Vi lever i en tid hvor velferdsstaten settes på harde prøver. Det er krig i Europa. Inflasjon og stigende renter skaper utrygghet. Mange mennesker sliter med å få endene til å møtes, og forskjellene mellom folk øker og blir mer synlige. Dette skjer mens det fortsatt er høy aktivitet i norsk økonomi, og stor etterspørsel etter arbeidskraft. Fra min utkikspost i Nav ser jeg det paradoksale i situasjonen.

Nylig publiserte SSB tall som viser at over 11 prosent av befolkningen levde i husholdninger med vedvarende lav inntekt, definert som fattigdom, frem til 2020. I Sandefjord var tallet 14,7 prosent, i Skien hele 18,1 prosent. Det er grunn til å tro at tallene er høyere nå, og økende i dagens økonomiske situasjon. Sammen med aleneboende minstepensjonister er mottakere av ulike stønader fra Nav de som er hardest rammet. Samtidig vet vi at barn i familier med vedvarende lavinntekt klarer seg litt dårligere i utdanning og arbeid enn andre (SSB artikkel 7. desember 2021).

Da Nav gjennomførte årets bedriftsundersøkelse svarte 23 prosent av bedriftene i Vestfold og Telemark at de hadde problemer med å rekruttere relevant arbeidskraft. Det kan man forstå om man ser på de lave ledighetstallene, og samtidig vet at mange arbeidsledige ikke har den kompetansen arbeidsgiverne etterspør. Men ledighetstallene viser bare en liten bit av det store bilde. Der telles ikke alle som mottar arbeidsavklaringspenger, er i kvalifiseringsprogrammet, langt fra alle på sosialhjelp, og slett ikke de som hverken har jobb og eller skoleplass uten å være registret som arbeidssøkere. Holder vi alle som mottar uføretrygd utenfor viser tallene at 35 141 mennesker i alderen 20-66 år står utenfor arbeidslivet i Vestfold og Telemark. Det er et urovekkende høyt tall som skjuler både fattigdom, og mye ubrukt talent og arbeidskraft. Arbeidskraft som kan fylle mange av tomrommene arbeidslivet sliter med å fylle. Dette er mennesker med et mangfold av kunnskap, erfaring og ferdigheter.

Nav har mange viktige oppdrag på vegne av velferdsstaten. Det mest krevende, på mange måter det viktigste, er å inkludere flere i arbeidslivet. Det er også den mest effektive måten å redusere forskjellene i samfunnet på, og styrke vår felles velferd. Folk i arbeid trygger enkeltmenneskers økonomi, bygger velfungerende arbeidsplasser, gir samfunnet økte skatteinntekter, reduserer sosiale forskjeller, og tar vare på den tilliten vi har til hverandre og institusjonene rundt oss. Den tilliten er noe av det mest verdifulle vi har. Miksen av store og økende forskjeller, og utenforskap, tærer på denne tilliten. Derfor er det viktig at vi våger å se kritisk på hvordan vi jobber med inkludering, og lete etter forbedringer. Målet er å få flere til å forstå at mangfold og inkludering er god butikk, og at både talenter og kunder kommer i alle farger og former.

Det gode arbeidsmarkedet i kjølvannet av pandemien har gitt muligheter for mange arbeidssøkere. Flere bedrifter som har slitt med å få tak i arbeidskraft har senket kravene, og investert mer i opplæring av både egne ansatte og nyansatte. Det har gitt gode løsninger og bidratt til inkludering og mer mangfold på mange arbeidsplasser. Vi håper flere arbeidsgivere tenker nytt og utradisjonelt om rekruttering. Det vil løse mange av utfordringene i arbeidslivet, og gi mennesker som ikke nødvendigvis tilfredsstiller ethvert krav til punkt og prikke - en etterlengtet og velfortjent sjanse. Nav samarbeider med mange arbeidsgivere som strekker seg langt for å inkludere. De forteller at de har fått mange kompetente og motiverte ansatte ved å strekke seg litt lenger, og tenke nytt i rekrutteringen.

Nav-kontorene i fylket forteller at det er strekk i laget når det gjelder mangfold og inkludering. De små og mellomstore bedriftene i privat sektor gjør den beste jobben i dette arbeidet nå. Store bedrifter og offentlig sektor må ta enda mer ansvar om vi skal bedre balansen mellom tilbud og etterspørsel i arbeidsmarkedet. Vi må ta en kritisk gjennomgang av om kravene vi stiller, utelukker mennesker og kvaliteter som kan utvikle våre bedrifter og offentlig forvaltning ytterligere.

Det vi trenger aller mest er arbeidsgivere, både i privat og offentlig sektor, som ser nytten og verdien av mangfold og inkludering. Arbeidsgivere som vil være med å mobilisere mer arbeidskraft, og finne løsninger i samarbeid med Nav. Vi har et felles ansvar og en utfordrende oppgave. Jo bedre vi lykkes i arbeidet for å få flere mennesker ut i jobb, jo færre ender i fattigdom og jo mer konkurransedyktige blir vi som samfunn.

Terje Tønnessen
Direktør Nav Vestfold og Telemark