Tilskudd til ekspertbistand er et virkemiddel i IA-avtalen 2019-2022, som skal støtte opp under arbeidet med å forebygge og redusere sykefravær på arbeidsplassene. Tilskuddsordningen ble innført fra 2019, og er spesielt rettet mot de lange eller hyppig gjentakende sykefraværene. Tilskuddet skal gå til bistand fra en nøytral, ekstern person – en ekspert – med kompetanse innen sykefravær og arbeidsmiljø. Ekspertens oppgave er å analysere og vurdere årsakene til at sykefraværet har oppstått, samt å bidra til problemløsning. Målet er tilbakeføring til samme arbeid, til annet arbeid hos samme arbeidsgiver, eller til en annen arbeidsplass.

Evalueringen skulle belyse bruken av ekspertbistand, forvaltningspraksis og måloppnåelse, samt synliggjøre ulike aktørers erfaringer med tilskuddsordningen. Forskerne har benyttet både kvalitative og kvantitative metoder. Datagrunnlaget består av registerdata fra Nav, en spørreundersøkelse til virksomheter som har benyttet seg av ordningen, gjennomgang av et utvalg søknader og ekspertrapporter, intervjuer med arbeidslivssentre og en casestudie. Datainnsamlingen er gjennomført fra høsten 2020 til våren 2022.

Ifølge rapporten har tilskuddsordningen langt på vei blitt brukt i tråd med intensjonene, og den ser ut til å være et nyttig virkemiddel. Arbeidsgiver og ansatt kan gjennom ordningen få støtte fra en ekstern ekspert i fastlåste, kompliserte situasjoner der man ikke har klart å finne løsninger på arbeidsplassen. Forskerne finner høy grad av tilfredshet med ordningen blant arbeidsgiverne som er intervjuet. De oppgir at de har satt pris på å få hjelp til å se nye muligheter, og vektlegger at eksperten tilfører kompetanse virksomheten mangler og bidrar til bedre dialog mellom arbeidsgiver og ansatt.

Tilskudd til ekspertbistand ble innført like før og under pandemien, noe som trolig har hatt innvirkning på bruken av ordningen. Tross informasjonsarbeid er en gjennomgående tilbakemelding fra arbeidslivssentrene at arbeidsgiveres kjennskap til ordningen er lav. Evalueringen avdekker et underforbruk, med fylkesvise forskjeller. Ordningen har vært mest brukt i Trøndelag og Vestfold og Telemark, og minst i Rogaland og Troms og Finnmark. Flertallet av virksomhetene som har benyttet seg av ordningen, er mellomstore og store virksomheter, over halvparten tilhører kommunal sektor. Det er stor spredning i bransjer, men klar overvekt av virksomheter innenfor helse- og sosialtjenester. Flertallet har tidligere vært IA-virksomheter, og en stor andel tilhører bransjer som er prioritert gjennom bransjeprogrammene i IA-avtalen. Dette kan peke i retning av at virkemidlene i IA-avtalen ikke har nådd bredt ut til hele arbeidslivet ennå.

Les hele rapporten her.