Folketrygden ble innført i 1967, og i den nye alderspensjonen inngikk støtte til forsørging av ektefeller og barn (Lover (vedtatt på det 110. ordentlige Storting) 1965-66, s. 54). Utgangspunktet var å gi støtte til familier der ektefellen til alderspensjonisten hadde lav eller ingen inntekt, og hvor ektefellen ikke var pensjonist eller ufør. Alderspensjonisten fikk altså et tillegg, «for å kunne oppfylle sin familierettslige forsørgingsplikt» (Kjønstad, 2009, s. 146).

Tilsvarende støtte ble gitt til familier der alderspensjonisten hadde barn under 18 år. Barnet skulle da ikke ha egen inntekt av betydning. Det ble altså i folketrygdens begynnelse tatt hensyn til ektefellens og barnets inntekt, men ikke til alderspensjonistens inntekt. 

 

Figur 1. Mottakere av forsørgingstillegg for barn og ektefeller blant alderspensjonister. Antall. 1967-2023. (Per desember, bortsett fra 2023, som er per september). 

Utviklingen i bruk av ordningen er vist i figur 1.* I de første årene steg bruken av ektefelletillegg, og noe av økningen midt på 1970-tallet henger sammen med at aldersgrensen for å motta alderspensjon ble senket fra 70 til 67 år i 1973, noe som medførte en ekstra økning i antallet pensjonister. Høyest samlet antall var det i 1975 (antall ved utgangen av årene), med 2 000 mottakere av barnetillegg og 32 700 mottakere av ektefelletillegg. 

Blant alderspensjonistene mottok da mer enn hver sjette mann ett eller flere forsørgingstillegg i 1975. Det var svært få kvinner med disse tilleggene, kun 200.  Også i dag er det nesten bare menn som mottar disse tilleggene. I september 2023 var 99 av 100 mottakere av barnetillegg menn (99,3 prosent). Tilsvarende andel for mottakere av ektefelletillegg er nesten like høy, med mannlige mottakere i 97 av 100 tilfeller (97,2 prosent). 

Fra slutten av 1970-tallet har det vært en betydelig nedgang i antall mottakere.** I løpet av 20 år, fra 1975 og frem til 1995, sank antallet mottakere av ektefelletillegg med 72,8 prosent. Da var det altså bare i overkant av en fjerdedel av antallet i toppåret. For barnetillegg var nedgangen i prosent enda større, hele 84,0 prosent, men her må det påpekes at reduksjonen i absolutte tall selvsagt er mye mindre enn for ektefelletillegg.

Trolig er den viktigste forklaringen på den store nedgangen fra 1975 og i tiårene som fulgte, at det ble færre ektefeller å forsørge. Ikke minst fordi yrkesaktiviteten blant kvinner økte sterkt fra 1970-tallet og fortsatte å stige på 1980-tallet (Jensen, 2000, s. 19). 

Fra 1. mai 1991 ble det innført inntektsprøving for både ektefelletillegg og barnetillegg. Og da hadde man allerede i 1984 startet å vurdere inntekten til ektefellen ved beregning av forsørgingsstøtte for barn (NOU 1984: 10, s. 117). Formålet var at tilleggene i større grad skulle gis til pensjonister og familier med behov (NOU 1984: 10, s. 118). I tillegg forelå det et ønske om innsparinger i folketrygdens utgifter. Inntektsprøving var en av flere kostnadsreduserende endringer som ble vedtatt (Kjønstad, 2009, s. 149).

Etter om lag 1996 sank ikke antallet like hurtig som tidligere, men det var fortsatt en årlig reduksjon. Fra desember 2019 til desember 2020 observerte vi noe ekstra nedgang. Det henger trolig sammen med innføringen av et krav om at pensjonisten og ektefellen/barnet må bo i Norge, EØS-området eller i et annet land Norge har trygdeavtale med (gjaldt fra 1. juli 2020).

Arbeidslinje og endrede familier

I årene siden inntektsprøvingen ble innført har slike typer inntektsavkorting blitt møtt med innvendinger. I utgangspunktet er det et virkemiddel for å gi mer målrettet støtte. Samtidig er en mulig ulempe at det ikke blir så lønnsomt å arbeide som ellers. Hvis for eksempel en person ønsker å jobbe mer enn tidligere, så vil økt inntekt fra arbeid bli motvirket av redusert støtte. Da kan det framstå mindre attraktivt å øke antallet timer i arbeid, siden gevinsten i noen tilfeller kan være beskjeden (Hatland og Pedersen, 2023, s. 292-294). Denne typen hensyn har blitt mer sentrale etter hvert som den såkalte arbeidslinja har blitt viktigere i norske politikk og trygdeforvaltning, siden utrykket ble tatt i bruk i 1992 (Hatland og Pedersen, 2023, s. 143-144). I stortingsproposisjonen om å avvikle forsørgingstilleggene, Prop. 15 L (2020-2021), omtales også slike hensyn. Sammen med en rekke andre vurderinger og argumenter, trekkes bedrede arbeidsinsentiver og kvinners yrkesdeltagelse frem i begrunnelsen for utfasingen (Prop. 15 L (2020-2021), blant annet s. 6 og 15).

Et moment er også at det har skjedd store endringer i de norske familiene siden folketrygden ble innført og frem til i dag. Slik sett har kan hende tiden gått fra forsørgingstilleggene. Kvinner jobber mer, omsorgsoppgaver er likere fordelt mellom kjønnene og samlivsformene er mer varierte, for å nevne noe. Behovet for forsørging er et annet enn tidligere, og man må i større grad forvente at den enkelte jobber, skaffer seg egen inntekt og bærer selv mer av risikoen ved inntektsbortfall (Hatland og Pedersen, 2023, s. 181 ff.; Prop. 15 L (2020-2021), s. 6). Med de nye reglene med pensjonsreformen fra 2011, har det i lang tid vært avklart at alderspensjonister født i 1963 eller senere ikke vil få forsørgingstillegg.

Gradvis utfasing til 2025

Avviklingen av støtten til forsørgelse ble vedtatt i desember 2020. Det ble besluttet stopp i innvilgelse av nye søknader og årlig nedtrapping av nivået på utbetalte tillegg frem til tilleggene opphører.

Fra og med 2022 har det ikke blitt innvilget nye forsørgingstillegg til alderspensjonen (med noen overgangsregler). Per desember 2021 var det 1 270 alderspensjonister med forsørgingstillegg for ektefelle og 430 tillegg for barn. Fra dette tidspunktet og frem til september 2023 har antallet sunket med henholdsvis 38,5 prosent og 35,1 prosent.

Første nedtrapping av nivået på tilleggene ble gjennomført med virkning fra 1. januar 2023. I denne måneden var det 910 mottakere av ektefelletillegg og 330 mottakere av barnetillegg. Sammenlignet med toppåret i 1975 så har antallene sunket med hele 97,2 prosent for ektefelletillegg og 83,6 prosent for barnetillegg.

Blant alderspensjonistene som mottok forsørgingstillegg både før og etter nedtrappingen av nivået på tillegget i 2023, så fikk de i gjennomsnitt redusert forsørgerstøtten for ektefeller med 1 300 kroner i måneden og for barn med 1 500 kroner. Det utgjør henholdsvis om lag 15 100 og 18 300 kroner i året.*** Før reduksjonen mottok disse alderspensjonistene i gjennomsnitt 42 100 og 53 600 kroner. Reduksjonen i 2024 vil være i samme størrelsesorden. Tilleggene blir ikke videreført i 2025. 

Fotnoter og merknader

*Her omtales kun forsørgingstillegg i alderspensjonen og utviklingen innen alderspensjon.

** Garantitillegg for barnetillegg og ektefelletillegg inngår

*** Utregningen av anslått årlig beløp tar ikke hensyn til regulering av grunnbeløpet og endringer av satser i 2023

Referanser

Hatland, A. & Pedersen, A. W. (2023). Velferdspolitikk. Helse, omsorg og trygd. Gyldendal.

Jensen, R. S. (2000). Kvinner og jobb etter småbarnsfasen (Rapport 2000: 10). Institutt for samfunnsforskning.

Kjønstad, A. (2009). Innføring i trygderett (4 utg.). Universitetsforlaget.

Lover (Vedtatt på det 110. ordentlige Storting) 1965-1966. (1966). Stortinget.

NOU 1984: 10 (1984) Trygdefinansiering. Finans- og tolldepartementet.

Prop. 15 L (2020-2021). Endringer i folketrygdloven (utfasing av forsørgingstillegg til alderspensjon). Arbeids- og sosialdepartementet.