Vold i nære relasjoner forekommer i alle samfunnslag og i alle miljøer, men Navs brukergrupper er overrepresentert. De kan også være avhengige av voldsutøver/voldsutøverne, og dermed mindre i stand til å beskytte seg selv eller komme seg bort.

Omfanget i befolkningen når det gjelder vold i nære relasjoner og overgrep er betydelig. Det har vært flere omfangsundersøkelser i Norge. Her er de siste tallene fra NKVTS:

• Partnervold: 1 av 10 kvinner (11%) oppgir å ha blitt utsatt for alvorlig fysisk vold fra partner. Det samme svarte 3 % av mennene. Mennene rapporterte i noe større grad mindre alvorlig partnervold: 15 % av mennene og 13 % av kvinnene rapporterte dette. Alvorlighetsgrad handler her om skadepotensialet, så volden kan likevel ha opplevdes alvorlig for den enkelte.
• Voldtekt og overgrep: 1 av 5 kvinner oppgir å ha opplevd å bli voldtatt minst en gang i livet. Det samme svarte 3% av mennene. De fleste av noen de kjenner. 1 av 20 kvinner oppga å ha blitt voldtatt av en partner. Nesten alle utsatt for voldtekt opplevde dette da de var under 30 år, og halvparten var under 18 år.
• Vold og overgrep i barndommen: Rundt 1 av 3 hadde opplevd mindre alvorlig vold fra foreldre i oppveksten, og rundt 1 av 10 hadde opplevd alvorlig vold fra foreldre. 20 % av kvinnene og 5 % av mennene hadde opplevd seksuelle overgrep før fylte 18 år.

Navs brukergrupper overrepresentert

NKVTS omfangsundersøkelse fra 2023 viser også at voldsutsatte har dårligere råd enn ikke-voldsutsatte. En tidligere omfangsundersøkelse om fysisk partnervold (NIBR 2005) fant i tillegg at Navs brukergrupper er overrepresentert. De som oppga å ha dårlig råd eller motta sosialhjelp var i undersøkelsen mer enn dobbelt så utsatt for vold siste år. De som oppga å være arbeidsløse eller motta trygdeytelser var også vesentlig mer utsatt.

Voksne i risikoutsatte livssituasjoner

Når volden kommer i tillegg til andre forhold som gjør livssituasjonen vanskelig, blir man ekstra sårbar. Risikoen for overgrep er ekstra stor i situasjoner der brukeren er avhengige av voldsutøver, enten økonomisk, for praktisk hjelp i dagliglivet eller for emosjonell støtte. Dette kan gjøre den utsatte mindre i stand til å beskytte seg selv eller komme seg bort. Mange av de som er i spesielt risikoutsatte livssituasjoner vil være i kontakt med Nav. Du som veileder kan her bli helt avgjørende for om brukeren kommer seg ut av volden. Vær spesielt oppmerksom på:

• Personer med utviklingshemming kan være særlig sårbare for utnytting, overgrep og vold i nære relasjoner. De kan ha lav kunnskap om hva som er lov og ikke, i tillegg til lite kunnskap om hjelpeapparat og rettigheter.
• Det å ha vært utsatt for vold i nære relasjoner eller overgrep kan øke risikoen for å utvikle psykiske lidelser, men psykiske lidelser gjør en også mer utsatt for vold i nære relasjoner eller overgrep, sammenliknet med hos personer uten psykiske lidelser.
• Det samme gjelder ruslidelser. De å ha vært utsatt for vold i nære relasjoner eller overgrep kan øke risikoen for å utvikle en ruslidelse. Kvinner i rusavhengighet er også mer utsatt for vold og overgrep i nære relasjoner. Kanskje er brukeren avhengig av utøver for å få tilgang på rusmidler? Kanskje har brukeren ikke et nettverk utenfor rusmiljøet? Vold er også mer utbredt i rusmiljøer, og kan møte holdninger i hjelpeapparatet om at «man må regne med vold i et rusmiljø».
• Personer med funksjonsnedsettelser er mer utsatt for vold i nære relasjoner. Noen kan også ha mindre mulighet til å beskytte seg eller være avhengig av voldsutøver for praktisk bistand.
• Det samme gjelder personer med langvarig somatisk sykdom. De kan oppleve at de er avhengig av voldsutøveren for hjelp og støtte i dagliglivet.
• Det å flykte eller migrere kan også sette en i en sårbar livssituasjon. Voldsutsatte innvandrere kan ofte ha lite nettverk utover de som utnytter dem eller utsetter dem for vold. I tillegg kan de ha lite kunnskap om hjelpeapparat og rettigheter, og ha behov for tilrettelagt informasjon for å kunne klare å ta imot hjelp.

Andre sårbarhetsfaktorer

Enkelte miljøfaktorer kan også gjøre mennesker ekstra utsatte. Samfunnets eller ulike gruppers oppfatninger og holdninger til individer eller grupper, kan for eksempel medføre at vernet mot overgrep kan være utilstrekkelig. Eksempelvis kan lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) være mer utsatt for æresrelatert vold.  Arrangerte ekteskap for homofile og lesbiske vil i seg selv innebære tvang til det å leve med en av motsatt kjønn. Les mer om æresrelatert vold i kapittelet om kollektiv voldsutøvelse. 

Kollektive og individuelle traumer som følge av storsamfunnets behandling av den samiske urbefolkningen kan også skape grobunn for høyere utsatthet for vold. Det er høyere omfang av vold  og overgrep blant den samiske urbefolkningen sammenlignet med den ikke-samiske befolkningen i de samme geografiske områdene i Midt- og Nord Norge. Totalt rapporterte 17% prosent av de samiske kvinnene en eller flere typer partnervold mot 12% av ikke-samiske kvinner. Vi snakker her om emosjonell-, fysisk- eller seksuell vold. Det var imidlertid ingen etnisk forskjell i utsatthet for seksuell partnervold. Samiske kvinner rapporterte også om høyere forekomst når det gjelder seksuelle overgrep i løpet av livet (22%), enn ikke-samiske kvinner (16%). Også samiske menn var mer utsatt for emosjonell og fysisk vold enn ikke-samiske menn. Det var ingen etnisk forskjell i utsatthet for seksuelle overgrep blant menn. Betydelig færre menn enn kvinner fortalte om voldsutsatthet til fagfolk, og færrest blant samiske menn. 

I tillegg til kollektive og individuelle traumer, kan også noe av volden i nære relasjoner forklares gjennom kollektiv voldsutøvelse i strenge religiøse miljøer, hvor vold og seksuelle overgrep er blitt begått av og skjult i religionens navn.

Det å ha vært utsatt for vold i nære relasjoner kan føre til store og langvarige helsemessige og sosiale hindre for fullføring av utdanning og deltakelse i arbeidslivet. For å lykkes med arbeidsrettet og sosialfaglig oppfølging i Nav, er det viktig å være klar over konsekvensene volden kan gi, slik at egnede tiltak kan settes inn.

Forskning viser at voldsutsatte:

• deltar mindre i arbeidslivet i forhold til samfunnet ellers
• oftere mister jobben sin
• oftere skifter jobb
• oftere har lavere inntekt,
• oftere har deltidsarbeid
• oftere er langtidssykemeldt
• har økt risiko for uføretrygd

Hva slags konsekvenser volden får, kan avhenge av om volden er pågående eller om vi snakker om ettervirkninger/senskader. Av hensyn til trygderegelverket, vil det også være relevant å dele ettervirkningene/senskadene inn i helsemessige og sosiale årsaker.

Helsemessige hindre mot en trygg tilknytning til arbeidslivet

Det er godt dokumentert at belastende hendelser, særlig i barndommen, kan føre økt risiko for ulike former for psykisk lidelse, suicidalitet og rusmisbruk. I tillegg gir det økt risiko for somatiske sykdommer, for eksempel forskjellige kroniske smertesykdommer, hjertesykdom, kreft og tidlig død. Jo større omfang av belastninger, særlig i barndommen eller både i barndom og voksenlivet, desto større risiko for nedsatt psykisk og fysisk helse.

Ofte kan spesifikke smerter «uten klar årsak» gå igjen i legeerklæringer. Her er det viktig å sette søkelyset på at hode og kropp henger sammen og at erfaringene kan speiles i sykdomshistorien. Hos enkelte som har hatt smerter over lang tid, kan også hjernen og nervesystemet ha blitt mer følsomt for smerte (sensitivisering).

Psykisk uhelse, diagnostisert eller udiagnostisert, er også vanlig. Vanlige konsekvenser for psykisk helse som følge av vold i nære relasjoner og overgrep kan være ulike psykiske lidelser slik som depresjon, angst- og traumelidelser. Noen utvikler også rusmisbruk som en form for selvmedisinering eller ulike former for spiseforstyrrelser, inkludert overspising. Det er ikke alltid brukeren har søkt helsehjelp for dette.

Den psykiske uhelsen kan innebære helsemessige hindre for arbeidslivstilknytning, og kan påvirke disse faktorene som er relevante for arbeidsevnen:

• Kognitiv funksjon, slik som konsentrasjons- og hukommelsesvansker: Dette har mye å si for jobbutførelse og studier. Flere kan ha hørt nedsettende utsagn om seg selv som en del av volden. Eventuell nedsatt kognitiv funksjon kan være selvforsterkende for slike tanker om seg selv, i tillegg til å påvirke gjennomføring av oppgavene på jobb.
• Unngåelse innebærer å aktivt unngå steder eller situasjoner som kan fremkalle angst eller minner. Dette kan være en mestringsmekanisme, men blir uhensiktsmessig når unngåelsen går utover daglig fungering eller livsutfoldelse. Det som kan være et mønster av omfattende unngåelsesadferd kan fort oppfattes som manglende motivasjon, når en bruker for eksempel ikke kommer på jobb eller tiltak eller ikke møter til avtaler gjentatte ganger.
• Lavere stresstoleranse
• Lavt energinivå, som gir dårlig utholdenhet i arbeid. Psykiske lidelser opptar mye mental kapasitet, og da blir det mindre å bruke på jobb. Søvnvansker, som også er vanlig ved mange psykiske lidelser, bidrar også til dette.
• Vansker med relasjonell fungering og sosial interaksjon: Vansker med å forholde seg til og samhandle med andre kan forekomme ved de fleste psykiske lidelser. Relasjoner er viktig i arbeidslivet, samtidig kan flere få problemer i samspillet med andre, ha vansker med nærhet og streve med mistro og tillitt til andre. Noen unngår nærhet og har få eller ingen fortrolige.
• Vansker med følelsesmessig regulering. Dette kan forsterke eventuelle relasjonelle vansker på arbeidsplassen.
• Lav selvfølelse: Troen på seg selv, egne beslutninger og egen verdi kan være viktig i jobbutførelse og i for eksempel en intervjusituasjon. Samtidig kan mange volds- og overgrepsutsatte ha vært utsatt for så mye ydmykelser og psykisk vold at troen på egen verdi er skadet.

Skam og skyldfølelse over volden og/eller overgrepene hen har vært utsatt for kan være vanlig. Dette kan forsterke eller bidra til å opprettholde psykisk uhelse.

Effekten av volden på psykisk helse kan vare i flere år etter at volden har opphørt. Helseproblemene øker jo flere hendelser man opplever. De psykiske plagene/symptomene kan også oppstå først lang tid etter at personen er ute av den voldelige relasjonen/relasjonene, ofte i forbindelse med nye traumer, negative livshendelser eller økt stress.

Tidlig innsats viktig – arbeid kan bidra til bedre helse

Samtidig som disse helsemessige konsekvensene kan påvirke arbeidsevnen, kan noe av løsningen for bedring av den psykiske uhelsen nettopp være arbeid. Kombinasjon av behandling og noe jobb med god tilrettelegging, slik at brukeren opplever mestring på jobb, kan da være viktig.

Tidlig innsats kan være nøkkelen til økt arbeidsevne. Mange år uten behandling av symptomene, kan gjøre det vanskeligere å øke arbeidsevnen gjennom behandlingen, selv om behandlingen kanskje fører til en bedre hverdag.

Sosiale hindre mot trygg tilknytting til arbeidslivet

Noen brukere har blitt nektet å jobbe eller arbeidsforholdet kan ha blitt sabotert (økonomisk vold) eller ikke klart å jobbe eller fullføre skolegang på grunn av stresset i en voldsrelasjon. Dette gjør at de kan ha store hull i CV-en. Det kan også være at brukeren har hatt problemer med å konsentrere seg på jobb som følge av volden, og dermed ikke har gode referanser fra de siste jobbene, eller har måttet skifte jobb ofte.

Den økonomiske situasjonen kan videre skape så mye stress at dette i seg selv gjør det vanskelig å få en trygg tilknytning til arbeidslivet. Den voldsutsatte eller tidligere voldsutsatte kan for eksempel være gjeldssatt av tidligere partner (økonomisk vold).

Bosituasjonen kan også påvirke arbeidstilknytningen, for eksempel hvis vedkommende ikke har en bolig hvor han eller hun kan føle seg trygg.

Flere voldsutsatte har vært utsatt for kontroll og isolasjon og har som følge av dette et manglende eller lite (støttende) nettverk. De som har brutt med voldsutøver eller voldsutøverene kan også miste deler av sitt nettverk som følge av bruddet, oppleve ensomhet og mangel på (støttende) nettverk. Dette kan forsterke eventuell psykisk uhelse. Manglende nettverk kan også i seg selv skape vansker for arbeidstilknytning.

Konsekvenser for arbeidstilknytning ved pågående vold

Ved pågående vold er det viktig å være klar over disse sosiale hindrene for arbeidslivstilknytning:

• Kontroll og isolasjon er ofte en vesentlig del av voldsbildet. Det er ikke uvanlig at voldsutøver forsøker å isolere den voldsutsatte fra omgivelsene. Dette kan inkludere isolering fra familie og venner (nettverk), men også deltakelse i arbeidslivet. En voldsutøver vil gjerne vite nøyaktig hvor den voldsutsatte er og hvem hun/ han treffer. Ved å isolere den voldsutsatte vil også voldsutøver oppleve at det er lettere å kontrollere ham/henne og at det vil øke barrieren til å fortelle om volden eller å bryte ut av relasjonen. Nettverk kan være en viktig ressurs for arbeidslivstilknytning. Kontroll og isolasjon kan hindre et slikt nettverk.
• Noen ganger glir dette over i økonomisk vold, ved at den utsatte nektes å jobbe eller at arbeidstilknytning saboteres. Arbeidsforholdet kan saboteres, for eksempel ved å true den utsatte til ikke å dra på jobb, hindre den utsatte i å komme tidsnok på arbeid, trakasserende telefonsamtaler på jobb, være mer sjalu når den utsatte er på jobb og kritisk til hjemmesituasjonen, nekte den utsatte å delta i sosiale aktiviteter på jobb eller for eksempel holder den utsatte våken om natten før jobb.
• En type økonomisk vold det er spesielt viktig for Nav-ansatte å være klar over er det å bli tvunget til å droppe ut av tiltak eller ikke delta i tiltak: Voldsutsatte kan gjerne bli forhindret av sin partner i å delta på arbeidsrettet tiltak gjennom Nav. Dette er tiltak som gir både økonomisk sikring og en intensjon om å komme i ordinært arbeidsliv. Å bli forhindret i å delta på disse tiltakene, vil da medføre at de økonomiske ytelsene blir stoppet, som igjen vil bidra til at den voldsutsatte forblir økonomisk avhengig av voldsutøver. Det vil da være viktig for den voldsutsattes veileder ved Nav å få informasjon om årsaken til at brukeren ikke møter, og diskutere hvilke alternativer som finnes for den som blir utsatt for denne typen vold.

Og disse helsemessige hindrene for arbeidslivstilknytning:

For de av de voldsutsatte som er i arbeid, kan volden forstyrre deres deltakelse på jobb eller tvinge dem til å slutte. Studier har vist at de voldsutsatte kan ha så høy grad av angst, at de enten ikke klarer å jobbe - eller ikke klarer å skille mellom traumet i deres privatliv og arbeidslivet, som resulterer i dårlige prestasjoner på jobb eller fravær. Som følge av dette kan voldsutsatte ha lav mestringsfølelse på jobb. Dette kan igjen føre til risiko for sykemelding. I tillegg kommer fravær som følge av skader etter vold eller psykiske ettervirkninger av vold. Kvinner utsatt for vold i hjemmet og som er i arbeid, har også hyppigere og lengre sykefravær enn andre kvinner.

For de av de voldsutsatte som ikke er i arbeid, kan stresset ved å leve i en voldsrelasjon og både de psykiske og fysiske ettervirkningene av volden føre til at det er vanskeligere å komme i jobb.

Psykolog Per Isdal (2000) definerer vold slik: Vold er enhver handling rettet mot en annen person som ved at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker får denne personen til å gjøre noe mot sin vilje eller å slutte å gjøre som den vil.

Det som kjennetegner vold når de er i nære relasjoner, er at volden utøves av personens nærmeste eller personens omsorgs- og tillitspersoner. Dette kan for eksempel være tidligere eller nåværende kjæreste eller samboer/ektefelle, men også foreldre, søsken, andre slektninger eller andre nære i omgangskretsen. I tillegg er volden gjentakende.

Vold i nære relasjoner er dermed en tredelt krenkelse: Volden i seg selv, at den er gjort av en den utsatte kan ha et tillitsforhold eller et avhengighetsforhold til og ofte der hvor den utsatte skulle føle seg trygg: i sitt eget hjem. Dette, i tillegg til at volden er gjentakende, gjør at den er særlig skadelig, og kan føre til helsemessige hindringer mot en trygg tilknytning til arbeidslivet.

Overgrep trenger ikke være gjentakende eller i nære relasjoner, men de fleste overgrep skjer av noen som står personen nær og noen ganger er den også gjentakende. I tillegg har overgrep mange av de samme helsemessige konsekvensene. Menneskehandel kan også utøves av personens nære, men trenger ikke å være det. Den kan likevel ha noen av de samme konsekvensene, både helsemessig og sikkerhetsmessig.

Ulike typer vold

Volden kan kommer til uttrykk på mange måter. For å kunne kartlegge for volden, må Nav-ansatte derfor være godt kjent med ulike typer vold, ellers vil vi ikke kunne kjenne den igjen i brukerens fortelling. Uansett om volden er pågående eller ligger tilbake i tid, vil den kunne påvirke psykisk og fysisk helse og gjøre det vanskelig å få en god tilknytning til arbeidslivet.

Fysisk vold er all vold mot en person som innebærer fysisk kontakt. Det kan være alt fra lugging, biting, kloring, dytting, fastholding, risting, slag, spark, brennemerking, kvelningsforsøk og i siste instans drap.

Noen ganger er den fysiske volden rettet andre steder, men kan ha samme effekt:

Materiell vold er fysisk vold mot gjenstander, for eksempel å slå inn dører og vegger, kaste og rasere inventar, knuse eller ødelegge gjenstander eller rive i stykker klær. Fysisk vold mot kjæledyr kan også brukes for å dominere eller kontrollere. Når voldsutøveren har gjort dette tidligere og kanskje skader noe en er glad i, er denne type vold ofte både skremmende og lammende.

Psykisk vold er bruk av ord og stemme eller handling som utføres for å kontrollere, skade, skremme eller krenke den andre. Handlingen er ikke direkte fysisk, men ment for å styre eller dominere, og det er gjentatte, eller repeterende handlinger: For eksempel kan et system eller et regime av utskjelling, ydmykelser, stadige forhør eller utagerende sjalusi kan være eksempler på psykisk vold. Et kontrollregime med sosial isolasjon, overvåking, ekskludering, begrenset bevegelsesfrihet og kontrollerende adferd kan også være eksempler på psykisk vold. Direkte eller indirekte trusler om vold hører også inn her, men også trusler om å miste omsorgen for barna sine, utstøting fra familien eller sosialt/religiøst miljø, trusler om å bli etterlatt i utlandet mot sin vilje, eller oppfordring til selvmord.

Den psykiske volden kan også gjennomføres digitalt:

Digital vold kan brukes for å skremme, for eksempel gjennom å sende eller publisere truende meldinger eller bilder i private eller åpne forum på nett eller via mobil; skade, slik som å spre rykter, dele private bilder eller tekst mot noens ønsker, eller ved å bedrive utpressing eller true noen med å dele eller publisere private meldinger eller bilder. Andre eksempler kan være å opprette lukkede grupper for å trakassere eller skade. Det kan også brukes for å kontrollere eller overvåke, slik som å ringe eller sende SMS for å kontrollere hvor du er eller med hvem: «Ta et bilde for å vise hvor du er», eller man kan installere apper for å kontrollere eller bruke funksjoner i sosiale medier for å kontrollere hvor noen er. Man kan også benytte digitale medier til å isolere, ved å begrense eller forby noen å være digital, eller å true eller blokkere venner eller nettverk til den utsatte.

Seksuell vold kan være alt fra trakassering og krenkelser til uønskede seksuelle handlinger som for eksempel voldtekt eller forsoningssamleie, både innenfor og utenfor parforhold, ekteskap eller kjæresteforhold. Uønsket seksuell berøring og påtvunget seksuell atferd mens andre ser på, er også eksempler på seksuell vold. Reproduktiv vold, altså at andre kontrollerer om du skal ha barn eller ikke, kan være et annet eksempel. Seksuelle overgrep i barndom/oppvekst kan innebære en rekke direkte og indirekte handlinger. Direkte handlinger er penetrering med gjenstander, voldtekt, oralsex, tortur og indirekte handlinger der barnet/ungdommen blir vist pornografi.

Også ved seksuell vold kan volden være både fysisk eller digital: Bildebaserte seksuelle overgrep (ofte kalt bildedeling uten samtykke) eller fysisk eller digital seksuell utpresning er eksempler her.

Økonomisk vold innebærer for eksempel at en person nektes tilgang og rådighet over egen eller felles bankkonto eller forhindres fra å jobbe og ha egen inntekt, slik at man dermed presses til å måtte be om penger og være avhengig av voldsutøver. Arbeidsforholdet kan også saboteres, for eksempel ved:

• å true den utsatte til ikke å dra på jobb,
• hindre den utsatte i å komme tidsnok på arbeid,
• trakasserende telefonsamtaler på jobb,
• være mer sjalu når den utsatte er på jobb og kritisk til hjemmesituasjonen,
• nekte den utsatte å delta i sosiale aktiviteter på jobb
• holder den utsatte våken om natten før jobb.

Noen trues også til å signere på lån og risikerer å bli sittende med stor gjeld, mens andre kan oppleve økonomisk utnytting med glidende overganger til menneskehandel eller slaveri.

Latent vold er å vente på neste voldsutøvelse og stadig forholde seg til om dette kan skje. Latent vold finnes i alle relasjoner der ulike former for vold allerede har funnet sted. Vissheten om at vold er en mulig reaksjon blir styrende for hvordan den voldsutsatte og barna opptrer mellom voldsepisodene. De vet at det kan skje igjen. For den voldsutsatte og barna går mye energi med til å forholde seg til om vold kan skje nå. Adferd endres og tilpasses.

Vold i parforhold, enten det er blant samboere/gifte eller det er mellom unge kjærester som ikke bor sammen, kan være eksempler på vold hvor det er en utøver.

Både kvinner og menn kan utsettes for partnervold, men kvinner opplever oftere enn menn alvorlig fysisk vold fra kjæreste, partner eller ekspartner. Det er viktig å være klar over at volden ikke alltid stopper ved et brudd. Volden får bare en annen form, særlig når den utsatte må samarbeide med voldsutøver om samvær med felles barn.

Ungdom kan utsette for like systematisk vold som voksne i sine relasjoner. Noe av det som skiller ungdom i usunne relasjoner fra partnervold i mer etablerte relasjoner, er mangelen på erfaring og kunnskap. For flere er dette deres første kjæresterelasjon, og de er usikre på hva som er normalt eller greit i et forhold og hva som ikke er det. Forholdet kan preges av seksuell vold i form av tvang og press til seksuelle handlinger og bildebaserte seksuelle overgrep, i tillegg til sjalusi og kontroll via digitale medier.

Voldssirkelen

En vanlig modell på et typisk voldsmønster vektlegger at volden ikke er konstant, men opptrer i et gjentakende mønster av fire faser som glir over i hverandre:

• Spenningsoppbygging
• Voldshendelse
• Reparasjon
• «Hvetebrødsdager»

I den første fasen bygges spenning eller uro opp. Voldsutøver blir mer og mer utilfreds, mens offeret blir mer og mer urolig og prøver å unngå konflikter. Deretter er det en voldsepisode, og fasen med reparasjon eller gjenoppbygging følger. Her kan det for eksempel uttrykkes anger og gis løfter om bedring, eller volden kan bagatelliseres og den utsatte kan få skylden for at volden inntraff. Så kommer det en fase hvor man har det ganske bra sammen, en slags «hvetebrødsdager». At det eksisterer perioder uten vold, gjør at håpet om at relasjonen vil bli bedre opprettholdes.

Barrier for å bryte

For å kunne veilede godt i saker med partnervold er det viktig å være klar over at det kan være mange faktorer som bidrar til at en voldsutsatt velger å bli i forholdet. Det kan være viktig å snakke om disse barrierene, og eventuelt finne løsninger for dem.

Voldsutsatte har først og fremst akkurat de samme barrierer for å avslutte et forhold som i forhold uten vold, slik som følelsesmessig tilknytning, samt for eksempel ansvaret for barn og et felles nettverk. Men voldsutsatte kan også ha noen barrierer i tillegg:

Noen kan ha lav bevissthet om at vedkommende er utsatt for vold, legge skylden på seg selv, og være usikker på om man er «elskbar».

Andre kan ha lav bevissthet om hvordan det å leve i et voldelig hjem kan påvirke barna, og er redd for at det å bryte vil påføre mer smerte for barnet enn å bli. Andre kan være redd for hva som kan skje ved samvær. Da må barnet være alene med voldsutøver, uten at den utsatte er i nærheten som et beskyttende element.

Flere kan også være avhengig av voldsutøver, for eksempel økonomisk, eller for praktisk hjelp, for eksempel ved langvarig sykdom hos den utsatte. Noen kan kanskje heller ikke ha kunnskap om hva slags hjelp man kan få ved et eventuelt brudd. Vil man klare seg alene? Andre kan miste oppholdsgrunnlaget ved brudd, og kan være usikker på om man har muligheten til andre oppholdsgrunnlag uten å være gift med voldsutøver.

Skam kan også være en barriere for å søke nødvendig hjelp: «Hva vil folk tenke om meg?» Personer som lever i miljø med likestilte kjønnsnormer, kan skamme seg over å ha blitt i forholdet. Personer som tilhører grupper med mer tradisjonelle og konservative kjønnsnormer kan skamme seg over å ville avslutte forholdet, eller være bekymret for stigma som følger med skilsmisse.

Noen kan også være redd for sin egen sikkerhet ved et eventuelt brudd. Andre kan være redd for hva som kan skje med voldsutøver. Kanskje har voldsutøver truet med selvmord eller har store utfordringer i livet sitt. Den voldsutsatte kan være redd for hvordan utøveren skal klare seg alene.

Vold i nære relasjoner kan også utøves kollektivt av flere utøvere, slik som for eksempel ved æresrelatert vold, vold i storfamilier eller vold i strenge religiøse miljøer/menigheter.

Kollektiv vold kan man se i flere miljøer både blant majoritetsnorske og blant personer med innvandrerbakgrunn.

Ved kollektiv vold er det viktig å være bevisst på at et brudd potensielt vil kunne innebære å miste kontakten med store deler av sitt nettverk. Dette kan være særlig vanskelig.

Flere utøvere kan også gi særskilte utfordringer når det gjelder sikkerhet ved noen typer kollektiv vold. Vi snakker her om æresrelatert vold. Ved æresrelatert vold kan hele samfunn bidra i overvåkningen av om en person, eksempelvis for å se om personen har kontakt med Nav, og volden kan oppmuntres av deler av miljøet av hensyn til felles ære.

Eksempler på ulike former for kollektiv voldsutøvelse:

Æresrelatert vold

Æresrelatert vold er en form for kollektiv vold der volden utøves enten for å beskytte en families ære, for å hindre tap av ære eller for å gjenopprette tapt ære. Ære handler her om omdømme til en familie eller storfamilie. En familie med et godt omdømme vil ha et krav på respekt fra andre i miljøet.

Familiemedlemmene har felles ære, og vanæres én, rammes alle i familien. Det blir derfor viktig for en familie som lever etter en sterk æreskodeks å sikre at alle oppfører seg i henhold til dette regelsettet, og gardere seg mot rykter. Det er når vanæren blir offentlig at æren mistes.

Vold for å opprettholde æren til storfamilien, kan derfor oppmuntres fra deler eller hele familien, og det kan være flere voldsutøvere som utøver volden, enten på eget initiativ eller på ordre fra andre. For å gjenopprette æren kan man velge å straffe, utstøte eller gifte vedkommende bort. Eksempelvis:

• Tvang til å inngå ekteskap (se under)
• Tvang til å forbli i ekteskap for å unngå skam ved å ha en skilt kvinne i familien (inkludert giftemål via uregistrerte ekteskapskontrakter)
• Oppdragelsesreiser, å bli brakt tilbake til opprinnelseslandet mot sin vilje, bli etterlatt i utlandet mot sin vilje, eller trusler om dette.
• Utstøting fra familien eller trusler om dette
• Påføring av skam og skyld for familiemedlemmers sykdom eller ærestap, slik som «Mamma har utviklet hjerteproblemer på grunn av din oppførsel».
• Annen fysisk, psykisk, seksuell og økonomisk vold for å få en person til å oppføre seg i henhold til æreskodeksen, slik som lite bevegelsesfrihet, lite råderett over livsvalg og vennekrets.
• I de mest alvorlige tilfellene: Æresdrap eller oppfordring til selvmord

Tvangsekteskap (tvang til å inngå ekteskap)

Tvangsekteskap innebærer at personen ikke har reell mulighet til å forbli ugift uten represalier. Personen har heller ingen reell mulighet til å velge partner på tvers av familiens ønsker uten represalier. Personen kan også ha samtykket til et ekteskap etter utilbørlig press, trusler eller annen psykisk eller fysisk vold. (IMDi)

Det er viktig å være klar over at tvangsekteskap kan opptre innenfor alle kulturer og religioner. Begge kjønn kan utsettes. Arrangerte ekteskap for homofile og lesbiske vil i seg selv innebære tvang, da personen tvinges til å leve med en av motsatt kjønn. Få omtaler det de opplever som tvangsekteskap, men omskriver det med «press om ekteskap», eller «jeg ønsket ikke giftemålet». Ekteskap forstås her som mer enn formelt registrerte ekteskap i offentlig norske registre, og omfatter derfor også uregistrerte ekteskapskontrakter (eksempelvis nikah, for mer les ekteskap og oppløsning av ekteskap).

Tvang til å forbli i ekteskap

Det kan være et ærestap å ha en skilt kvinne i familien, og eksempelvis føre til at det kan være vanskelig å bli gift for andre i familien. Det kan derfor forekomme press om å forbli i ekteskap fra storfamilien, også selv om ekteskapet bærer preg av partnervold. Presset kan innebære både psykisk og fysisk vold.

Vold i storfamilier eller fra slekt

Ikke alle kollektiv vold i storfamilier er æresrelatert. I storfamilier med tradisjonelle verdier i innvandrermiljø, kan det også for eksempel være vold mellom svigerfamilie og svigerdatter – med eller uten partnervold i tillegg – uten at dette er motivert av å opprettholde ære.

Vold i strenge religiøse miljøer/menigheter

Også i strenge religiøse miljøer kan hensynet til gruppa ses på som viktigere enn hensynet til individet. Viktige idealer er lydighet og lojalitet. Gjør man noe positivt som enkeltperson vil dette reflektere på gruppa positivt, og gjør man noe negativt vil man bringe skam over gruppa. Forebygging av brudd på religiøse regler i menigheten kan føre til:

• sterk kontroll over seksualitet, valg av ektefelle, og muligheten til venner utenfor miljøet
• overvåkning
• trusler og psykisk vold
• utstøting eller trusler om utstøting fra familie
• offentlig irettesettelse i menigheten

Som ved æresrelatert vold kan det forekomme press om å inngå ekteskap fra miljøet eller press til å forbli i ekteskap: Det kan forekomme en holdning om at det å bryte ekteskapet er mer alvorlig enn eventuell vold i ekteskapet, og at vold ikke er en gyldig skilsmissegrunn. Det kan også forekomme et kollektivt press om å tilgi og deretter legge saken bak seg eller det kan fokuseres på hva den utsatte har gjort og til en viss grad rettferdiggjøre vold som en reaksjon på manglende underordning og lydighet.

Det kan videre være en tradisjon for å håndtere volds- og overgrepssaker internt. Det å oppsøke ekstern hjelp kan ses på som å sette trossamfunnet i et dårlig lys. Eller at det å holde seg adskilt fra storsamfunnet kan sikre frelse eller ha en beskyttende effekt mot de onde kreftene i storsamfunnet.

Seksuelle overgrep er fremdeles forbundet med skam og taushet, selv om det har blitt mer åpenhet rundt denne formen for vold i den senere tid. Seksuell vold kan opptre alene eller skje sammen med andre former for fysisk og psykisk vold, for eksempel i et kjæresteforhold, men kan være det siste som blir avslørt.

De fleste overgrepene skjer fra noen barnet, ungdommen, den voksne eller gamle, kjenner. Forestillingen om at den største trusselen er en fremmed mann som hopper frem fra buskene og forgriper seg, er likevel vanskelig å bli kvitt, da det er lettere å ha forestillingen om en «fremmed fare», enn å se for seg en som den utsatte kjenner. Det er viktig å være klar over at i de parforholdene hvor seksuell tvang forekommer, kan øvrig vold være svært alvorlig. Halvparten rapporterer om trussel om drap og en tredjedel om alvorlig fysisk vold som for eksempel kvelertak.

Relasjon til overgriper(ene) gjør seksuelle overgrep vanskelig å avsløre fordi det ofte har store konsekvenser for relasjonene i nærheten av den utsatte. Risikoen for ikke å bli trodd eller bli avvist av er til stede. Avsløring av seksuelle overgrep mot et barn kan for eksempel splitte en familie, og den utsatte kan sitte igjen med lite nettverk og påføring av skyld og skam.

Hva er seksuelle overgrep?

Seksuelle overgrep kan omfatte en rekke ulike handlinger. Det kan både være en eller flere utøvere. Formålet kan handle om makt og å få tilfredsstilt seksuelle behov uten samtykke.

Det er viktig å ikke bagatellisere eller rangere type overgrep. Det er brukerens opplevelse som er det viktigste. Direkte overgrep handler om voldtekt, penetrering med gjenstander, oralsex, berøring og ulike former for seksuell tortur. Indirekte overgrep handler om seksuelt snakk, påtvunget nakenhet, vising av pornofilmer osv. Seksuelle overgrep kan også være ufrivillig bildedeling av seksualiserte bilder eller filmer, såkalt bildebaserte seksuelle overgrep.

Grooming – veien til overgrep

Grooming er et begrep som ofte brukes i forbindelse med overgrep. Grooming er en prosess hvor overgriper sakte manipulerer den utsatte og omgivelsene og kommer i posisjon til å forgripe seg uten at det gjøres for mye anskrik eller vekker mistanke. Grooming handler om å manipulere omgivelsene og offeret og er en sakte prosess der grenser nesten umerkelig blir flyttet og den utsatte til slutt føler seg delaktig. Noen ganger innebærer også groomingen en diskreditering av offeret, det vil si at troverdigheten til offeret svekkes gjennom bevisste grep fra overgriperen.  En overgriper bestreber seg på å bli godt likt av omgivelsene og å fremstå som en er en god og velmenende person. Det kan gjøre det ekstra vanskelig å avsløre overgrep fordi omgivelsene ikke klarer å tro/forstå at den omsorgsfulle moren eller den hyggelige fotballtreneren har begått overgrep.

Frysreaksjon under overgrep

Undersøkelse blant voldtektsofre ved overgrepsmottak i Sverige viser at den vanligste reaksjonen under voldtekt er frysreaksjon (70%), fremfor å flykte eller gjøre motstand. Dette er ufrivillige automatiske strategier under farlige situasjoner, men kan likevel føre til at ofrene klandrer seg selv for ikke å ha kjempet imot og derfor tenker at de har kommunisert en stille aksept.

Taushet er skammen uttrykk

Seksuelle overgrep er fremdeles forbundet med skam og taushet. Skammen forsterkes ved at ofre ofte klandrer seg selv. Undersøkelser ved NOK-sentrene har vist at det i gjennomsnitt tok 17 år å avsløre et seksuelt overgrep, 20 år for menn. Ved at en blir gående alene med overgrepserfaringene forsterkes ofte skammen, redselen for ikke å bli trodd, for at det skal bli bagatellisert eller latterliggjort hvis man forteller eller hva det å fortelle vil gjøre med familien og relasjoner.

Kjønnsstereotypier

Ifølge omfangsundersøkelser utsettes begge kjønn for overgrep, selv om kvinner er overrepresentert. Menn er i hovedsak voldsutøver for begge kjønn, men også kvinner begår overgrep. Forskning viser at kvinnelige overgripere er ekstra tabubelagt, og derfor sjeldnere blir avslørt. Forestillingene om kjønn og hvem som skal være «sterk og dominerende» kan være til hinder. Det kan også være vanskelig for gutter og menn å forstå at det var overgrep når kroppen fysisk reagerte på berøring og viste tegn på «samtykke», selv om hodet og følelsene ikke fulgte med. Redselen for latterliggjøring eller mistro kan også hindre gutter og menn å fortelle om overgrep.

Seksuelle overgrep kombinert med kollektiv voldsutøvelse

I familier med tradisjonelle verdier kan skylden for overgrepet noen ganger legges på offeret selv. Konsekvensene for å fortelle om overgrep kan være store:

• Det kan føre til vanære for familier som lever etter en sterk æreskodeks
• Det kan sette trossamfunnet i et dårlig lys

Dette kan gjøre det ekstra vanskelig å snakke om overgrep. For noen kan det å snakke om overgrep føre til utsatthet for fysisk eller psykisk vold.

Flere og flere roper varsko om mye kriminalitet i det ufaglærte arbeidslivet og utnytting av arbeidstakere gjennom sosial dumping og menneskehandel/slaveri. Noen av de som er i risiko for slik utnytting vil komme innom ditt Nav-kontor for å få råd om hvordan de kan finne en jobb eller ta kontakt med Nav etter politiets aksjoner mot en arbeidsplass. Les mer om utnytting på arbeidstilsynet.no. 

Mange av de som utsettes for menneskehandel/slaveri, eller som er i risikosonen for slik utnyttelse, har vanligvis lite nettverk utenom personene de utnyttes av og lite systemkunnskap om hjelpeapparatet i Norge. Din innsats som veileder i Nav kan derfor bli avgjørende. For forebygging av menneskehandel er det viktig at sårbare migranter får informasjon om sine rettigheter på arbeidsmarkedet og rettigheter til økonomisk hjelp.

Hva er menneskehandel?

Med slaveri menes det at en person blir behandlet som en eiendom man kan utnytte til hva man vil, og det finnes få muligheter til å komme seg ut av situasjonen. Menneskehandel er en form for slaveri hvor en person blir

a) utnyttet for profitt eller andre fordeler til prostitusjon eller annen seksuell utnytting, til tvangstjenester innenfor eksempelvis tigging eller kriminalitet, eller til tvangsarbeid.

b) tvunget til å forbli i denne utnyttingen gjennom tvang, vold, trusler, forledelse (bli lurt), eller gjennom misbruk av personens sårbare situasjon.

Det er spesielt tvangsarbeid Nav må være oppmerksom på. Det er mye utnytting av sårbare migranter i det norske arbeidsmarkedet. Menneskehandel skiller seg fra sosial dumping blant annet ved graden av utnytting og at det er vanskelig (selv om ikke umulig) å komme seg bort fra det utnyttende arbeidsforholdet, på grunn av eksempelvis gjeld eller andre tvangsmidler, eller fordi brukeren ikke har noe annet valg (sårbar situasjon).

Hva er Navs ansvar?

I Norge har ingen etat, organisasjon eller kommisjon enerett eller hovedansvar for å identifisere mulige ofre for menneskehandel. Det betyr at Nav-ansatte har samme ansvar som politiet og alle andre offentlig ansatte til å identifisere mulige ofre for menneskehandel. Du identifiserer ved å se etter kriteriene som listet i artikkelen hvordan kan du gjenkjenne vold og ved å kunne definisjonen av menneskehandel over.  Det er eventuelt politiet, barnevernstjenesten eller UDI sin oppgave å verifisere.

Når et mulig offer har blitt identifisert, har personen de samme rettighetene som verifiserte ofre, ifølge Europarådskonvensjonen. De kan blant annet ha rett til å søke om en midlertidig arbeids- og oppholdstillatelse på 6 måneder (refleksjonsperiode, se kapittelet om opphold). De har også muligheten til å få et bo- og oppfølgingstilbud til ofre for menneskehandel gjennom ROSA-prosjektet eller Nav-kontoret.

Tilbudet fra Nav innebærer både økonomisk bistand og hjelp til å komme i arbeid. God arbeidsrettet oppfølging og kvalifiserende tiltak kan være avgjørende både for rehabilitering og for å forebygge videre utnytting og retraffikering. For å kunne sette realistiske mål i aktivitetsplanen eller individuell plan, og for å få tilgang til relevante arbeidsrettede tiltak, kan det i noen tilfeller være viktig å vurdere behov gjennom en arbeidsevnevurdering. De som har opplevd kroppslige overgrep kan erfaringsmessig være mer traumatisert og ha en vanskeligere vei til rehabilitering enn andre ofre.  De fleste vil uansett ha psykiske ettervirkninger det vil være viktig å ta hensyn til i oppfølgingen. Spesielt tilpasset innsats og tiltak med tett oppfølging vil normalt være hensiktsmessig.

Nav Grünerløkka driver «Human Trafficking Support Oslo», som skal brukes som et kompetansemiljø for råd og veiledning overfor andre Nav-kontor.

Forebyggende informasjon

Det kan være avgjørende at sårbare migranter får denne informasjonen fra deg om sine rettigheter, både på arbeidsmarkedet og når det gjelder økonomisk hjelp:

• Alle har rett til råd og veiledning fra sitt Nav-kontor, samt noe begrenset hjelp. Du har rett på tolk ved behov. For å få fulle rettigheter til sosialhjelp, må personen ha lovlig opphold og fast bopel i Norge.
• Organisasjonen IOM (International Organization on Migration)  kan bistå med trygg retur og hjelp til reetablering i hjemlandet.

Brukeren bør få vite at arbeidsmarkedet er regulert slik:

• Lovens grenser for alminnelig arbeidstid er ni timer i løpet av 24timer, og 40 timer i løpet av syv dager.
• Ingen skal utsettes for trusler eller annet press til å fortsette i arbeidet, inkludert gjeldssetting fra arbeidsgiver. Du har rett til å si opp arbeidet ditt.
• Alle arbeidstakere har krav på en skriftlig arbeidsavtale og lønn. Hvis du trekkes for store beløp i lønnen din, eksempelvis på grunn av gjeld for reise og opphold, kan dette være ulovlig.
• Det er ingen generell minstelønn i Norge. Lønna er fastsatt i arbeidsavtalen din. Mange virksomheter har likevel inngått en tariffavtale med fagforeningen. Dette er en avtale om lønn og arbeidsvilkår. I disse bransjene gjelder tariffavtalen for alle: byggebransjen, renholdsbransjen, jordbruk og gartnernæringene, og skips- og verftsindustrien. Det vil i praksis si at disse bransjene har satser for minstelønn.
• Hvis arbeidsgiveren har lovet deg lønn for arbeidet, men ikke betaler etter at du har purret, bør du sende et rekommandert brev til arbeidsgiveren hvor du setter en frist på for eksempel en uke til å betale. Skriv at du vil forfølge saken videre hvis arbeidsgiveren ikke betaler innen fristen. Hvis arbeidsgiveren likevel ikke betaler, kan du gratis ta saken til Forliksrådet.

Nevn gjerne steder å søke hjelp hvis man blir utnyttet på arbeidsmarkedet:

• Rosa-prosjektet - Nasjonal informasjonstelefon om alle former for menneskehandel: 22 33 11 60
• Arbeidstilsynet – de kan tipses anonymt om kontroll av arbeidsgiver.
• Politiet kan tipses om menneskehandel (politiet.no)

Kilde:

• arbeidstilsynet.no
• Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM): «Veileder. Identifisering av mulige ofre for menneskehandel» og «Menneskehandel: Utnyttelse til tvangsarbeid og tvangstjenester»
• Straffelovens § 257, § 258, § 259 og § 260
• Tyldum, Guri: Dependence og Human Trafficking in the Context of Transnational Marriage, International Migration 2013

Nav-ansatte har en informasjons- og veiledningsplikt etter forvaltningsloven.

Som veileder i Nav er det ikke din oppgave å løse situasjonen alene, men du må være i stand til å informere om hjelpetilbud for voldsutsatte og veilede bruker til å finne ut av hva hun/han skal gjøre, som del av din normale arbeidsrettede brukeroppfølging. I tillegg gir forvaltningsloven oss alle plikt til å gi veiledning og informasjon om materielle og formelle rettigheter, slik at brukeren skal kunne ivareta sine interesser. For å kunne klare å bryte eller opprettholde et brudd, kan det være avgjørende for en voldsutsatt eller en som har brutt med voldsutøver(e) å få hjelp til å bli økonomisk selvstendig.

En beslutning om å bryte med den eller de som utøver vold kan likevel være en lang prosess. Vær også klar over at volden ikke nødvendigvis slutter etter et brudd med voldsutøveren(e). Brukeren kan fremdeles utsettes for vold, trusler og et utålelig press om å flytte tilbake. Noen har samværsavtale om felles barn med voldsutøver. Dette kan føre til ytterligere vold.

Vedtak om råd og veiledning

Noen ganger vil et vedtak etter sosialtjenestens § 17 om råd og veiledning, være et virkemiddel. Et slikt vedtak kan gi rom til å avdekke vold og kontroll, og til å bistå den utsatte. Denne retten gjelder uavhengig av om du har en sak eller mottar ytelser fra Nav, og kan være nyttig når man ser behov for endringsarbeid for å forhindre sosiale problemer og hindre at bruker blir kasteball mellom tjenester. Tjenesten er ment å styrke den enkeltes mulighet for å mestre egen livssituasjon, og baseres på aktiv involvering og deltakelse. Hjelp til selvhjelp er det bærende prinsipp.

Sosialtjenesteloven pålegger kommunen å drive forebyggende virksomhet mot sosiale problemer (§12). Her finnes noen tips for hvordan man kan jobbe forebyggende mot vold i nære relasjoner gjennom Nav-kontorets programmer.

I programmer slik som introduksjonsprogrammet, jobbsjansen eller kvalifiseringsprogrammet har noen Nav-kontor gruppeinformasjon om ulike tema. Noen har også gruppeinformasjon i oppfølgingen av ungdom.

Det finnes mange måter å gi god forebyggende informasjon på. Noen metoder tar utgangspunkt i dialog for å øke læringsutbytte og bidra til bevisstgjøring. Andre baserer seg kun på å gi kort informasjon i gruppe, for å gjøre det lettere å komme inn på temaet i individuelle kartleggingssamtaler senere. På denne måten har veilederen som holder gruppeundervisningen mer kontroll på at eventuell deling av egne historier skjer i en trygg setting.

Under finner du noen eksempler på måter å gjøre dette på, til inspirasjon:

Forebyggende informasjon om kjærestevold, usunne relasjoner og overgrep til ungdom i kontakt med Nav

På tross av at unge er overrepresentert i omfangsstatestikken er mye informasjon og den offentlige diskurs om vold i nære relasjoner i konteksten mor, far og barn. En del unge klarer ikke å relatere seg til informasjonen.

En måte å gi forebyggende informasjon på til ungdom kan for eksempel være å starte med å forklare hvorfor man tar opp temaet: Gi informasjon om omfanget av vold og overgrep blant unge og at dette kan ha skadevirkninger som gjør at det kan være vanskelig å følge med på skolen og komme ut i jobb. Les mer om omfang og skadevirkninger i faktadelen av veilederen.

Spør deretter hva gruppen vet om hva vold i nære relasjoner er. Bruk litt tid på å lytte, og bekrefte/avkrefte. Etterpå kan du gi mer informasjon om hva vold er og kort hva som kjennetegner individuell voldsutøvelse, kollektiv voldsutøvelse og seksuelle overgrep. Knytt informasjonen til det gruppa har svart, og ta gjerne utgangspunkt i ungerelasjoner sin informasjon til ungdom (ungerelasjoner.no).

Spør deretter hva gruppen vet om hvor man kan få hjelp hvis de blir utsatt for overgrep eller er i en usunn relasjon. Etter en dialogrunde, gi informasjon om hjelpetilbud:

• Hvor det lokale overgrepsmottaket er
• At krisesentrene også er til for de som er i kjæresteforhold, også gutter
• Ungerelasjoner.no og deres chatt
• Det lokale NOK-sentret

Forebyggende informasjon om partnervold med barneperspektiv:

En måte å gi forebyggende informasjon på er å ta utgangspunkt i filmen Sinna mann (tv.nrk.no). Da har du anledning til å knytte informasjonen til noe utenfor gruppa, samtidig som filmen engasjerer følelser, tydeliggjør vold og bevisstgjør om konsekvenser på en god måte. Her er et forslag til undervisningsopplegg i etterkant:

• Hvilke umiddelbare tanker gjør dere dere etter å ha sett denne filmen? Hvilke følelser sitter dere igjen med? Hvilke bilder fra filmen har festet seg i hodet?
• Tegn opp et skjema med Boj, mor og far som overskrift, og snakk om hvordan hver av dem har det og hva slags hjelp de kan få. Her er hjelpespørsmål:
  • Har Boj/mor/far det bra? Hvorfor, hvorfor ikke?
  • Enkelte utsatte tenker det er bedre å holde familien samlet, fordi å dra vil splitte familien og være skadelig for barnet. Hva tenker dere om det?
  • Hvorfor kan ikke Bojs mamma bare reise fra faren? Husker dere hva hun sa om det? Snakk om barrierer for å dra. Hva slags hjelp kan mor få? (Gi informasjon om bla Nav, krisesenterets dagtilbud og botilbud – for både kvinner og menn, volds- og overgrepstelefonen mm. For mer les på: dinutvei.no og tilpass informasjonen til lokale forhold.)
  • Etterpå angrer far. Har far det bra? Hva slags hjelp kan far få? (Gi informasjon om bla Alternativ til vold, familievernets tilbud mm. Tilpass informasjonen til lokale forhold. Les mer om vold i nære relasjoner på dinutvei.no. 
  • Hvordan kan Boj få det bra? Hva slags hjelp kan Boj få? (Gi informasjon om bla barnevernets tilbud, BUP mm)
  • «Pappaen min, store blide pappaen min. En dag blir jeg kanskje som deg?» tenker Boj. Mange barn ser opp til foreldrene sine og vil bli som dem. Hva tenker dere om det?
  • Boj lurer på om det er hans skyld at pappa er så sint. Hva tenker dere om det?
  • Enkelte utøvere av vold skjønner ikke at de skader barnet, fordi de slår jo bare mor/far. Hva tenker dere om det?
  • Hvordan er stemningen i huset? Snakk om latent vold og skadevirkninger av å stadig å analysere om vold kan skje, stadig være anspent og stressa i kroppen.

Forebyggende informasjon om vold i nære relasjoner i en migrasjonskontekst

Hvis informasjonen er rettet mot personer med innvandrerbakgrunn, går det an å ta utgangspunkt i:

• Ressursside om negativ sosial kontroll, vold i nære relasjoner, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse (kompetansenorge.no). Hele eller deler av dette undervisningsmateriellet er oversatt til flere språk.
• Basere seg på en kultursensitiv, dialogbasert metode med temaet hvordan ha et godt familieliv når man har migrert: Er familielivet det samme i opprinnelseslandet kontra her? Reflektere videre og stille spørsmål om hva skal til for å ha et godt familieliv. Hvis det er noe som ikke fungerer, hvem kan støtte oss i slike situasjoner? Temaet kan også åpne for mange andre utfordringer, eksempelvis hva man kan forvente i et nytt land og mestring av migrasjonsrelaterte frustrasjoner.
• Bruke en situasjon i media som utgangspunkt. Hva skal vi gjøre for at slike situasjoner ikke oppstår i «vårt miljø»?

Råd om å opprette tverrfaglige konsultasjonsteam

Bufdir har nasjonale faglige råd for tverrfaglige konsultasjonsteam i saker hvor det er bekymring for omsorgssvikt, vold eller overgrep mot barn og unge. 

Bruk en frivillig organisasjon

Husk at du ikke alltid trenger å gjennomføre opplegget selv. Samarbeid gjerne med frivillige organisasjoner. Her er noen eksempler:

• Stiftelsen Tryggere
• Stiftelsen RKF - Rådet for kulturkompetanse (spisskompetanse i kultursensitivt dialogarbeid)
• Det lokale krisesenteret og/eller NOK-senteret

En samtale om vold i nære relasjoner blir ofte omtalt som en «vanskelig samtale». Det trenger den ikke å være. Her er råd til den gode samtalen.

Tipsene til samtalen er organisert inn i samtalens faser:

• Forberedelser
• Startfase
• Kartlegging
• Veiledning
• Avslutning

Forberedelser

• Vær oppmerksom på tegn på at brukeren har fortalt om vold i nære relasjoner før, for eksempel i legeerklæringer eller fagsystemet. Noen ganger omskriver personen som skriver ned referatet, notatet eller legeerklæringen med ord som «konfliktfylt forhold», «vanskelige hjemmeforhold» eller liknende.
• Hvis du allerede en mistanke om at brukeren kan være utsatt for vold i nære relasjoner, forbered deg godt til samtalen ved å lese igjennom denne veilederen. Du kan også få råd ved å ringe en hjelpetelefon for denne typen vold eller ta kontakt med Navs Ressurssenter om vold i nære relasjoner. Sett av god tid til samtalen
• Hvis brukeren ikke snakker godt norsk, bestill telefontolk. Det vil ivareta anonymitet, sikkerhet og likeverdige offentlige tjenester. Bruk aldri familiemedlemmer som tolk.
• Vær også oppmerksom på at telefonsamtaler eller digitale møter om kan medføre at en annen person lytter til samtalen og hva brukeren sier uten at du vet om det. Så vidt mulig bør derfor planlagte samtaler gjøres ved oppmøte når det mistenkes pågående vold.
• Noen ganger vil brukeren ha med en annen person inn i samtalen. I denne sammenhengen er det viktig å være klar over at ikke alle «støttepersoner» vil brukeren vel. Noen kan være en voldsutøver som ønsker å kontrollere hva brukeren får lov å fortelle i samtaler med Nav. Da kan vi ikke lengre kalle den medfølgende personen en støtteperson. Inntil man har avklart rollen til den medfølgende personen bør det oppfordres til alenesamtaler med bruker. Det er viktig å være klar over at Nav heller ikke kan dele taushetsbelagte opplysninger med andre personer uten at bruker selv har gitt et gyldig samtykke til det, eller har gitt en gyldig fullmakt for at den andre personen skal bistå bruker i saksbehandlingen. Hvis personen ikke er advokat, så må det foreligge en skriftlig fullmakt. Etter forvaltningsloven §12 kan fullmektig ha rett til å bli med i samtalen. I denne sammenhengen er det viktig å være klar over at brukeren kan være satt under press om å underskrive en fullmakt. Hvis du vet at dette er tilfelle, vil ikke fullmakten være gyldig.  Der du er usikker, og det mistenkes vold i nære relasjoner eller det skal kartlegges for dette, kan og bør det oppfordres til alenesamtale med bruker. For eksempel kan du forklare at det er viktig at brukere eier sin egen sak og løsninger, og at det derfor anbefales at deler av samtalen gjøres alene og at støttepersonen heller kommer inn i slutten av samtalen for en oppsummering.

Startfasen

• Etablering av god kontakt og oppnå tillitt er avgjørende for å få relevant informasjon. Bruk gjerne litt tid på småprat.
• Start gjerne med å avklare målet med samtalen ved først å spørre brukeren om hans/hennes ønsker og forventninger til samtalen og deretter presentere dine mål med samtalen.
• Fortell om din rolle og om taushetsplikten, samt at det er noen unntak til denne for å avverge alvorlig kriminalitet (se avvergeplikt) og for å sikre at barn ikke blir utsatt for mishandling eller omsorgssvikt (se meldeplikt).
• Målet med samtalen er kanskje ikke i utgangspunktet (kun) å kartlegge om brukeren er utsatt for eller har vært utsatt for vold i nære relasjoner, men samtalen kan dreie seg inn på vold av to årsaker:
  • Du spør om vold som en ledd i kartleggingen: Les mer om hvordan innlede temaet og kartlegge for om vold er en del av brukerens hindre mot arbeidsmarkedet. Husk å benytte mer nøytrale ord enn vold og tvangsekteskap, slik som eksempelvis redsel, kontroll, utnytting eller press (om ekteskap, sex ol). Prøv å ha et rolig og åpent kroppsspråk når du spør.
  • Du oppdager tegn på vold i samtalen: Det er vel så ofte at fortellingen om vold kommer uforberedt på deg som veileder ved at brukeren forteller eller hentyder til vold i den generelle kartleggingen. Da blir din viktigste oppgave å stille oppfølgingsspørsmål for å kartlegge videre. Hvis du har god oversikt over hva vold er og hvordan den kan opptre (les mer i faktadelen), kan du lete aktivt etter tegn på vold i det brukeren svarer og forteller, og benytte anledningen til å be brukeren utdype og fortelle mer.
• Når samtale dreier seg inn på vold er det viktig å understreke at det er brukeren som bestemmer hva brukeren ønsker å dele, og at det uansett hva brukeren velger å gjøre, ikke er nødvendig at brukeren går i detaljer, at det holder med overskriftsnivå. Eksempelvis: Det er du som bestemmer hva du ønsker å dele med meg. Noen synes det kan være fint å snakke, andre synes det kan være vanskelig – og det er også greit.

Kartlegging

• Les mer om hvordan du kan kartlegge om vold i nære relasjoner er en del av brukerens hindre mot arbeidsmarkedet. I de fleste samtaler vil det være naturlig å kartlegge sikkerhet og arbeidsevne. Veiledning til hva slags tiltak som bør settes inn kan du lese mer om her (innledning oppfølging).
• Lytt mer enn du snakker selv. At det er litt stille er intet faresignal.
• Uttrykk empati, men ikke slik at brukeren føler seg stakkarslig. Fokuser på sterke sider ved brukeren i samtalen, slik som: «Jeg forstår godt at dette må ha vært veldig vanskelig. Jeg synes du er veldig sterk som klarer å sitte her i dag og fortelle dette til meg/lage en plan om veien videre. Det krever styrke etter det du har vært igjennom.»
• Tilrettelegg for refleksjoner hos brukeren om livssituasjonen ved åpne spørsmål, slik som: «Hva gjør situasjonen med deg?» og ved å speile underliggende følelser og meninger, slik som: «Du er sliten av hele situasjonen?», «Du er usikker på hva du skal gjøre?»
• Oppsummer underveis for å sjekke at du forstår riktig, for å holde fokus eller for å gjøre opp status.

Veiledningsfase

Hva du fokuserer videre på i samtalen vil avhenge av hvilken situasjon brukeren er i, se endringshjulet. Når brukeren lever med vold, vil ambivalens normalt være en del av samtalen:

• Alle mennesker har rett til å få lov til å ta sine egne valg, og det å ta viktige valg i livet tar tid. Brukere som lever med vold i hverdagen vil ofte være preget av motstridende tanker og følelser om hva som kan være riktig for dem å gjøre. Det er en normal og nødvendig del av en endringsprosess. Arbeid med ambivalens vil derfor være en naturlig del av mange samtaler som omhandler vold i nære relasjoner. MI er en metode utviklet for fagfelt hvor arbeid med ambivalens er en naturlig del av en veiledningsprosess.
• Metoden understreker at konfrontasjon eller argumentering om hva brukeren bør gjøre har liten virkning og kan gjøre at brukeren blir utrygg på å ta opp problematikken med deg. Både det å bryte med voldsutøver/voldsutøverene og det å bli i relasjonen kan føre til positive og negative konsekvenser. For å bli sikker på hva han/hun ønsker å gjøre har han/hun et behov for å utforske både gode og mindre gode sider ved å fortsette som det er. Les gjerne mer om barrierer for brudd (lenke til individuell voldsutøvelse)
• To tips fra metoden er å gi god plass til endringssnakk, ved å be bruker utdype utsagn som handler om endring, i tillegg til at du som veileder reflektere rundt det. I tillegg bør du, gjerne flere ganger, oppsummere endringsytringene i samtalen til personen. Motstand bør møtes ved å reflektere tilbake brukerens ytring uten å argumentere. På denne måten viser du at du anstrenger deg for å forsøke å forstå brukerens perspektiv uten å dømme. Ved å understreke brukerens kontroll og frihet til selv å bestemme, vil du kunne dempe noe av motstanden.
• På helsedirektoratet.no kan du lære mer om MI som metode

Informasjon vil også være en del av veiledningsdelen av samtalen:

• Hvis det er behov for å gi informasjon, ta det mot slutten av samtalen når brukeren har fått snakket litt fra seg, eller når behovet for informasjon kommer naturlig opp i samtalen. Husk at når man er i krise, er det vanskelig å få med seg informasjon. Mange voldsutsatte eller tidligere voldsutsatte kan også streve med oppmerksomhet og konsentrasjon. Porsjoner derfor ut informasjonen. Tips: Start gjerne med å spørre om hva brukere vet om et tema, for eksempel: Hva vet du om krisesenteret/Vold- og overgrepstelefonen/NOK-senteret? Lytt og spør gjerne deretter: Er det greit om jeg gir litt informasjon om …? Ved først å sjekke ut hva vedkommende vet om hjelpetilbudet, kan du nå designe hva slags informasjon brukeren trenger, samtidig som du sikrer at brukeren følger med. Informer kort, for eksempel maks i ett minutt, og spør så: Hva tenker du om dette? På denne måten får du vite hva personen har fått med seg av det du har fortalt og hva personen tenker om det, slik at du kan gi mer spesifikk informasjon basert på dette igjen.

Målet med samtaler i Nav er at brukeren finner sine egne løsninger. Dette gjelder også her. En beslutning hos brukeren om hva som er det rette å gjøre kan være en lang prosess gjennom flere samtaler. Din jobb er først og fremst å lytte, og å stille de rette spørsmålene for at personen selv skal finne en vei til endring av sin livssituasjon. Det må være i tråd med personens egne vurderinger av hva som er viktigst for at hun eller han skal ha det bra. Hva du fokuserer på i samtalen og hvilke løsninger du informerer om muligheten for, vil avhenge av hvor brukeren er i endringshjulet. 

• Gi rom for at det er flere løsninger på et problem enn å politianmelde eller (med en gang) bryte med sin familie eller partner eller andre løsninger som kan sitte langt inne. Gi informasjon om hjelpetilbudet og hør hva vedkommende tenker. Kanskje er et først skritt å få råd fra en hjelpetelefon om hvordan man kan snakke med familien sin? Ring gjerne hjelpetelefonen i samtalen, slik at prosessen påbegynnes og terskelen blir lavere for brukeren til å ringe igjen.
• Prøv å snakke positivt om barnevernet, politiet og hjelpeapparatet for øvrig underveis i samtalen.
• Avtal en ny samtale innen kort tid hvis dagens løsning er at brukeren skal tenke videre.

Vurder likevel alltid avvergingsplikten og oppmerksomhetsplikten, og opplys brukeren om at du har disse pliktene:

• Hvis barn lever under voldelige forhold, enten de blir utsatt for vold direkte eller lever i et hjem hvor vold utøves: Informer, med mindre dette kan skape fare, om din meldeplikt til barnevernet. Gi brukeren valget mellom å ta kontakt med barnevernet i samarbeid med deg eller at du som veileder skriver en bekymringsmelding uten medvirkning fra brukeren. Ring gjerne til barnevernet i samtalen. Obs! Husk at barnevernet er en del av hjelpetilbudet, og at foreldre har en tendens til å overvurdere hvor mye de klarer å skjerme barna. Det kan være vanskelig å innrømme for seg selv at barna kanskje ikke har det så bra som man ønsker.
• Hvis det er sannsynlig at brukeren fortsatt vil bli utsatt for alvorlig kriminalitet i fremtiden, slik som mishandling av partner, vil avvergeplikten kunne tre inn. Informer om plikten og at det kan være at du må gi informasjon videre. Gi brukeren mulighet til å ta kontakt for råd fra politi eller krisesenter i samarbeid med deg, før du eventuelt gir informasjon uten medvirkning fra brukeren til politiet, hvis du finner ut at avvergeplikten trer inn etter drøftelser med lokalt politi eller Navs ressurssenter om vold i nære relasjoner.

Avslutningsfase

• Avrund samtalen i tide, slik at det blir tid til en god avslutning!
• Takk for at personen har stolt nok på deg til å fortelle om dette. Oppsummer noen sterke sider ved personen.
• Oppsummer hva dere har blitt enige om skal skje, hvem som skal gjøre hva, og hvor eventuell informasjon skal gå.
• Avtal neste møte: Hvordan kan vi kontakte deg på en trygg måte? Hvis den utsatte skal hjem til voldsutøver må en sikkerhetsplan være på plass før avslutningen av møtet.
• Dokumenter samtalen på en trygg måte, slik at den utsatte ikke settes i fare hvis hun/han presses til å gi tilgang til samtalereferatet: 

1. Rutine for dialogen i Modia, Min side og Gosys (se rutine på Navet, Navs intranett)
2. Notatløsningen i Gosys (notater og blanketter) (se rutine på Navet, Navs intranett)

Du må ofte tørre å spørre om vold, for at brukere skal tørre å fortelle om livssituasjonen sin. Her kan du lære mer om kartlegging for om vold er en del av brukerens hindre opp mot arbeidsmarkedet.

Selv om vold er et omfattende problem som skaper vansker for økonomisk selvstendighet og arbeidslivstilknytning, kvier mange veiledere i Nav seg for å spørre om vold. Her er noen eksempler på hvordan du kan formulere og tilpasse din egen måte.

Husk at det ikke er skadelig å spørre og snakke om dette. Hvis du spør med et rolig og avslappet kroppsspråk og med en intensjon om å forstå og hjelpe er det vanskelig å gjøre feil. Vær klar over at vold kan arte seg på forskjellige måter og at man kan kommunisere på ulike måter om volden ettersom hvilken bakgrunn og etnisitet man har. Bruk ord som brukeren kan identifisere seg med. Ord som vold, voldtekt, tvangsekteskap og menneskehandel kan ofte være fremmedgjørende. Bruk heller ord som for eksempel redsel, press (om ekteskap, sex ol), utnytting eller still spørsmål om konkrete erfaringer i oppfølgingsspørsmål.

Det er heller ikke nødvendig for deg som veileder å bli ekspert på seksuelle overgrep før du spør en bruker om han/hun har vært utsatt for uønskete, seksuelle handlinger. Du kan være rimelig trygg på at du ikke vil få en lang, detaljert historie om overgrep til svar hvis det har skjedd. Kanskje vil du også få et «nei» på spørsmålet ditt, det betyr ikke at det ikke har skjedd.

Det at du tør spørre, viser at du er trygg og kanskje vil brukeren komme tilbake til spørsmålet ditt på et senere tidspunkt. Du kan også si noe om at spørsmålet kanskje kom litt brått på og at det ikke er eneste gang det er mulig å snakke om dette.

Får du et ja, kan du for eksempel følge opp med å spørre hvordan det påvirker nåsituasjonen, om brukeren har fått hjelp til å bearbeide overgrepene og hvordan Nav best kan tilrettelegge for tjenester for bruker. Det viktigste er at du som veileder er empatisk, tror på det brukeren forteller og ikke bagatelliserer det. Selv om overgrepene ligger tilbake i tid, kan konsekvensene av det påvirke brukeren lenge og kanskje resten av livet. Det betyr ikke at det ikke er mulig å leve et bra liv med overgrepserfaringer eller andre erfaringer med vold i nære relasjoner i bagasjen, men at brukeren trenger ekstra tilrettelegging eller hjelp for å komme videre.

Måter å innlede temaet på:

Eksempler på å spørre ved å normalisere:

• Vold i nære relasjoner: Jeg vet ikke om dette er et problem for deg, men en del av de jeg treffer i min jobb har det vanskelig hjemme. Jeg har oppdaget at flere ikke vet at de kan snakke med meg om det og derfor har jeg begynt å spørre alle. Hvordan er dette for deg? Hvordan har det vært tidligere? Har du noen gang vært i et forhold hvor du har blitt redd eller truet? Er du redd for noen i familien din eller de du bor med?
• Menneskehandel: Mange som kommer nye til et land og ikke kjenner systemene kan bli utnyttet av andre. Noen kan ende opp i en situasjon det er vanskelig å komme seg ut av igjen. Jeg har oppdaget at mange ikke vet at de kan snakke med meg om det. Hva tenker du om det?

Eksempler på å spørre ved å ta utgangspunkt i noe du lurer på eller noe brukeren forteller:

• Jeg har inntrykk av at du ofte har problemer med å komme hit/møte opp på tiltak/dra på skolen/kurs. Hva tenker familien din/partneren din om at du kommer hit/er på tiltak/kurs?
• Jeg ser at pengene ikke alltid strekker til. Hva tenker du om det? Har du kontrollen over dine egne penger, eller er det andre som kontrollerer eller bruker av dem?
• Du sier du ikke lengre ønsker å bo hjemme på grunn av konflikter med familien/fordi det er så mye «pes» hjemme, og derfor ønsker hjelp fra Nav. Kan du fortelle litt mer om det?
• Du sier du skal gifte deg/dra på ferie/flytte til utlandet, ønsker du det selv? Hva vil skje hvis du finner ut at du ikke ønsker å dra/gifte deg?
• Jeg har tenkt på at du ofte er sykemeldt/har vondt i magen/hodet, har søvnproblemer ol. Dette gjelder kanskje ikke deg, men min erfaring er at en del som opplever eller tidligere har opplevd vanskelige ting, som vold, overgrep eller befunnet seg i en vanskelig livssituasjon, får slike plager. Hva kommer dine smerter av tror du? Er det noe jeg kan gjøre for at du kan få det bedre?

Eksempler på å ta tak i det en bruker forteller i generell kartlegging:

• Mange veiledere som har mistanke om psykiske plager vil prøve å kartlegge hvordan for eksempel brukeren sover, for å komme inn på temaet psykisk helse. Hvis brukeren forteller om problemer, fortsett da med: hvor lenge har det vært slik? Spør så: Var det noe spesielt som skjedde rett forut for det, for eksempel noen endringer i livet ditt eller noe som stresset deg?
• Det går også an å legge inn spørsmål om vold i nære relasjoner i kartleggingsskjema som brukes ved kontoret

Et annet alternativ, for eksempel i introduksjonsprogrammet, jobbsjansen eller kvalifiseringsprogrammet, er å starte med forebyggende gruppeinformasjon om vold i nære relasjoner og hjelpetiltak. Dette gir muligheter til enklere å komme inn på temaet senere i enkeltsamtaler. Les mer i kapittelet om forebyggende informasjon.

Følg opp spørsmålene når brukeren forteller

Når du har spurt om vold, er det viktig å følge opp det brukeren forteller med oppfølgingsspørsmål. Understrek at det er brukeren som bestemmer hva brukeren ønsker å dele, og at det uansett hva brukeren velger å gjøre, ikke er nødvendig at brukeren går i detaljer, at det holder med overskriftsnivå:

• Det er du som bestemmer hva du ønsker å dele med meg. Noen synes det kan være fint å snakke, andre synes det kan være vanskelig – og det er også greit.

Gi personen mulighet til å fortelle mest mulig fritt ved å bruke åpne oppfølgingsspørsmål, slik som:

• Kan du fortelle mer om det?

Deretter følger du med på om det brukeren forteller kan være vold.

Noen ganger kan det likevel være nødvendig med mer direkte oppfølgingsspørsmål, da volden kan ha blitt normalisert for brukeren: Det kan være han/hun ikke tenker på det som skjer som vold. Under finner du noen spørsmål, som du kan bruke som eksempler om nødvendig og naturlig:

• Blir du slått/dratt i håret…?
• Har du blitt truet eller kalt stygge ting?
• Hender det at ektefellen/partneren din/familiemedlemmer knuser og kaster ting hjemme?
• Hender det at du er redd for ektefellen /partneren/søsken/barna din(e)? Eller føler deg krenket av dem?
• Har noen du bor sammen med vanskelig for å kontrollere aggresjon, og ofte blir sinna og oppfarende?
• Lever du med strenge regler for hva som er lov og ikke lov? Kontrollerer andre i familien din hvem du får lov til å være sammen med, pengene dine, om du får lov til å gå ut eller liknende?
• Har du noen gang blitt tvunget til å gjøre noe som går imot det du ønsker selv? Presses du til å gjøre noe du ikke ønsker? Hvordan?
• Blir du truet med utstøting av familien, med å bli etterlatt i utlandet eller noe annet?
• Er du lovet bort? Ønsker/ønsket du å gifte deg? Hva skjer hvis du sier nei? Får du lov å skille deg av partneren eller storfamilien?

Menneskehandel, eksempelvis:

• Hvis brukeren er ny i landet: Hvorfor ønsket du å forlate landet ditt, var det din idé å dra? Tilbød noen seg å betale for reisen? Har du tilgang til passet ditt?
• Har du gjeld, og kan du velge hvordan du vil betjene denne gjelden?
• Hvor mye av inntektene tilfaller deg etter at alt er trukket fra?
• Kan du slutte i jobben hvis du ønsker? 

Kartlegging av sikkerhet er noe av det viktigste du gjør i saker som omhandler vold i nære relasjoner. Hva som kommer ut av kartleggingen vil gi konsekvenser for oppfølgingen.

Det er viktig med kartleggingen av sikkerhet både hvis brukeren fremdeles er sammen med voldsutøver/bor med voldsutøverne eller hvis brukeren har brutt med voldsutøverne/voldsutøver. Brukeren kan fremdeles utsettes for vold og trusler etter brudd.

Hvis din kommune har en TryggEst-koordinator bør det utføres en RITE-kartlegging av TryggEst i kommunen, basert på hva Nav-veileder i saken har kartlagt når det gjelder forholdene under.

Hvis din kommune ikke er en TryggEst-kommune, må veileder gjøre sine egne vurderinger basert på kartleggingen av forholdene under, men søk gjerne råd anonymt med lokalt politi, spesialisert hjelpetilbud eller Navs Ressurssenter om vold i nære relasjoner. Vurder avvergeplikten etter kartleggingen.

Diskuter deretter (igjen) saken med TryggEst-koordinator i kommunen. Hvis Nav-kontoret eller kommunen ikke har en slik ansvarlig for voldsfeltet, så anbefales det å diskutere saken anonymt med et spesialisert hjelpetilbud, politiet eller Navs ressurssenter om vold i nære relasjoner. Vurder avvergeplikten etter kartleggingen.

Generelt:

• Er bruker redd for sin egen sikkerhet? Hva har endret seg i situasjonen, som gjør at brukeren eventuelt er mer redd nå?

Om utøver/utøverne:

• Utøves det vold gjennom trusler eller handlinger, eller sies ting som tyder på at han/hun/de tenker på vold? Skjedde dette nylig? Er det eskalerende/økt i omfang? Alvorlig vold? (Er det for eksempel brukt halsgrep? Truet med våpen? med mer)
• Skjer volden kun bak lukkede dører eller kan den også skje offentlig (bryr ikke voldsutøveren seg om andre ser)? Har utøver tilgang på våpen? Har utøver voldsdommer?
• Har utøver et rusproblem, sinnemestringsproblemer eller adferdsvansker? Har utøver psykiske vansker? Alvorlig eller nylige utslag?
• Ved kollektiv vold/æresrelatert vold, også: Har familien plutselig blitt strengere? Har familien gitt personen nye regler som hun/han må forholde deg til? Er det planlagt utenlandsreiser? Kunne søsken velge ektefelle selv? Hvordan har trusler mot familiens ære vært løst tidligere? Kartlegg også forhold ved familien: Hvem bestemmer i familien? Hvor befinner de seg? Hvordan holder de kontakten?

Om den utsatte:

• Er det utfordringer med den utsattes trygghet og sikkerhet relatert til fysiske forhold ved bolig, arbeidsplass, transport og aktivitet i nærmiljøet? Bor for eksempel den utsatte med voldsutøver(e) eller øde til eller på bakkenivå? Har den utsatte for eksempel en jobb hvor hun/han jobber alene på natt?
• Er den utsatte avhengig av voldsutøver, for eksempel på grunn av dårlig økonomi, arbeidsløshet, hjelp fra utøver på grunn av funksjonsnedsettelse eller for eksempel avhengig av hjelp når det gjelder barna, eller redd for at han skal få omsorgen?
• Er den utsatte isolert og har lite nettverk, problemer med å komme i kontakt med andre eller har konfliktfylte relasjoner eller kun nettverk med personer i vanskelige livssituasjoner (for eksempel innenfor rusmiljø)?
• Har den utsatte lavt norsknivå og/eller lite systemkunnskap og kunnskap om lov og rett?
• Er hjelpetilbudet langt fra den utsatte, ikke tilrettelagt for den utsattes utfordringer eller har den utsatte dårlige erfaringer med hjelpetilbudet tidligere?
• Er den utsatte redd for å fortelle om vold eller oppsøke hjelp, for eksempel på grunn av relasjonen til voldsutøver (partner/familie o.l.) eller på grunn av frykt for sin sikkerhet, sosiale sanksjoner eller konflikter?

Kartlegge om barnas situasjon:

Hvis det er vold i hjemmet, skal saken uansett svarene her meldes til barnevernet, men det kan være viktig å ha informasjon om hvor akutt situasjonen er (les mer under meldeplikt til barnevernet):

• Hvor er barna når det oppstår konflikter hjemme?
• Er du redd for at barnet ditt kan bli skadet?
• Er barnet ditt trygt?

Vær klar over at en del foreldre overvurderer hvor mye de klarer å skjerme barna.

Kartlegge digital sikkerhet:

På dinutvei.no kan du finne mer informasjon om sikkerhetstiltak digitalt. Vær for eksempel oppmerksom på sporingsmuligheter i apper, som for eksempel Snapchat. Sporing og stedstjenester kan slås av. Be også brukeren sjekke bil/klær/veske for posisjonsenheter eller sporingsbrikker. Nyere biler kan også ha en "standard sporing" innebygd. Har voldsutøver hatt tilgang til den utsattes telefon? Tappes batteriet fortere? Dette kan være tegn på spyware.

Hvordan skal dette følges opp:

Tenk igjennom i verste fall- og i beste fall-senarioer, og hva som må til/skal skje for at det skjer: «Det jeg er mest redd for nå er…særlig hvis……» og «I beste fall tror jeg ……vil skje, men da må……». Tenk også igjennom hva du tenker er mest sannsynlig.

Diskuter deretter (igjen) saken med TryggEst-koordinator i kommunen. Hvis Nav-kontoret eller kommunen ikke har en slik ansvarlig for voldsfeltet, så anbefales det å diskutere saken anonymt med et spesialisert hjelpetilbud, politiet eller Navs ressurssenter om vold i nære relasjoner. Vurder avvergingsplikten.

Sikkerhetsplan

Hvis brukeren fremdeles er sammen med eller bor sammen med voldsutøver/voldsutøverene, er det viktig å lage en sikkerhetsplan.

Formålet med sikkerhetsplanlegging er at den som utsettes for vold skal ha tenkt gjennom hva vedkommende kan gjøre for å beskytte seg selv og eventuelt andre, og forebygge nye voldshendelser. Dette kan innebære å ha en plan for hvor vedkommende kan reise, kjenne til viktige telefonnumre, hjelpetilbud og rettigheter. Sikkerhetsplanleggingen i seg selv kan også øke den utsattes bevissthet på hvordan hun/han påvirkes av volden og kan gi et bedre grunnlag for videre valg. Det er derfor viktig at du som veileder lar den utsatte ta stor del i utformingen av planen. Den utsatte må føle et eierskap til planen for at den skal virke.

Det er likevel viktig at den utsatte ikke endre atferd eller på annen måte gi partner grunn til å tro at det kan gå mot brudd før det praktiske er på plass. Volden kan eskalere dersom den som utøver volden får mistanke om at partner har betrodd seg til andre og planlegger å avslutte forholdet. Her er råd fra helsevesenets veileder (voldsveileder.nkvts.no)

I den første samtalen med den voldsutsatte må du gi informasjon om formål og innhold ved sikkerhetsplanlegging. Du må klargjøre hvordan man kan holde kontakt med ham/henne på en trygg måte, og undersøke hvilke tiltak den utsatte allerede benytter for å beskytte seg selv. Dere må sammen diskutere hva den utsatte kan gjøre framover av konkrete handlinger og tiltak for å minske risikoen for å bli utsatt for vold.

I den sammenheng må det klargjøres om den som utsettes for vold:

• har en rømningsplan eller har tenkt gjennom hvordan komme seg i sikkerhet
• har vært i kontakt med politiet tidligere eller vet hvordan han/hun skal komme i kontakt med dem
• har tilgang på andre viktige telefonnumre
• har bodd på eller vært i kontakt med krisesenter, og har telefonnummeret eller adressen dit?
• har gjemt unna penger til å klare seg?
• har et ekstra sett med bil- eller husnøkler?
• har etablert en kode med familie eller venner for å kommunisere at de er i fare?
• har forhørt seg med naboer om de kan ringe politi eller ringe på dersom volden starter?
• har fjernet potensielle våpen fra hjemmet?
• har gjort klar en bag med nødvendige dokumenter og klær (men er forsiktig med hvor den oppbevares)?

Det å være voldsutsatt eller ettervirkninger/senskader av slik vold kan føre til nedsatt arbeidsevne. Her er noen tips til hva du bør kartlegge i en 14a-vurdering og arbeidsevnevurdering når du vet at bruker har vært utsatt for vold i nære relasjoner, overgrep eller menneskehandel.

Nav-loven § 4 a er en ramme for all arbeidsrettet brukeroppfølging i Nav - uavhengig om personen får eller skal ha kommunale eller statlige tjenester. Vi skal kartlegge og vurdere hva slags muligheter og hindre personen har for en trygg tilknytning til arbeidslivet. På denne måten blir det lettere å vurdere hvilken hjelp og støtte personen trenger for å komme i jobb. En arbeidsevnevurdering er litt mer omfattende enn en behovsvurdering. Her skal vi også vurdere om en person har nedsatt arbeidsevne. Som oftest vil det være nødvendig å gjøre en arbeidsevnevurdering i saker med vold i nære relasjoner.

Selv om din bruker kan hindres helsemessig til en trygg tilknytning til arbeidslivet, er det ikke sikkert brukeren har snakket om sine symptomer med fastlegen sin. Under halvparten av de som svarte de hadde vært utsatt for partnervold i sist omfangsundersøkelse om partnervold og overgrep (2023), hadde oppsøkt helsehjelp som følge av volden de var utsatt for. Samtidig kan tidlig hjelp være avgjørende for de som strever med senskader av vold eller overgrep. Mange år med symptomer uten behandling kan føre til at tilstanden ikke bedres nok ved behandling til at arbeidsevnen økes. God kartlegging fra deg kan dermed være avgjørende for brukerens muligheter til en trygg tilknytning til arbeidslivet.

Under finner du tips til hva du kan kartlegge for, når du vet at brukeren har vært utsatt for vold i nære relasjoner. Hvis det ikke er kjent om brukeren har vært utsatt for vold, anbefales kapittelet råd til samtalen og våg å spørre. 

Helse - Psykisk uhelse: 

Innled med informasjon om vanlige konsekvenser og spør brukeren hvordan det er for dem, og om det er greit å snakke om: «Noen synes det kan være fint å snakke om konsekvensene volden har fått for en, andre synes det kan være vanskelig – og det er også greit». Forklar at du kartlegger fordi du ønsker å hjelpe brukeren best mulig og da er det viktig å vite hva man skal ta hensyn til i oppfølgingen. Understrek at det ikke er traumene man skal snakke om, men hverdagen og hvordan den er, men at det er brukeren som bestemmer hva brukeren ønsker å dele.

Hvis det i kartleggingen kommer frem helsemessige hindre mot arbeidsmarkedet, kan det være at brukeren trenger psykisk helsehjelp, har rett på arbeidsavklaringspenger og vil trenge tilrettelegging i arbeid eller studier:

• Flere sliter med psykiske plager, slik som søvnforstyrrelser, gjenopplevelser av det som skjedde, tristhet og nummenhet eller frykt/angst. Fortell gjerne at man reagerer ulikt på å ha vært utsatt for vold i nære relasjoner. Noen får store helsemessige ettervirkninger og andre ikke, se helsekapittelet i faktadelen. Spør litt om hvordan brukeren har det, dersom det er greit å snakke om, eksempelvis: Hvordan er det for deg? Hvordan er din hverdag/en typisk dag? Hvordan sover du? Er du ofte lei deg, trist eller tenker mye på ting, bekymret? Hvor lenge har det vært slik? Slike eventuelle psykiske ettervirkninger kan forsterkes av skam, selvbebreidelser og skyldfølelse. Med personens samtykke kan du sende informasjonen til fastlegen, som kan innkalle til time og eventuelt bruke dette i videre henvisning til en diagnostisk vurdering i spesialisthelsetjenesten eller bruke informasjonen til en legeerklæring for arbeidsavklaringspenger. Det er viktig å gi informasjon om at det kan finnes hjelp og at det er voldsutøver som har ansvaret.
• Noen kan bruke rus som selvmedisinering. Det kan derfor også være lurt å kartlegge: Hva slags forhold har du til rus? Spør om alkoholbruk, cannabis/hasj og andre rusmidler.
• Psykisk uhelse kan få konsekvenser for personens kognitive funksjon, slik som konsentrasjons- og hukommelsesvansker. Dette har mye å si for jobbutførelse og studier. Samtidig er det ikke alle som tenker på dette som helseutfordringer og vet at det finnes tilretteleggingsmuligheter. Les mer om tilretteleggingsmuligheter på kunnskapsbanken.net. Flere kan ha hørt nedsettende utsagn om seg selv som en del av volden, og eventuell nedsatt kognitiv funksjon kan være selvforsterkende for slike tanker om seg selv.
• Spør derfor gjerne litt om dette, det trenger ikke være vanskeligere enn: Er det vanskelig å huske ting eller å følge med på hva folk sier? Er det vanskelig å konsentrere seg?Hvor lenge har det vært slik?
• Andre kan ha vansker med følelsesregulering, slik som økt irritasjon, sinne og utagering. Det trenger ikke å komme til uttrykk på jobb, men kan like gjerne komme til uttrykk når man kommer utmatta hjem etter jobben, hvor man kanskje blir mer sliten enn det man ble før. Fatigue, eller det å fort bli utmatta, kan flere oppleve. For å kartlegge dette kan du for eksempel innlede ved å fortelle at en del har økt følsomhet for stress og lettere kan bli for eksempel irritert, og deretter spørre hvordan dette er for brukeren oghvordan brukeren reagerer på stress. Hvis noen snakker om vansker med følelsesregulering, bør man snakke om at dette er helt vanlig og forståelige reaksjoner. For å kartlegge for økt trettbarhet, kan man for eksempel spørre om en typisk hverdag.
• Noen kan ha vansker med tillitt til andre, streve med mistro, få problemer i samspillet med andre og vansker med nærhet. Noen kan isolere seg mer. Flere har problemer med egen selvfølelse. Spør for eksempel om selvfølelse: Hva tenker du om deg selv? Hva tror du andre tenker om deg? Hva tenker du om andre? Spør gjerne om tillitt: Er det lett for deg å stole på andre? Spør også om nettverk og om de har noen nære venner, noen de kan betro seg til og som er en støtte.

Helse – somatisk helse

Har du noen plager eller smerter som påvirker deg i hverdagen din?

Hvis dette er tilfelle kan det hende at dette skal utredes av fastlegen. Fastlegen kan ta stilling til om dette kan være konsekvenser av volden brukeren har vært utsatt for og om dette skal undersøkes videre. Se hva helsevesenets veileder (voldsveileder.nkvts.no) sier om undersøkelser som kunne vært aktuelle.

Noen kan ha spesifikke smerter «uten klar årsak». Her er det viktig å sette søkelyset på at hode og kropp henger sammen og at erfaringene kan speiles i sykdomshistorien. Det er også viktig å snakke om at slike smerter er vanlige. Hos enkelte som har hatt smerter over lang tid, kan også hjernen og nervesystemet ha blitt mer følsomt for smerte (sensitivisering). Vær også klar over at det kan være ulike måter å forstå smerte og uttrykke smerte på ettersom hvilken kulturbakgrunn man har.

I noen deler av verden praktiseres kjønnslemlestelse, se kjonnslemlestelse.nkvts.no for mer informasjon. Her er det mer viktig å gi informasjon heller enn å kartlegge. Hvis brukeren er omskåret kan personen være plaget med for eksempel smerter/ubehag, vansker med å tisse, problemer ved menstruasjon mm. Dette finnes det hjelp for. På helsedirektoratet.no finns informasjon om helsekonsekvenser og helsehjelp på flere språk, som kan gis til bruker. 

Arbeid/skolegang

Noen brukere har blitt nektet å jobbe eller arbeidsforholdet har blitt sabotert (økonomisk vold). Andre har ikke klart å jobbe eller fullføre skolegang på grunn av stresset i en voldsrelasjon. Dette gjør at de kan ha store hull i CV-en. Det kan også være at brukeren har hatt problemer med å konsentrere seg på jobb som følge av volden, og dermed ikke har gode referanser fra de siste jobbene, eller har måttet skifte jobb ofte. Spør gjerne om partner/familie har nektet ham/henne å jobbe eller studere. Hvis han/hun har arbeidserfaring eller har deltatt på tiltak, spør gjerne litt om han/hun trivdes og opplevde mestring på jobb, i tillegg til om hun/han har opplevd at arbeidsforholdet eller tiltaket har blitt forsøkt sabotert ved for eksempel

• å bli truet til ikke å dra på jobb eller bli hindret i å komme tidsnok på arbeid,
• trakasserende telefonsamtaler på jobb eller for eksempel bli holdt våken om natten før jobb
• at partner har vært mer sjalu når den utsatte er på jobb og kritisk til hjemmesituasjonen,
• å nekte den utsatte å delta i sosiale aktiviteter på jobb

Sosiale og materielle forhold

• Har brukeren en egen bolig hun/han kan være trygg i?
• Har brukeren kontroll over egne midler?
• Har brukeren blitt gjeldssatt av tidligere partner?
• Har brukeren lite erfaring med administrasjon av egen økonomi?
• Har brukeren lite nettverk på grunn av brudd med familie/partner eller på grunn av kontroll og isolasjon? Eller lite støttende nettverk?

Taushetsplikten har unntak. Vi har alle plikt til å forsøke å avverge alvorlige lovbrudd som drap, voldtekt, vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep, ved å gi informasjon videre til rette instans.

Avvergingsplikten er personlig og er du i tvil – drøft saken anonymt med lokalt politi sin familievoldsgruppe eller Navs ressurssenter om vold i nære relasjoner.

Når har du avvergingsplikt?

Ved enkelte former for vold og overgrep har vi en lovpålagt plikt til å søke å avverge. Listen over hvilke lovbestemmelser hvor plikten gjelder, finner du helt nederst.

Plikten er fremtidsrettet og trer inn når du anser det som mer sannsynlig enn ikke, altså over 50 prosent sannsynlighet, at det vil begås en av forbrytelsene listet opp. Dette vil ofte være tilfellet for de formene for vold i nære relasjoner som omfattes av avvergeplikten, fordi vold i nære relasjoner kjennetegnes av at volden er gjentakende. Det du vet om hva som har skjedd tidligere vil påvirke hvor sannsynlig du tror det er at nye lovbrudd vil skje. Så lenge personen lever i et regime av mishandling, så vil avvergeplikten gjelde.

Hvordan avverge?

Du kan avverge ved å varsle politi, barnevern eller på annen måte søke å forhindre at handlingen skjer, for eksempel ved å hjelpe brukeren til å ta imot hjelp fra lokalt krisesenter, Alternativ til vold eller andre hjelpetilbud.

Når du skal avverge vold eller overgrep, er det viktig å samarbeide med den det gjelder. Muligheten for dialog og samarbeid vil likevel avhenge av hvor akutt eller alvorlig situasjonen er. Noen ganger må du gi informasjon videre selv om brukeren er uenig.

Dilemmaer

Ikke alle voldsutsatte vil være klare for å ta imot hjelp. Det å ta viktige valg i livet tar tid. Brukere som lever med vold i hverdagen vil ofte være preget av motstridende tanker og følelser om hva som kan være riktig for dem å gjøre. Noen er heller ikke klar over at det de opplever er vold. I kapittelet om endringshjulet og råd til samtalen kan du lese mer om dette.

For deg som veileder oppstår det derfor ofte dilemmaer. Dette gjelder særlig når bruker er i:

• føroverveielsesfasen: Før brukeren klarer å erkjenne at det man opplever er vold i nære relasjoner
• overveielsesfasen: Når bruker vurderer endring, men er ambivalent og usikker på hva som er riktig for personen å gjøre

I disse fasene vil det ofte være naturlig å sette inn støttesamtaler og veiledning som tiltak, enten ved Nav-kontoret eller gjennom ulike hjelpetilbud. Dette vil i noen tilfeller være gode nok tiltak for en periode, men ikke alltid. Og hvor lenge vil det eventuelt være et godt nok tiltak inntil videre? Hvis du i tillegg gir informasjon videre til for eksempel politiet og personen selv ikke er klar for kontakt med politiet, vil dette kunne føre til et positivt eller negativt utfall i saken? Hvilke muligheter har lokalt politi i akkurat denne saken?

Det er ikke mulig å gjøre gode vurderinger på dette alene. Diskuter derfor alltid saken anonymt med lokal TryggEst-koordinator, det lokale politiets familievoldsgruppe eller Navs ressurssenter om vold i nære relasjoner. Loggfør hvorfor du har valgt å gjøre som du gjør (Navet, Navs intranett) etter drøftingen i denne løsningen og vurder situasjonen på nytt etter en stund.

Når kan man ellers dele opplysninger i en sak?

Her er noen relevante eksempler:

• Du har alltid anledning til å dele opplysninger i en sak anonymt for å søke råd.
• Du har også mulighet til å få samtykke til å dele opplysninger fra brukeren. I mange tilfeller ønsker brukeren at du deler opplysninger, da dette kan føre til riktig hjelp og støtte.
• Forvaltningsloven og sosialtjenesteloven gir også rom for å gi opplysninger til andre forvaltningsorgan dersom det tjener formål og oppgaver i «egen» eller «andres» lov, eksempelvis som ledd i tverrfaglig arbeid, for eksempel i tverrfaglige team i TryggEst-kommuner. I saker der bruker har sammensatte utfordringer og behov for hjelp fra flere instanser, er det nå også lovpålagt å samarbeide på tvers (for mer se kapittel oppfølging – lenke).

Les mer om:

• avvergingsplikt på plikt.no
• Taushetsplikt, opplysningsrett og opplysningsplikt i forvaltningen – en veileder (regjeringen.no)

Liste over hvilke lovbestemmelser hvor avvergeplikten gjelder:

Plikten gjelder over 50 lovbestemmelser. Her listes kun lovbestemmelsene som gjelder menneskehandel, vold i nære relasjoner eller seksuelle overgrep:

• tvangsekteskap, strl. § 253
• grov frihetsberøvelse, strl. § 255
• forbund (avtale) om grov frihetsberøvelse, strl. § 256
• grov menneskehandel, strl. § 258
• grov kroppsskade, strl. § 274
• ekteskap med noen under 16 år, strl. § 262 annet ledd
• drap, strl. § 275
• forbund (avtale) om drap eller å volde betydelig skade på kropp og helse, strl. § 279
• mishandling i nære relasjoner, strl. § 282
• grov mishandling i nære relasjoner, strl. § 283
• kjønnslemlestelse, strl. § 284
• hensettelse i hjelpeløs tilstand, strl. § 288
• voldtekt, strl. § 291
• misbruk av overmaktsforhold og lignende, strl. § 295
• voldtekt av barn under 14 år, strl. § 299
• grov seksuell omgang mv. med barn mellom 14 og 16 år, strl. § 303
• incest, når den fornærmede er under 16 år, strl. § 312
• seksuell omgang mellom andre nærstående når den fornærmede er under 16 år, strl. § 314

For andre lovbrudd du har plikt til å avverge, se straffeloven § 196.

Nav har plikt til å være oppmerksom på om barna til de voksne vi hjelper kan være utsatt for omsorgssvikt eller mishandling. Å leve i et voldelig hjem kan gi like store skadevirkninger som å bli utsatt for vold av personer du har tillit til.

Opplysningsplikt (meldeplikt) og oppmerksomhetsplikt

Nav har plikt til å være oppmerksomme på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenesten. Dersom du har grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet, lever i et voldelig hjem, eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, plikter du å melde fra til barnevernet uten hinder av taushetsplikt.

Opplysningsplikten er regulert av folketrygdloven § 25-11, barnevernloven § 6-4 andre ledd og sosialtjenesteloven § 45. Den som innehar bekymringen, er den med plikt til å melde. Din plikt er med andre ord ikke å melde ifra til ledelse, og la ledelsen avgjøre om bekymringsmelding skal sendes. Den plikten har du selv.

Ved vold mot gravide står også fosteret i fare for å bli skadet. Hvis du har grunn til å tro at en gravid kvinne blir utsatt for vold i nære relasjoner, kontakter du den kommunale delen av Nav-kontoret ditt. Gravide som utsettes for vold kan ha behov for særskilt oppfølging under graviditeten samt under fødselen. Mer om vold mot gravide på voldsveileder.nkvts.no. 

Når skal jeg melde?

Det kreves ikke at du er helt sikker på at situasjonen er alvorlig. Hvis opplysningene gir grunn til bekymring, skal du melde ifra. Hvis du er usikker, ringer du lokalt barnevern og diskuterer saken anonymt med dem før du eventuelt melder. Her er noen eksempler på når du skal melde:

• Du får vite at et barn har en alvorlig sykdom eller skade, men foreldrene sørger ikke for at barnet kommet til undersøkelse og behandling. Eller du får vite at et sykt, funksjonshemmet eller spesielt hjelpetrengende barn ikke får dekket særlige behov for behandling eller opplæring.
• Du mistenker alvorlige mangler ved den daglige omsorgen som barnet får, eller alvorlige mangler i den personlige kontakten og tryggheten som barnet trenger etter sin alder og utvikling. Eksempel: Den av foreldrene som har daglig omsorg, har en alvorlig psykisk sykdom, for eksempel langvarig psykose, alvorlig personlighetsforstyrrelse, alvorlig depresjon eller selvmordstanker.
• Du har mistanke om at barnet blir mishandlet, utsatt for andre alvorlige overgrep eller lever i et voldelig hjem.
• Du har mistanke om at det er overveiende sannsynlig at barnets helse eller utvikling kan bli alvorlig skadd fordi foreldrene er ute av stand til å ta tilstrekkelig ansvar for barnet. Eksempel: En eller begge av foreldrene har en ruslidelse.
• Du får vite at et barn har vist alvorlige atferdsvansker som alvorlig eller gjentatt kriminalitet, vedvarende misbruk av rusmidler eller annet.

Hvordan skal jeg melde?

Hvis du vurderer saken som akutt, skal du ringe med en gang til barnevernet eller eventuelt barnevernsvakta. Hvis situasjonen ikke vurderes akutt, men alvorlig, sendes bekymringen digitalt til lokalt barnevern:

Brevet bør inneholde:

• Personopplysninger om barn og foreldre, og om det er behov for tolk
• Hvorfor du er bekymret. Det er barnevernets oppgave å undersøke bekymringen, og du må dermed ikke la være å skrive det du tenker: Skriv derfor både objektive fakta og hva du subjektivt er bekymret for.

På bufdir.no finner du informasjon om hvordan du kan melde bekymringen digitalt til barnevernet. Da du ikke kan mellomlagre i den digitale løsningen, utformer du et brev først, som du kan klippe og lime fra. Brevet du utformet arkiveres i Websak. Spør din leder om hvem som har tilgang til å registrere barnevernsmeldinger i Websak hos dere. Les mer i denne rutinen for Websak og barnevernsmeldinger (Navet, Navs intranett). Brevet skal ikke journalføres eller scannes i Gosys. Du skal heller ikke sette spor i Arena eller Modia. Hvis en av personene, enten foreldre eller ungdom, har en oppfølgingssak på Nav-kontoret, må veiledere varsles om at det har blitt sendt en bekymringsmelding til barnevernet.

Hva skjer hos barnevernet?

Innen en uke tar barnevernet stilling til om de skal undersøke bekymringsmeldingen du har sendt eller henlegge meldingen. Hvis barnevernet ønsker å undersøke saken videre, snakker de med både foreldre og barn, eventuelt også barnehagen, skolen eller deg i Nav. Når undersøkelsen er ferdig, avgjør barnevernsleder og saksbehandler hva som skal skje i saken. Noen ganger blir saken avsluttet. Kanskje familien får hjelp fra en annen hjelpeinstans eller saken løser seg på andre måter? Rundt halvparten av undersøkelsene ender likevel med tiltak fra barnevernstjenesten. I kun to av ti tilfeller ender saken med at barnet plasseres i fosterhjem. I resten av sakene samarbeider barnevernet med familien om støttetiltak som:

• betalt barnehageplass/SFO
• støttekontakt
• besøkshjem
• støttehjem
• råd og veiledning til foreldrene
• familieråd
• økonomisk støtte
• tilsyn i hjemmet
• kontakt med andre hjelpeinstanser, for eksempel BUP

I saker der bruker har sammensatte utfordringer og behov for hjelp fra flere instanser, er det viktig å se saken i sammenheng og samarbeide på tvers. Dette er også lovpålagt fra 2022. Alle velferdslovgivningene, slik som Spesialisthelsetjenesteloven, Opplæringsloven (mfl.) – og ikke minst Nav-loven og Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen, har en egen samarbeidsplikt: Alle skal samarbeide dersom dette er nødvendig for å gi brukeren et godt tilbud, men alle skal også samarbeide på strukturnivå for at de ulike etatene skal ivareta sitt samfunnsoppdrag. Lovendringene er uavhengig av alder og gjelder alle med behov for velferdstjenester, med unntak av barnekoordinator som gjelder for de under 18 år.

Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen har en utvidet plikt til samarbeid. Her skal vi samarbeide dersom dette er nødvendig for å gi brukeren et godt tilbud, men også ta opp saken med rette vedkommende om det blir påvist mangler ved oppfølgingen til andre tjenester. Vi skal samarbeide med andre for å ivareta samfunnsoppdraget, men også medvirke til at andre ivaretar sosiale hensyn.

For mer les:

• Nav-loven § 15a. Samarbeid med andre offentlige organer og tjenesteytere (lovdata.no)
• Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen§ 13 Samarbeid med andre deler av forvaltningen (lovdata.no)

Hva du fokuserer på i samtalen og hvilke løsninger du informerer om muligheten for, vil avhenge av hvor brukeren er i endringshjulet.

Endringshjulet er delt inn i 6 faser (Prochaska og DiClements):

• Føroverveielse: Bli bevisst at det en opplever er vold og at endring er ønskelig
• Overveielse: Jobbe med usikkerheten om hva en skal gjøre
• Forberedelse: Lage konkrete planer
• Handling: Gjennomføre planene på en trygg måte
• Handling hvis/forebygging mot at situasjonen faller tilbake
• Leve med endringen: Hjelp for ettervirkninger og eventuell fortsatt vold

Les tips om hva som kan være lurt å sette inn av tiltak under fasen din bruker er i:

1. Føroverveielsesfasen – Har ikke vurdert endring av situasjonen enda.

Første skritt her er at brukeren blir bevisst at det man opplever er vold i nære relasjoner, og at dette er et problem for at brukeren skal ha det bra og kan komme ut i jobb. Mener brukeren at han/hun ikke er utsatt for vold vil det være vanskelig å snakke om og gjøre endringer.

I denne fasen kan det være viktig med informasjon om hva vold er, og hva slags konsekvenser det har. Ta gjerne utgangspunkt både i hva brukeren selv forteller, og det du kartlegger av symptomer på ettervirkninger av vold. Bevisstgjør om at dette er normale reaksjoner på vold. Det kan også være viktig å gi informasjon om hjelpetilbud og rettigheter.

Et fint tiltak her vil for eksempel være videre støttesamtaler og gjerne et vedtak om veiledning etter sosialtjenesteloven §17. Det bør også utarbeides en sikkerhetsplan, og avtales videre kontakt på en trygg måte. Vurder også avvergingsplikten.

2. Overveielsesfase – En endring vurderes.

Denne fasen vil handle om å jobbe med usikkerheten om hva man skal gjøre og vil for de fleste ta litt tid. Positive sider ved for eksempel å bryte med voldsutøver eller voldsutøverne veies opp mot de negative sidene, før det tas en beslutning. Her er det viktig å snakke om hvilke barrierer som finnes. Eksempelvis vil både normale barrierer når man overveier samlivsbrudd eller brudd med familie være en del av beslutningsoverveielsene, man er jo som regel også glad i utøver/utøverne, i tillegg til mer spesifikke barrierer. 

Et fint tiltak å kunne sette inn her er for eksempel å gi informasjon om hvor brukeren kan få hjelp til videre støttesamtaler. Lavterskeltilbud som volds- og overgrepstelefonen eller Røde Kors-telefonen om tvangsekteskap kan gjerne ringes i samtalen, eller det kan lages en konkret avtale om videre veiledning ved det lokale krisesenterets veiledningstilbud. Nav-kontoret kan også tilby støttesamtaler og gjøre et vedtak etter sosialtjenesteloven §17. Det skal utarbeides en sikkerhetsplan (les mer i sjekklisten for kartlegging av sikkerhet), og avtales videre kontakt på en trygg måte. Vurder også avvergingsplikten.

3. Forberedelsesfasen – Forberedelse til gjennomføring av endring.

Her bør det legges en plan for hvordan endringen skal skje, enten familien får hjelp gjennom for eksempel Alternativ til vold eller Familievernkontoret, eller at den utsatte bryter med voldsutøver/volsutøverne.

Et fint tiltak kan for eksempel være å lage en konkret avtale ved dagtilbudet ved nærmeste krisesenter for videre veiledning om planlagt brudd og hva man bør tenke på og forberede.

4. Handlingsfasen – Selve endringen gjennomføres.

Det er økt fare for alvorlig vold i forbindelse med brudd eller etter brudd. Vær derfor spesielt oppmerksom på sikkerheten. I tillegg øker normalt symptomer på psykisk uhelse i denne fasen. Her er det viktig å være tilgjengelig, slik at ikke praktiske utfordringer tårner seg opp i tillegg. Det kan være mye som skal på plass ved et eventuelt brudd, slik som for eksempel bolig, økonomi, tilrettelegging på arbeidsplassen eller hjelp til å komme ut i jobb. Lag en helhetlig oppfølgingsplan i tråd med anbefalingene i innledningen til oppfølgingsdelen av denne veilederen. For detaljer se alle underkapitler.

5. Flytter den utsatte tilbake?

Noen ganger flytter den utsatte tilbake igjen til utøveren/utøverne. Da er det viktig å undersøke: Hva var årsaken til dette? Er det noe Nav kan gjøre annerledes neste gang? Er det noen andre hjelpeaktører som burde vært involvert? Det er også viktig å ikke gi opp som hjelper og fortsette veiledningen av brukeren. Vurder avvergingsplikten og lag en ny sikkerhetsplan.

6. Å leve med ettervirkninger og fortsatt vold

Noen ganger møter du den utsatte, når han/hun er ferdig med å ta sin beslutning og trenger helsehjelp for senskader og hjelp til en trygg tilknytning til arbeidslivet. Her er det viktig med en helhetlig oppfølgingsplan

Vær klar over at effekten av volden på psykisk helse kan vare i flere år etter at volden har opphørt. De psykiske plagene/symptomene kan også oppstå først lang tid etter at personen er ute av den voldelige relasjonen/relasjonene, ofte i forbindelse med nye traumer, negative livshendelser eller økt stress.

Det er også viktig å være bevisst på at selv om brukeren ikke lengre lever med voldsutøveren/utøverne, kan brukeren fremdeles bli utsatt for vold og trakassering av den utsatte via telefon, digitale medier eller oppmøte på jobb eller hjem. Det er derfor fremdeles viktig å kartlegge for sikkerhetsutfordringer. Lag en helhetlig oppfølgingsplan i tråd med anbefalingene i innledningen til oppfølgingsdelen av denne veilederen. For detaljer se alle underkapitler.

Det viktigste i din oppfølging er å ta hensyn til brukerens sikkerhet. Det bør gjøres en kartlegging av sikkerhetssituasjonen, slik at oppfølgingen kan ta tilstrekkelig hensyn til sikkerhet. Hvis din kommune er en TryggEst-kommune bør det utføres en RITE-kartlegging.

Politiets tilbud

Alle lokale politistasjoner har egne familievoldsgrupper/familievoldsanalytikere du kan sette brukeren i kontakt med for en vurdering av trygghetsskapende tiltak eller anmeldelse. De kan gi råd om sikkerhet, og etter en sikkerhetsvurdering kan de gi besøksforbud og/eller kontaktforbud til voldsutøver(e), tildele voldsalarm eller omvendt voldsalarm og sperre adresse – kode 6 og kode 7 (Navet, Navs intranett). Det er ikke nødvendig å anmelde for å få denne hjelpen. Kanskje du i samråd med brukeren skal lage en avtale med politiets familievoldsgruppe?

Sperring av adresseopplysninger betyr at adressen graderes etter en vurdering av trusselsituasjonen, enten som «strengt fortrolig» (adressesperre kode 6) eller «fortrolig» (adressesperre kode 7) i folkeregisteret. Det er politiet, eller barneverntjenesten, via Skattedirektoratet, som beslutter at adressen skal graderes og sperres i folkeregisteret. Det er likevel ikke alle trusselutsatte som får dette innvilget. Det skal både være et behov for et slikt skjermingstiltak og hun/han skal være i stand til å klare å opprettholde leveregler knyttet til tiltaket. Det er det ikke alle personer i sårbare livssituasjoner som klarer. De får dermed ikke dette tiltaket på tross av sin sikkerhetssituasjon. I det teknologiske samfunnet vi lever i vil heller ikke sperring av adresse innebære så god beskyttelse som før. Enkelte steder brukes derfor ikke dette tiltaket selv om sikkerhetssituasjonen er alvorlig for brukeren. Det er derfor viktig at vi i Nav anser at alle trusselsutsatte personer har et særskilt beskyttelsesbehov og alt som kan røpe opplysninger om oppholdssted er taushetsbelagt, uavhengig av kode.

Hos Nav

Hvis det kan være farlig for brukeren å møte på sitt lokale Nav-kontor, bør saken overføres til et annet kontor, et såkalt settekontor. Vær oppmerksom på at voldsutøveren eller storfamilien kan overvåke brukeren på vei til og fra Nav-kontoret. Sjekk med brukeren hvordan kommunikasjonen bør foregå. Vær oppmerksom på eventuell fare ved å sende SMS, ringe, eller sende brev hjem til brukeren hvis brukeren ikke har brutt med voldsutøver(e). Vurder også sikkerhet opp mot å referatføre samtaler om vold i fagsystemer som kobles til din side på nav.no. Voldsofferet kan bli presset til å gi tilgang til voldsutøver Vær oppmerksom på at søknad om barnebidrag gir rett til innsyn for tidligere partner i papirene sendt fra din bruker. Ved sikkerhetsutfordringer anbefales det derfor ikke å oppgi adressen i noen av papirene. I tillegg bør brukeren skrive en forklaring på din side på nav.no om at brukeren ikke ønsker at adresse skal oppgis. Det er ikke alle som har en så vanskelig sikkerhetssituasjon at man trenger tilrettelegging for sikkerhet på arbeidsplassen/ i arbeidsutprøving, men det kan være nødvendig i noen tilfeller. Se også kartlegging av sikkerhet.

Det er viktig å koordinere den arbeidsrettede brukeroppfølgingen med tjenester/tilbud som kan gi spesialisert hjelp til voldsutsatte. De har spesialkompetanse på feltet.

For mer informasjon om hjelpetilbud, sjekk ut den nasjonale veiviseren (dinutvei.no). 

Telefon og chatt:

Dette er lavterskeltilbud som det ikke føles drastisk å oppsøke for bruker. Ring gjerne i samtalen, for å senke terskelen til videre kontakt. Her er en kort liste:

• Vold og overgrepslinja (volinjen.no): Døgnåpen telefon, 116 006. Chatt mellom 09-20.
• Hjelpetelefonen for seksuelt misbrukte (hfsm.no): Døgnåpen telefon, 800 57 000.
• Nasjonal veiviser ved vold i nære relasjoner og overgrep (dinutvei.no). Her finner du faktainformasjon og informasjon om hjelpetilbud. De har også en spørsmål- og svartjeneste.
• Røde Kors-telefonen om tvangsekteskap (rodekorstelefonen.no): Telefon 815 55 201, SMS 926 26 488 (09-16), chatt. Telefonen tilbyr også oppfølging.
• Unge relasjoner – chatt (ungerelasjoner.no)
• Mannstelefonen: Telefon 22 34 09 60 (hverdager 17-20)

Krisesenter:

Alle kommuner skal ha et krisesentertilbud bestående av et lavterskel akuttilbud for personer utsatt for vold i nære relasjoner (Lov om kommunale krisesentertilbud – krisesenterlova 2010). Ofre for menneskehandel kan også omfattes av krisesenterloven.

Krisesentertilbudet skal inneholde:

• et døgnåpent beskyttet botilbud
• et samtaletilbud med råd og veiledning

Tilbudet er for voldsutsatte personer med eller uten barn, og tilbudet til menn og kvinner er normalt adskilt. Man trenger ikke være i akutt krise for å ta kontakt, og man trenger ikke bo på et krisesenter for å motta hjelp.

Krisesenteret skal bidra til reetablering for voldsutsatte etter brudd, og kommunen skal sørge for at krisesentertilbudet samarbeider med andre deler av tjenesteapparatet. Krisesentrene kan også tilby ulike advokatvaktordninger med gratis juridisk bistand.

Alle tilbudene ved krisesentrene er gratis. Personer kan selv henvende seg direkte til sitt lokale krisesenter for en uforpliktende kartleggingssamtale, eller vi som veiledere i Nav kan bistå med å gjøre avtale med krisesenteret eller informere om krisesentertilbudene. Veiledere i Nav kan også benytte seg av krisesentrene ved behov for anonyme drøftinger i saker hvor det er mistanke om eller avdekket vold

NOK-sentre eller Støttesentre mot incest og seksuelle overgrep

NOK-sentrene (noksentrene.no) finnes i hele landet og er et tverrfaglig, gratis og lavterskel hjelpetilbud til personer utsatt for seksuelle overgrep og deres pårørende. Her kan man få samtaletilbud, råd og veiledning. Flere steder har også advokatvaktordning.

Her kan du søke råd eller henvise til når det gjelder kollektiv voldsutøvelse:

• Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll (bufdir.no), gir råd og veiledning i saker for førstelinjen og koordinerer bo- og støttetilbudet for personer over 18 år
• Røde kors-telefonen om tvangsekteskap og kjønnslemlestelse tilbyr oppfølging og individuelle samtaler gjennom oppmøte, telefon og chatt på nettsiden. De har også et tilbud om mentorfamilie. 
• Hjelpekilden tilbyr hjelp ved religiøse bruddprosesser fra lukkede eller strenge religiøse miljøer.
• Skeiv Verden tilbyr støtte til LHBTIQ+ personer med minoritetsbakgrunn.

Hjelp til utøver

For mer informasjon om hjelpetilbud rettet mot utøver, sjekk ut den nasjonale veiviseren (dinutvei.no). Vær oppmerksom på at ikke alle steder i landet har alle tilbudene.

• Alternativ til Vold er et behandlingstilbud til voksne som utøver vold, og voksne og barn som lever med vold i familien eller har vært utsatt for vold. Noen kontor kan også tilby hjelp til ungdom som utøver vold. Henvisning trengs ikke.
• Det finnes hjelp (detfinneshjelp.no) er for personer over 18 år med seksuell interesse for barn og som ønsker hjelp til å unngå å handle på sin seksuelle interesse. Henvisning trengs ikke.

Sinnemestringskurs kan man få via det lokale familievernkontoret, psykisk helsevern i kommunen eller via stiftelsen Tryggere. Terapi via Tryggere er ikke gratis, men individuell AMO kan vurderes.

Noen ganger kan det være nødvendig med råd fra en advokat for å kunne ta et informert valg. Spør ditt nærmeste krisesenter om de har noen anbefalinger om advokater som har god kunnskap om vold i nære relasjoner. I særlige tilfeller kan Nav dekke advokat for å overvinne en vanskelig livssituasjon (STL §19).

Advokaten kan gi råd om for eksempel:

• anmelde eller ikke anmelde
• opphold
• skifte av bo etter samlivsbrudd
• barnefordeling
• skilsmisse uten separasjonstid
• annullering av ekteskap

Advokathjelp kan likevel koste mye for de fleste brukere du er i kontakt med. Under finner du noen muligheter for gratis eller billig advokatbistand. Les også om offentlig skifte under oppløsning av ekteskap, og vær oppmerksom på hva støttesenter for kriminalitetsutsatte kan tilby. 

§19 – Stønad i særlige tilfeller: hjelp til advokat for å overvinne en vanskelig livssituasjon

Bestemmelsen skal fange opp ulike behov for økonomisk hjelp som ikke dekkes gjennom stønad til livsopphold. I vurderingen av om stønad i særlige tilfeller skal gis, skal det tas hensyn til om tjenestemottakers livssituasjon er blitt, eller står i fare for å bli, så vanskelig at vedkommende ikke kommer videre uten hjelp. Dette kan være relevant for dekning av advokatutgifter i noen tilfeller.

Gratis rådgivning om anmeldelse og muligheten for bistandsadvokat

Uavhengig av oppholdsstatus har alle rett på et gratis møte med advokat for å vurdere om man ønsker å anmelde familievold eller ikke. En naturlig del av samtalen vil også kunne være om mulighetene for opphold på selvstendig grunnlag. Etter en eventuell anmeldelse av for eksempel tvangsarbeid, grove seksuelle overgrep eller grov eller gjentatt familievold vil brukeren kunne ha krav på bistandsadvokat uten kostnad. Det er advokaten som søker fylkesmannen om dekning av sine utgifter (dinutvei.no). 

Fri rettshjelp

Fritt rettsråd er veiledning og hjelp i et begrenset antall timer i juridiske spørsmål uten rettergang. Dette kan være aktuelt ved for eksempel skifte av bo etter samlivsbrudd eller råd om foreldreansvar, daglig omsorg og samvær. Fri sakførsel er rettshjelp i saker som går for domstolene, for eksempel ved barnefordelingssaker.

For å få fri rettshjelp er det inntektsgrenser som kan variere fra år til år. Søk opp hvilken inntektsgrense som gjelder nå.

Hjelpetilbudenes advokatvakter

Flere krisesentre, NOK-sentre mfl. har regelmessige advokatvakter, hvor man kan søke råd gratis.

Fagforening/forsikring

Noen fagforeninger har advokatforsikring.

Veiledning av juriststudenter

JURK, Juridisk rådgivning for kvinner, er et studentdrevet rettshjelptiltak. Her kan alle som definerer seg som kvinner i hele Norge få rettshjelp via telefon.

Jussbuss er et studentdrevet rettshjelptiltak, hvor alle kan få rettshjelp via telefon innen enkelte juridiske fagområder, slik som opphold.

Det kan være viktig å vite litt om norsk lovverk om ekteskap, og oppløsning av dette, for god oppfølging av en person som ønsker å bryte med en partner eller er redd for represalier ved å si nei til et foreslått ekteskap.

Minstealder for å inngå ekteskap i Norge er 18 år. Det er ulovlig etter straffeloven å tvinge noen til å gifte seg ved å bruke vold, frihetsberøvelse, utilbørlig press eller annen atferd, eller ved å true med slik atferd. Ekteskap med en mindreårig som er inngått i utlandet anerkjennes ikke hvis minst en av partene er norsk statsborger eller fast bosatt i Norge på vigselstidspunktet.

Noen inngår uregistrerte eller religiøse ekteskap innenfor rammen av trossamfunn eller via en ekteskapskontrakt som ikke registreres. Slike ekteskap kan ha samme praktiske konsekvenser og oppleves som helt reelle av både de som inngår ekteskapet og deres familier. Spesielt kvinner kan også oppfattes som formelt gift i utlandet, og dette kan få alvorlige konsekvenser ved utenlandsreiser.  De kan risikere for eksempel fengsling på grunn av bigami eller utroskap, hvis de gifter seg på nytt.

Hvordan få oppløst et voldelig ekteskap eller et tvangsekteskap?

Formelle ekteskap: Hvis brukeren fremdeles bor sammen med ektefellen eller de har bodd fra hverandre i mindre enn to år, må han/hun søke om separasjon først. Brukeren må være registret separert ett år før skilsmisse innvilges. Den andre ektefellen trenger ikke være enig hverken i separasjonen eller skilsmissen.

Det er også mulig å søke om direkte skilsmisse uten separasjonstid hvis ektefellen har utsatt brukeren (eller barna) for alvorlig mishandling. Brukeren bør i så fall søke råd hos advokat, se kapittel advokat. Ved tvangsekteskap kan brukeren også reise søksmål for å få kjent tvangsekteskap ugyldig (annullering). Et slikt søksmål må reises innen bestemte frister. Brukeren bør også her få hjelp til å finne advokat med relevant erfaring, se kapittel advokat.

Det er viktig å være klar over at selv om ekteskapet kan være registrert oppløst av norske myndigheter, kan ekteskapet fremdeles være anerkjent i det sosiale/etniske miljøet jenta eller gutten kommer fra.

Religiøse/uregistrerte ekteskap: For veiledning om såkalt religiøs skilsmisse, skilsmisse som godtas i det sosiale/etniske miljøet gutten eller jenta kommer fra, eller for veiledning om hvordan registrere en skilsmisse i utlandet, kan det søkes råd via Navs ressurssenter om vold i nære relasjoner.

Skifte av bo og eiendeler

Etter et samlivsbrudd når partene har bodd sammen, må eiendeler fordeles. Dette kan gjøres ved at partene selv inngår en avtale om fordeling (privat skifte) og lager en skifteavtale. Hvis den utsatte og utøveren ikke er enige om fordelingen av eiendeler etter et brudd, er det mulig å begjære offentlig skifte. Dette gjøres ved å ta kontakt med det lokale byfogdembete (skifteretten). Partene vil blir innkalt til et møte med en dommer. De fleste blir enige i møtet, men dersom det ikke blir enighet, åpner retten for offentlig skifte. Det er noen omkostninger ved et eventuelt offentlig skifte og et gebyr for møtet.

Barnefordeling

Utgangspunktet er at alle barn har rett på kontakt med begge foreldrene sine. Omsorgspersonene til barnet har begge plikt til å beskytte barnet mot vold eller fare for vold, etter barneloven. Noen ganger er frykten for hva partner vil gjøre ved samvær alene med barnet eller barna, være en grunn til at utsatte fortsetter et samliv med vold. Anbefal gjerne at brukeren søker råd ved nærmeste krisesenter og hvis de har advokatvakt, med advokaten der, slik at brukeren kan ta et informert valg om brudd eller fortsatt samliv.

Barnets beste skal avgjøre hvor omfattende samværet skal være. Samvær kan også gjennomføres med tilsynspersoner til stede fra nettverket til utøver eller utsatt. Hvis det offentlige skal stille med tilsynsperson må det være en rettsavgjørelse på beskyttet tilsyn eller støttet tilsyn.

Etter et brudd, må partene komme til mekling om barnefordeling ved familievernkontoret. Også her kan det være lurt å søke råd ved krisesenteret før meklingen. Det vil i mange tilfeller være uenighet i meklingen om hva som har skjedd i forholdet og hva barnet har opplevd og vært utsatt for. Hvis partene ikke kommer til enighet er det muligheter for sivilt søksmål, se kapittel om advokat.

Faren for å miste opphold i landet ved brudd med voldsutøver(e), er en vanlig trussel fra voldsutøver overfor en bruker med innvandrerbakgrunn. Her er det derfor viktig å gi riktig informasjon. En advokat kan være nødvendig. I noen tilfeller kan også informasjon om trygg retur være nødvendig.

Familieinnvandring med barn

Hvis brukeren har et barn som er norsk statsborger, som han/hun enten har fast boende hos seg eller har samvær med, eller hvis brukeren har hatt opphold i Norge det siste året og har foreldreansvar for et barn som skal ha samvær med en som bor i Norge eller barnet skal ha samvær med brukeren, har brukeren muligheter til å søke om opphold gjennom familieinnvandring med barn.

Opphold på selvstendig grunnlag ved mishandling

Personer som har oppholdstillatelse fordi de er ektefelle til en norsk eller nordisk borger eller en person med permanent opphold eller med en oppholdstillatelse som kan bli permanent, skal vanligvis returnere til sitt hjemland hvis samlivet opphører før det har gått tre år. Personer som har opplevd vold i samlivsforholdet kan søke om fortsatt opphold etter et samlivsbrudd. Det er fordi Norge ikke vil at ofre for vold i nære relasjoner, enten man er utsatt for partnervold eller vold fra andre i husstanden eller svigerfamilie, skal måtte velge mellom å reise ut av landet eller å bli værende i en voldelig relasjon. Hvis de får innvilget opphold på selvstendig grunnlag har de også muligheten til å få tilgang til introduksjonsprogrammet (imdi.no), hvis kommunen åpner for det. 

Vær likevel forsiktig med å love at man får opphold hvis man bryter med voldsutøver. Sett brukeren heller i kontakt med en advokat som kan gi råd, slik at brukeren kan ta et informert valg (se kapittel advokat).

EØS

De som har opphold som familiemedlemmer til EØS-borgere og blir forsørget, har i utgangspunktet ikke rett til å bli værende ved samlivsbrudd, hvis man ikke har jobb minimum 10 timer i uka, studier eller egne midler. Hvis de har opplevd vold i nære relasjoner, har de likevel muligheter til å søke opphold på selvstendig grunnlag (se over). De kan også få opphold som EØS-borger ved å ha jobb minimum 10 timer i uka, studier eller egne midler.

Beskyttelse (asyl)

En person kan få beskyttelse i Norge hvis han/hun risikerer grove menneskerettighetsbrudd ved tilbakesendelse og hvis opprinnelseslandet ikke kan eller vil kunne beskytte dem. Beskyttelsen kan for eksempel gis hvis det er risiko for ny menneskehandel eller vold i nære relasjoner.

Refleksjonsperiode - begrenset oppholdstillatelse for mulige ofre for menneskehandel

Refleksjonsperiode er en oppholdstillatelse som varer i seks måneder for personer som er identifisert som mulige ofre for menneskehandel, slik at de får muligheten til å komme seg bort fra utnytterne og få hjelp til å komme til hektene. Den kan ikke fornyes.

Hvis menneskehandelsforholdet anmeldes, kan et mulig offer for menneskehandel også få begrenset oppholdstillatelse hvis det er nødvendig at vedkommende er i Norge mens politiet etterforsker bakmennene/kvinnene, eller under rettssaken. Denne tillatelsen kan fornyes hvis det er nødvendig for etterforskningen eller rettssaken.

IOM – International Organization for Migration – retur og reintegreringsprogram

De har et eget program for retur og reintegrering av sårbare migranter, for eksempel ofre for menneskehandel, tvangsekteskap og vold i nære relasjoner. Her vil personen få dekket hjemreise og deler av utgiftene til for eksempel utdanning eller å starte egen virksomhet i opprinnelseslandet.

Mange voldsutsatte som bryter med sin partner eller familie, har behov for en trygg bolig. Det å ha en bolig hvor man føler seg trygg kan være en forutsetning for suksess i arbeidsrettet brukeroppfølging.

At voldsutøver/voldsutøverne flytter og den utsatte flytter tilbake til tidligere bolig, kan vurderes hvis det er tilstrekkelig trygt at utøveren/utøverne vet hvor brukeren bor, eller hvis det er mulig med tilstrekkelig trygghetsskapende tiltak fra politiet, slik som omvendt voldsalarm. Omvendt voldsalarm kan innebære at Nav må hjelpe voldsutøver med ny bolig. 

Men i mange tilfeller vil den utsatte ha behov for å flytte til en ny, trygg bolig:

Midlertidige botilbud utenfor Nav:

• Krisesentrene er et akutt lavterskeltilbud til voldsutsatte. Både menn og kvinner kan få et midlertidig botilbud. Det er krisesenterets vurdering av brukerens sikkerhetssituasjon som utløser et eventuelt botilbud.
• Det finnes også et eget bo- og støttetilbud til ofre for tvangsekteskap og æresrelatert vold (bufdir.no). Tilbudet er for unge over 18 år, både kvinner, som menn, med eller uten barn. Par kan også få et bo- og støttetilbud. Maks botid er 9 mnd. Ta kontakt med Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold (bufdir.no) (telefon 478 09 050). 
• Botilbud til ofre for menneskehandel: ROSA-prosjektet (telefon 22 33 11 60) – oppholdsgrunnlag har ingenting å si.

Noen ganger har den utsatte utfordringer som ikke tillates ved disse botilbudene, slik som for eksempel rus. Noen byer har egne krisesentertilbud til denne målgruppen, mens andre praktiserer for eksempel at krisesenteret veileder ansatte i relevante botilbud. Ta kontakt med ditt krisesenter for mer informasjon om hvordan det gjøres lokalt.

Midlertidige botilbud innenfor Nav:

Hvis brukeren ikke kan eller vil ta i bruk disse alternativene, plikter kommunen å gi et midlertidig botilbud. (LST § 27). Det er ikke slik at den voldsutsatte først må ha forsøkt å finne et botilbud.

Botilbudet må være i samsvar med brukerens sikkerhetssituasjon. Dette innebærer normalt: ikke bakkeplan og i et trygt område, vekk fra voldsutøver(e)s bolig og arbeidssted. Hvis mulig, helst også med sikkerhetslenke og kikkhull på døra. Hospits er normalt ikke egnet.

Midlertidig botilbud kan være opphold i pensjonat eller annet egnet husvære. Dette gjelder inntil det er mulig å finne en mer permanent løsning på boligspørsmålet. Barnefamilier eller barn og unge som har et akutt boligbehov må få et midlertidig botilbud som både er sikkerhetsmessig forsvarlig og som egner seg for mindreårige.

Trygg permanent bolig

Kommunen skal, så vidt det er mulig, iverksette tiltak for å sikre permanent bolig til de som trenger, men ikke har klart å finne bolig på egen hånd (LST § 15). Råd- og veiledning om hvordan brukeren kan skaffe bolig bør ta hensyn til sikkerhet i veiledningen, både boligens fysiske sikkerhet og brukerens opplevelse av trygghet. Ved økonomisk sosialhjelp skal det gjøres en individuell og konkret vurdering om nivået på husleien dekker den boligen som er nødvendig når lokasjon og sikkerhet er tatt hensyn til. Det kan også innvilges lån til depositum eller Nav kan garantere for depositum overfor utleier.

Hvis det er behov for særskilte sikkerhetstiltak i boligen, må politiet involveres. Les mer om politiets tilbud når det gjelder sikkerhet. Her er tips fra veiviseren til krisesentrene om hva som bør vurderes:

• I hvilke områder kan hun/han være mest trygg (beliggenhet, nabolag, innsyn fra uteområder)?
• Er det nærhet til offentlig kommunikasjon?
• Hvor ligger boligen i forhold til jobb?
• Hva kan den utsatte selv gjøre for å være mest mulig trygg i ny bolig?
• Hvilke former for fysisk sikring av boenhet/leilighet kan øke sikkerheten?
  • ikke på bakkeplan
  • sikkerhetslenke
  • kikkhull i døra
  • ringeklokke med kamera som viser hvem som ringer på?
• Vil det være behov for sikkerhetstiltak i regi av politi/påtalemyndighet (som voldsalarm, kontaktforbud, besøksforbud i eget hjem, sperret adresse)?

Tilrettelegging ved flytting mellom kommuner

Noen ganger kan det være nødvendig å flytte til andre kommuner. Nav-kontoret bør bidra til å tilrettelegge ved flytting mellom kommuner hvis en person som mottar tjenester etter loven ønsker slik bistand. Dette kan være i form av å bistå med å avvikle boforhold og finne ny bolig, dekke utgifter til flytting og etablering, dekke livsopphold i en overgangsfase, eller bidra til at et kvalifiseringsprogram blir videreført i ny kommune. Kommunen personen flytter fra, vil være ansvarlig for tjenestene som er innvilget i vedtak. Når vedtaket utløper, er den nye oppholdskommunen ansvarlig for å gi tjenester etter loven. For trusselutsatte personer er det avgjørende at Nav-kontoret bidrar på en fleksibel måte, slik at de kan etablere seg på nytt et annet sted i landet.

Rask økonomisk bistand kan være avgjørende for at brukeren skal kunne bryte med voldsutøver(e) og kunne forbli utenfor voldsforholdet. Økonomiske vansker oppgis ofte å være en av grunnene til at flere etter hvert velger å flytte tilbake til sin familie eller ektefelle på tross av volden de har vært utsatt for.

På kort sikt vil normalt økonomisk sosialhjelp være relevant (se under). Selv om dette kan være nødvendig i en overgangsperiode, er det viktig å gi informasjon om andre relevante trygdeytelser eller programmer som kan hjelpe brukeren i overgangen til arbeid og selvforsørging. Flere kan ha trygderettigheter på grunn av ettervirkninger av volden:

Arbeidsavklaringspenger: På grunn av psykiske, eller andre helsemessige ettervirkninger av vold, kan mange voldsutsatte brukere ha krav på arbeidsavklaringspenger. Det er derfor viktig at de helsemessige konsekvensene av volden blir kartlagt.

Kvalifiseringsprogrammet: Hvis de helsemessige hindrene ikke fører til en nedsatt arbeidsevne på minst 50 %, kan kvalifiseringsprogrammet være et godt alternativ, da dette både gir ytelse og tett oppfølging. Tett oppfølging kan være avgjørende for overgang til arbeid, se tiltak. Ytelse kan være avgjørende for å kunne forbli utenfor voldsforholdet.

Overgangsstønad: Enslige forsørgere kan ha krav på overgangsstønad.

Introduksjonsprogrammet (imdi.no) De som har opphold på selvstendig grunnlag etter å ha brutt med en voldelig ektefelle, kan ha muligheten til introduksjonsprogram. 

Økonomisk sosialhjelp og hjelp i en nødssituasjon

Hvis brukeren ikke klarer å forsørge seg selv, kan brukeren ha krav på økonomisk sosialhjelp. Ved akutte brudd med voldsutøver eller familie er det ikke alltid brukeren får med seg nødvendig dokumentasjon. Da er det viktig at kravene til dokumentasjon ikke hindrer hjelp. 

En person i en nødssituasjon kan ikke avvises, og søknaden kan heller ikke avslås med begrunnelsen at vedkommende kan henvende seg til familie, venner eller liknende. Hjelpen må komme raskt. Formålet er å gi bistand til nødvendig livsopphold, som mat, klær, artikler til personlig bruk, reiseutgifter mv. Merk at personer som har brutt ut av en voldelig situasjon kan være i en særstilling i og med at de bryter med sine nære og sitt bosted.  Dette innebærer at de vil ha akutt behov for basale livsnødvendigheter fordi de ikke har et forråd å ta av.

Lov om sosiale tjenester skal sikre at alle som oppholder seg lovlig i Norge har et forsvarlig livsopphold. Jf. Rundskriv til STL nr. 35. Søknad om økonomisk stønad kan fremmes både muntlig og skriftlig. Når bruker ikke har bankkonto eller bank-ID benyttes gjerne kontantkortsløsninger.

I behandlingen av søknaden skal det gjøres både konkrete og individuelle vurderinger av hjelpebehov, beløp og stønadsform. Her må den Nav-ansatte bruke skjønn. Hvis den som søker om økonomisk bistand har barn, må Nav-kontoret ta særlige hensyn til deres behov.

Personer som flytter fra ektefelle på grunn av vold eller etter tvangsekteskap skal vurderes som enslig. Jf. Rundskriv til STL nr. 35 pkt. 4.18.2.3.  Dette innebærer at det ikke kan legges til grunn at personer som for eksempel oppholder seg på krisesenter, lever i skjul for voldelig ektefelle eller prøver å komme seg bort fra tvangsekteskap skal forsørges av ektefellen. Dette gjelder selv om det foreligger forsørgelsesplikt. Utgifter til flytting kan inngå i livsoppholdet og dermed være grunnlag for stønad etter en konkret vurdering. Det gjelder særlig hvis personen har flyttet på grunn av vold eller tvangsekteskap.

Foreldre kan pålegges å forsørge barn over 18 år som følger ordinær skolegang.  Men: Av sikkerhetsmessige grunner kan ikke ungdom tvinges til å ta kontakt med foreldre som de har flyttet fra på grunn av vold. Nav kan eventuelt kreve inn barnebidrag fra foreldrene. Men: Av sikkerhetsmessige grunner kan ikke ungdom utsatt for vold tvinges til dette, da dette i mange tilfeller hever trusselnivået.

Elever i videregående opplæring kan ha krav på lån og stipend fra Statens lånekasse. Men: Det kan være urimelig å kreve at en vanskeligstilt ungdom under ordinær skolegang skal ta opp lån for å kunne fullføre opplæringen, og starte voksenlivet med gjeld. Det er ikke alminnelig å ta opp lån for ungdom i tilsvarende livssituasjon.  Jf. Rundskriv til STL nr. 35, pkt. 4.18.2.10. Voldsutsatt ungdom regnes som vanskeligstilt, og skal prioriteres.

Rundskriv til STL nr. 35, punkt 4.18.2.14 og 4.20.2.4 utfyller hva slags krav og vilkår som kan stilles til økonomisk sosialhjelp. Voldsutsatte brukere vil ofte ha nedsatt arbeidsevne og plikter derfor heller å søke å bedre sin arbeidsevne, enn aktivt å forsøke å skaffe seg arbeid. Hensiktsmessige vilkår vil derfor normalt være for eksempel å oppsøke lege for de som har psykiske ettervirkninger, deltakelse i utdanning eller arbeidsrettet aktivitet for de som eksempelvis har vært stengt ute fra arbeidsliv og utdanning på grunn av vold, eller økonomisk rådgivning for de som er gjeldsutsatt på grunn av økonomisk vold.

I § 3 etter lov om sosiale tjenester i Nav, fastslås det at Nav-kontoret skal yte tjenester etter loven til alle som oppholder seg i kommunen. Nav-kontoret har plikt til å ta imot og vurdere alle skriftlige og muntlige henvendelser, uavhengig av hvor personen som henvender seg er registrert bosatt. Dette har sammenheng med at de sosiale tjenestene er samfunnets siste sikkerhetsnett, og at personen som søker hjelp ikke skal bli en kasteball mellom Nav-kontor. Behovet for tjenester skal vurderes ut fra personens situasjon her og nå.

For at Nav skal lykkes med sin arbeidsintegrering av voldsutsatte brukere er det et behov for samhandling og koordinering av tjenester fra ulike etater.

Beholde jobb

En sykemeldt arbeidstaker, eller en som står i fare for å bli sykemeldt eller på andre måter falle ut av arbeidslivet, vil ha behov for koordinerte tjenester. Det er viktig å koordinere den arbeidsrettede brukeroppfølgingen med tjenester/etater som kan gi spesialisert hjelp til voldsutsatte, samt oppfølging i helsevesenet.

Tilretteleggingsplikten

Arbeidsmiljøloven gir arbeidsgiver en tilretteleggingsplikt uavhengig av om tilretteleggingsbehovet har sammenheng med arbeidsforholdet eller ikke. Brukere som er eller har vært voldsutsatt kan ha behov for tilrettelegging på jobben både for psykiske ettervirkninger og sikkerhetsmessige utfordringer. Mange er likevel usikre på hvordan tilrettelegge for sikkerhetsmessige utfordringer. Det er mulig å søke råd både hos politiet og Arbeidslivssenteret eller Navs ressurssenter om vold i nære relasjoner. Les mer om tilrettelegging for sikkerhet lengre ned på siden.

Finne jobb

Arbeid med arbeidsinkludering av voldsutsatte eller tidligere voldsutsatte brukere krever koordinerte tjenester. Det er viktig å koordinere den arbeidsrettede brukeroppfølgingen med tjenester/etater som kan gi spesialisert hjelp til voldsutsatte, samt eventuell oppfølging i helsevesenet.

Vurder å konsultere andre som også følger opp brukeren, slik som krisesenter, NOK-senter, psykisk helsevern ol, eller be om råd ved Arbeidsrådgivning i fylket eller Navs ressurssenter om vold i nære relasjoner når du utarbeider oppfølgingsplanen. Hvis din kommune er en TryggEst-kommune, kan også TryggEst-koordinator konsulteres.

Arbeidsrettede og/eller kvalifiserende tiltak kan forebygge tilbakeflytting til voldsutøver eller eksempelvis ny utnyttelse i menneskehandel. Tiltak rettet mot jobb kan også være viktig med tanke på rehabilitering og bedring av psykiske ettervirkninger av vold.

Av arbeidsrettede anbefales tiltak med tett oppfølging, gjerne med spesialkunnskap om psykisk helse. Da det ikke finnes tiltak med spesialkunnskap om arbeidsinkludering av voldsutsatte, anbefales det at veileder i bestillingen spesifiserer at tiltaket skal sette seg inn i denne veilederen.

Åpenhet eller ikke

Noen brukere har blitt nektet å jobbe (økonomisk vold) eller ikke klart å jobbe eller fullføre skolegang på grunn av stresset i en voldsrelasjon. Dette gjør at de kan ha store hull i CV-en. Det kan også være at brukeren har hatt problemer med å konsentrere seg på jobb som følge av volden, og dermed ikke har gode referanser fra de siste jobbene, eller har måttet skifte jobb ofte. Det kan være at brukeren trenger hjelp til å lage en kort og god måte å forklare dette på til en intervjusituasjon.

Attester og vitnemål

Hvis brukeren ikke rakk å ta med attester og vitnemål ved brudd med voldsutøver, og de fremdeles ligger i voldsutøvers bosted, kan det om nødvendig være mulig å få politibistand for å hente dette og andre personlige eiendeler fra tidligere bolig.

Tilrettelegging for sikkerhetsutfordringer

Det er ikke alle som har en så vanskelig sikkerhetssituasjon at man trenger tilrettelegging for sikkerhet på arbeidsplassen/ i arbeidsutprøving, men det kan være nødvendig i noen tilfeller. De fleste utøvere vil ikke ønske å utøve vold offentlig hvor det er vitner, slik som på en arbeidsplass. Størst fare vil det dermed være på brukers reisevei til og fra.

I arbeidsrettet oppfølging kan det, avhengig av trusselsituasjon, være nødvendig å vurdere sammen med bruker om noen typer arbeid eller arbeidstid bør utelukkes i jobbsøking på grunn av sikkerhet. Dette kan for eksempel være utadrettet arbeid hvor brukeren enkelt kan støte på voldsutøver(e) eller personer som kan gi informasjon til voldsutøver(e), hvis oppholdsstedet til brukeren bør være hemmelig. I tillegg vil det være viktig å vurdere behov for tilrettelegging på arbeidsplassen når det gjelder brukerens eventuelle sikkerhetsutfordringer. Dette kan eksempelvis være:

• kan brukeren få parkering nær inngangsområdet?
• jobber brukeren alene på natt i et utadrettet yrke? Går det an å jobbe på dagtid med flere kollegaer?
• vurdere om jobbmobilnummer skal oppgis med brukerens navn på nettsiden, og om nummeret skal endres. Er det mulig automatisk få opp hvem som ringer på arbeidstelefonen?
• å ha en mer skjermet kontorpult, vekk fra inngangsområde, trapper eller heis, eventuelt skjerme innsyn for utenforstående på andre måter.

Stress, vold mot hodet og psykiske ettervirkninger kan gi negative konsekvenser for innlæring. Dette gjør at enkelte ikke vil få utbytte av ordinær undervisning og faller ut av skole eller opplæring.

For å få opp motivasjon til nødvendige opplæringstiltak, kan det være viktig å understreke at mangelen på mestring i skolesituasjonen kan være naturlig med tanke på hva de har opplevd, og at det finnes tilretteleggingsmuligheter. Det er ingenting galt med brukeren. Les f.eks. mer om tilrettelegging og kognitive vansker på kunnskapsbanken.net.

Les også mer her om Navs tilbud når det gjelder tilrettelegging i skolegang, slik som mentorordningen og studier med støtte.

Ungdom

Elever som ikke har utbytte av det ordinære tilbudet i videregående skole, kan ha rett på tilpasset opplæring og/eller spesialundervisning. Elever med helseproblemer, slik som psykiske ettervirkninger av vold, kan også ha rett på utvidet tid til videregående opplæring utover de fire årene i ungdomsretten. Dette kan man søke om ved fylkets inntakskontor. Noen fylker har egne tilbud for personer som har vanskeligheter med å fullføre videregående på grunn av psykiske vansker.

Voksne

De som ikke har utbytte av det ordinære tilbudet til Voksenopplæringen, kan ha rett på spesialundervisning. Spesialundervisning er gratis deltidsundervisning på grunnskolenivå. Studieteknikk anses å være på grunnskolens nivå. Noen kommuner praktiserer derfor å kunne gi timer i studieteknikk som spesialundervisning, kombinert med videregående skole for voksne.

Mange som er utsatt for vold i nære relasjoner eller overgrep eller de som har vært utsatt for dette tidligere vil ha behov for helsehjelp. Tidlig og tilstrekkelig helsehjelp kan være avgjørende for økning av arbeidsevne og en trygg tilknytning til arbeidslivet.

Sjekk gjerne ut helsevesenets egen veileder om helsehjelp til voksne utsatte for vold i nære relasjoner, se voldsveileder.nkvts.no

Medisinsk hjelp i akuttfasen:

Hvis brukeren har vært utsatt for overgrep, skal det finnes et overgrepsmottak i hvert fylke med spesialkompetanse. Disse er normalt tilknyttet lokal legevakt eller sykehus, har døgnåpent, er gratis og tilbyr rask medisinsk hjelp, rådgivning og sporsikring. Noen overgrepsmottak mottar også utsatte for vold i nære relasjoner.

Hvis brukeren har vært utsatt for vold i nære relasjoner, sjekk ut hva helsevesenets veileder sier om somatiske undersøkelser i akuttfasen, se voldsveileder.nkvts.no.

Hjelp for ettervirkninger

Flere voldsutsatte får psykiske ettervirkninger, men har ikke snakket med fastlegen sin om dette eller har fått dette kartlagt på annet vis. Det kan være viktig at du gjør en god kartlegging om arbeidsevne og hjelper brukeren til å formidle relevant informasjon til sin fastlege eller får tillatelse til å sende informasjonen til fastlegen direkte. Fastlegen kan henvise videre til spesialisthelsetjenesten for videre diagnostisk vurdering og eventuelt behandling, eksempelvis til psykolog ved DPS eller psykolog med avtale (avtalespesialister).

På traumebehandling.no kan du lese mer om traumer og traumebehandling. 

Vær oppmerksom på at mange også kan slite med konsentrasjon, hukommelse og oppmerksomhet. På kunnskapsbanken.net kan du lese mer om kognitive vansker og tilrettelegging. Dette er en vanlig følgetilstand til psykisk uhelse, og kan få store konsekvenser for brukerens arbeidsevne.

Hvis det går for lang tid fra traumetidspunkt og til behandling, er det ikke sikkert at behandlingen fører til økning av arbeidsevne. Det er derfor viktig med kartlegging og tidlig innsats når du møter brukere som har opplevd vold i nære relasjoner.

Støttesamtaler kan gis ved eksempelvis familievernkontor, DIXI, Krisesentra og Røde Kors-telefonen om tvangsekteskap. Dette kan ikke erstatte behandling i spesialisthelsetjenesten.

Rettigheter

Angående rettigheter: Asylsøkere har samme rett til helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten som enhver annen borger. Reflektant: En voldsutsatt som har fått innvilget refleksjonsperiode kan søke frivillig medlemskap i folketrygden for å få dekket helseutgifter.

Et godt og støttende nettverk kan bidra til bedre psykisk helse og gjøre det lettere å få en trygg tilknytning til arbeidslivet.

Å isolere den utsatte kan være en del av den psykiske volden den utsatte opplever. Nettverket blir mindre og mindre. Flere kan også sitte igjen med mindre nettverk som følge av bruddet med kjæreste, samboer, ektefelle eller familie, eller fordi de har vært åpen om å ha vært utsatt for overgrep av personer i nær krets.

Det er viktig at den utsatte får muligheten til å bygge et nytt og støttende nettverk rundt seg, for eksempel gjennom arbeidsrettede tiltak og skolegang. Det finnes også egne tiltak knyttet til nettverk hvis bruker er interessert:

• Ressursvenn er en frivillig støttespiller i den sårbare fasen etter brudd og utflytting fra krisesenter. Ta kontakt med Norske Kvinners Sanitetsforening.
• Mentorfamilie er et tilbud for personer over 18 år som har vært utsatt for kollektiv vold, og har måttet bryte med familien sin. Her vil de kunne få kontakt med en frivillig eller en familie for et positivt pusterom i hverdagen hvor den utsatte kan føle tilhørighet, dele hverdagsopplevelser og oppleve mestring og trygghet. Ta kontakt med Røde Kors-telefonen om tvangsekteskap.