidspunktet som er avgjørende for valg av stønadsform. Dette underbygges ved at det i samme punkt står at «[...] Tjenestemottakers økonomiske situasjon kan ha endret seg når lånet skal tilbakebetales, og NAV-kontoret må vurdere om lånet helt eller delvis skal omgjøres til bidrag.»

Vi vurderer derfor at utgangspunktet for vurdering av stønadsform allerede fremgår av rundskrivet, og ser ikke grunnlag for å presisere dette nærmere.

Merk! Se "Om presisering av depositum ytt som lån".

20.10.2022

Presiseringer av brev vedrørende depositum og stønadsform

Det vises til brev av 07.02.22, der vi omtaler utgangspunkt for vurdering av depositum ytt i form av lån.

Vi er kjent med tilbakemeldinger fra Statsforvaltere og kommuner om at brevet har ført til misforståelser og/eller uenighet om praktisering av vurdering rundt depositum og stønadsform. Vi ønsker derfor å presisere at kommunen ikke er avskåret fra å yte depositum som lån dersom lovens vilkår for dette er oppfylt.

Sosialtjenesteloven § 21 første ledd hjemler at «Økonomisk stønad kan gis som bidrag, lån, garanti for lån, eller varer og tjenester.» Av bestemmelsens andre ledd følger: «Økonomisk stønad i form av lån bør vurderes i forhold til om stønadsmottakeren vil bli i stand til å tilbakebetale lånet.»

Av rundskrivet til sosialtjenesteloven punkt 4.21.2.2 fremkommer følgende: «Økonomisk stønad som lån skal bare gis hvis tjenestemottaker på søknadstidspunktet har midler, eller en rett til midler, som faktisk ikke er tilgjengelige. Dette kan for eksempel være i situasjoner hvor tjenestemottaker er i ferd med å selge bil, bolig eller andre formuesgjenstander, realisere formuesgoder eller motta arv eller gave. Situasjonen kan også være at tjenestemottaker venter på lønnsutbetaling eller dagpenger for den samme perioden som den økonomiske stønaden er innvilget for. NAV-kontoret skal vurdere om det foreligger tilstrekkelige holdepunkter for at tjenestemottaker faktisk kan tilbakebetale lånet, før stønad gis som lån.»

Som vi svarte ut i brevet datert 07.02.22, må NAV-kontoret som sedvanlig basere sin vurdering på situasjonen på søknadstidspunktet. Utgangspunktet ved en vurdering av å yte stønad som lån, er at NAV-kontoret må ta stilling til om bruker har tilbakebetalingsevne.

Økonomisk stønad til kontant depositum skiller seg fra utbetaling av løpende livsopphold på det viset at midlene som ytes settes inn på en depositumskonto, som er sperret for leietaker og utleier i leieperioden. Vi ser i ettertid at dette burde ha kommet tydeligere frem i brevet.

Når midlene står på sperret konto frem til leieforholdet avvikles, vil man kunne legge til grunn at disse midlene er i behold og at bruker er i stand til å tilbakebetale. Som det tidligere er skrevet, kan en endring av brukers situasjon tilsi at man må gjøre en ny vurdering av tilbakebetalingsevnen på tidspunktet kommunen krever lånet tilbakebetalt. NAV-kontoret kan omgjøre stønad ytt som lån til bidrag.

02.03.2022

Svar på henvendelse om depositumsgaranti fra private tilbydere

Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til mottatt henvendelse 25.08.21, hvor dere orienterer om deres vurdering og konklusjon i en konkret klagesak knyttet til kjøp av privat depositumsgaranti. Vi beklager at det har tatt noe tid å besvare henvendelsen.

Saken gjaldt hvorvidt kjøp av privat depositumsgaranti var å anse som en annen mulighet som måtte benyttes før økonomisk stønad. I den konkrete saken konkluderte dere med at dette var en annen mulighet som måtte benyttes. Det var knyttet en egenandel til den private depositumsgarantien, og i den konkrete klagesaken hadde tjenestemottakeren egne midler til å betale denne. Dere skriver at det i noen tilfeller kan tenkes at NAV-kontoret innvilger egenandelen som økonomisk stønad. Dere skriver også at denne praksisen kan bli mer utbredt hos NAV-kontorene dersom dette kan aksepteres, og oppfordrer derfor til at det tas noe inn i rundskrivet om dette. Dere ber om en tilbakemelding på om Arbeids- og velferdsdirektoratet har erfaringer med problemstillingen.

Arbeids- og velferdsdirektoratet takker for henvendelsen, og mener det er viktig at Statsforvalterne sender inn saker knyttet til praktisering av regelverket. Vi går ikke inn i konkrete saker, og kommer derfor ikke til å kommentere vurderinger og konklusjon i den konkrete klagesaken. Vi er ikke kjent med denne problemstillingen fra tidligere.

Av sosialtjenesteloven § 18 første ledd følger det at «De som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomisk rettigheter, har krav på økonomisk stønad.»

Hovedprinsippet for behandling av søknad om økonomisk stønad er at det skal foretas konkrete og individuelle vurderinger av hjelpebehov, stønadsbeløp og stønadsform. NAV- kontoret har både rett og plikt til å foreta skjønnsmessige vurderinger i hver enkelt sak. I alle vurderinger skal det legges vekt på å fremme lovens formål best mulig. Vurderingene skal gjøres innenfor rammen av gjeldende lov- og forskriftsbestemmelser, og så langt som mulig foretas i samarbeid med tjenestemottakeren, se rundskrivet punkt 4.18.1.

Sosialtjenesteloven § 18, første ledd viser til lovens subsidiære prinsipp, nærmere redegjort for i rundskrivet punkt 4.18.1.2:

«For at det skal foreligge rett til økonomisk stønad må den enkelte ha utnyttet fullt ut alle reelle muligheter til å forsørge seg selv ved arbeid, egne midler eller ved å gjøre gjeldende trygderettigheter eller andre økonomiske rettigheter. Enhver har ansvar for å ta nødvendige skritt for å bli selvforsørget gjennom arbeid eller på annen måte. En persons hjelpebehov skal likevel vurderes ut fra den nåværende situasjonen, og vedkommende kan ha krav på stønad inntil andre økonomiske muligheter kan gjøres gjeldende.»

Utgifter til depositum er nødvendig livsopphold, se rundskrivet punkt 4.18.2.42. I punkt 4.21.2.4 er det nærmere redegjort for økonomisk stønad i form av lån til depositum eller som garanti for depositumet overfor utleier.

Da NAV-kontoret skal foreta konkrete og individuelle vurderinger i hvert enkelt tilfelle, kan det ikke utelukkes situasjoner der det kan være rimelig å henvise til kjøp av privat depositumsgaranti som en annen mulighet. Arbeids- og velferdsdirektoratet vurderer likevel at det vil være høy terskel for å kunne legge dette til grunn.

Basert på den informasjon som har fremkommet om ordningen fra private tilbydere på markedet vil Arbeids- og velferdsdirektoratet kommentere følgende: Sosialtjenesteloven § 18 viser til at det skal foretas en konkret og individuell vurdering av en brukers behov på søknadstidspunktet. Denne vurderingen skal foruten vurdering av hjelpebehovet også omfatte stønadsbeløp og stønadsform. NAV-kontoret må ha opplysninger som gir klare holdepunkter for å kunne legge til grunn at søkeren fremover er sikret forsvarlig livsopphold med en slik løsning.

Som Statsforvalteren også skriver, vil det kunne være krevende å få dekket eventuelle regresskrav som økonomisk stønad. En slik praksis vil kunne medføre en risiko for at tjenestemottakeren blir satt i en vanskeligere økonomisk situasjon, noe som vil være i strid med formålet til sosialtjenesteloven.

17.01.2022

Svar på henvendelse om sosiallån og finansavtaleloven kapittel 3

Arbeids- og velferdsdirektoratet viser til mottatt henvendelse datert 07.06.21 om sosiallån og finansavtaleloven kapittel 3. Vi beklager at det har tatt noe tid for oss å besvare henvendelsen.

Statsforvalteren i Trøndelag viser til rundskriv 35-00 pkt. 4.21.2.2, hvor det blant annet står at «vedtak om økonomisk stønad som lån skal inneholde de nærmere vilkårene for lånet, som rentesats og forfallsdato for avdrag. Finansavtaleloven kapittel 3 om kredittavtaler, herunder frarådingsplikten, gjelder for slike lån.» Statsforvalteren mener det ikke er motsetninger mellom rundskriv 35-00 pkt. 4.21.2.2 og finansavtaleloven § 44 annet ledd hvis forutsetningene i rundskrivet er at sosiallån gis med rente / andre kostnader. Statsforvalteren i Trøndelag stiller imidlertid spørsmål ved om finansavtaleloven kapittel 3 også gjelder for sosiallån som er rente- og kostnadsfrie.

Bakgrunnen for henvendelsen er at Statsforvalteren har gått gjennom forarbeidene til finansavtaleloven, og ser at det i Ot.prp. nr. 38 (2003-2004) ble konkludert med at reglene i finansavtaleloven kapittel 3 også bør gjelde for sosiale lån. Loven ble derfor endret i 2005. De kan imidlertid ikke se at det i Prop.65 L (2009-2010) står noe om sosiale lån. De kan heller ikke se at unntaket, om at reglene i kapittel 3 i finansavtaleloven også bør gjelde for sosiale lån, er videreført i ny finansavtalelov.

Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering

Vi forstår henvendelsen slik at det stilles spørsmål ved om sosiallån er å anse som en «kredittavtale» i finansavtalelovens forstand, noe som vil være avgjørende i spørsmålet om finansavtaleloven kapittel 3 gjelder for sosiallån eller ikke, jf. sosialtjenesteloven § 21.

I finansavtaleloven § 44 første ledd står følgende: «Dette kapitlet gjelder for kredittavtaler mellom en kredittgiver og en kredittkunde». Av finansavtaleloven § 44 annet ledd bokstav a fremgår det at kapittel 3 ikke gjelder for kredittavtale der kreditten gis rente- og kostnadsfritt. Dette betyr at dersom lån etter sosialtjenesteloven § 21 gis med renter eller andre kostnader, vil finansavtaleloven kapittel 3 komme til anvendelse såfremt sosiallån er å anse som en kredittavtale i finansavtalelovens forstand.

I henhold til Prop.65 L (2009-2010) vil en «kredittavtale» omfatte blant annet det som anses som låneavtaler etter gjeldende kapittel 3 i finansavtaleloven. På tidspunktet for Prop.65 L, var «gjeldende kapittel 3 i finansavtaleloven» loven som ble endret fra 01.01.2005. I finansavtaleloven fra 2005 § 44 sto følgende: «Dette kapitlet gjelder for avtaler om lån hvor finansinstitusjoner eller lignende institusjoner som nevnt i § 1 annet ledd er långiver. Kapitlet gjelder også for avtaler om lån hvor kommuner eller fylkeskommuner er långiver.»

Når det i prop.65 L står at en kredittavtale blant annet vil omfatte det som anses som låneavtaler etter gjeldende kapittel 3 i finansavtaleloven, og det i «gjeldende lov» fra 2005 står at kapitlet også gjelder for avtaler om lån hvor kommuner er långiver, vil det derfor bety at en kredittavtale også omfatter sosiale lån. Vår vurdering er etter dette at finansavtaleloven kapittel 3 kun kommer til anvendelse der det er gitt sosiallån med renter eller andre kostnader i medhold av sosialtjenesteloven § 21. Dette er også i tråd med tolkningen som kommer frem av rundskrivet pkt. 4.21.2.2.

20.12.2021

Lovtolkning sosialtjenesteloven - diverse problemstillinger

Det vises til deres brev datert 10.02.21 der dere etterspør svar på diverse problemstillinger knyttet til fortolkning av sosialtjenesteloven. Vi beklager at det har tatt tid for oss å besvare henvendelsen.

Spørsmål 1) Vedrørende kreditt:

Dere etterspør en skriftlig tilbakemelding på spørsmål som har vært svart ut tidligere i forbindelse med videomøte. Spørsmålet er knyttet til saker der en bruker har valgt å betale gjeld/kreditt fremfor å dekke sine livsoppholdskostnader. Dere viser til det som tidligere ble diskutert, om at bruker ikke kan henvises til å oppta kreditt for å dekke livsoppholdsutgifter og at NAV i slike saker må forholde seg til at pengene ikke er tilgjengelig. Pengene kan imidlertid tas ut igjen uten at det gjøres en ny kredittavtale med banken. Forståelsen direktoratet har lagt til grunn, åpner slik dere ser det for en uredelig utnyttelse av systemet ved at brukere som er i stand til å forsørge seg selv kan velge å ta opp kreditt og overføre inntekten sin til en kredittlånskonto. Inntekten kan da ikke hensyntas i den økonomiske beregningen og bruker vil ha krav på økonomisk stønad til livsopphold.

Svar fra Arbeids- og velferdsdirektoratet:

Utgangspunktet er at man ikke kan henvises til å oppta kreditt for å dekke livsoppholdskostnader. Dersom bruker først har betalt avdrag eller midler inn til en kredittlånskonto, vil det ikke være mulighet til å vise til at man kan trekke disse ut igjen. Slik vi ser, vil dette være å henvise til å ta opp ny kreditt.

Det er et krav at midler til livsopphold skal brukes til omsøkt formål, og ikke til nedbetaling av gjeld. NAV-kontoret må likevel skal ta stilling til behovet her og- nå. Det er viktig at NAV-kontoret ved de situasjonene som blir beskrevet, vurderer aktuelle virkemidler, som foruten opplysning, råd og veiledning, eksempelvis kan være stønad i form av varer og tjenester, også frivillig eller tvungen forvaltning (hvis vilkårene for dette er oppfylt).

Spørsmål 2) Vedrørende Brexit:

Dere spør hvilken betydning det har for britiske borgere sine rettigheter til økonomisk stønad at Storbritannia har gått ut av EU. Og om det er ulike regler for briter som kom til Norge før Brexit og etter.

Svar fra Arbeids- og velferdsdirektoratet:

Konsekvensen av at Storbritannia har gått ut av EU er at britiske søkere må behandles som tredjelandsborgere. Utgangspunktet er at britiske borgere nå må ha oppholdstillatelse for å ha lovlig opphold i Norge, og at NAV-kontorene derfor kan be om dette.

Hvorvidt en britisk borger har lovlig opphold, må avklares og dokumenteres tilsvarende andre tredjelandsborgere. Det vises til rundskrivets omtale av dokumentasjon av lovlig opphold. For øvrig vises til Utlendingsdirektoratet (UDI) sin informasjon på nett om britiske borgeres oppholdsstatus etter Brexit.

Det fremkommer der at det er gjort noen unntak fra krav om oppholdstillatelse for britiske borgere som hadde oppholdsrett i Norge ved utløpet av 31. desember 2020. Disse har rett til fortsatt opphold på samme vilkår som tidligere, men må fremme søknad om oppholdstillatelse innen 31. desember 2021. For disse brukerne vises det til de føringer knyttet til vurdering av opphold som fremgår av «Veileder for NAV-kontoret ved vurdering av lovlig opphold for EØS-borgere».

Hvis NAV-kontorene er usikre på hvorvidt den britiske borgeren må fremvise oppholdstillatelse eller kan oppholde seg ut året på bakgrunn av tidligere oppholdsrett, kan de kontakte UDI for å avklare hva som gjelder. Bruker bør i tilfellet være informert om dette.

For øvrig må det på sedvanlig vis, gjøres en vurdering knyttet til om en søker har fast bopel i riket.

Spørsmål 3) Vedrørende omvendt voldsalarm:

Dere viser til en økende problemstilling knyttet til ansvarsforhold i saker der bruker er pålagt en omvendt voldsalarm. Dere stiller spørsmål ved hvilken kommune som skal være ansvarlig i de tilfellene der en ikke kan oppholde seg i bostedskommunen. Er det bostedskommunen eller eventuelt den nye oppholdskommunen. Dere stiller også spørsmål ved hvordan en skal forholde seg til at en bruker ev eier bolig i bostedskommunen.

Svar fra Arbeids- og velferdsdirektoratet:

I utgangspunktet er det ikke gjort noen unntak fra oppholdskommunens ansvar, og følgelig kunne en da legge til grunn at det er kommunen som vedkommende bruker til enhver tid oppholder seg i som er ansvarlig. Vi vurderer det slik at det statsforvalteren beskriver, reiser flere spørsmål i forhold til ordningen med omvendt voldsalarm og ansvar etter sosialtjenesteloven. Vi vil derfor løfte dette til aktuelle myndigheter, og komme tilbake til dette senere.

Spørsmål 4) Vedrørende innfrielse av depositumsgaranti – et enkeltvedtak?

Dere skriver at dere heller til at en innfrielse/utbetaling av depositumsgaranti ikke er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 a, men en privatrettslig disposisjon. Dere ønsker avklaring av dette spørsmålet.

Svar fra Arbeids- og velferdsdirektoratet:

En beslutning om tildeling av økonomisk stønad i form av garanti, er et enkeltvedtak da det er beslutninger som er avgjørende for den enkeltes rettigheter og plikter jf. forvaltningsloven § 2a. Det er vedtaket om tildeling av økonomisk stønad i form av garanti som skal angi de nærmere vilkår for garantien og ev konsekvenser hvis garantien innfris.I likhet med dere, vurderer vi altså at en innfrielse/utbetaling av depositumsgaranti er en privatrettslig disposisjon

02.09.2020

Henvendelse vedrørende tolkning av sosialtjenesteloven § 21 fjerde ledd

Arbeids-og velferdsdirektoratet har mottatt en henvendelse fra Fylkesmannen i Møre og Romsdal knyttet til tolkningen av sosialtjenesteloven § 21 fjerde ledd.

Spørsmålet fra fylkesmannen er om bestemmelsen i fjerde ledd også kan brukes uten at det er stilt vilkår etter § 20. Dersom svaret på det er ja, så stiller fylkesmannen spørsmål ved hvordan dette stiller seg opp mot lovens ordlyd som er en rettskilde høyere rangert enn rundskriv.

Når det gjelder spørsmålet om det er adgang til bruk av § 21 fjerde ledd uten at det er stilt vilkår, så er det i tråd med gjeldende lovtolkning fra Arbeids-og velferdsdirektoratet.

Rundskriv hovednr. 35 sier at økonomisk stønad kan gis «i form av varer og tjenester der tjenestemottaker ikke vil bruke stønaden i henhold til forutsetningene eller i samsvar med vilkår satt etter § 20». Rundskrivet setter altså opp to ulike alternativer, jf. ordlyden «eller».

Videre er det riktig som Fylkesmannen påpeker, at lovens ordlyd er en rettskilde høyere rangert enn et rundskriv. Arbeids-og velferdsdirektoratet har fått delegert lovtolkningsansvaret på sosialtjenesteloven, og gjeldende lovtolkning blir formidlet i rundskriv hovednr.35.

I lovtolkningen så er hensynet bak regelen vektlagt. Sosialtjenesteloven § 21 er en videreføring av den gamle sosialtjenestelovens § 5-4 om stønadsform. Det er derfor relevant å se på de gamle forarbeidene. Der fremkommer det at hovedregelen er at stønad ytes som bidrag, lån eller garanti, men at det i særlige tilfeller kan ytres som varer eller tjenester. I ot.prp 29 (1990-1991) står det følgende om stønadsformer:

«Det presiseres imidlertid at kontanthjelp skal være lovens hovedregel. Hjelp i form av varer og tjenester skal bare gis når dette anses å være til beste for klienten etter en individuell vurdering..»

I merknaden til bestemmelsen i ot.prp. 29 står det at «Fjerde ledd forutsetter at mottaker i sin alminnelighet får utbetalt et kontantbeløp, eventuelt slik at det er stilt vilkår med hensyn til hvordan beløpet helt eller delvis skal brukes. Jf. § 5-4 første ledd. Hvis det må antas at klienten på grunn av særlige forhold ikke vil kunne oppfylle slike vilkår, kan det bestemmes at varer og tjenester skal betales direkte fra sosialkontoret.» (vår understreking).

Slik Arbeids-og velferdsdirektoratet forstår det, så innebærer dette at dersom det er konkrete holdepunkter for at brukeren ikke vil kunne oppfylle vilkår om bruk av pengene, så kan stønaden utbetales som varer og tjenester, uten at det er satt vilkår.

Det er dette som er bakgrunnen for tolkningen i rundskrivet om at NAV etter en konkret og individuell vurdering kan gi økonomisk stønad i form av varer og tjenester der tjenestemottaker ikke vil bruke stønaden i henhold til forutsetningene eller i samsvar med vilkår satt etter § 20.

Dette samsvarer også med den tolkningen som fremkom av rundskrivet fra 2001 (I-2001-34) som departementet selv var ansvarlig for, der det sto følgende om varer og tjenester:

For at stønaden helt eller delvis skal kunne gis i form av varer og tjenester må sosialtjenesten ha konkrete holdepunkter for å anta at stønadsmottakeren ikke vil bruke stønaden i henhold til forutsetningene eller i samsvar med fastsatte vilkår.

Arbeids-og velferdsdirektoratet mener på bakgrunn av foregående redegjørelse at sosialtjenesteloven § 21 fjerde ledd også kan brukes i andre tilfeller enn ved vilkårssetting etter § 20.

Da dette spørsmålet har kommet opp flere ganger, vurderer vi at det er hensiktsmessig å videresende problemstillingen til Arbeids-og sosialdepartementet. Dette for å få en avklaring på om rundskrivet slik det står i dag, basert på tidligere tolkning fra departementet, fortsatt er vurdert gjeldende.

23.06.2020

Spørsmål om anledning til å innvilge sosialstønad i form av lån

Det vises til brev av 25.11.19 der dere stiller flere spørsmål knyttet til saker om valg av stønadsform, og da vurderingen av om man kan innvilge økonomisk stønad som lån i stedet for bidrag. Vi beklager at det har tatt tid for oss å besvare henvendelsen.

§ 21 første og annet ledd lyder som følger:

«Økonomisk stønad gis som bidrag, lån, garanti for lån, eller varer og tjenester.

Økonomisk stønad i form av lån bør vurderes i forhold til om stønadsmottakeren vil bli i stand til å tilbakebetale lånet.»

I rundskrivet til sosialtjenesteloven, Hovednr. 35 pkt. 4.21.2.2 Økonomisk stønad som lån, fremkommer:

«Økonomisk stønad som lån skal bare gis hvis tjenestemottaker på søknadstidspunktet har midler, eller en rett til midler, som faktisk ikke er tilgjengelige. Dette kan for eksempel være i situasjoner hvor tjenestemottaker er i ferd med å selge bil, bolig eller andre formuesgjenstander, realisere formuesgoder eller motta arv eller gave. Situasjonen kan også være at tjenestemottaker venter på lønnsutbetaling eller dagpenger for den samme perioden som den økonomiske stønaden er innvilget for. NAV-kontoret skal vurdere om det foreligger tilstrekkelige holdepunkter for at tjenestemottaker faktisk kan tilbakebetale lånet, før stønad gis som lån.»

Utgangspunktet for fortolkningen er lovens ordlyd i annet ledd. Om man skal yte økonomisk stønad i form av lån bør man vurdere dette i forhold til om tjenestemottakeren vil bli i stand til å tilbakebetale lånet (vår understrekning).

Ut av ordlyden kan man trekke at NAV-kontoret må ha opplysninger på tidspunktet en søknad behandles om at tjenestemottakeren har konkrete muligheter for tilbakebetaling. I tråd med prinsipper om alminnelig bevisbyrde, må NAV med sannsynlighetsovervekt kunne fastslå at tjenestemottakeren har tilbakebetalingsevne.

Av lovens forarbeider i Ot.prp. 29 (1990-1991) kan man lese følgende i kapittel 5.9: «Låneformen skal brukes der det er grunn til å tro at stønadsmottaker vil bli i stand til å tilbakebetale lånet, jf. lovforslagets annet ledd. I de spesielle merknadene til bestemmelsen er det gitt eksempler på tilfeller hvor låneformen er aktuell.»

Videre står det følgende i kapittel 5 tilbestemmelsen § 5-4:

«Stønad til livsopphold i form av lån er mest aktuell i de tilfeller hvor vedkommende har formue, utestående fordringer eller av andre grunner venter å få eller kan få frigjort midler. Dessuten kan det legges vekt på at vedkommende ventelig vil komme i arbeid eller må antas å få inntekt og således får mulighet til å tilbakebetale lånet. Hvor vedkommende har søkt trygd som i tilfelle vil eller kan bli gitt med tilbakevirkende kraft, bør en bruke låneformen fordi vedkommende da gjøres uttrykkelig oppmerksom på tilbakebetalingsplikten. Men det er ikke nødvendig å bruke låneformen i disse tilfeller fordi § 5-9 gir rett til refusjon selv om låneformen ikke er benyttet.»

I juridisk teori (Bernt) fremgår følgende om daværende bestemmelse i § 5-4: «I 5-4 andre ledd fastsettes det da også at økonomisk stønad kan gis som lån, samtidig som det imidlertid innskjerpes at dette bare skal skje etter at man har vurdert «om stønadsmottakeren vil bli i stand til å tilbakebetale lånet»...

«... I kravet om en slik vurdering ligger en forutsetning om at låneformen bare skal benyttes hvor man er rimelig trygg på at dette ikke blir for byrdefullt for sosialhjelpsmottakeren. Tilbakebetalingsplikten må ikke komme i strid med det ene av lovens hovedmål, sosial rehabilitering. Det er ikke meningen at man skal etablere et nytt «gjeldsslaveri», nå med sosialetaten som kreditor. Det er dårlig sosialhjelp å holde klienten i et varig avhengighetsforhold til sosialkontoret. Før man treffer vedtak må gi stønad som lån, må det derfor være foretatt en grundig og eksplisitt vurdering av disse spørsmålene.»

Dere har identifisert at det særlig er forståelsen av to begreper anvendt i rundskrivet dere er uenig med NAV-kontorene om: «en rett til midler» og «er i ferd med».

Rundskrivets omtale er «har midler» eller «en rett til midler» som faktisk ikke er tilgjengelige. Vi mener dette er en presisering av det som ligger i lovens ordlyd og ellers har vært omtalt i tidligere rundskriv. NAV kan ikke vise til tenkte scenario, eksempelvis om at en arv kan falle en gang i fremtiden, men har man bekreftede opplysninger om at tjenestemottaker er arveberettiget og skifteoppgjøret finner sted, kan man etter en konkret vurdering komme til at økonomisk stønad kan ytes som lån i påvente av at utbetaling kan skje. Og slik vil det da også måtte bli med øvrige vurderinger dere viser til, som fremsettelse av søknad om studielån eller gjenopptak av trygdeytelse. NAV må foreta en konkret vurdering av forholdene i hver enkeltsak og basere seg på om tjenestemottaker har konkrete muligheter for disse midlene. Som dere nevner, er noen av sakene da preget av en usikkerhet knyttet til utfallet av en søknad. Dette inngår som et moment i helhetsvurderingen.

Videre er det i rundskrivets omtale av «har midler eller en rett til midler som ikke er tilgjengelige» vist til et eksempel: «Dette kan for eksempel være i situasjoner hvor tjenestemottaker er i ferd med å selge bil, bolig eller andre formuesgjenstander, realisere formuesgoder eller motta arv eller gave.» Dere stiller spørsmål ved hvordan man skal forstå «er i ferd med». Dere har lagt til grunn at NAV sin mulighet til å innvilge stønad som lån er betinget i at prosessen med å få tilgang til en arv, midler eller gave er igangsatt. Vi legger også dette til grunn.

«I ferd med» henspeiler på noe nærstående, og er slik vi ser det i tråd med en forståelse av lovtekst, forarbeider og juridisk teori. Vi kan legge til at det også er lagt til grunn i tidligere rundskriv, se rundskriv I-34/2001 pkt. 5.4.2. Der er det også i omtale av om søkers økonomiske situasjon vil bedre seg innen kort tid, vist til eksempel der vedkommende «er i ferd med» å selge sin bolig. Videre i tredje avsnitt står det: «Ved vurdering av søkers tilbakebetalingsevne er tidsaspektet viktig. Desto lengre frem i tid, jo større usikkerhetsmoment».

Rundskrivet er ikke ment uttømmende regulert, og man har der vist til vanlige situasjoner der det ofte vil være rimelig å gi stønaden som lån. NAV-kontoret skal alltid foreta konkrete og individuelle vurderinger av hvert enkelt tilfelle.

Vi vil for øvrig vise til muligheten for omgjøring av vedtaket knyttet til lån om det på tidspunkt for tilbakebetaling, ev realisasjonstidspunkt (dersom lånet har sikkerhet i fast eiendom) skulle vise seg at tjenestemottakers situasjon har endret seg.

Når det gjelder saker der NAV-kontoret innvilger økonomisk stønad som lån med pant i egen bolig

Utgangspunktet er skissert over. Skal stønaden ytes som lån må stønadsmottaker ha konkrete muligheter for midler innen nokså kortvarig perspektiv. Dersom fast eiendom ikke er lagt ut for salg, forstår vi saken slik at NAV-kontoret kun bygger avgjørelsen om lån på at fast eiendom en gang kan bli solgt. Slik vi har redegjort for over, mener vi dette som hovedregel ikke er tilstrekkelig.

Da NAV-kontoret skal foreta konkrete og individuelle vurderinger i hvert enkelt tilfelle, kan det ikke utelukkes situasjoner der lånestilling kan være rimelig selv om en eventuell mulighet for midler ligger lengre frem i tid. Dette kan eksempelvis være der tjenestemottaker besitter en særlig verdifull bolig og vil ha et kortvarig behov for økonomisk stønad. Poenget her er en "fra det mer til det mindre-vurdering», der man i stedet for å gå veien om et vilkår om salg av fast eiendom, vurderer økonomisk stønad som lån med pant i bolig som et mindre byrdefullt alternativ.

I de tilfellene der en stønadsmottaker har for høye boutgifter vil det være mulighet for gjennom vilkårsstilling å kreve salg av fast eiendom.

Tilleggsspørsmål

I tillegg til deres brev av 25.11.19, sendte dere 06.03.20 et brev med ytterligere spørsmål knyttet til lånestilling. Dere viser til rundskrivet til sosialtjenesteloven punkt 4.21.2.2 der det står:

«Situasjonen kan også være at tjenestemottaker venter på lønnsutbetaling eller dagpenger for den samme perioden som den økonomiske stønaden er innvilget for.»

Dere stiller spørsmål ved om dette betyr at NAV ikke kan innvilge sosialt lån med tilbakebetaling over tid? Eller om NAV kun kan innvilge lån dersom tjenestemottaker har mulighet til å tilbakebetale med overskuddet han eller hun har den måneden som det sosiale lånet ble innvilget?

Videre stiller dere spørsmål om hva da med lån til dekning av eksempelvis husleie-eller strømrestanser for en periode bakover i tid? Tjenestemottaker kan gjerne allerede brukt opp lønns-og dagpengeutbetaling som gjelder for samme periode som husleie-eller strømrestansen gjelder for. Dere stiller spørsmål ved om dette da betyr at dekning av stønad til husleie-eller strømrestanse ikke vil bli gitt som lån selv om tjenestemottaker har overskudd i økonomi og ellers har anledning til å kunne tilbakebetale lånet over tid?

Omtalen i rundskrivet er ment å vise til de situasjoner der det kan være rimelig å gi økonomisk stønad som lån. Eksempelvis kan tilfellet være at man venter på en lønnsutbetaling eller dagpenger for samme periode som man mottar økonomisk stønad. Man må her likevel merke seg at tjenestemottaker skal bruke lønn eller dagpenger til livsopphold for samme periode, og at ikke alle de påfølgende månedene ev. vil ha mulighet til å benytte lønn eller dagpenger til å nedbetale lån til kommunen.

Vurderingstema etter loven er at lån bør vurderes dersom det er tilbakebetalingsevne. Om man da ved innvilgelse av eksempelvis husleie-eller strømrestanse kan slå fast at det er tilbakebetalingsevne, er man ikke utelukket fra å gi stønad som lån om tjenestemottaker kan betale tilbake innen kort tid. NAV-kontoret er henvist til å foreta konkrete vurderinger i hver enkelt sak. Som det tidligere er vist til, må man ha rimelig sikkerhet for at det er tilbakebetalingsevne. Det vil være grunn til å understreke at låneform ikke skal benyttes der man står i fare for å sette tjenestemottaker i gjeld over tid og hindre mulighet for sosial rehabilitering.

15.11.2017

Stønad i form av lån og egne midler

Viser til brev av 12.september 2017.

Arbeids-og velferdsdirektoratet kan ikke svare på den konkrete saken. Vi vil redegjøre for vår lovforståelse og omtale av §§ 18 og 21 i rundskrivet, særlig knyttet til punkt 4.18.2.19 og 4.21.2.2.

Økonomisk stønad kan gis som bidrag, lån, garanti for lån, eller i form av varer og tjenester, jf. sosialtjenesteloven § 21. Hovedregelen er at økonomisk stønad skal gis som bidrag, og dette har sammenheng med at økonomisk stønad skal ta sikte på å gjøre vedkommende selvhjulpen, jf. ordlyden i § 18. Det følger av § 21 annet at «lån bør vurderes i forhold til om bruker vil bli i stand til å tilbakebetale lånet». NAV-kontoret må derfor foreta en konkret vurdering av tilbakebetalingsevnen på søknadstidspunktet, og det må på dette tidspunktet være sannsynlig at personen vil bli i stand til å tilbakebetale lånet. Jo lenger frem i tid, jo mer usikkert er det om personen faktisk kan tilbakebetale. I rundskrivet er det derfor presisert at lån bare skal gis hvis personen på søknadstidspunktet «har midler, eller en rett til midler, som faktisk ikke er tilgjengelige». I motsatt tilfelle vil det å gi stønad i form av lån kunne skape gjeldsproblemer, behov for nye søknader om stønad og ikke bidra til at personen blir selvhjulpen.

Økonomisk stønad er subsidiær og det innebærer for eksempel at «egne midler som vedkommende rår over, eller kan gjøre tilgjengelige» må utnyttes, jf. omtalen i punkt 4.18.2.19. NAV-kontoret må foreta en konkret vurdering av om personen faktisk har tilgjengelige midler og konsekvensen av at midlene brukes. Det kan, på visse betingelser, kreves at formuesgjenstander som ikke er nødvendige for livsoppholdet selges. Viser i denne sammenheng til omtalen i punkt 4.18.2.22. Arbeids-og velferdsdirektoratet vil presisere at det å gjøre midler tilgjengelige ved åta opp lån ikke kan kreves.

Svar på henvendelse  om stønad i form av varer og tjenester

Vi viser til henvendelse datert 19.06.24, hvor dere ber om en utdypende tolkning av sosialtjenesteloven § 21, og da særlig økonomisk stønad gitt i form av varer og tjenester. Dere vurderer at stønad i form av varer og tjenester ikke kan benyttes som en konsekvens av gjentatte søknader om nødhjelp.

Dere ber om en uttalelse knyttet til praksis med å innvilge nødhjelp i form av varer og tjenester. Dersom dette er i tråd med regelverket, ønsker dere at direktoratet gir eksempler på situasjoner der slike vedtak er forsvarlig.

Dere ber også om en vurdering om det fortsatt er rimelig og forsvarlig å bruke stønadsformen varer og tjenester i 2024, gitt de begrensninger i handle- og valgfrihet en slik stønadsform medfører for stønadsmottakeren.

Arbeids- og velferdsdirektoratets vurdering

De som ikke kan sørge for sitt livsopphold gjennom arbeid eller ved å gjøre gjeldende økonomisk rettigheter, har krav på økonomisk stønad, jf. sosialtjenesteloven § 18. Økonomisk stønad er i utgangspunktet en midlertidig inntektssikring. Stønaden bør derfor ta sikte på å gjøre mottakeren selvhjulpen. Hva som ligger i begrepet «selvhjulpen» og hvordan det kan oppnås, avhenger av den enkeltes muligheter, ressurser og begrensninger. NAV-kontoret må foreta en helhetlig vurdering av den enkeltes økonomiske og personlige forhold for å kunne utforme et tjenestetilbud som i størst mulig grad fremmer hjelp til selvhjelp og selvforsørgelse. Hvis tjenestemottaker befinner seg i en nødssituasjon, kan stønaden begrenses til utgifter til det helt nødvendigste.

Økonomisk stønad kan gis som bidrag, lån, garanti for lån, eller varer og tjenester, jf. sosialtjenesteloven § 21. Av rundskrivet pkt. 4.21.1 og 4.21.2.1 fremgår det at økonomisk stønad som hovedregel skal gis som bidrag, slik at tjenestemottaker selv kan styre og disponere over egen økonomi. Unntaksvis kan økonomisk stønad gis i form av varer og tjenester, jf. rundskrivet pkt. 4.21.2.5. Det fremgår av Ot.prp. nr. 29 (1990-1991) pkt. 5.9 at Departementet foreslo en bestemmelse om at stønaden helt eller delvis kan gis i form av varer og tjenester i tilfeller der det må antas at stønadsmottakeren ikke vil bruke stønaden i samsvar med de vilkår som er fastsatt. Det ble presisert at hjelp i form av varer og tjenester bare skal gis når dette anses å være til beste for klienten etter en individuell vurdering. Jf. NOU 1990:16, pkt. 8.5. Det må derfor gjøre konkrete vurderinger i hvert enkelt tilfelle, også der hvor stønaden innvilges som nødhjelp.

Arbeids- og velferdsdirektoratet kan ikke gi en nærmere redegjørelse for når det kan være forsvarlig å yte økonomisk stønad, herunder nødhjelp, i form av varer og tjenester. Dette fordi det beror på en konkret og individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle. Tjenestene som er regulert i sosialtjenesteloven er i stor grad behovsbaserte rettigheter. Dette betyr at loven i stor grad gir rom for bruk av faglig skjønn for å finne frem til fleksible løsninger som er tilpasset behovene til den enkelte. Formålsbestemmelsen hjelper med hvordan skjønnet skal utøves. Enkelt kan man si at der en kan velge mellom flere løsningsalternativ, skal en velge den løsningen som best fremmer lovens formål og som bidrar til å gjøre den enkelte selvhjulpen. NAV-kontoret bør legge vekt på hva brukeren selv opplever at vedkommende trenger.

Dere vurderer at økonomisk stønad ikke kan gis i form av varer og tjenester som en konsekvens av gjentatte søknader om nødhjelp. Siden det ikke kan stilles vilkår i vedtak om nødhjelp, legger vi til grunn at dere ikke mener konsekvensvedtak som følge av vilkårsbrudd. Som nevnt over, vil det bero på en konkret og individuell vurdering om innvilget økonomisk stønad (nødhjelp) skal gis i form av varer og tjenester. Om det vurderes at dette er til det til det beste for tjenestemottaker, vil dette kunne være forsvarlig – også som en «konsekvens» av gjentatte søknader om nødhjelp.

13.12.2017

Spørsmål om tilsynshjemmel -lov om sosiale tjenester i NAV

Det vises til deres henvendelse datert 16.10.17.

Dere ber om direktoratets vurdering av om NAV sin meldeplikt til barnevernet etter sosialtjenesteloven § 45 omfattes av tilsynshjemmelen.

Direktoratet vil vise til sosialtjenesteloven § 9 som regulerer fylkesmannens tilsynsvirksomhet. Av ordlyden fremkommer det at «Fylkesmannen skal føre tilsyn med at kommunen oppfyller sine plikter etter kapittel 4 og § 16 første ledd». Tilsynshjemmelen omfatter derfor de individuelle tjenestene etter loven og beredskapsplan. Ut fra ordlyd og forarbeider er det ikke grunnlag for å forstå bestemmelsen slik at § 45 er omfattet av tilsynshjemmelen.

I direktoratets fortolkning av § 9 i rundskriv Hovednr. 35 fremkommer følgende: «Fylkesmannen skal føre tilsyn med kommunens oppfyllelse av de individuelle tjenestene.» Opplysningsplikt til barnevernet er ikke en individuell tjeneste.

Det vil i tilsynssammenheng kunne være aktuelt å se på NAV sitt samarbeid med andre instanser, eksempelvis barnevernet. Og at dette ville inngå i et tilsyn for å vurdere om tjenestemottakere får forsvarlige tjenester. Dette vil være noe annet enn å føre tilsyn med oppfyllelse av opplysningsplikten til barnevernet.

30.10.2018

Det vises til deres e-post av 25.10.18.

Innledningsvis vil vi vise til at spørsmål vedr. lovfortolkning skal sendes inn pr. brev til postmottak i Arbeids-og velferdsdirektoratet: direktoratet@nav.no (se nærmere omtale på vår lovfortolkningsside på nav.no). Da sikrer vi at henvendelsene blir besvart i tide, kommer frem til rette saksbehandler osv.

1. Spørsmål om forvaltningsloven § 16 og forhåndsvarsel før endringsvedtak:

Vi forutsetter at denne henvendelsen gjelder forhåndsvarsel før ev endringsvedtak ved brudd på vilkår.

Vår tolking fremgår av RS pkt. 4.20.1.1 flg, 4.20.2.8 samt brev med avklaringer datert 26.02.15.I rundskriv til STL § 41 punkt 5.41.1 ‘Om bestemmelsen’ er det presisert at NAV-kontoret både må følge de særlige saksbehandlingsreglene som står i sosialtjenesteloven og de generelle saksbehandlingsreglene som følger av forvaltningsloven eller uskrevne normer for god forvaltningsskikk.NAV-kontoret må blant annet følge krav til forhåndsvarsel, jf. forvaltningsloven § 16.

I rundskriv til STL § 20 punkt 4.20.1.1 ‘Vedtak og klage’ står det følgende: «Avgjørelse om å sette vilkår skal fremgå av vedtaket om tildeling av økonomisk stønad. Vilkår skal begrunnes og det skal også opplyses om mulige konsekvenser for stønadsutbetalingen som følge av at vilkår brytes.»

Hvis NAV-kontoret stiller vilkår, skal det derfor fattes et skriftlig og begrunnet vedtak som uttrykkelig sier at det er satt vilkår, hva vilkåret går ut på og konsekvensene hvis vilkår brytes. Brukeren har dermed fått informasjon og varsel om at det vil bli fattet et vedtak om reduksjon av stønaden hvis vilkåret brytes (endringsadgangen fremkommer av vedtaket selv se fvl § 35, 5.ledd).Vi kan ikke se at det er nødvendig å sende skriftlig forhåndsvarsel i tillegg (se her fvl § 16 tredje ledd bokstav c).

I rundskriv til STL § 20 punkt 4.20.2.8 ‘Konsekvensen av at et vilkår brytes’ er følgende presisert: «Hvis vilkåret brytes, må NAV-kontoret foreta en konkret individuell vurdering av om konsekvensen skal iverksettes. I denne vurderingen skal det tas hensyn til årsaken tjenestemottaker oppgir for ikke å ha oppfylt vilkåret, om årsaken skyldes tjenestemottakers evne eller vilje, og hvilken betydning konsekvensen får for tjenestemottaker og eventuell familie. NAV-kontoret skal alltid sikre at barns behov blir ivaretatt.» NAV-kontoret må derfor sørge for at brukeren har fått mulighet til å uttale seg før vedtaket om konsekvensen av vilkårsbruddet fattes.

2. Spørsmål om omtalen i punkt 5.47.2.1 er i tråd med forvaltningsloven § 33 andre og fjerde ledd:

Slik vi ser det er omtalen i rundskrivet i tråd med disse bestemmelsene. Se også Statens helsetilsyns klageveileder pkt 2.2 som er i samsvarer med omtale i rundskriv.

3. Spørsmål om refusjon NAV-kontoret skal vurdere sosialtjenesteloven § 26, jf folketrygdloven § 22-7:

Fylkesmannen får inn de sakene der en tjenestemottaker ikke er enig i kommunens vurdering av å kreve refusjon, Dette kan eks være fordi han/hun er uenig at det kan/bør kreves refusjon i tilfellet eller at kommunen ikke har forholdt seg til lovpålagte frister for å kreve refusjon i etterbetalt trygd.

For det siste eksempelet er det Fylkesmannen skal ta stilling til, om kommunen har fattet vedtak om refusjon innen tre-ukers fristen. Dette kan Fylkesmannen prøve fullt ut –under henvisning til den fremgangsmåte som fremkommer i RS og klagesaksveileder pkt 6.2.7 Særlig om refusjonskrav. Det faktum at etaten har utbetalt til kommunen fratar ikke Fylkesmannen både rett og plikt til å prøve om kommunen har forholdt seg til tre-ukers fristen. Det forholdet at etaten ev har utbetalt refusjon til kommunen som kommunen ikke har hatt krav på fordi vedtaket er fattet for sent, blir tjenestemottaker uvedkommen.

Fristberegning er omtalt i RS under pkt. 4.26.2.6. For øvrig viser vi til vårt svar om tilsvarende problemstillinger datert 12.09.18.

4.Spørsmål om hvit resept og kostbare medisiner:

Når det gjelder utgifter til medisiner på hvit resept fremkommer det av rundskrivet pkt. 4.18.2.45 Helseat disse utgiftene inngår i kjerneområdet for livsoppholdet. Dette er utgifter som NAV-kontoret har plikt til å ta med i vurderingen av stønadsbehov og ved utmålingen av stønad. Man skal ikke overprøve den medisinske vurderingen knyttet til utskrivningen av et medikament. Men på sedvanlig måte må det gjøres en konkret vurdering knyttet til nivået på stønaden. Dette punktet i rundskrivet må leses i sammenheng med andre punkter som omtaler utmåling av stønad på et nøkternt nivå. Det er ikke slik at man kan ha rett til å få dekket enhver behandling eller medisin av kommunen dersom folketrygdens system ikke dekker dette. NAV-kontorene må foreta konkrete vurderinger i hver enkelt sak.

19.09.2017

Spørsmål fra Fylkesmannen i Sør-Trøndelag:

Vi har fått et spørsmål om hvordan NAV kan håndtere saker hvor brukere som mottak økonomisk stønad ikke kan være i arbeid pga meget sterk praktisering av sin tro. Vi antar at dette ikke er en ukjent problemstilling, og lurer på om dere er kjent med andre kommuner som har møtt samme problemstilling og hvordan dette er håndtert. Evt om dere eller ASD har gitt svar på noe som handler om dette?

Tilbakemelding på spørsmål - Religion - Arbeid - Sosialtjenesteloven

Her kommer svaret på spørsmålet ditt etter nærmere drøfting her;

Ifølge lovgivningen gis stønad til livsopphold kun når vedkommende ikke kan arbeide eller gjøre gjeldende økonomiske rettigheter. Dette vil bety at enhver plikter å gjøre det han/hun kan for å sørge for eget livsopphold. Rettigheter etter sosialtjenesteloven utløses når alle inntektsmuligheter er utnyttet fullt ut se omtalen i rundskrivet pkt 4.18.1.2.

I pkt 4.18.2.15 fremkommer det at arbeidsføre uten arbeid plikter å aktivt forsøke å skaffe seg arbeid, enten på egenhånd eller gjennom arbeidsrettet bistand fra NAV-kontoret.

I pkt 4.18.2.13 fremkommer det at kravet om å skaffe seg arbeid må vurderes konkret ut fra tjenestemottakers helhetlige situasjon. Utgangspunktet er at den som søker arbeid ikke kan velge å bare ta spesielle typer arbeid, men må ta det arbeidet som finnes og som vedkommende er kvalifisert for. Det finnes imidlertid forhold som NAV-kontoret må hensynta i den konkrete saken. Rundskrivet nevner spesifikt forhold knyttet til barn eller egen helse som gjør det urimelig å kreve at en tjenestemottaker skal ta arbeid med lang reisevei, eventuelt flytting, eller kvelds- og/eller helgejobbing. Her kan hensynet til religion også komme inn som et moment NAV-kontoret må vurdere.

NAV-kontoret bør så langt som mulig arbeide for å imøtekomme religiøs overbevisning, men ut fra lovens subsidiære karakter må det kreves at en tjenestemottaker gjør det han/hun kan for å komme i inntektsgivende aktivitet.

03.10.2019

Adgang til å justere innvilget stønadsbeløp uten endringsvedtak

Det vises til brev 29.07.19. Arbeids-og velferdsdirektoratet beklager at det har tatt noe tid å få besvart henvendelsen.

Dere viser til tilfeller der NAV-kontoret fatter et vedtak om økonomisk stønad for en lengre periode, eksempelvis tre måneder, basert på en vurdering av behovet på søknadstidspunktet. Videre at der tjenestemottakere har varierende inntekt, må inntekten dokumenteres hver måned. I noen tilfeller vil større inntekt i en periode enn det som lå til grunn for vurdering på søknadspunktet føre til at NAV-kontoret vil vurdere å sette ned eller stanse stønadsutbetalingen.

Dere stiller spørsmål ved hvilke muligheter NAV-kontoret har til å endre innvilget stønadsbeløp før utbetaling uten å fatte endringsvedtak. Dere skisserer flere alternative løsninger. Vi mener situasjon C gir grunnlag for det som må bli riktig praktisering av denne problemstillingen.

Innledningsvis vil vi vise til at praksis med såkalte «inntil»-vedtak er uheldig, og vil understreke at retten til å få vurdert stønadsbehovet sitt også omfatter retten til å få vurdert og utmålt et stønadsbeløp.

Hvis inntekten som er lagt til grunn for det opprinnelige vedtaket endres, medfører det at NAV-kontoret kan foreta en ny vurdering av stønadsbehovet etter sosialtjenesteloven § 18. Endringsadgangen vil i disse tilfellene fremgå av vedtaket selv jf. forvaltningsloven § 35, 5. ledd. Det er en forutsetning at informasjon om konsekvensene av endring i økonomisk situasjon og NAV-kontoret sin mulighet til endring av vedtaket fremkommer på en klar og utvetydig måte.

Beslutningen om at det opprinnelige vedtaket endres er avgjørende for den enkeltes rettigheter og plikter, og skal fattes som enkeltvedtak, se forvaltningsloven § 2 b. Endringsvedtaket kan påklages til Fylkesmannen, og det vises til rundskrivets omtale til sosialtjenesteloven § 47.

Vi vurderer at skriftlig forhåndsvarsel i disse tilfellene kan unnlates fordi vedkommende tjenestemottaker allerede i det opprinnelige vedtaket skal være varslet om at endringer i inntekt vil kunne ha betydning for retten til stønad jf. forvaltningsloven § 16 tredje ledd bokstav c).

NAV-kontoret skal foreta en konkret og individuell vurdering av tjenestemottakers behov, og det kan være forhold ved tjenestemottakers situasjon som gjør at det opprinnelige vedtaket ikke skal endres til tross for at det eksempelvis har kommet penger inn på konto hos vedkommende en gitt periode. Selv om skriftlig forhåndsvarsel kan unnlates, er det avgjørende at tjenestemottaker informeres om at NAV-kontoret vurderer å endre vedtaket og at vedkommende kan få fremsette sine kommentarer til det før et vedtak endres. NAV-kontoret må nedtegne og journalføre de tilbakemeldinger tjenestemottaker gir og hvilke vurderinger som ligger til grunn for en eventuell endring.

27.09.2021

Fylkesmannens kompetanse i sosialklagesaker

Vi viser til henvendelse fra Statsforvalteren i Vestland datert 02.10.19.

Statsforvalteren spør om utbetalingshyppigheten på økonomisk stønad er å regne som et enkeltvedtak som kan påklages. Vi beklager at det har tatt tid å svare. Dette skyldes at Arbeids-og velferdsdirektoratet har hatt en innledende dialog med Helsetilsynet om saken, før det ble besluttet å sende problemstillingen til Arbeids-og sosialdepartementet for en avklaring.

Arbeids-og velferdsdirektoratet har mottatt svar fra Arbeids-og sosialdepartementet. Av uttalelsen fremgår det at utbetalingshyppighet er en del av et enkeltvedtak, som kan påklages. Dette gjelder både når utbetalingshyppighet besluttes i opprinnelig vedtak om økonomisk stønad, og når utbetalingshyppighet blir endret som konsekvens av brudd på vilkår.

Vi viser for øvrig til vedlagt brev fra Arbeids-og sosialdepartementet (pdf) 

20.09.2019

Henvendelse vedrørende taushetsplikt mellom kommune og stat i tilfeller der det er mistanke om at statlige ytelser er innvilget på feil grunnlag

Arbeids-og velferdsdirektoratet viser til henvendelse fra NAV Tvedestrand mottatt per epost, 31.07.19.

I henvendelsen vises det til at NAV lokalt noen ganger får informasjon om at NAV forvaltning har innvilget statlige ytelser basert på opplysninger som bruker selv har gitt, og som ikke er riktige. Dette medfører ifølge henvendelsen at det er brukere som urettmessig mottar disse ytelsene. Et eksempel som trekkes frem er en mor som mottar stønad som enslig forsørger, samtidig som far søker om økonomisk stønad til dekning av samværesutgifter, og vedlegger samværsavtale som viser delt omsorg.

NAV Tvedestrand spør om taushetsplikten er til hinder for at de kan opplyse NAV forvaltning om tilfeller der de vet at en ytelse er innvilget på feil grunnlag. Videre stiller NAV Tvedestrand spørsmål om hvilken plikt de har til å melde fra om dette til NAV forvaltning.

Arbeids-og velferdsdirektoratets vurdering

Partnerskapet mellom kommune og stat i NAV-kontoret består i utgangspunktet av to adskilte forvaltningsorgan, underlagt ulike bestemmelser om taushetsplikt. NAV-loven § 7 som gir hjemmel for å gi opplysninger til andre forvaltningsorgan «..for å hindre at noen urettmessig får utbetalt offentlige midler..» er begrenset til den statlige delen av NAV. Bestemmelsen gir dermed ikke hjemmel til å gi ut opplysninger fra NAV i kommunen, og en lignende bestemmelse er heller ikke tatt inn i sosialtjenesteloven.

NAV-loven § 16 muliggjør saksbehandling og oppfølging på tvers av stat og kommune, men bare i den utstrekning som trengs for en hensiktsmessig arbeids-og arkivordning. De som arbeider med kommunale saker kan dermed ikke på eget initiativ bringe opplysninger videre om sine brukere til de som arbeider med statlige saker, med hjemmel i NAV-loven § 16.

Ved behandling av saker etter sosialtjenesteloven er det gitt særlige regler for taushetsplikten som går foran og er strengere enn reglene i forvaltningsloven, jf sosialtjenesteloven § 44. Det å motta sosiale tjenester er i seg selv en taushetsbelagt opplysning, og hovedregelen er derfor at en NAV-ansatt har taushetsplikt om alle opplysninger som er knyttet til en tjenestemottaker.

Dersom det skal gjøres unntak fra hovedregelen, må det foreligge en lovhjemmel eller et samtykke som tillater det. Rundskrivet til sosialtjenesteloven viser til flere eksempler på slik hjemmel, se punkt 5.44 og følgende, om taushetsplikt. Når det gjelder det spørsmålet som er stilt i denne henvendelsen, så viser vi til rundskrivet punkt 5.44.2.6.7 der det fremgår at opplysninger om «..hvorvidt en person mottar tjenester etter loven.. kan bare gis til andre forvaltningsorganer når dette er nødvendig for å fremme oppgavene til kommunen i NAV, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse.»

Arbeids-og velferdsdirektoratet mener at det i typetilfellet som NAV Tvedestrand viser til ikke er hjemmel for å utlevere taushetsbelagte opplysninger om tjenestemottaker.

11.04.2019

Vedrørende anmodning om tolkning av sosialtjenesteloven § 44 -varsel etter dyrevelferdsloven

Vi viser til henvendelse datert 23.01.19.I henvendelsen stiller Fylkesmannen i Trøndelag spørsmål om personer med taushetsplikt etter sosialtjenesteloven § 44 har plikt eller adgang til å varsle Mattilsynet eller politiet om begrunnet mistanke om alvorlig brudd på dyrevelferdsloven, jf. dyrevelferdsloven § 5.

Muligheten til å varsle Mattilsynet eller politiet er i slike tilfeller begrenset av sosialtjenesteloven § 44, som går foran forvaltningslovens § 13 om taushetsplikt. Sosialtjenesteloven § 44 tredje ledd sier at opplysninger til andre forvaltningsorganer, jf. fvl. § 13 nr. 5 og 6 bare kan gis når det det er nødvendig for å fremme kommunen i arbeids og velferdsforvaltningens oppgaver, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse.

Det avgjørende spørsmålet er dermed om dyr omfattes av «noens» liv eller helse. En naturlig språklig forståelse av ordlyden tilsier at dyr ikke er omfattet. Videre er ikke dyrevelferd omtalt spesielt på sosialtjenestelovens område, og det er derfor per i dag ikke hjemmel for unntak fra taushetsplikt for å hindre skade på dyr.

Fylkesmannen i Trøndelag gir uttrykk for den samme forståelsen i sin henvendelse, men ber samtidig Arbeids-og velferdsdirektoratet om å vurdere om loven bør endres på dette punktet, og i så fall ta nødvendige grep for å bidra til endring

Arbeids-og velferdsdirektoratet vil videreformidle henvendelsen til Arbeids-og sosialdepartementet.

16.06.2020

Samtykke til innhenting av opplysninger i Digisos

Arbeids-og velferdsdirektoratet mottok 23.10.19 en henvendelse fra Fylkesmannen i Innlandet. I henvendelsen ble det vist til e-post fra NAV Stange, som stiller spørsmål om hva Fylkesmannen tenker om at det ikke er mulig å søke elektronisk uten å gi samtykke til innhenting av opplysninger. Videre stilles det spørsmål ved om det kan innhentes opplysninger hos andre instanser enn de som er nevnt i samtykket.

Arbeids-og velferdsdirektoratets vurdering

Samtykkeløsningen for digital søknad gjelder for informasjon fra tredjepart. Per i dag kan Digisos etter samtykke fra søker innhente månedlige skattbare inntekter fra skattemyndighetene og saker/utbetalinger om bostøtte fra Husbanken. Samtykket er bygd opp slik at søker blir spurt om vedkommende ønsker at Digisos skal innhente opplysninger fra skattemyndighetene og fra Husbanken. Det er først når søker samtykker til at opplysningene kan hentes inn, at Digisos etterspør opplysningene. Det understrekes søknad kan sendes selv om søker ikke ønsker å gi slikt samtykke. NAV-kontoret må da selv vurderer om opplysningene som foreligger i saken er tilstrekkelig, eller om det er behov for å kontakte søker for ytterligere informasjon

Digisos kan ikke innhente opplysninger fra andre instanser enn de søker selv har gitt samtykke til.

Arbeids-og velferdsdirektoratet understreker at Digisos er ment som et supplement til ordinær søknad, og ikke en erstatning.

20.04.2018

Vedrørende henvendelse om kommunenes ansvar for forsvarlige tjenester etter lov om sosiale tjenester i arbeids-og velferdsforvaltningen

Vi viser til deres brev av 17.8.2017 om forsvarlige tjenester, tilgjengelighet og telefoni. Vi beklager at det har tatt lang tid å besvare henvendelsen. Arbeids-og velferdsdirektoratet vil nedenfor gjøre rede for kravet til forsvarlige tjenester. Vi tillater oss innledningsvis å vise til vår uttalelse i brev til Fylkesmannen i Vestfold den 7. juni 2017 om kommunenes ansvar:

«Som det fremgår av NAV-loven § 13 så skal Arbeids-og velferdsetaten og kommunene ha felles lokal kontorer som dekker alle kommuner. Videre sier sosialtjenesteloven § 3 at kommunen er ansvarlig for å utføre oppgavene etter sosialtjenesteloven. Kommunen kan delegere sin myndighet til et interkommunalt organ eller en annen kommune. Kommunene står med andre ord fritt til å organisere sin virksomhet innenfor rammene av NAV-loven § 13 og sosialtjenesteloven § 3. Videre følger det av sosialtjenesteloven § 4 at tjenester som ytes etter sosialtjenesteloven skal være forsvarlige.»

Lovens krav til forsvarlighet

Sosialtjenesteloven § 4 lyder:

«Tjenester som ytes etter denne loven skal være forsvarlige».

I forarbeider (Ot.prp. nr. 103 2008-2009) står det blant annet følgende:

«Bestemmelsen lovfester gjeldende rett på området om at alle tjenestene som kommunen yter etter loven skal være forsvarlige. Forsvarlighetskravet er en rettslig minstestandard, og setter en nedre grense for hva som kan aksepteres før det regnes som svikt i tjenestene. Å tilby tjenester som ikke er forsvarlige vil være et brudd på loven. Det vil i stor grad være opp til kommunen å vurdere hvordan forsvarlighetskravet skal sikres. Det er kommunen som er ansvarlig for at den er organisert på en slik måte at tjenestene som ytes er forsvarlige, både når det gjelder tilgjengelighet, kompetanse, innhold og omfang. Departementet har i rundskriv til sosialtjenesteloven veiledet kommunene i oppfyllelsen av forsvarlighetskravet.»

Arbeids-og velferdsdirektoratet er delegert myndighet fra Arbeids-og sosialdepartementet til å forvalte sosialtjenesteloven, herunder ansvaret for å tolke regelverket og veilede i dette. Direktoratet har blant annet ansvaret for rundskrivet til sosialtjenesteloven. Rundskrivet er normerende og retningsgivende for kommunene innenfor rammen av forsvarlige tjenester i sosialtjenesteloven. I rundskrivet til sosialtjenesteloven står det blant annet følgende om hvordan forsvarlighetskravet skal forstås og praktiseres:

«Forsvarlighetskravet er en rettslig standard. Det betyr at forsvarlighetskravet er en bindende rettsregel som er dynamisk og endrer seg over tid. Hva som er forsvarlige tjenester må vurderes i forhold til faglig utvikling, endret verdioppfatning og det som vurderes som god praksis på området. Formålsbestemmelsen, samfunnsutviklingen og gjeldende normer for godt sosialfaglig arbeid vil være styrende for om tjenesten er forsvarlig.»

«Kravet til forsvarlige tjenester skal sikre bedre kvalitet på tjenestene. Forsvarlighetskravet setter en nedre grense for hva som kan aksepteres før det regnes som uforsvarlig tjenesteyting. Å tilby tjenester som ikke er forsvarlige, eller bygge vurderinger og konklusjoner på en uforsvarlig saksbehandling, vil være brudd på loven. Selv om bestemmelsen stiller et minstekrav til tjenestene, forventes det samtidig at tjenestene er i kontinuerlig bevegelse i retning av best mulig kvalitet. Det må derfor legges til rette for kvalitetsarbeid i den daglige driften ved NAV-kontoret.»

Videre står det blant annet følgende:

«Forsvarlighet forutsetter at tjenestene er tilgjengelige for alle som har et hjelpebehov, herunder at tjenesten ytes i tide.»

Krav til tilgjengelighet, åpningstider og telefoni

Som presisert i forarbeidene, så vil det i stor grad være opp til kommunen å vurdere hvordan forsvarlighetskravet skal sikres. Og det er kommunen som er ansvarlig for at NAV-kontoret er organisert på en slik måte at tjenestene som ytes er forsvarlige når det gjelder tilgjengeligheten.

Sosialtjenesteloven er samfunnets siste sikkerhetsnett og skal ivareta de vanskeligst stilte. Personer som har behov for sosiale tjenester er ofte i en vanskelig livssituasjon, og for enkelte er behovet for hjelp akutt. Dette stiller krav til hvordan kommunen sikrer tilgjengeligheten til tjenestene.

Personer som har et hjelpebehov skal kunne henvende seg til NAV for å få lagt frem sin sak, stille spørsmål, få informasjon og veiledning og eventuelt hjelp til å fylle ut søknad. Forsvarlighetskravet stiller ikke krav til at alle har rett til å få time «her og nå», og brukeren må akseptere at det er ventetid for å få en timeavtale. Hvis behovet er akutt må imidlertid behovet vurderes raskt, ofte samme dag, og kommunen må sørge for at dette ivaretas. Kommunen kan ivareta kravet til tilgjengelighet på ulike måter, men brukernes behov bør være styrende for hvordan kommunen sikrer tilgjengelighet til sine tjenester.

Samfunnsutviklingen og økt digitalisering har åpnet for at brukerne kan henvende seg til NAV på flere måter enn det man har kunnet tidligere. NAV har utviklet en ny digital tjeneste på nav.no som skal gjøre det enklere for brukere å finne informasjon om egne rettigheter, plikter og muligheter. NAV jobber også med å utvikle flere selvbetjeningsløsninger på nav.no. Digitale selvbetjeningsløsninger er tilgjengelig uavhengig av tid og sted, og kan bidra til å bedre tilgjengeligheten til de sosiale tjenestene.

Direktoratet vil presisere at ikke alle brukere er digitale og at ikke alle behov kan løses digitalt. Det at sosialtjenesteloven er samfunnets siste sikkerhetsnett innebærer også krav til stor grad av tilgjengelighet og mulighet til å få hjelp ved personlig oppmøte. Direktoratet vil også bemerke at dette er i tråd med intensjonen i NAV-reformen, og det at NAV-kontoret skulle være brukernes fysiske kontaktsted og representere en inngangsdør til alle tjenestene som kontoret skal ivareta.

Forsvarlighetskravet setter en nedre grense for hva som kan aksepteres før det regnes som uforsvarlig tjenesteyting, men hva som er uforsvarlig beror på en konkret vurdering. Videre stiller forsvarlighetskravet blant annet krav til tilgjengelighet til tjenestene. Med dette menes at tjenestene skal være tilgjengelige for alle som har et hjelpebehov. Hva som eventuelt er uforsvarlig i en kommune trenger ikke nødvendigvis være uforsvarlig i en annen kommune.

Som nevnt i vårt brev til Fylkesmannen i Vestfold må begrensede åpningstider være «begrunnet ut fra kunnskap om samfunnsmessige og sosiale forhold i kommunen, herunder innbyggernes behov». Kommunen må gjennom sin internkontroll sikre at NAV-kontoret er organisert slik at det sikrer forsvarlige tjenester. Momenter som kommunen kan ta med i sin vurdering er for eksempel: innbyggertall, antall brukere, kunnskap om brukernes behov for tjenester, tilgjengelighet på telefoni, tilgjengeligheten digitalt, hvorvidt NAV-kontoret er tilgjengelig på andre arenaer for brukerne og kunnskap om brukernes behov knyttet til hvordan de ønsker å henvende seg til NAV-kontoret.

Når det gjelder NAV kontaktsenter så er det et mål at kontaktsentrene skal svare brukerne raskt, og det jobbes kontinuerlig med å forbedre dette. Som nevnt ovenfor må kommunen sikre tilgjengeligheten til tjenestene uavhengig av NAV kontaktsenter, og kommunen må legge til rette for at akutte behov kan bli vurdert hurtig.