Retningslinjer for samarbeid mellom barnevernstjenesten og NAV-kontoret

Barnevernets organisering

Barnevernet i Norge består av det kommunale barnevernet og de statlige regionale barnevernsmyndighetene, som blant annet Barne-, ungdoms- og familieetaten (Bufetat). Kommunene har ansvar for oppgaver som etter barnevernsloven ikke er lagt til et statlig organ.

Bufetat bistår den kommunale barnevernstjenesten med plassering av barn utenfor hjemmet, samt med rekruttering og grunnleggende opplæring av fosterhjem. Bufetat kan også tilby tiltak etter nærmere vilkår. Etaten har også ansvar for etablering, godkjenning og drift av institusjoner, herunder omsorgssentre for enslige mindreårige asylsøkere under 15 år. Bufetat har ansvar for at det til enhver tid finnes et tilgjengelig fosterhjems- og institusjonstilbud til barn og unge som har behov for det.

Den kommunale barnevernstjenesten

Den kommunale barnevernstjenesten har ansvaret for at barn som oppholder seg i kommunen og som har behov for barnevernets bistand, får den hjelpen de trenger. Dette omfatter hovedsakelig

• gjennomgang og vurderinger av bekymringsmeldinger
• gjennomføring av undersøkelser
• iverksettelse av hjelpetiltak
• iverksettelse av akuttiltak
• begjæring av omsorgsovertakelse og atferdsplasseringer utenfor hjemmet
• oppfølging av barn som bor utenfor hjemmet

Med barnevernsreformen har kommunene fått et økt ansvar på fosterhjemsområdet. Kommunen plikter å alltid vurdere familie og nære nettverk som fosterhjem, og å gi fosterhjem generell veiledning. Kommunen har oppfølgingsansvaret overfor barn, foreldre og fosterhjemmet.

Barnevernets tjenester og tiltak

Barnevernslovens formål er å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid. Hjelpen skal bidra til at barn og unge møtes med trygghet, kjærlighet og forståelse. Loven skal bidra til at barn og unge får trygge oppvekstsvilkår. Barn med hjelpebehov som har andre årsaker enn barnets omsorgssituasjon eller atferdsproblemer, faller utenfor barnevernstjenestens ansvarsområde.

Barnets beste skal alltid være avgjørende ved valg av tiltak etter barnevernloven. Dette innebærer at barnevernet alltid skal foreta en helhetlig og skjønnsmessig vurdering av hva som vil være barnets beste i det enkelte og konkrete tilfellet.

Barnevernets tiltak kan grovt sett deles inn i hjelpetiltak og omsorgstiltak. Hjelpetiltak settes som regel inn mens barnet bor hos sine foreldre, og iverksettes i all hovedsak bare dersom familien samtykker. Enkelte hjelpetiltak kan også iverksettes selv om familiene ikke samtykker. Dersom mindre inngripende tiltak ikke kan skape tilfredsstillende forhold for barnet og det er nødvendig ut fra barnets situasjon, kan barneverns- og helsenemnda treffe vedtak om omsorgsovertakelse for et barn i ett eller flere av følgende tilfeller som er nevnt i barnevernsloven § 5-1. Etter vedtak om omsorgsovertakelse plasseres barnet i fosterhjem eller institusjon. Saker om omsorgsovertakelse avgjøres av Barneverns- og helsenemnda (tidligere fylkesnemnda)

Tiltak etter barnevernsloven kan treffes overfor barn under 18 år. Slike tiltak kan opprettholdes eller erstattes av andre tiltak som er omhandlet i barnevernloven inntil barnet har fylt 25 år, dersom barnet samtykker.

Brukermedvirkning

Alle barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, har rett til å medvirke i alle forhold som berører dem, jf. barnevernsloven 1-4. Barn har rett til å uttale seg til barnevernet uavhengig av foreldrenes samtykke, og uten at foreldrene informeres om samtalen på forhånd. Barnet skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon og har rett til fritt å gi utrykk for sine meninger. Barnet skal bli lyttet til, og barnets meninger skal vektlegges i samsvar med barnets alder og modenhet. Barns rett til medvirkning er et sentralt hensyn i norsk barnevernsrett. Retten til medvirkning og innflytelse gjelder hele beslutningsprosessen og for alle forhold som berører barnet. Barnet eller ungdommen skal få tilstrekkelig og tilpasset informasjon ut fra alder og modenhet, og barnevernstjenesten skal tilrettelegge for at barnet kan få uttrykke seg fritt, enten verbalt eller ved ikke-verbal kommunikasjon.  Barnets medvirkning skal bidra til at barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn ivaretas.

Etter barnevernsloven § 12-3  er et barn som har fylt 15 år part i saken. I saker som gjelder tiltak for barn med atferdsvansker eller tiltak for barn som er utsatt for menneskehandel, er barnet alltid part. Barnets selvstendige partsrettigheter påvirker ikke foreldrenes rettigheter.

Arbeids- og velferdsforvaltningen

Arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV) består av Arbeids- og velferdsetaten (statlig del) og de kommunale tjenestene som inngår i NAV-kontoret.

NAV ble etablert for å få til en helhetlig og effektiv forvaltning som skal få flere i arbeid og aktivitet, og færre på stønad. Gjennom mer fleksibel og bedre samordnet bruk av statlige og lokale virkemidler vil personer som har sammensatte behov kunne få bedre tjenester. For at NAV skal få til gode tiltak for den enkelte og nå sine mål, er det i mange tilfeller også nødvendig å samarbeide med andre offentlige instanser, private aktører eller andre.

NAV sitt ansvar er blant annet regulert i NAV-loven, folketrygdloven, arbeidsmarkedsloven og sosialtjenesteloven. NAV har også ansvaret for forvaltningen av barnebidrag, kontantstøtte og barnetrygd.

NAV-kontoret

NAV-kontoret er et partnerskap mellom stat og kommune, og det er etablert NAV-kontorer som dekker alle landets kommuner.

NAV-kontoret skal som et minimum ivareta tjenestene som er regulert i sosialtjenesteloven. I tillegg kan det avtales at andre kommunale tjenester skal inngå i NAV-kontoret. Kommunale tjenester som rusoppfølging, booppfølging, brukerstyrt personlig assistanse, avlastningstiltak og støttekontakt er mange steder lagt til NAV-kontoret.

NAV-kontoret skal ivareta den enkeltes helhetlige behov for hjelp, og tilby en individuelt tilpasset oppfølging med de tjenester, tiltak og virkemidler kontoret rår over.

Statsforvalteren er klageinstans for enkeltvedtak som NAV-kontoret fatter etter sosialtjenesteloven.

Tjenester, ytelser og tiltak

NAV har mange virkemidler som kan bidra til at personer kommer i arbeid eller aktivitet og som sikrer sosial og økonomisk trygghet. Hva den enkelte kan ha rett til er regulert i lover som NAV-loven, folketrygdloven, arbeidsmarkedsloven, sosialtjenesteloven, kontantstøtteloven, barnetrygdloven og barneloven (bidrag).

NAV-lovens formål er å legge til rette for en effektiv arbeids- og velferdsforvaltning, tilpasset den enkeltes og arbeidslivets behov og basert på en helhetlig og samordnet anvendelse av arbeidsmarkedsloven, folketrygdloven, sosialtjenesteloven og andre lover som forvaltes av arbeids- og velferdsforvaltningen. NAV-loven regulerer blant annet rett til behovs- og arbeidsevnevurdering, og individuell plan.

Folketrygdlovens formål er blant annet å gi økonomisk trygghet ved å sikre inntekt og kompensere for særlige utgifter ved arbeidsløshet, svangerskap og fødsel, aleneomsorg for barn, sykdom og skade, uførhet, alderdom og dødsfall.

Arbeidsmarkedslovens formål er å bidra til å oppnå et inkluderende arbeidsliv gjennom et velfungerende arbeidsmarked med høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet. Loven regulerer blant annet arbeidsmarkedstiltakene, hjemler forskrifter om arbeidsrettede tiltak og tiltakspenger.

Sosialtjenestelovens formål er å bedre levekårene for vanskeligstilte, bidra til sosial og økonomisk trygghet, og fremme overgang til arbeid, sosial inkludering og aktiv deltakelse i samfunnet. Loven skal også bidra til at utsatte barn og unge og deres familier får et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Loven regulerer de fem tjenestene: opplysning, råd og veiledning, økonomisk stønad, midlertidig botilbud, individuell plan og kvalifiseringsprogram.

Barnetrygdloven, kontantstøtteloven og barneloven regulerer rett til barnetrygd, kontantstøtte og bidrag. Barnetrygden skal bidra til å dekke utgifter i forbindelse med det å ha barn, og virke omfordelende mellom familier med og uten barn. Kontantstøtte gis til foreldre med barn mellom ett og to år som ikke har fulltidsplass i barnehage med statsstøtte. Foreldre har etter barneloven plikt til å bære utgiftene til forsørging og utdanning av barnet sitt. Den av foreldrene som ikke bor sammen med barnet, skal betale et fast månedlig pengebeløp (barnebidrag).

Fra 1. januar 2023 ble ansvaret for saker om fordeling av reisekostnader ved samvær overført fra Statsforvalteren til NAV. Reglene om reisekostnader ved samvær står i barneloven § 44.

Brukermedvirkning

NAV-lovens § 15 og sosialtjenesteloven § 42 regulerer brukermedvirkningen i NAV. Brukermedvirkning er et førende prinsipp i NAV, og begge bestemmelser sier at tjenestetilbudet så langt som mulig skal utformes i samarbeid med den enkelte. Den som søker tjenester kjenner best egne behov og ønsker, og hva som skal til for å komme ut av en vanskelig situasjon. Hvis barn er berørte av tjenestetilbudet skal deres behov og eventuelle synspunkter som hovedregel fremmes gjennom foreldre og foresatte.

Både barnevernsloven, NAV-loven og sosialtjenesteloven har bestemmelser om plikt til å samarbeide. Vilkåret for samarbeidsplikten i enkeltsaker er at samarbeid er nødvendig for å gi barnet eller ungdommen et helhetlig og samordnet tjenestetilbud. Nødvendighetskravet skal ikke tolkes strengt. Tjenestene har plikt til å samarbeide både på system- og individnivå. Det er viktig å ivareta brukermedvirkning i samarbeidet.

Samarbeidsplikten står i barnevernsloven § 15-8, NAV-loven § 15 a og sosialtjenesteloven § 13.

Samarbeid på systemnivå

Samarbeid på systemnivå vil si å samarbeide uten at det er knyttet til en enkeltsak. Velferdstjenestene skal samarbeide både for å ivareta egne oppgaver og for at andre tjenesteytere skal kunne ivareta sine oppgaver. Velferdstjenestene skal sørge for at barn og unge som trenger det, får rett hjelp til rett tid. Dette forutsetter at tjenestene jobber sammen for å styrke barnas samlede oppvekst- og læringsmiljø.

For å få til et godt samarbeid mellom barnevernstjenesten og NAV-kontoret, bør det etableres fora og arenaer for samarbeid. Faste samarbeidsmøter vil kunne bidra til at felles utfordringer blir kjent og forsøkt forebygget eller løst. Samarbeid mellom tjenestene bør være forankret på ledernivå, og det kan være hensiktsmessig å inngå samarbeidsavtaler. Det er viktig at kommunen ser plikten til å samarbeide på systemnivå sammen med kommunens plikt etter barnevernsloven § 15-8 å samordne det forebyggende tjenestetilbudet rettet mot barn og unge.

Samarbeidsstrukturer, arenaer og eventuelle rutiner for samarbeid kan også fremgå av kommunens plan for det forebyggende arbeidet.

Samarbeid på individnivå

For at utsatte barn og unge og deres familier skal få et godt og helhetlig tjenestetilbud, må de ulike sektorene samarbeide godt. Hvordan det skal samarbeides på individnivå må vurderes konkret i den enkelte sak. Vilkåret for samarbeidsplikten i enkeltsaker er at samarbeid er nødvendig for å gi barnet eller ungdommen et helhetlig og samordnet tjenestetilbud.

Den som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, har rett til å få utarbeidet individuell plan. Individuell plan skal ikke utarbeides uten at det foreligger samtykke. Retten til individuell plan gir ikke barn og unge større rett til tjenester enn det som følger av lov og forskrift.

I tillegg til kommunens planer for samarbeid, vil en individuell plan også kunne være et godt verktøy for samarbeidet. Både barnevernstjenesten og NAV-kontoret har plikt til å utarbeide individuell plan til personer som har behov for langvarige og koordinerte tjenester, jf. barnevernsloven § 15-9, NAV-loven § 15 og sosialtjenesteloven § 28.

Formålet med individuell plan er at familien, barnet eller ungdommen får et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud. Både barnevernstjenesten og NAV-kontoret må undersøke om det allerede foreligger en individuell plan og eventuelt være en bidragsyter i denne. Hvis personen ikke ønsker en individuell plan, er det likevel en plikt til å samarbeide for å få til en helhetlig oppfølging. En avgjørelse om retten til individuell plan kan påklages til statsforvalteren.

Kommunen har en plikt til å bestemme hvilken kommunal tjenesteyter som skal ivareta samordningen dersom dette er uklart. Dersom det er oppnevnt barnekoordinator etter helse- og omsorgstjenesteloven § 7-2 a, skal koordinatoren sørge for samordningen av tjenestetilbudet.

Du kan lese mer om samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier (helsedirektoratet.no). 

Alle som utfører tjenester eller arbeid innenfor velferdstjenestene har taushetsplikt. Taushetsplikten er en plikt til å hindre at uvedkommende får tilgang til opplysninger som er taushetsbelagte, både ved å unnlate å videreformidle opplysninger og ved aktivt å forhindre tilgang til opplysninger. Som uvedkommende regnes i utgangspunktet alle andre enn den opplysningene gjelder.

Taushetsplikt for ansatte i barnevernstjenesten

Alle som utfører tjenester eller arbeid i barnevernet har taushetsplikt i henhold til barnevernloven § 13-1.  Taushetsplikten i barnevernstjenesten er noe strengere enn den alminnelige forvaltningsmessige taushetsplikten. Se nærmere omtale av barnevernets taushetsplikt og opplysningsretten til barnevernet i  saksbehandlingsrundskrivet. 

Taushetsplikt for ansatte i NAV

Partnerskapet mellom kommune og stat i NAV-kontoret består i utgangspunktet av to adskilte forvaltningsorgan underlagt ulike bestemmelser om taushetsplikt. Taushetsplikt for ansatte som utfører tjeneste eller arbeid for Arbeids- og velferdsetaten (statlige del NAV), er regulert i NAV-loven § 7. Taushetsplikt for ansatte som utfører tjeneste eller arbeid for kommunen etter sosialtjenesteloven, er regulert i sosialtjenesteloven § 44. Ved behandling av saker om tildeling av sosiale tjenester, er det gitt særlige regler for taushetsplikten som går foran og er strengere enn reglene i forvaltningsloven. NAV-loven § 16 åpner for saksbehandling og oppfølging på tvers av det formelle skillet mellom stat og kommune i NAV-kontoret.

Unntak fra taushetsplikten

For å kunne gi taushetsbelagte opplysninger videre, må det foreligge en lovhjemmel eller et samtykke som tillater det. Aktuelle lovhjemler er barnevernsloven § 13-1, NAV-loven § 7 tredje ledd og sosialtjenesteloven § 44 tredje ledd. Selv om det er hjemmel for å utveksle opplysninger uten samtykke, bør det alltid først bes om samtykke, da man bør tilstrebe størst grad av åpenhet og samarbeid.

Hvis den som har krav på taushet samtykker i at opplysninger gjøres kjent for andre, oppheves taushetsplikten så langt samtykket gjelder. Dette er for eksempel aktuelt i samarbeid mellom barnevernstjenesten og NAV-kontoret. Begge tjenester har anledning til å be om samtykke til samarbeid. Samtykket må være informert, uttrykkelig og frivillig.

Informert samtykke innebærer blant annet at personen skal ha fått og forstått hvem opplysninger kan hentes fra, hvem opplysninger kan gis til, hva slags opplysninger som kan innhentes eller gis videre, og konsekvensene av at opplysningene gis.

Et uttrykkelig samtykke innebærer at personen må ha gjort noe aktivt for å gi sitt samtykke, og samtykke bør gis skriftlig.

Frivillig samtykke innebærer at personen ikke kan pålegges å undertegne samtykkeerklæring, eller at samtykke gjøres til en forutsetning for å kunne få tjenester.

Personen kan når som helst trekke tilbake samtykke. 

Opplysningsplikt og oppmerksomhetsplikt

Barnevernsloven § 13-2 gjelder for NAV-kontoret, og handler om opplysningsplikt til barnevernstjenesten. Det er i tillegg en egen bestemmelse i sosialtjenestelovens § 45 og i folketrygdloven § 25-11 som regulerer opplysningsplikt til barnevernstjenesten. Opplysningsplikten er et selvstendig og personlig ansvar som påhviler den enkelte saksbehandler.

Oppmerksomhetsplikt handler om en plikt til å være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak for barnevernstjenesten, jf. Sosialtjenesteloven § 45 og folketrygdloven § 25-11. Oppmerksomhetsplikten gir i seg selv verken rett eller en plikt for personalet til å gi opplysninger til barnevernstjenesten. Hvis tjenesten avdekker et behov som barnevernstjenesten bør vurdere, skal tjenesten veilede om tilbudet eller bistå familien ved kontakt. Dersom tjenesten bistår ved å ta kontakt, må det foreligge samtykke. Hvis vilkårene for meldeplikt er til stede, har de samme tjenestene plikt til å melde fra til barnevernstjenesten.

NAV-kontoret har:

• Oppmerksomhetsplikt om forhold som kan føre til tiltak fra barnevernstjenesten.
• Opplysningsplikt til barnevernstjenesten når det er grunn til å tro at barnet er utsatt for alvorlig omsorgssvikt, har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, eller når det er grunn til å tro at det er fare for utnyttelse av et barn til menneskehandel.
• Opplysningsplikt til barnevernstjenesten etter pålegg fra barnevernstjenesten.

Se nærmere omtale av opplysningsplikten i Rundskriv til sosialtjenesteloven (Hovednr. 35) og på bufdir.no

Avvergingsplikt

Straffeloven § 196 pålegger oss en plikt til å avverge grove forbrytelser, slik som vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep og voldtekt - særlig mot barn. Avvergelsesplikten er overholdt ved at man melder fra til rette myndighet, normalt politi eller barnevernstjenesten, eller ved for eksempel å hjelpe vedkommende inn i et hjelpeapparat. Man skal kunne melde fra uten hinder av taushetsplikten.

Frivillige hjelpetiltak er det hyppigste brukte tiltaket i barnevernet. Hjelpetiltak reguleres i barnevernsloven 3-1, 3-2, 3-4 og 3-5, og iverksettes etter at barnevernstjenesten har foretatt undersøkelser, jf. barnevernsloven § 2-2, jf. § 2-1.

Grunnvilkåret for å sette inn hjelpetiltak er at barnet på grunn av sin omsorgssituasjon eller atferd har et særlig behov for hjelp, jf. barnevernsloven § 3-1. Kravet om at barnet må ha et særlig behov for hjelp innebærer at hjelpebehovet er større enn det som er vanlig for de fleste andre barn.

Hjelpetiltak skal ha som formål å bidra til positiv endring hos barnet eller i familien, jf. § 3-1. Hjelpetiltakene bør derfor ha et ressursperspektiv, ta utgangspunkt i barnets og familiens konkrete situasjon, og være målrettet mot den risiko som skaper eller opprettholder barnets og familiens vansker.

Det finnes en rekke ulike typer hjelpetiltak, og det er viktig å finne tiltak som svarer til den enkelte families utfordringer. For å få til en positiv endring hos barnet eller i familien vil det være behov for hjelpetiltak som er kompenserende (støttende) og omsorgsendrende. Kompenserende tiltak er tiltak som avhjelper barnets og familiens situasjon. Omsorgsendrende tiltak er tiltak som skal skape varige endringer for barna i familiene. Dette skapes gjennom arbeid med å utvikle foreldrenes forståelse og ferdigheter, utvikle samspillet mellom foreldrene og barnet, og bidra til å aktivere ressurser og nettverk rundt barnet. Kompenserende tiltak bør brukes som et supplement til omsorgsendrende tiltak.

Økonomisk bistand fra barnevernstjenesten er et kompenserende tiltak. Innenfor snevre rammer har barnevernstjenesten mulighet til å yte økonomisk bistand som hjelpetiltak direkte for barnet, og kan etter en konkret vurdering fatte vedtak om økonomisk stønad, enten alene eller i kombinasjon med andre tiltak.

Andre kompenserende hjelpetiltak som barnevernstjenesten kan iverksette er å sørge for at barnet får plass i barnehage eller skolefritidsordning (SFO). Formålet med slike tiltak vil ofte være en kombinasjon av utviklingsstøtte til barnet og avlastning for foreldrene.

Barnevernstjenesten kan sette i verk tiltak for å stimulere barnet sosialt i fritiden, som å medvirke til at barnet kan delta i ulike typer fritidsaktiviteter. Fritidsaktiviteter kan kombineres med oppnevnelse av støttekontakt som kan hjelpe barnet til og fra aktiviteter.

Hovedregelen er at hjelpetiltak etter § 3-1skal være frivillige. Det kan likevel besluttes at enkelte tiltak skal iverksettes ved pålegg. Det vil si at foreldrene ikke kan motsette seg tiltaket. Vedtakskompetansen er lagt til Barneverns- og helsenemnda.

For mer fordypende informasjon om hjelpetiltak vises det til saksbehandlingsrundskrivet (bufdir.no).

NAV-kontoret skal ivareta den enkeltes helhetlige behov for bistand, og tilby en individuelt tilpasset oppfølging med de tjenester, tiltak og virkemidler som kontoret rår over. Det innebærer blant annet at NAV-kontoret skal gi informasjon og veiledning, og hjelpe til med å identifisere hjelpebehovet til den enkelte. Hvis en person som søker tjenester fra NAV-kontoret har barn, skal barnas behov vurderes og ivaretas særskilt.

Det er den enkeltes behov som er utgangspunkt for hvilken hjelp som skal og kan gis. For personer som er i en økonomisk eller sosialt vanskelig situasjon, er det følgende tjenester og ytelser som er mest aktuelle:

Arbeidsrettet oppfølging

Hvis en eller begge foreldrene ønsker eller trenger hjelp til å komme i arbeid, har de rett til en behovsvurdering og eventuelt arbeidsevnevurdering, jf. NAV-loven § 14a. Utfallet av denne vurderingen er styrende for den hjelpen NAV-kontoret gir den enkelte.

NAV-kontoret har tilgang til en rekke tiltak og virkemidler som kan være nødvendige og hensiktsmessige i den arbeidsrettede oppfølgingen. NAV har for eksempel tiltak som arbeidstrening/arbeidspraksis, jobbklubb, mentor, opplæring og lønnstilskudd. Enkelte kan også ha rett til Kvalifiseringsprogram, jf. sosialtjenesteloven § 29 flg. og arbeidsavklaringspenger, jf. folketrygdloven kapittel 11.

Les mer om Oppfølging og tiltak for å komme i jobb.

Økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven

Stønad til livsopphold etter § 18 skal sikre alle som oppholder seg i Norge et forsvarlig livsopphold. Personer som ikke har tilstrekkelig med penger til å dekke sine levekostnader gjennom arbeid, egne midler eller ved å gjøre gjeldende økonomiske rettigheter, har krav på økonomisk stønad, jf. sosialtjenesteloven § 18. Hovedprinsippet for behandling av søknad om økonomisk stønad, er at det skal foretas konkrete og individuelle vurderinger av hjelpebehov, stønadsbeløp og stønadsform. Årsaken til hjelpebehovet er uten betydning. Økonomisk stønad er subsidiær ytelse. Det innebærer at det i vurderingen av om det skal ytes stønad, og i beregningen av stønadsnivå, kan tas hensyn til alle former for inntekter, forsørgelse, ytelser, støtte og egne midler som personen har tilgang til. Økonomisk stønad skal sikre personen et forsvarlig livsopphold.

Hvis personen har barn, skal det tas særlig hensyn til barnas behov. Barn og unge skal sikres en trygg oppvekst og kunne delta i alminnelige fritidsaktiviteter, uavhengig av foreldrenes økonomi. Utgifter til barnepass ligger normalt utenfor livsoppholdet, og forutsettes dekket av andre ordninger som stønad til barnetilsyn og ulike kommunale støtteordninger. Det kan imidlertid tas hensyn til slike utgifter hvis de ikke dekkes av andre ordninger, og hvis barnepass er en forutsetning for at foreldrene er i arbeid, arbeidsrettet aktivitet eller utdanning. Det kan også være tilfeller der hensynet til barnets behov tilsier at slike utgifter dekkes.

Stønad i særlige tilfeller etter § 19 skal fange opp ulike behov for økonomisk hjelp som ikke dekkes gjennom stønad til livsopphold etter § 18. Hvis NAV-kontoret avslår stønad etter § 18, skal det vurderes om stønad kan innvilges etter § 19. Det kan for eksempel være aktuelt å innvilge stønad for å dekke utgifter til ferie eller ferieaktiviteter for barn, unge eller familien. Stønad etter § 19 er ikke en pliktmessig ytelse, men det kan i konkrete tilfeller være åpenbart urimelig å ikke yte hjelp.

Personer over 18 år har alltid rett til å bli vurdert selvstendig i forhold til økonomisk stønad, også når de bor sammen med foreldrene.

Vilkår om aktivitet

Det skal stilles vilkår om aktivitet for tildeling av økonomisk stønad for personer under 30 år. Formålet med vilkår skal være å styrke tjenestemottakerens muligheter til overgang til arbeid, utdanning eller bli selvforsørget på annen måte enn ved økonomisk stønad. Det er særlig viktig at unge kommer raskt ut i aktivitet som kan hjelpe dem ut av en passiv tilværelse.

Dersom manglende norsk- og samiskkunnskaper er årsaken til at ungdommen ikke er selvhjulpen, skal NAV-kontoret vurdere om det skal stilles vilkår om norsk- eller samisk opplæring. Dersom vedkommende har hatt rett og plikt til å delta i introduksjonsprogram, og manglende norskkunnskaper er årsaken til at personen ikke er selvhjulpen, skal det stilles vilkår om norskopplæring.

Det skal ikke stilles vilkår om aktivitet dersom tungtveiende grunner taler mot det.

Les mer på nav.no om Sosiale tjenester i NAV-kontoret.

Se Rundskriv om sosialtjenesteloven.

Opplysning, råd og veiledning etter sosialtjenesteloven

Opplysning, råd og veiledning etter sosialtjenesteloven § 17 skal både bidra til å forebygge og løse sosiale problemer. Tjenesten omfatter alt fra enklere veiledning for å kunne håndtere hverdagen, til faglig kvalifisert råd og familieoppfølging. Gjennom motivasjons- og endringsarbeid skal tjenesten styrke den enkeltes mulighet til å mestre egen livssituasjon på ulike områder, som arbeid og aktivitet, økonomi, hjemme- og bosituasjon, helse, fritid og nettverk. Formålet med økonomisk rådgivning er tredelt: å forebygge økonomiske problemer, å søke å løse akutte økonomiske problemer, og å bidra til å finne helhetlige og varige løsninger.

Les mer på nav.no om Sosiale tjenester i NAV-kontoret.

Se Rundskriv om sosialtjenesteloven.

Barnetrygd og barnebidrag

Barnetrygd skal bidra til å dekke utgifter i forbindelse med det å ha barn, og virke omfordelende mellom familier med og uten barn. Foreldre har etter barneloven plikt til å bære utgiftene til forsørgelse og utdanning av barnet sitt. Den av foreldrene som ikke bor sammen med barnet, skal betale et fast månedlig pengebeløp (barnebidrag).

Les mer om barnetrygd og barnebidrag på nav.no.

Stønad til enslig mor eller far

Stønad til enslig mor eller far skal sikre inntekt for de som har aleneomsorg for barn, og bidra til at de kan bli i stand til å forsørge seg selv ved eget arbeid. Enslig mor eller far kan ha rett til overgangsstønad, stønad til barnetilsyn, tilleggsstønader og eventuelt stønad til skolepenger. De kan også ha rett til utvidet barnetrygd.

Les mer på nav.no om stønader til enslig mor eller far.

Er det barnevernstjenesten eller NAV-kontoret som har ansvaret for familier i en sosialt og økonomisk vanskelig situasjon?

Både barnevernstjenesten og NAV-kontoret kan ha ansvar for familier i en sosialt og økonomisk vanskelig situasjon. Hvem som har ansvar for å hjelpe i en konkret situasjon, vil være avhengig av hva problemene består i og hvilke tiltak familien trenger. Dersom samarbeid er nødvendig for å gi barn, unge og deres familier helhetlig og samordnet tjenestetilbud, skal barnevernstjenesten og NAV-kontoret samarbeide.

Familier i en sosialt og økonomisk vanskelig situasjon kan ha samtidige rettigheter etter flere lovverk. Familie og barn kan dermed motta tiltak fra barnevernstjenesten og NAV til samme tid.

For at barnevernstjenesten skal ha et ansvar for å hjelpe familien, må grunnvilkåret for å sette inn hjelpetiltak etter barnevernsloven være oppfylt. Barnet må på grunn av sin omsorgssituasjon eller atferd ha et særlig behov for hjelp, jf. barnevernsloven § 3-1. Kravet om at barnet må ha et særlig behov for hjelp, innebærer at hjelpebehovet er større enn det som er vanlig for de fleste andre barn.

Hvis familien er i en vanskelig situasjon fordi foreldrene ikke har tilstrekkelig med penger til å dekke sine utgifter, har utfordringer med å disponere pengene eller foreldrene ikke er i arbeid, er det som hovedregel NAV-kontoret som har ansvaret for å gi hjelp.

Kommunenes organisering av arbeidet med familier i en sosialt og økonomisk vanskelig situasjon vil også ha betydning for ansvarsfordeling og samarbeid mellom barnevernstjenesten og NAV-kontoret. Barnevernstjenesten og NAV-kontoret bør vurdere å inngå generelle avtaler og samarbeidsrutiner. Slike avtaler bør ledelsesforankres.

Samarbeidsstrukturer, arenaer og eventuelle rutiner for samarbeid kan også fremgå av kommunens plan for arbeidet med å forebygge omsorgssvikt og atferdsvansker.

Skal barnevernstjenesten henvise familier som har behov for økonomiske ytelser til NAV-kontoret?

Økonomisk stønad til utsatte barn og unge og deres familier, er en oppgave som fortrinnsvis ligger til NAV-kontoret. Økonomisk stønad som hjelpetiltak skal ikke gis som erstatning for økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven. Følgende momenter kan ha betydning for vurderingen av hvem som har ansvaret for å hjelpe familien i en konkret situasjon:

• Dersom familien har behov for stønad til dekning av mat og drikke, klær og sko, fritidsaktiviteter, boutgifter, strøm, telefon eller andre utgifter til livsopphold, skal barnevernstjenesten henvise familien til NAV-kontoret.
• Hvis NAV-kontoret avslår søknad om økonomisk stønad, for eksempel fordi familien har arbeidsinntekt eller egne midler til å dekke utgiftene, må barnevernstjenesten vurdere hvorvidt barnet har et særskilt behov for denne støtten i det konkrete tilfellet. Støtten må ha et formål som kommer barnet til gode. Det er en forutsetning for støtte etter barnevernloven at det kan bidra til positiv endring hos barnet eller i familien.
• Dersom familien ikke har kontakt med NAV-kontoret, og hjelpebehovet antas å være kortvarig og knyttet til formål som kommer barnet til gode, kan det ut fra en individuell vurdering være hensiktsmessig at familien slipper å levere søknad til NAV-kontoret. Grunnvilkåret om at barnet må ha et særlig behov for hjelp må være til stede.

Barnevernstjenesten bør være oppmerksom på at NAV-kontoret forvalter en rekke tjenester og ytelser som familien kan ha behov for, ut over økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven. Dersom foreldrene står utenfor arbeidsmarkedet, kan de ha behov for hjelp til å komme i arbeid eller aktivitet. Dersom foreldrene har en fast inntekt, men likevel har økonomiske problemer, kan de ha behov for økonomisk rådgivning. Foreldrene kan også ha behov for hjelp til å søke ytelser etter folketrygdloven, for eksempel kan enslige forsørgere søke stønad til barnetilsyn.

Skal familier fortsette å ha kontakt med barnevernet når familiens behov kun er knyttet til økonomi?

I en del saker gir barnevernstjenesten kompenserende tiltak sammen med omsorgsendrende tiltak. Når barnets omsorgssituasjon anses å være tilfredsstillende, og familien har oppnådd den ønskede endring med tanke på omsorgen for barna, skal barnevernstjenesten henlegge barnevernssaken. I tilfeller hvor familien fortsatt har behov for kompenserende tiltak knyttet til økonomi, og det ikke lenger er behov for omsorgsendrende tiltak, vil utgangspunktet være at ansvaret for å hjelpe familien ligger til NAV-kontoret.

Barnevernstjenesten må undersøke om familien trenger hjelp til å etablere kontakt med NAV-kontoret. Barnevernstjenesten må også sikre at familiens behov er ivaretatt inntil NAV-kontoret overtar ansvaret.

Skal barnevernstjenesten eller NAV-kontoret dekke utgifter til fritidsaktiviteter?

Følgende momenter kan være relevante i en vurdering av hvorvidt barnevernstjenesten eller NAV-kontoret skal dekke utgifter til fritidsaktiviteter:

• Dersom behovet for støtte til fritidsaktiviteter først og fremst er knyttet til familiens økonomiske situasjon, og ikke barnas særskilte behov, er utgangspunktet at familien må søke NAV-kontoret om dekning av utgiftene.
• Dersom barnet har særlige behov for å delta på fritidsaktiviteter, kan barnevernstjenesten sette i verk tiltak som bidrar til dette. Tiltak som fritidsaktiviteter kan eventuelt kombineres med oppnevnelse av en støttekontakt som kan hjelpe til med å bringe barnet til og fra aktiviteter. I de tilfellene hvor det er barnets særlige behov som er førende for at tiltaket er iverksatt, er det barnevernstjenesten som er ansvarlig for å dekke utgiftene.
• Dersom familien ikke har rett på ytelser fra NAV-kontoret, for eksempel fordi familien har arbeidsinntekt, må barnevernstjenesten vurdere barnets særskilte behov for fritidsaktiviteten som hjelpetiltak, selv om det ikke var barnevernstjenesten som iverksatte tiltaket.
• Dersom hjelpetiltaket blir pålagt jf. barnevernsloven § 3-4 har barnevernstjenesten det økonomiske ansvaret for tiltaket jr. § 15-11.

Skal barnevernstjenesten eller NAV-kontoret dekke utgifter til barnehage og skolefritidsordning (SFO)?

Både barnevernstjenesten og NAV-kontoret har veiledningsplikt og bør bistå foreldre med å undersøke om det finnes støtteordninger familien kan søke på. Det bør undersøkes om familien faller inn under ordningene om gratis kjernetid i barnehage eller nasjonal ordning for reduksjon i foreldrebetalingen etter forskrift om foreldrebetaling i barnehager. Dersom mor eller far er enslig forsørger, kan familien har rett til stønad til barnetilsyn og utvidet barnetrygd.

Dersom ingen av ordningene ovenfor er aktuelle for familien, eller i påvente av at søknad om ordningene blir behandlet, er følgende momenter relevante for å vurdere om det er barnevernstjenesten eller NAV-kontoret som skal dekke utgiftene:

• Dersom støtte til å betale barnehage eller SFO er knyttet til familiens økonomiske situasjon, og barnet ikke har et særlig behov for dette som hjelpetiltak, er utgangspunktet at det må søkes NAV-kontoret om dekning av utgiftene.
• Dersom barnet har et særlig behov for barnehageplass eller SFO, kan barnevernstjenesten iverksette dette som hjelpetiltak. Formålet med slike tiltak vil ofte være en kombinasjon av utviklingsstøtte til barnet og avlastning for foreldrene. Barnet må ha et særlig behov for det tilbudet barnehagen eller SFO gir.
• Dersom hjelpetiltaket blir pålagt, jf. barnevernsloven § 3-4, har barnevernstjenesten det økonomiske ansvaret for tiltaket, jf. § 15-11.

Mange ungdommer som har vært under barnevernets omsorg kan ha et mindre nettverk enn ungdommer flest. Målsettingen med å gi tiltak til ungdom i barnevernet etter fylte 18 år og opp til 25 år, er at også disse ungdommene skal få nødvendig hjelp og støtte i overgangsfasen til en selvstendig voksentilværelse.

Formålet med tiltak etter fylte 18 år er å bidra til at ungdommene opplever overgangen til en selvstendig voksentilværelse som trygg og forutsigbar. Overgangen til en selvstendig voksentilværelse er en prosess der ungdommen skal gjøres godt forberedt på en av de største forandringene i livet.

Tiltak som er iverksatt før en ungdom har fylt 18 år, skal videreføres eller erstattes av andre tiltak når ungdommen samtykker og har behov for hjelp eller støtte fra barnevernstjenesten til en god overgang til voksenlivet, jf. barnevernsloven § 3-6.  Tiltak kan iverksettes frem til ungdommen fyller 25 år. Dette gjelder både for ungdom som har hatt omsorgstiltak, tvang- eller hjelpetiltak. Tiltak kan også gis selv om ungdommen i en kortere periode før fylte 18 år ikke har mottatt tiltak fra barnevernstjenesten. I utgangspunktet kan alle typer tiltak etter loven opprettholdes. Nye hjelpetiltak etter barnevernsloven §§ 3-1 og 3-2 kan også iverksettes.

Tiltak kan (bare opprettholdes dersom den enkelte ungdom selv samtykker. At det er tale om frivillige tiltak innebærer at det er tiltak etter barnevernloven §§ 3-1, 3-2, og 6-1 som vil være aktuelle for ungdom over 18 år.

Plan om ettervernstiltak

Barnevernstjenesten skal i god tid før ungdommen fyller 18 år, ta kontakt med ungdommen for å vurdere tiltak som skal videreføres eller erstattes av andre tiltak. i.

Barnevernstjenesten skal følge med på hvordan det går med ungdom som mottar hjelpetiltak etter at de har fylt 18 år. Barnevernstjenesten skal systematisk og regelmessig vurdere om hjelpen fungerer etter hensikten, om det er behov for nye tiltak, eller om tiltaket bør opphøre. Dersom ungdommen ønsker det, skal barnevernstjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser jf. barnevernsloven § 8-5.

 Barnevernstjenesten skal utarbeide en plan for tiltakene og oppfølgingen av ungdom som mottar hjelpetiltak etter fylte 18 år. Ungdommens plan skal beskrive hva som er målet med hjelpetiltakene, innholdet i tiltakene, og hvor lenge tiltakene er ment å vare. Planen skal endres dersom ungdommens behov tilsier det.

 Barnevernstjenesten skal systematisk og regelmessig vurdere om hjelpen fungerer etter hensikten, og om det er behov for nye tiltak eller om tiltak bør opphøre. Dersom ungdommen ønsker det, skal barnevernstjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser, jf. barnevernsloven § 8-5.

Hva kan ettervernstiltaket bestå i?

Hva den enkelte ungdom har behov for vil bero på en individuell vurdering. Barnevernstjenesten bør være fleksibel og kreativ når tiltakene opprettes, slik at forholdene legges best mulig til rette for overgang til en selvstendig tilværelse.

En del ungdommer fortsetter å bo i fosterhjem frem til de er ferdige med videregående opplæring. Ungdom som flytter for seg selv trenger ofte råd og veiledning på mange ulike områder, for eksempel når det gjelder arbeid og utdanning, bolig eller økonomiske forhold. Videre vil mange kunne ha behov for hjelp til å sikre en tilknytning til familie og nettverk, og til voksne som kan følge dem på veien til selvstendighet. Barnevernstjenesten har også anledning til å fatte vedtak om økonomisk støtte dersom det anses til barnets beste, for eksempel dersom det vil hjelpe ungdommen til å klare en selvstendig voksentilværelse.

Det overordnede målet med tiltak etter 18 år er at ungdommen gradvis skal settes i stand til å greie seg på egen hånd, og ha et godt nettverk rundt seg. De tiltakene som settes inn bør derfor utformes slik at ungdommen gis mulighet til nettopp en slik utvikling. Dette tilsier at tiltak bør kunne endres etter hvert som ungdommens behov endrer seg.

Ungdommen kan ombestemme seg

Hvis ungdommen ikke ønsker tiltak fra barnevernstjenesten etter fylte 18 år, skal hun/han gjøres oppmerksom på at de har mulighet til å ombestemme seg. For ungdommer som ikke ønsker videre tiltak fra barnevernstjenesten bør man prøve å inngå avtale om at kontakten opprettholdes. Under enhver omstendighet bør ungdom som har takket nei til ettervernstiltak kontaktes ett år etter at alle tiltak er avsluttet, for å høre om de ønsker bistand fra barnevernstjenesten. Dersom ungdommen i mellomtiden har flyttet til en annen kommune, er det fortsatt den kommunen som hadde omsorgen for ungdommen som har dette ansvaret.

Klageadgang

Det følger av barnevernsloven § 3-6 andre ledd siste setning at barnevernstjenestens avgjørelse om at tiltak skal videreføres, erstattes eller opphøre er enkeltvedtak.  Barnevernsloven § 12-5 stiller krav til begrunnelse av barnevernets vedtak. Ungdom som mottar ettervernstiltak har gjerne et «hovedvedtak», eksempelvis hybeltiltak eller råd og veiledning. Ungdom kan i møte med barnevernstjenesten formidle ønsker om andre tiltak i tillegg, gjerne i form av økonomisk stønad til ulike formål. Dette kan eksempelvis være førerkort, PC eller fritidsaktiviteter. Hvis slike ønsker blir framsatt muntlig, bør ungdommen gis veiledning i å utarbeide en skriftlig søknad, eller barnevernstjenesten kan bistå i å utforme en søknad. Innvilgelse, delvis innvilgelse og avslag på søknaden skal gis i form av enkeltvedtak.

Hvis ungdom får avslag på søknad om et bestemt tiltak, skal ungdommen gjøres oppmerksom på klageadgangen til statsforvalteren etter barnevernloven § 12-9. 

For mer fordypning om ettervern generelt, vises det til saksbehandlingsrundskrivet.

NAV-kontoret skal ivareta den enkeltes helhetlige behov for bistand, og tilby en individuelt tilpasset oppfølging med de tjenester, tiltak og virkemidler som kontoret rår over. Det er den enkeltes behov som er utgangspunkt for hvilken hjelp som skal og kan gis.

NAV-kontoret har etter sosialtjenesteloven § 17 en veiledningsplikt gjennom oppsøkende virksomhet når det antas å foreligge et slikt behov. Et eksempel på dette kan være oppsøkende og motiverende arbeid overfor ungdom som unndrar seg hjelp eller ikke selv oppsøker hjelp.

Ungdom kan ha rett til de tjenester og ytelser som er omtalt i punkt 4.3. Ungdom kan imidlertid ha andre behov enn voksne, og de mest aktuelle tjenester og ytelser er:

Arbeidsrettet oppfølging og ytelser

Ungdom som ønsker eller trenger bistand for å komme i arbeid har rett til en behovs- eller arbeidsevnevurdering, jf. NAV-loven § 14 a. En behovsvurdering er mindre omfattende enn en arbeidsevnevurdering

Utfallet av denne vurderingen er styrende for den hjelpen NAV-kontoret gir den enkelte. Det kan for eksempel være nødvendig og hensiktsmessig med tiltak og virkemidler som arbeidstrening/arbeidspraksis eller jobbklubb. Ungdom kan ha rett til ytelser som dagpenger og arbeidsavklaringspenger. Ungdom kan også ha rett til Kvalifiseringsprogram, jf. sosialtjenesteloven § 29 flg.

Tjenester etter sosialtjenesteloven

Opplysning, råd og veiledning, jf. § 17, kan for eksempel være aktuelt for ungdom som har droppet ut av videregående opplæring eller står i fare for å gjøre det. Gjennom motivasjons- og endringsarbeid skal tjenesten styrke den enkeltes mulighet til å mestre egen livssituasjon på ulike områder, som arbeid og aktivitet, økonomi, hjemme- og bosituasjon, helse, fritid og nettverk.  Økonomisk rådgivning som for eksempel opplæring i økonomistyring og budsjettering, konkrete økonomiske råd eller kontakt med kreditorer kan være aktuelt for ungdom med økonomiske problemer.  Ungdom kan også ha rett økonomisk stønad etter §§ 18 og 19, for eksempel for å dekke boutgifter eller andre utgifter til livsopphold. Ungdom som har behov for langvarige og koordinerte tjenester har rett til individuell plan, jf. § 28.

Se Rundskriv til Lov om sosiale tjenenster i NAV.

Andre kommunale tjenester

Ungdom kan ha behov for kommunale tjenester som rusoppfølging, boligtjenester eller booppfølging, og i enkelte kommuner er disse tjenestene lagt til NAV-kontoret.

Ungdom er en prioritert gruppe i NAV. Mange NAV-kontor har organisert oppfølging av ungdom i egne team, eller har opprettet egne kontaktpersoner i NAV-kontoret som skal følge opp ungdommer. Målet er å hjelpe ungdommen tilbake til utdanning hvis videregående opplæring ikke er fullført, eller bistå ungdommen gjennom arbeidsrettet oppfølging slik at de kommer i arbeid.

NAV-kontoret har tilgang til en fordypningsmodul som omhandler møte med ungdommer i sin faglige «Veiledningsplattform». I tillegg har AFI utarbeidet et eget tipshefte (pdf) med henvisninger til gode grep i oppfølgingen av ungdom.

Hvem har ansvar for å følge opp ungdom som mottar ettervernstiltak?

Både barnevernstjenesten og NAV-kontoret kan ha ansvar for ungdom mellom 18 og 25 år som mottar ettervernstiltak. Ungdom som mottar ettervernstiltak har svært ulike behov. Noen ungdommer vil trenge spesielt tilrettelagt bistand, for eksempel ungdom med nedsatt funksjonsevne, ungdom med rusproblemer og ungdom som har kommet til Norge som enslige mindreårige asylsøkere. Ansvarsfordelingen og samarbeidet mellom barnevernstjenesten og NAV-kontoret må bero på en individuell vurdering av ungdommens behov.

Kommunenes organisering av ungdomsarbeidet og eventuelle avtaler eller samarbeidsrutiner i kommunen vil også ha betydning for ansvarsfordeling og samarbeid mellom barnevernstjenesten og NAV-kontoret.  Barnevernstjenesten og NAV-kontoret bør vurdere å inngå generelle avtaler og samarbeidsrutiner. Slike avtaler bør ledelsesforankres.

Samarbeidsstrukturer, arenaer og eventuelle rutiner for samarbeid kan også fremgå av kommunens plan for arbeidet med å forebygge omsorgssvikt og atferdsvansker.

Skal alle ungdommer som har kontakt med barnevernet bli brukere av NAV-kontoret?

Siden både barnevernstjenesten og NAV-kontoret kan ha ansvar for ungdom mellom 18 og 25 år som mottar ettervernstiltak, er det tre ulike alternativer for ansvarsfordeling som vil være aktuelle:

• Ungdommen mottar kun ettervernstiltak fra barnevernstjenesten
• Ungdommen har tiltak og tjenester fra begge tjenestene samtidig
• Ungdommen overføres fra barnevernstjenesten til NAV-kontoret

Det anbefales at barnevernstjenesten og NAV-kontoret inngår generelle samarbeidsavtaler eller samarbeidsrutiner om oppfølging av ungdom som mottar ettervernstiltak. Hvem som skal følge opp i det konkrete tilfellet må likevel baseres på en individuell vurdering av ungdommens behov. De tre alternativene krever ulik grad av samarbeid mellom tjenestene.

Dersom samarbeid er nødvendig for å gi ungdommen et helhetlig og samordnet tjenestetilbud har barnevernstjenesten og NAV kontoret plikt å samarbeide, kommunen har også en samordningsplikt. Hvis det er uklart eller tjenestene er uenige om hvilken tjeneste som skal ivareta samordningen, er det kommunens ansvar å avgjøre hvilken kommunal tjeneste som skal samordne tjenestetilbudet.  Les mer om dette i veilederen Samarbeid om tjenester til barn, unge og deres familier.

Ungdommen mottar kun ettervernstiltak fra barnevernstjenesten

Målsettingen med å gi ettervernstiltak til ungdom i barnevernet etter fylte 18 år, er at ungdommene skal få nødvendig hjelp og støtte i overgangsfasen til en selvstendig voksentilværelse. Ut fra en individuell vurdering av ungdommens behov, kan barnevernstjenesten vurdere at ettervernstiltak fra barnevernstjenesten gir den beste hjelpen, og at NAV-kontoret ikke bør kobles inn. Dette kan for eksempel gjelde ungdom som har behov for fortsatt fosterhjems- eller institusjonsplassering. Barnevernstjenesten kan også vurdere at videreføring av hjelpetiltak og/eller iverksettelse av nye hjelpetiltak vil gi ungdommen mer tilpasset hjelp enn det NAV-kontoret kan gi.

For ungdom som har vært under barnevernets omsorg, har barnevernet overtatt ansvaret for den daglige omsorgen. Foreldre har forsørgeransvar for ungdom over 18 år som går i videregående opplæring. Barnevernet bør derfor dekke utgifter til husleie og livsopphold så lenge ungdommen går i videregående opplæring. Hjelpen fra barnevernet bør videreføres dersom det er sannsynlig at ungdommen etter avsluttet skolegang blir selvhjulpen gjennom arbeid eller videre studier innen en rimelig tidsperiode.

Samarbeid

Barnevernstjenesten bør informere ungdommen om NAV-kontorets tjenester som hjelp til å komme i jobb, og eventuelt bistå i kontakten med NAV-kontoret etter videregående opplæring dersom ungdommen ikke i løpet av rimelig tid finner jobb, eller kommer i gang med videre studier.

Ungdommen har tiltak og tjenester fra begge tjenestene samtidig

Barnevernstjenesten kan i samråd med ungdommen ta kontakt med NAV-kontoret for å etablere et samarbeid om tiltak og tjenester.

I dagens samfunn er det avgjørende at ungdom mestrer utdanning eller jobb, bolig og økonomi, og at de har et godt sosialt nettverk. Fordelen med et parallelt løp med tiltak og tjenester både fra barnevernstjenesten og NAV-kontoret, er at ungdommen får et mer helhetlig tilbud. Dette kan være viktig for ungdom som har sammensatte problemer og behov for koordinerte tjenester. Barnevernstjenesten vil i større grad enn NAV-kontoret kunne ivareta ungdommens utviklings- og omsorgsbehov. NAV-kontoret vil bedre enn barnevernstjenesten gi arbeidsrettet oppfølging og råd og veiledning når det gjelder økonomi.

Samarbeid

En løsning hvor ungdommen mottar tiltak fra både barnevernstjenesten og NAV-kontoret krever et utstrakt samarbeid. Det er viktig å bli enige om hvilke tiltak som skal iverksettes og sikre at tiltakene er koordinert.

Barnevernstjenesten og NAV-kontoret må bli enige om hvem som skal dekke ungdommens utgifter til livsopphold og husleie, og om hvordan man forholder seg til andre søknader om økonomiske ytelser. Dette kan for eksempel være søknader om ferie- og fritidsaktiviteter, PC eller lignende.

Barnevernstjenesten og NAV-kontoret bør inngå generelle avtaler som regulerer samarbeid og ansvarsfordeling når det gjelder økonomisk ytelser for ungdom med ettervernstiltak som mottar tiltak fra begge tjenestene. Ansvarsfordelingen i en konkret sak må likevel bero på en individuell vurdering av hva som er mest hensiktsmessig ut fra ungdommens behov.

Et eksempel på ansvarsfordeling kan være at NAV-kontoret gir arbeidsrettet oppfølging og eventuelt dekker ungdommens utgifter til husleie, mens barnevernstjenesten gir tiltak som oppfølging av miljøarbeider, eller råd og veiledning.

Ungdommen overføres fra barnevernstjenesten til NAV-kontoret

Én grunn til at ungdom overføres til NAV-kontoret, er at ungdommen selv ønsker selv å avslutte tiltakene eller kontakten med barnevernet. Ungdom som har sagt nei til ettervernstiltak, bør motiveres av barnevernstjenesten til å opprettholde kontakten. Barnevernstjenesten bør informere ungdommen om NAV-kontorets tjenester og tiltak, og også gi informasjon om rettigheter og plikter knyttet til tjenester og ytelser fra NAV, slik ungdommen kan få et bedre grunnlag for å vurdere om det er riktig å avslutte barnevernstiltakene.

Ungdom som har takket nei til ettervernstiltak, bør kontaktes ett år etter at alle tiltak er avsluttet for å høre om de ønsker bistand fra barnevernstjenesten.  Selv om ungdommen er overført til NAV-kontoret, gjelder angreretten på ettervernstiltak etter barnevernsloven. NAV-kontoret bør også ha oppmerksomhet på angreretten, og eventuelt veilede ungdommen om dette.

En annen grunn til at ungdom overføres til NAV-kontoret, er at barnevernstjenesten vurderer at ungdommen ikke har behov for fortsatt hjelp eller støtte fra barnevernstjenesten til en god overgang til voksenlivet. Dersom hjelpebehovet primært har andre årsaker, vil det ikke være barnevernstjenesten som har plikt til å ivareta ungdommens hjelpebehov. I ettervernsfasen vil spørsmålet om barnevernstjenestens ansvar i større grad måtte vurderes opp mot hvilken type tiltak barnet har behov for og om det er hjelp fra barnevernet, og ikke andre hjelpeinstanser, som ungdommen trenger.

Samarbeid

Dersom tiltak etter barnevernloven ikke skal opprettholdes etter at ungdommen fyller 18 år, bør barnevernstjenesten undersøke om ungdommen vil ha behov for bistand fra NAV-kontoret.  Barnevernstjenesten bør i samråd med ungdommen kontakte NAV-kontoret i god tid før barnevernstiltakene avsluttes for å planlegge overføringen. Barnevernstjenesten bør bistå ungdommen i kontakten med NAV-kontoret, og bistå NAV-kontoret med å finne fram til aktuelle tiltak. Det er viktig å sikre at tiltak fra barnevernet og NAV-kontoret henger sammen i tid slik at ungdommen ikke faller ut av tiltak, eller står uten ytelser.

Hva med ungdom som selv oppsøker NAV-kontoret uten at barnevernstjenesten er informert?

Ungdom kan oppsøke NAV-kontoret på egenhånd, uten at barnevernstjenesten er kjent med dette. Dette kan både skje samtidig med at ungdommen mottar ettervernstiltak, eller etter at ettervernstiltakene er avsluttet. Når nye ungdommer henvender seg, er det derfor viktig at NAV-kontoret spør ungdommen om vedkommende har, eller har hatt tiltak i barnevernet.

Dersom ungdommen fremdeles har ettervernstiltak, har NAV-kontoret og barnevernstjenesten en plikt til å samarbeide. Dersom ettervernstiltakene er avsluttet, eller ungdommen ikke har hatt ettervernstiltak, bør NAV-kontoret informere om adgangen til angreretten på ettervernstiltak. Dersom ungdommen samtykker, kan NAV-kontoret innhente opplysninger fra barnevernstjenesten, eller be barnevernstjenesten om å bistå i å finne fram til riktig tiltak for ungdommen.

Skal barnevernstjenesten eller NAV-kontoret bistå ungdommen med etablering i egen bolig?

Ungdom som flytter i egen bolig kan enten ha bodd i institusjon, i fosterhjem eller hos foreldre, og mottatt hjelpetiltak. Flytting til egen bolig kan være en del av ettervernstiltaket i barnevernet, eller det kan være et ledd i en overføring til NAV-kontoret. Uavhengig av om barnevernstiltakene skal avsluttes eller ikke, bør barnevernstjenesten bistå ungdommen i prosessen med å flytte i egen bolig.

Ansvarsfordeling for å skaffe egnet bolig vil bero på en individuell vurdering av hva slags bolig ungdommen har behov for, og hvordan tjenestetilbudet i kommunen er organisert.

• Dersom ungdommen har behov for treningsleilighet/hybel eller lignende tiltak som barnevernet har ansvar for, er det barnevernstjenesten som har ansvar for dette.
• Dersom ungdommen har behov for kommunal bolig, eller hjelp til å finne bolig på det ordinære boligmarkedet, bør barnevernstjenesten bistå ungdommen i kontakt med den ansvarlige instansen i kommunen. Noen kommuner har egne boligkontor, andre steder vil dette ligge til NAV-kontoret. Barnevernstjenesten bør i god tid før ungdommen er 18 år ta kontakt med NAV-kontoret og/eller boligkontoret for å begynne planleggingen av etablering i egen bolig. Det kan være lang ventetid på kommunal bolig.

Det kan oppstå spørsmål om hvem som skal dekke utgifter til depositum, nødvendig inventar og utgifter til livsopphold og løpende husleie. Barnevernstjenesten og NAV-kontoret bør inngå avtaler som regulerer samarbeid og ansvarsfordeling, når ungdom som skal etableres i egen bolig. Ansvarsfordelingen i en konkret sak må likevel bero på en individuell vurdering av ungdommens behov. 

Både barnevernstjenesten og NAV-kontoret har veiledningsplikt, og bør bistå ungdommen i å søke økonomiske ordninger som kan være aktuelle når man flytter i egen bolig. Ungdommen kan ha krav på bostipend fra Lånekassen, dersom det dokumenteres at vedkommende ikke kan bo hos sine foresatte, jf. forskrift om tildeling av utdanningsstøtte for undervisningsåret2019-2020 § 17-2. Det kan også være aktuelt for ungdommen å søke Husbankens ordninger som bostøtte og startlån, se husbanken.no.

Uavhengig av hvem som dekker de ulike utgiftene, vil tiltak som miljøarbeider, støttekontakt mv kunne opprettes/opprettholdes som tiltak etter barnevernsloven fram til ungdommen er 25 år, dersom barnevernstjenesten i samråd med ungdommen vurderer at det er behov for det.

Et eksempel på ansvarsfordeling kan være at barnevernstjenesten, med depositum og nødvendig inventar, yter støtte til selve etableringen, samt bistår ungdommen med boligsosial oppfølging, mens NAV-kontoret dekker løpende utgifter til livsopphold og husleie, og gir arbeidsrettet oppfølging.

Hva hvis ungdommen ønsker å etablere seg i kommunen hvor vedkommende har bodd på institusjon eller i fosterhjem?

Ungdom som har bodd på institusjon eller i fosterhjem, kan føle tilhørighet til stedet og ha et ønske om å etablere seg i den kommunen der institusjonen eller fosterhjemmet ligger. Dette kan være en annen kommune enn den kommunen som hadde omsorgsansvaret for barnet.

Lovens utgangspunkt er at det er barnevernstjenesten i kommunen som hadde omsorgsansvaret, som også har ansvaret for ettervernstiltak. Dette er et unntak fra prinsippet om at det er den kommunen ungdommen oppholder seg i, som er ansvarlig for å yte nødvendig hjelp og iverksette tiltak for ungdommen jf. barnevernsloven § 15-4. 

Siden kommunen som hadde omsorgsansvaret også har ansvar for ettervernstilbudet, innebærer det at kommunen må følge opp ungdom som oppholder seg i andre deler av landet. Barnevernstjenesten skal vurdere behovet til ungdom som bosetter seg i andre kommuner på lik linje med ungdom som bor i kommunen.

Dersom en ungdom for eksempel har behov for regelmessig oppfølging for å kunne bo i egen bolig, må barnevernstjenesten sørge for at ungdommen får dette tilbudet selv om det ikke er praktisk mulig for barnevernstjenesten selv å følge opp. Eksempel på slik oppfølging kan være å ansette en miljøarbeider på deltid i bostedskommunen.

Vurderingen av hvorvidt det er barnevernstjenesten eller NAV-kontoret som skal ha ansvar for ungdommen, må ta utgangspunkt i ungdommens behov. At ungdommen bor langt unna den barnevernstjenesten som har ansvaret, er ikke relevant i vurderingen av om ungdommen har behov for ettervern. Kommunen som hadde omsorgsansvaret, har også ansvar for å kontakte ungdom som har takket nei til ettervernstiltak, for å høre om de har ombestemt seg.

Dersom ungdommen også vil ha behov for hjelp fra NAV-kontoret, er det viktig at barnevernstjenesten kontakter NAV-kontorene i begge kommunene (dvs. i kommunen som hadde omsorgsansvaret, og kommunen ungdommen skal bosette seg i). Dette for å sikre at ungdommen får nødvendige tjenester samt ivareta en eventuell refusjonsadgang, jf. sosialtjenesteloven § 3 tredje ledd.